IKS?

Skulle egentlig jobbet i helgen som kommer, så jeg kunne ikke vært med på kurset IKS arrangerer "veien mot meg selv"...men nå som jeg er sykemeldt kan jeg jo faktisk reise. Hadde tenkt å være med på det som skal være i oktober istedenfor "Hånden på hjertet", men føler egentlig "veien mot meg selv" passer bedre for meg, og jeg trenger en vitamininnsprøyting NÅ! Så kanskje jeg bare skal hoppe i det? Blir endel styr med hotell og reise osv. Men det er vel verdt det?

litt ensom og gode nyheter(?)

Har vært litt sosial i det siste, men jeg kjenner enda bedre hvorfor jeg har isolert meg når jeg er sosial igjen. Det er akkurat som med maten...Om man spiser lite/ingenting, så vil sulten etterhvert forsvinne...men om jeg først begynner igjen kan suget bli helt enormt og tenker kun på mat. Litt sånn med å være sosial også, om jeg først får kjenne på at jeg faktisk klarer være sosial og ha det gøy, så vil jeg ha mer! Og da kommer ensomheten...Litt fordi jeg føler de fleste jeg kjenner har forsvunnet når jeg har isolert meg, men også fordi endel faktisk har forsvunnet(liksom flyttet osv). Det beste hadde nok kanskje vært å bli kjent med flere folk, få et sosialt nettverk igjen, men jeg føler meg så sårbar, jeg trenger folk jeg kan føle meg litt trygg på kinda?
Merker også VELDIG at når bulimien ikke har grepet på meg, så har jeg et veldig stort behov for å være med folk eller ha ting å gjøre på. Men siden jeg nesten ikke har overskudd til å ta iniativ til noe, og jeg ikke vet helt hva jeg skal initiv til, så blir det bare til at jeg sover istedenfor. Men fått mye bedre forhold til ene søsteren min da, veldig glad for det...Faktisk vært der endel i det siste...men har ikke busskort nå, så er litt stuck hjemme.

Men, over til en litt positiv nyhet. Lederen for DBT-behandlingen ringte til meg idag for å si at de hadde ordnet det så jeg får taxi de to gangene i uken det er behandling! Så da var det egentlig ingen grunn til å ikke takke ja :) Vi skal ha en måndeds prøvetid for å se hvordan det fungerer i første omgang...Skal bort der på torsdag for å signere kontrakten og snakke litt om hvilke mål jeg har osv. Selve behandlingen begynner 9.september. Så vi får nesten bare krysse fingrene for at det blir bra :)

Hvordan det er

http://arikanne.com/2010/08/29/can-you-see-me-now

Hun beskriver det så utrolig bra! Kjenner meg veldig igjen.
Selv om jeg nå er inne i en periode hvor bare tanken på mat er slitsom, og jeg må prøve å presse i meg ihvertfall litt. Vekten "raser" nedover, og jeg veier meg hele tiden. Kanskje hovedsaklig fordi det er det eneste "positive" jeg får utav denne sultingen. Jeg er bare lei av det, og vet at det ikke er bra, men det er den eneste måten jeg får kontroll over bulimien. Og jeg må ha kontroll over den nå,jeg er så sliten om dagene at jeg hadde nok knapt klart et bulimi-anfall uansett. Jeg står opp rundt 9, går ut med hunden og gir ham mat, orker være våken maks 1-2 timer, sover noen timer, er våken noen timer, og sånn går vel for det meste dagen. Det er ganske patetisk egentlig, men jeg er så sliten at jeg orker ikke noe uansett.

Det er liksom enten eller. Enten er det bulimi med ekstremt store humørsvingninger opp og ned, eller så er det bare lite mat og en jevn følelse av depresjon. Bulimi er til tider et helvete, mens anorexi er liksom et slags ingenting, lost in space. Ihvertfall for min del. Ingen av delene er spesielt bra, men etter en stund med ekstreme nedturer, så må jeg liksom få en avstand til alt for å holde ut.

Angst.

Jeg får ikke sove til tross for at jeg har hatt problemer med å holde meg gående i hele dag. Holdt på å besvime flere ganger før ikveld, og når det i tilegg viste seg at jeg ikke hadde noe feber til tross for ekstreme temperatursvingninger, fikk jeg pappa til å ringe legevakten. De sa at de mest sannsynlig ikke kunne hjelpe med noe og at jeg måtte få i meg nok væske, ikke reise meg for fort og slappe av. Har nesten ikke gjort annet idag da men. Gjør det ikke så ekstremt mye bedre, men blir akutt dårligere med en gang jeg gjør noe, så må nesten bare holde sengen.

