Nytt år og tilbakeblikk

onsdag 18. januar 2012

livet

Jeg burde vært glad og fornøyd. Jeg har min egen leilighet, jeg får penger fra nav, jeg bor i verdens beste land.

Men jeg har det jævlig. Skal livet virkelig være så vondt? Hvorfor orke å kjempe i det hele tatt når dagene stor sett bare er en ulidelig pine? Kanskje burde jeg sagt at de små øyeblikkene og små gledene er verdt det, men det føles ikke sånn. Jeg klarer ikke få mye glede utav noe uansett... 12 timer lidelse for noen minutter som kanskje er levelige, det funker ikke som motivasjon for min del ihvertfall.

Skjedde noe greier idag som gjorde intens vondt. Kanskje ikke en kjempe big deal for "normale" mennesker, men for min del føltes det forferdelig...Det kom liksom på toppen av alt det andre.

Jeg kunne kanskje fått time på VOP idag, men jeg sovnet ikke før på morgenkvisten, så jeg prioriterte å sove. Angrer litt på det nå...Fikk riktignok time på fredag, det er jo "bare" to dager til.
MEN ORKER IKKE ET SEKUND MER!
Samtidig ser jeg ikke hva de kan hjelpe med...alt virker ganske håpløst og aner ikke hva som kan gjøre det bedre. Føler meg elendig både psykisk og fysisk.

Dette er skrevet for nøyaktig tre år siden. Selv om jeg ikke går rundt og tenker på det daglig lengre, så kan jeg likevel huske godt hvordan jeg følte det akkurat der og da. Jeg var så nærme å gi opp. Helt ærlig så gav jeg opp, flere ganger. Depresjonen og selvskadingen hadde jeg kjempet mot i mange år. Jevnlig hadde jeg episoder hvor jeg følte jeg ikke orket leve lengre og følelsene tok overhånd. Men 2011/2012 opplevde jeg at spiseforstyrrelsen hadde så sterkt tak på meg og at jeg var så svekket kognitivt at alt håp så ut til å være borte. Jeg var too far gone. Jeg var så sliten. Ingenting å kjempe for eller med. Istedenfor den evige kampen mellom sykdommen og forsøk på å bli bedre, så resignerte jeg. Jeg vet ikke hvor uendelig mange ganger jeg hadde tenkt tidligere at "nå går det ikke mer", men likevel, på en eller annen måte, karret meg videre. Men nå var det stopp.

Tiden derifra og frem til vinter/vår 2014 var en lang, lang kamp. Men så var det som om noe løsnet. Jeg fikk mye hjelp på Modum i første omgang. Men oppholdet var nok fort kort iforhold til det jeg hadde behov for. Så det ble tilbakefall og inn igjen i behandling fra høsten 2013. 

Det var når jeg kom meg skikkelig opp i vekt at jeg virkelig kom meg videre(langt forbi minste-bmi eller vekten jeg hadde før spiseforstyrrelsen). Det å etterhvert slutte å veie seg jevnlig er noe av det beste jeg har gjort. 

Sommeren 2014 er den beste jeg har på mange år. Året 2014 er mitt første uten innleggelser siden 2007! Alt arbeidet har endelig begynt å gi avkastning. Jeg hadde aldri trodd for tre år siden at jeg ville være der jeg er nå. Kanskje det som har sjokket meg mest av alt er at jeg har fått en kjæreste. Jeg som aldri skulle ha noe forhold. Jeg som alltid har holdt mannfolk på avstand og vært livredd for å bli avhengig av en annen person. Jeg som har klart å overbevise meg selv siden jeg var 12-13 år gammel at noe var feil med meg. At jeg ikke fortjener å ha det godt. At jeg ødelegger alt som er positivt. At JEG er ødelagt. 

Det er først nå jeg begynner å innse hvor sterk jeg faktisk er. Alt jeg har fått meg gjennom.

Det er fremdeles mange utfordringer i hverdagen, det skal jeg ikke legge skjul på. Mageproblemene mine er tydeligvis forverret av spiseforstyrrelsen og jeg er mer plaget enn noensinne. Men nå skal jeg få behandling og har faktisk et håp om at jeg kan oppleve forbedring. Jeg føler det er brikken som mangler så jeg virkelig kan leve 100%. Helt ærlig vet jeg ikke hvordan jeg vil takle det om behandlingen ikke virker. Jeg er redd jeg kommer til å bli knust. Men jeg kan ikke gjøre så mye annet enn å håpe og prøve.