Er i tilegg så utrolig angstfull ikveld at jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre. Det er egentlig ikke noe konkret, bare er skikkelig redd. Hver gang jeg lukker øynene ser jeg for meg de mest groteske bilder og monstre. Og jeg er skikkelig paranoid og anspent. Noe som igjen gjør angsten verre, fordi jeg blir så redd for at jeg skal begynne å se/høre ting. Har strengt tatt nesten ikke følt meg sånn som dette på flere måneder, og da begynte jeg for alvor å innbille meg ting. Ting som jeg i ettertid forstår må ha vært innbiling, men som likevel var så ekte og ubeskrivelig skummelt der og da at jeg blir livredd bare av å tenke på det.

Jeg begynner å tenke på mannen som hjemsøkte meg, og jeg vil ikke tenke på det. Jeg vil ikke kjenne på det. For jeg er egentlig i veldig liten grad redd for ting som kan taes og kjennes på, konkrete ting, ting som kan forklares. Det er monstrene i hodet, de onde åndene, det hinsidige, det så ubeskrivelige reelle, men likevel uvirkelige. Det som jeg opplever, men som jeg blir fortalt ikke er det. Jeg vet jo at det ikke er ekte, jeg vet jo det, men når jeg får sånne "anfall"er det som om virkelighetsopplevelsen blir vrengt.

Det føles som om det er en ondskap i rommet som infiltrerer meg, og å bli fortalt at dette er bare innbilning, det finnes ikke osv. det skulle man kanskje tro gav en slags trygghet? Men nei, egentlig ikke, det gjør det bare enda skumlere, og enda mer overbevist om at jeg står helt aleine i kampen mot denne ondskapen som har som formål å rive meg i stykker. Jeg kan høre den onde latteren og se det demoniske gliset.
Og jeg blir desperat, jeg får for meg de merkeligste ideer for å få kontroll over situasjonen, for å redde meg selv fra det absurde som jeg ikke helt tror på men som likevel gir meg en så stor angst at jeg føler jeg blir slukt levende.

Akkurat nå er jeg redd. Redd fordi jeg føler at han står utenfor døren min, at han kanskje allerede er i rommet og stjeler små biter av sjelen min. Samtidig, herlighet, hva er det jeg sier, er jeg helt forskrudd, det jeg skriver er jo latterlig. Men hvorfor er jeg så jævlig redd da?

Jeg trenger ikke dette!

Såå..fyren jeg holdt på med ifjor forsvinner visst aldri. Joda, jeg vinglet en god stund og likte det faktum at han fremdeles virket interessert. Men nå stresser det meg bare. Jeg har slettet han fra msn, face og tlf for en god stund siden og ikke svart telefonen på måneder, likevel ringer han sånn annenhver helg. Det begynner bli slitsomt, og jeg blir både paranoid og stressa angående det faktum at han vet hvor jeg bor. Men hva skal jeg gjøre da? Har jo snakket med han og sendt meldinger som har vært ganske så klare på at det vi hadde er over, og jeg har ignorert han, men det hjelper jo ikke? Idag ringte han for første gang på tre uker, jeg svarte ikke, han sender melding om jeg er på byen, vet ikke helt om jeg skal svare, men skriver nei. Får tilbake; sex ikveld?
Svarer; Ikke med meg ihvertfall, lykke til :)

Så da ble det stille, for nå ihvertfall. Problemet er at jeg vet hvilken virkning han har på meg(selv om jeg egentlig er over ham),derfor føler jeg ikke det er lurt å snakke med ham/møte ham...men virker jo ikke som om han tar hintet liksom. Det er nesten litt tragikomisk.

dårlig

Var akkurt i selskap for nevøen min som ble 3 år idag. Han er så søt! Men skulle nok ikke blitt med, for jeg er skikkeligskikkelig dårlig, klarer knapt skrive for jeg skjelver sånn. Klarer nesten ikke stå oppreist og kjennes ut som jeg har 40 i feber. Veksler mellom å være iskald og kokvarm hele tiden, samtidig som svetten omtrent renner av meg oO Pappa tok heldigvis med seg hunden hjem, og han skal komme utover seinere med termometer. Jeg bør nesten ha en del i feber, for om jeg ikke har feber begynner jeg alvorlig å lure på hva som er galt, da er legevakten next for å si det sånn.

blodprøver

Fikk svaret på blodprøvene idag, og det eneste som sto var at prøvene viste lavt stoffskifte, og at jeg bør begynne på medisiner, også fikk jeg resept på noe som heter levaxin. Jeg er mildt sagt litt forvirret...Utifra det jeg har lest på nettet er lavt stoffskifte noe man har for resten av livet og man må ta medisiner hele tiden.

Lavt stoffskifte

Påvirkning av de mentale funksjoner; kan gi depresjon, tiltaksløshet, hukommelsessvikt, demens, treghet, økt søvnbehov. Symptomer fra muskler og skjelett kan være muskelsmerter, leddsmerter, hovne ledd. Huden kan bli tørr og kjølig, neglene sprø og tynne, det kan opptre flekkvist pigmenttap i huden. Forandringer i kjønnsorganene kan gi uregelmessige og kraftige menstruasjoner, sjeldnere sparsom blødning. Fra nervesystemet kan forandringene føre til sykdom i nerver, trykk på nerver, prikkinger i huden, svimmelhet. I øre- og halsområdet kan det oppstå stemmeforandringer, heshet, svimmelhet, øresus. Nedsatt stoffskifte i fordøyelseskanalen kan gi appetittløshet og forstoppelse. I blodet kan det oppstå lav blodprosent og endret blodplatefunksjon med tregere blodlevring.

Fullt utviklet preges sykdomsbildet av tiltaksløshet, treghet i bevegelser, manglende toleranse for kulde (fryser lett), muskelsmerter, leddsmerter, økt søvnbehov, vektøkning (sjelden høyere enn 2-3 kg), forstoppelse, svimmelhet, prikkinger i huden (særlig i hender), kraftigere menstruasjonsblødning, håravfall, uklar stemme.

Den samlede forekomsten av hypotyreose i befolkningen er 1%. I helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) fant man at 4,8% av kvinnene og 0,9% av mennene fikk behandling for hypotyreose3. Forekomsten er høyere jo eldre man blir.


Hva forårsaker hypotyreose?
Vanligvis skyldes hypotyreose svikt i skjoldkjertelen (thyreoidea). De vanligste årsaker er gjennomgått betennelse i skjoldkjertelen (autoimmun betennelse, tyreoiditt)6, behandling av for høyt stoffskifte (hypertyreose) med radioaktivt jod7, operasjon på skjoldkjertelen. Andre årsaker er behandling med visse medikamenter og strålebehandling i området nær halsen.

Enkelte tilstander øker risikoen for å utvikle hypotyreose. Det gjelder Downs syndrom, sykdommer med betennelse som skyldes angrep fra eget immunforsvar (autoimmune sykdommer), sukkersyke, leddgikt, cøliaki, svangerskap.

Men samtidig har jeg inntrykk av at det går an at det ser ut som man har lavt stoffskifte på blodprøvene om man har spiseforstyrrelser, og at det vil bedre seg når man blir bedre? Synes egentlig det er litt dårlig gjort av legen å bare sende et brev med så og si ingen info oO Så vet ikke helt hva jeg skal tro jeg.

Holdt på å ringe til legevakten igår, var i utrolig dårlig form. Redd for ekstrem elektrolyttforstyrrelse eller noe...Ringte ikke da, er fremdeles ganske dårlig, men tror faktisk jeg bare har fått influensa eller noe.

Nå venter jeg bare på telefon fra NAV angående sosialstøtte...Søkte igår og sa det hastet, så forhåpentligvis får jeg den innvilget idag(selv om jeg ikke helt tror det før jeg ser det, er jo NAV det er snakk om her:P)
Vi får se.

Oh mighty scale

Såå, jeg veide meg isted for første gang på en god stund. Blir ofte til at jeg unngår vekten i de verste bulimi-periodene, for jeg VET jeg har lagt på meg, jeg kjenner klærene er trangere og det er ikke noe problem å se det ekstra fettlaget. Men idag hoppet jeg bare i det. Jeg prøvde å forberede meg mentalt på at jeg hadde lagt på meg ca. 10 kilo siden 1.august...Vet jo fra før av at jeg kom til å føle meg jævlig uansett, siden den garantert kom til å vise en god del mer enn på lenge...Men skulle ihvertfall prøve å ikke få totalt sammenbrudd så lenge det ikke var mer enn 10 kilo.
Så ja, jeg kan meddele at jeg har gått opp 7 kilo på 26 dager. Og nei, det er faktisk ikke bra, for det går verre med spisingen enn på lenge, kan ikke huske sist jeg spiste et tilnærmet normalt måltid, det var vel sist måned.
Menmen, krysser fingrene for at litt av vekten er vann og sånne ting også, føler meg helt opphovnet...bulimi=uren hud og pløsete ansikt. Æsj.