Uansett hva som skjer er livet mitt så utrolig mye bedre enn det var for noen år siden.

Forhold og sånt

(lettere sagt enn gjort!)

Det er rart hvor vanskelig kommunikasjon kan være. Jeg ser egentlig på meg selv som ganske god til å kommunisere. Etter mange år i psykiatrien har jeg lært meg til å snakke åpent om de fleste ting. Men så fort det kommer til det motsatte kjønn og til følelser/forhold, så er jeg helt lost case! Det litt morsomme er at jeg har funnet en som er omtrent like dårlig på å snakke om sånne ting som meg.
Noe som jo har gjort meg veldig usikker på hva han egentlig føler og tenker. Men i helgen kjente jeg at jeg ikke kunne utsette det mer. At jeg bare måtte ta det opp på en eller annen måte.  Men lett var det ikke. Må nesten bare le av situasjonen nå etterpå! Jeg snublet i ordene og var generelt veldig klønete. Men jeg fikk ihvertfall sagt at jeg er veldig forelsket i han, men at jeg har vært veldig forvirret. Han skjønte ikke helt hvorfor jeg var forvirret, for det var vel åpenbart at han var glad i meg og at han ville være med meg?^^ Men, nei, jeg synes ikke det har vært åpenbart hele veien :P
Angrer litt på at jeg ikke pushet på litt mer når vi først var igang å snakke om sånne ting. Samtidig er det begrenset hvor mye jeg kan presse meg utenfor komfortsonen om gangen! Han unnskyldte seg litt med at han ikke var god å snakke om sånne ting...Men det er jo virkelig ikke jeg heller. Man må jo nesten bare prøve anyway tenker jeg.
Uansett...Jeg tror ikke jeg er singel lengre? Akkurat det er litt sykt!

...

Jeg er så lei. Så uendelig lei. Klarer ikke strekke meg ut til folk. Vet ikke om de vil ta imot meg. Vet ikke om jeg orker et avslag.

(om jeg bare hadde klart å si dette...)

Er så vanskelig å takle alt uten å føle at man har noen å lene seg på. Jeg har alltid klart meg selv, men da med destruktive mestringsmetoder. Nå står jeg uten disse, og da er kanskje svaret at jeg MÅ lære meg å ta kontakt med andre? Jeg vet ikke. Jeg har jo ikke noe kontakt med verken VOP eller DPS etter at jeg flyttet, så kan ikke be om hjelp der.

Jeg kjenner bare at mageproblemene mine kombinert med mye ustabilitet iforhold til han jeg holder med+skolen(som ikke går bra, verken faglig eller sosialt)+depresjonen, det blir for mye. Det føles så endeløst, så håpløst. Jeg føler jeg står så alene. Er så ensom. Alle har liksom noen?
Hjelper ikke akkurat på når jeg er forelsket i en som ikke er interessert i samme grad som jeg er. Lenge var jeg helt ok med å bare ha det casual. Trodde ikke jeg ville eller var klar for et forhold uansett, så det passet bra sånn sett. Men etterhvert som man får sterkere følelser, så hjelper det ikke hva man tenkte på forhånd. Når jeg er med han glemmer jeg omtrent alt jeg har av problemer...Det føles så fint, og jeg føler meg trygg med ham. Noe som er ganske utrolig med tanke på hvor redd jeg har vært for menn generelt.
Men spørsmålet er hele tiden, skal jeg fortsette sånn som nå eller er det for mitt beste å konfrontere han og finne ut hvor vi står? Det mest fornuftige er nok å gjøre det siste, for jeg blir sprø sånn som det er nå. At vi bare møtes av og til, og at det alltid er jeg som må initiativ. At jeg tenker på han hele tiden og helst vil snakke med han om alt, mens han virker som han synes det er greit å holde det til at vi møtes av og til. Det er jo så fint når vi faktisk er ilag, jeg er så redd for å risikere å gi slipp på det.

Samtidig glimter han til innimellom og gjør meg usikker. Kanskje er han likevel skikkelig interessert? Han har jo sagt at han liker meg så mye at han ikke vet hvordan han skal takle det. Men det begynner å bli en stund siden nå...
Det at det lett kan gå mange dager uten at vi utveksler ett ord hvis ikke jeg tar kontakt, det sier vel sitt? Og at han aldri spør om jeg vil finne på noe? Føler han trives med livet sitt som det er og ikke er interessert nok til å faktisk legge ned en innsats for å holde på meg.

Jeg burde kanskje gi opp. Burde møte andre...Men klarer ikke helt gi slipp på ham. Han er jo en bra fyr liksom, selv om han er treg og ikke tar mye kontakt. Det er så mye mer enn det jeg har vært borti før. Eksen min var jo en jævel(fant forresten ut sist uke at han er i fengsel for tiden). Jeg er vel bare så glad for å finne en jeg har følelser for som faktisk er snill. Men ødelegger det meg likevel mer enn det gjør godt? Det er aldri godt å ikke føle seg skikkelig satt pris på.

Herregud, en stor grunn til at jeg flyttet var jo han. Og sånn for en måneds tid siden trodde jeg virkelig at det kunne bli noe mer. Han var her flere ganger iløpet av noen uker. Vi var på flere skikkelige dater og han overnattet også her noen ganger. Angrer faktisk på at jeg ikke tok hele praten om forhold osv da. For etter det har det bare dabbet av...Og da tenker jo jeg automatisk at han fant ut at det ikke funket for han likevel. At han ikke vil ha noe mer. Jeg vet da faen ikke altså.

Akkurat dette jeg er redd for og grunnen til at jeg har holdt meg unna alt som heter gutter og forhold veldig lenge. Jeg vet fra den ene gangen jeg har vært skikkelig forelska at jeg mister meg selv helt. Jeg går fra å trives godt i mitt eget selskap, til å plutselig mistrives. Fra å klare meg fint selv, til å være helt avhengig av en annen person. Det er skummelt. I det minste har jeg ikke funnet en som utnytter meg som tidligere.

Etter eg traff deg var det som alt brått forsvant
Siden eg traff deg ble alt annet irrelevant
Etter eg traff deg har eg blandet løyn og sant
Siden eg traff deg e eg i ferd med å gå for langt

Eg har falt for dine føtter
Eg har mistet mine røtter
Eg e hypnotisert, kan du gi meg no mer?

For d e mildt sagt, at du har all makt
Eg e klin gal, har ingen bakkekontakt
Du gjør meg gal GAL, å isje gal som i litt
Men som i Sandviken-gal, så ekkel sentimental
Mildt sagt, mildt sagt
Har prøvd å bryte all kontakt men eg e mildt sagt fortapt
Mildt sagt, mildt sagt
Har prøvd å bryte all kontakt men eg e mildt sagt fortapt

(perfekt sang nå, spesielt for meg som faktisk har vært på sandviken x-antall ganger, hehe)

Hei!

En liten oppdatering fra denne kanten(selv om jeg ikke aner om noen leser, hehe ^^,)

Har skjedd mye siden sist. Jeg har flyttet til byen og begynt på ny skole. Det har definitivt vært mer utfordrende enn forventet og jeg har vært mye sliten og deppa. Har hatt perioder med veldig trøblete mage. Av typen hvor all mat bare renner rett gjennom om meg, og jeg ikke har orket å gjøre noe som helst. Depresjonen har i tillegg gjort at jeg har følt meg både umotivert og hatt liten tiltakslyst. Det har også gått utover matlaging og måltid. Har blitt litt for mange dager hvor jeg har spist godteri eller bare en pakke ost til middag, noe som igjen har ført til at jeg har blitt enda mer sliten. Har vært så utrolig stresset for å gå ned i vekt i denne perioden pga litt kaotisk matinntak, mye dårlig mage og mye gåing(har ikke bil lengre, så er en nødvendighet å gå :P) Men jeg veide meg hjemme hos mamma og pappa her om dagen og viser seg at vekten er ganske så stabil! Mulig jeg har gått ned litt, men har isåfall klart å gå opp igjen :) Jeg har bare veid meg 3-4 ganger på et halvt års tid, og bryr meg utrolig lite kjenner jeg! Om noe så føler jeg meg stolt over at jeg veier mer enn noen gang :) Virker som kroppen har funnet sin idealvekt på rundt bmi 22-23 hvor den trives godt.

Det største problemet er og blir magen. Jeg har dårlige perioder som kommer uten at jeg helt klarer å forstå hvorfor og det sliter veldig på psyken. Det blir vanskelig å planlegge ting for jeg vet aldri når jeg blir dårlig osv. I tillegg er jeg forelsket og det er ikke alltid like lett! Lenge tenkte jeg at det var helt utelukket å slippe noen innpå meg nettopp pga. magen. Like mye fordi jeg ikke takler folk tett på meg når jeg er dårlig, som at ikke den andre parten skulle takle at jeg er syk. Men jeg er vel sånn halvveis kommet frem til at jeg ikke vil gi slipp på det så lett. Jeg ser fremdeles ikke helt for meg hvordan jeg/vi skal få det til å funke. Det er noe jeg grubler mye over og som river og sliter i meg på daglig basis. Om det ikke hadde vært for at jeg var kronisk syk, så tror jeg nok muligens vi hadde hatt et forhold by now. Eller ihvertfall funnet litt mer ut av ting. Men jeg holder tilbake fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal takle det. Rent følelsesmessig er det en stor utfordring. Jeg har isolert meg og undertrykt alle behov for nærhet med spiseforstyrrelsen og med selvskadingen. Det er noe som vil ta tid å kommer over. Jeg har fremdeles litt problemer med å skjønne at noen faktisk kan like meg. Altså, mer enn bare som venn. Jeg sliter mye med tanker om at hvis han virkelig blir kjent med meg vil han ikke like meg. At jeg kommer til å ødelegge ting før eller siden, at det bare er et spørsmål om tid. Og oppå all den usikkerheten kommer magen og gjør at det går fra å være en utfordring til å føles ganske umulig.

Det er vanskelig å vite hva som skjer fremover. På en måte er det enklere uten ham, fordi nå blir jeg så utrolig lei meg når jeg er dårlig osv. fordi jeg tenker at et forhold aldri ville funket...Det blir på en måte enda verre å takle magen, enn om jeg bare sitter aleine og ikke har noen planer uansett. Samtidig, det er jo litt stusselig å gjøre det resten av livet.

Han skal komme hit idag og jeg er nervøs som fy. Magen er ikke god og jeg har vært veldig dårlig denne uken...Men da jeg var hakket bedre idag fant jeg ut at jeg bare får hoppe i det. Livet mitt er jo desverre sånn at jeg er mer dårlig enn ikke dårlig. Sånn er det bare. For øyeblikket ihvertfall. Prøver å fortelle meg selv at det ikke er livet til en person man forelsker seg, men personen :P For livet mitt er ikke store greiene å skryte over akkurat!

Jeg har også fått meg ny (privat) psykolog. Så langt går det helt ok. Tror ingen kan måle seg med psykologen jeg hadde på sf-avdelingen, men jeg gjør mitt beste for å gi henne en sjanse. Dette er mer samtaleterapi enn kognitiv terapi(som er det jeg har hatt mest av de siste årene). Blir interessant om det kan ha noe for seg. Følte ikke det hadde så mye for seg de gangene jeg har prøvd det tidligere, men da hadde jeg så mange overdøvende symptomer at det var nok en del av grunnen.
Tror spesielt det som skjedde i 2012 kan være godt å få snakket seg skikkelig gjennom. Selv om jeg har blitt så og si bra fra de post traumatiske symptomene jeg hadde, så er det fremdeles noe som ligger og gnager.

kort oppsummert...

Går meg vill mellom snapbacks og glassgår
Mens eg stirrer på et slagsmål
Leiter etter et slags mål
Si meg, e dette alt som en slask får?

To timer har gått fra han elsket meg
Denne klubben gjør løgner om til sannhet
Eg rekker frem i tide
Femti spenn til en venn, tom igjen, tom igjen

Oh, rangler ut av klubben med deg, våkner opp aleine samme kor eg e
Oh, rangler ut av klubben med deg, våkner opp aleine samme kor eg e
Eg har bare medvind med vin, vett aldri kor vinden tar meg hen
Eg har bare medvind med vin, vett aldri kor vinden tar meg hen

Eg drikker opp, kjører meg opp, før du kjører meg ned
Får'sje nok, vil lengre opp før den klokken blir tre
Vil'sje ha dag, eller lys, eg vil ha en ring
Men du lyger jo om all ting, lying king

Tre timer har gått fra eg elsket deg
Denne klubben gjør løgner om til sannhet
Eg rekker frem i tide
Hundre spenn til en venn, dom igjen

Gud vet, gud vet, eg vil ha mer
Gud vet, eg vet, han vet eg vil ha mer
Promille ga meg alt eg ville
Men uten den e d helt stille

Oh, rangler ut av klubben med deg, våkner opp aleine samme kor eg e
Oh, rangler ut av klubben med deg, våkner opp aleine samme kor eg e
Eg har bare medvind med vin, vett aldri kor vinden tar meg hen

psykolog

Fikk akkurat svar fra den private psykologen jeg er henvist til. 9-12 måneders ventetid. Det er frustrerende at jeg må vente så lenge når jeg føler jeg trenger det NÅ. Egentlig har jeg vært klar for å gå videre i flere måneder. Selv om jeg ikke er 100% frisk fra spiseforstyrrelsen, så føler jeg at jeg er så frisk jeg kan bli uten å ta skikkelig tak i de underliggende årsakene.
Det har blitt plass til mer av andre ting etterhvert som spiseforstyrrelsen og dens symptomer har minket. Dette er jo i og for seg positivt, men det skaper også nye problemstillinger(eller kanskje jeg heller skal si; det bringer tilbake gamle problemstillinger?) Jeg sliter veldig med relasjoner. Jeg sliter med et hode som både tar inn ekstremt mye av omgivelsene, samtidig som det lever helt i sin egen verden. Jeg kan bruke timevis bare på endeløse tankerekker og sortering og analysering av følelser. Når jeg da i tillegg blir veldig påvirket av alt og alle rundt meg, så sier det seg kanskje selv at jeg blir utslitt? På toppen av dette kommer mageproblemene. De føles på mange måter som hovedgrunnen til at jeg aldri kommer meg skikkelig videre, eller skikkelig igang med livet. Jeg føler meg stuck. Men det er mulig jeg kunne ha taklet det bedre. At om jeg klarte å komme mer ovenpå psykisk, så hadde jeg stått sterkere iforhold til å holde ut med magen(selv om jeg helst hadde sett at det gikk andre veien, for en bedre mage=bedre psyke, det er jeg helt sikker på).

Det som er positivt om dagene er at jeg har begynt på nav-kurs. Så ikke helt poenget først(jeg har ikke helse til å søke jobb nå uansett), men så langt har det vært fin avkobling og til tider både lærerikt og interessant.

wow

Brukt de siste to timene på å lese gjennom gamle innlegg. FY FAEN SÅ LANGT JEG HAR KOMT! Det er rett og slett ekstremt. Bare så synd at jeg ikke klarer å kjenne på det. Logisk sett er det jo intet mindre enn utrolig. Iforhold til spiseforstyrrelsen er jeg jo milevis nærmere "frisk" nå enn syk. Det går nesten ikke an å sammenligne med hvor syk jeg var for to år siden. Forskjellen er enorm. Jeg veier nok mer enn noengang(strengt tatt veier jeg meg ikke lengre, men har jo en viss ide!) og synes for det meste det er helt greit. Har generelt et veldig ok forhold til hvordan kroppen er, hvordan den ser ut!
I tillegg(og muligens likså viktig?)er hatet mot meg selv så og si borte. Joda, det hender gamle destruktive tanker og handlinger tar over, men den grunnleggende følelsen om meg selv er ikke lengre bygd på hat eller vemmelse.
FREMSKRITT.

Samtidig finner jeg dette, som treffer nettopp det sist innlegg handlet om:

onsdag 28. mars 2012

Sliten

Er ganske sliten om dagene...Litt oppgitt og deprimert kan du si. Kroppen reagerer med all slags merkelige symptomer som jeg håpte skulle gi seg etter noen dager. Men det har det ikke. Jeg er feks ekstremt tørst hele tiden og går sikkert på do hundre ganger daglig. Om natten våkner jeg annenhver time fordi jeg er så tissetrengt. Føler jeg tisser flere liter daglig jo...Kan umulig være normalt. Har forresten sjekket at det ikke er urinveisinfeksjon, men lurer på om jeg kanskje skal ta enda en prøve for det blir bare verre...
Også har jeg helt sinnsykte hetetokter, spesielt om kvelden.
For å ikke snakke om at magen er vrang så og si hele tiden. Jeg har riktignok ikke like my smerter som de første dagene, men ellers er magen akkurat sånn som den var før jeg utviklet spiseforstyrrelser. Jeg husker med gru tilbake på den tiden hvor jeg alltid måtte ha et toalett i nærheten. Konstant oppblåst...og enten forstoppelse eller diare. Aldri en mellomting. Sånn er det nå, og jeg frykter at det betyr at jeg "bare må leve med det"(sånn som jeg fikk beskjed om at jeg måtte de årene med irritabel tarm). Har snakket endel om denne frykten med de her...De har sagt at det kan jo faktisk være at de verste mageproblemene mine er borte...Mange vokser det av seg. At disse plagene jeg har nå er kun pga. spiseforstyrrelsen. Jeg har prøvd å tro på dette; har vært nødt til det for å kunne gi kroppen en sjanse. Har tenkt at jeg må jo nesten prøve! Tenk om det faktisk stemmer at jeg har vokst mageproblemene av meg, men at jeg ikke har merket det fordi spiseforstyrrelsen har "kamuflert" det? Samtidig er det alltids en risiko ved å tro på dette. Jeg kan risikere å bli skuffet. Jeg kan risikere at alt er like fælt som det var før. At jeg rett og slett reagerer på nesten all mat.
Men inntil videre prøver jeg å følge rådene jeg får her om å ikke tenke alt for mye katastrofetanker, eller tenke alt for langt frem i tid...

*Legg ut tittel*

Dette blir nok en slunken oppdatering. Det er liksom ikke så mye (positivt ihvertfall) å si? Det gjør så vondt, så vondt når man har det litt fint for så å få revet alt bort igjen. Det kan vel på mange måter oppsummere livet mitt? Ihvertfall de siste årene.
Nedturene og de uendelig lange, vonde periodene blir enda tyngre og vanskeligere når jeg får kjenne litt på livet. Det er som jeg får en smak av hvordan ting kunne vært om jeg ikke hadde kroniske mageproblemer, for så å bli minnet på realiteten.

Samtidig kan det jo diskuteres hva som er verst? Å ha disse positive innslagene innimellom(med påfølgende nedturer) eller å bare ha det jevnt dårlig/"ok"/grått hele tiden? Svaret virker kanskje innlysende, men i det siste har jeg jammen meg ikke vært helt sikker.

Kort oppsummert har jeg mistet kontakten med fyren jeg så smått hadde noe på gang med. Ikke fordi jeg ikke var interessert og ikke fordi han ikke var interessert, men fordi jeg har vært så mye syk og dårlig at det rett og slett ble for vanskelig å forklare/forholde seg til. Det river og ødelegger meg innvendig, for han står nok igjen med et inntrykk av at jeg rett og slett ikke liker ham, når det i virkeligheten egentlig er stikk motsatt!
De få jeg har snakket med har jo sagt at jeg må være ærlig. Si det som det er! Og joda, kanskje burde jeg det. Men det er ikke så enkelt. Det er så sårt, så nært. Dette er jo ting jeg til og med synes det er vanskelig å snakke om med de aller nærmeste. Det er få som virkelig forstår hvor ødeleggende er, hvor mye det påvirker alt i min hverdag. Og jeg kjenner han jo strengt tatt ikke så godt. Selv om jeg er enig med folk at det ikke er noen vits at jeg finner en som ikke kan takle det at jeg er kronisk syk, så tenker jeg likevel at det er noe jeg ikke vil dele før jeg er tryggere på vedkommende. Men problemet er at de to tingene desverre ser ut til å utelukke hverandre i mitt tilfelle. Ihvertfall nå for tiden. Jeg har rett og slett vært så mye dårlig i det siste at å møte noen, bli kjent med noen, nesten blir umulig. Spesielt om jeg skal prøve å late som om alt er ok. For ting er ikke ok. Langt ifra.

For det meste er det sånn at de kanskje 5-10% jeg er sosial er jeg "normal" og om jeg skulle komme til å bli så dårlig at jeg ikke klarer skjule det/ oppføre meg som vanlig så "stikker jeg av", altså stikker hjem, så fort som overhodet mulig. Sånn sett er det ikke så rart at venner og bekjente ikke skjønner rekkevidden av problemene mine. Jeg har riktignok mye mat jeg ikke tåler, kan plutselig stikke hjem, er ganske avhengig av planlegging og klarer generelt ikke være lenge hjemmefra/overnatte hos folk. Om jeg skal noe spesielt spiser jeg lite og er veldig forsiktig for å sikre at jeg ikke blir akutt dårlig. Absolutt ikke optimalt ifh til at jeg er i recovery for en spiseforstyrrelse, men nødvendig onde om jeg skal være istand til å gjøre noe.

Men back to my point. Han fyren vet ingenting om noe av dette. Han tror nok jeg bare var ute etter en ting og er over han for lenge siden. Ja, jeg angrer på at jeg ikke var ærlig. Samtidig føler jeg ikke jeg hadde så mye valg? Du kan si at det med magen er min nummer 1 usabilitetsfaktor. Den opprettholder og holder meg fanget i mange destruktive mønstre, i tilegg kommer jo andre faktorer inn som også som påvirker hvor ustabilt ting blir. Blir disse ustabile faktorene for mange/sterke så blir presset psykisk så stort at jeg enten blir alvorlig deprimert, destruktiv og/eller manisk+ jeg risikerer å få totalt sammenbrudd.
Det som var er at denne fyren også ble en sånn ustabil faktor. Selv om det i stor grad gjerne var en positiv faktor, så var den likevel ustabil. I et "normalt" tilfelle så takler man jo en del sånne uforutsigbare ting, det er jo det som gjør livet spennende. Men når det blir for mange av de(for meg ihvertfall) så kortslutter det.
Så jeg eliminerte og "ødelagte"den eneste faktoren jeg følte jeg hadde en viss kontroll over. Men dessverre også den faktoren som hadde potensiale til å bli noe positivt.
Og jeg er smertelig klar over det.
Det gjør som sagt så vondt, så vondt.

Jeg føler jeg er inne i en sånn venteperiode nå. Jeg går rundt med en ekkel følelse hele tiden, samtidig som jeg fungerer noenlunde greit likevel. Jeg presser på en måte ubevisst bort et eller annet som jeg vet kommer til å måtte komme til overflaten før eller senere. Tankene jeg går med er sorte og destruktive, men så langt er det bare tanker.
Helt ærlig kjenner jeg håpet visner bort.
Snart er skolen over også. Selv om det har vært et ualminnelig press derfra i det siste, så gruer jeg meg likevel til det er over. Jeg vet jeg ikke har godt av å ikke ha noe. Samtidig har jeg ikke vært frisk nok til å søke noen sommerjobb el, så vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre? Jeg har så lyst å være frisk nok til å jobbe at dere aner ikke! Frisk nok til å gjøre som jeg vil. Leve livet. Få meg kjæreste. Utdanning. Men det smuldrer bort grunnet magen. Alltid magen. Samtidig føler jeg på en slags skam eller skyld fordi jeg ikke takler det bedre. At jeg etter så mange år fremdeles ikke har funnet en måte å leve med det på. Men når det er sagt trøster jeg meg med at HVEMSOMHELST som hadde måtte leve i mine sko nok hadde blitt ekstremt frustrert. Det er klart innstillingen har mye å si, for all del! Men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gravd frem pågangsmot fra det aller dypeste og gang på gang reist meg, bare for å få de samme plagene og problemene på repeat. Det kunne tatt livsmotet og gnisten fra hvem som helst.

Nå blir det muligens veldig sort, men det slo meg akkurat at jeg er glad for at jeg er så redd for å dø. Jeg har siden jeg var liten slitt med dødsangst og kan skrive under på at det er grusomt. Jeg har ofte forbannet og grått fordi angsten har vært så lammende og sterk. Selv om jeg ikke er glad for at den kan bli såpass sterk, så bør jeg kanskje være glad for at den er der likevel? For helt ærlig så vet jeg ikke om jeg hadde vært her lengre hvis ikke. Jeg har vært gjennom mye. Mye som har virket sort og uendelig. Men likevel har jeg karret meg videre fordi jeg har visst at det er en mulighet, at det er et håp om å bli bedre. Men dette? Skal jeg etter mer enn ti år fortsette å håpe? Dette er ikke en sånn ting man kan kjempe seg bedre fra. Det er ikke som å gå opp i vekt, som å slutte å skade seg, møte frykten, kjempe seg frisk. Jeg sier ikke at de tingene er enkle(hell no!) men likevel, de er mulige? Tungt som faen, men man vil oppleve fremgang om man bare fortsetter.
Hvordan fortsette uten fremgang?
Men om alternativet er å si takk for seg, så er kanskje å fortsette å håpe min eneste mulighet?
Uansett hvor naivt det måtte være. Uansett hvor vondt det gjør.