Men, som sagt, det har vart litt for lenge nå, så skal få meg utav det. Brukte den siste resten av penger på solarium isted, istedenfor overspisings-mat som alle penger har gått til i det siste. Så ett skritt i riktig retning :) Og nå har jeg tatt på meg "fine" klær, mao ikke gigantiske slaskeklær som jeg har bodd i siste måneden, så jeg prøver ihvertfall. Spesielt bra føles det ikke, siden klær som ikke har passet på et halvt år nå nesten er for trange, menmen, jeg prøver!

Ringte også til legekontoret før idag mht. blodprøvene jeg tok. Det var visst noe galt med stoffskiftet mitt og jeg trengte medisiner, fikk ikke vite så mye mer enn det, men skal få et brev i posten idag. Så det blir jo litt interessant å se hva det egentlig går ut på.

It fucking hurts. Hatt en ganske fin kveld, men det går jo ikke an, så derfor måtte jeg gjennom et helvete for ørtende gang når jeg kom hjem igjen. Kan noen fortelle meg hvordan faen jeg skal få meg utav dette her? Hvordan jeg skal få hjelp? Er det i det hele tatt verdt å kjempe imot? Føles ikke sånn.

Farwell...

...og ikke på gjensyn! That's it, bulimien kastes herved ut fra min kropp! Jeg har prøvd den steg for steg,ta litt om gangen, det er en prosess og blabla-metoden siste måneden, og det har gått mildt sagt dårlig, so now I'm going cold turkey basically. Har sagt det mange ganger før uten å lykkes(kanskje spesielt i det siste), det er jeg fullt klar over, MEN, har også klart det før, så jeg er absolutt istand til å klare det igjen!

Skal til legen imorgen for å få sykemelding. Får også vite svaret på blodprøven jeg tok idag, er litt spent på akkurat den faktisk. På ene siden vil jeg at verdiene mine skal være helt elendige, så jeg kan ha et fysisk "bevis" på hvor jævlig bulimien har vært i det siste. Har vel et lite håp om at dårlige verdier skal gi meg en liten wakeup-call også, gode verdier blir lett til at bulimien overbeviser meg om at den er vennen min og ikke ødelegger meg, også er vi tilbake i den onde spise/spy-sirkelen.

Snakket lenge med arbeidsgiveren min idag(i telefonen til og med!). Nå som katten er ute av sekken, så ble det liksom bare til at jeg la ut om alt. Problemene med behandling, capio osv. Men hun virket jo interessert og spurte og sånt også da. Jeg må levere inn nøklene mine. Merker jeg synes det er kjipt...Har jo ikke sagt opp eller noe, men vi ble enige om at hun skulle forandre vaktplanen, så jeg kommer ikke til å jobbe helger fremover. Blir med andre ord veldig lite jobbing, ca. en kveld i uken. Føles som et skikkelig nederlag og jeg hater det, men samtidig måtte det nesten bare skje. Jeg vil jo så gjerne gjøre en god jobb og love alt mulig, men det er jo desverre ikke realistisk at jeg kan klare å innfri slik som ting er nå. Hardt å innrømme, men det er nok det beste for alle parter. Men sjefen sa at om jeg ble langtids-sykemeldt, feks ved eventuelt opphold på capio, så ville jeg såklart få jobb igjen der når jeg var blitt bedre. Så det var litt godt å få høre :)

Skal også snakke med sykepleieren imorgen, og hun hadde visst mange gode nyheter ifh. til DBT-behandlingen. Jeg kan desverre ikke si jeg er superbegeistret eller spent, har alle de folkene og behandlingen deres litt i vrangstrupen atm. Tipper hun har funnet ut at jeg kan få dekket transport/få taxi til behandlingen eller noe. Tror nok jeg kommer til å ta imot tilbudet, kanskje mest fordi jeg er redd for å stå igjen med ingenting om jeg avslår. Vi får se.

Ryggverk og blabla.

Jeg må bestemme meg iløpet av kvelden/til imorgen, om jeg skal få meg sykemelding. Men er som vanlig ambivalent til tusen og aner ikke hva jeg skal gjøre. Har klart å holde meg unna overspising i hele dag, og SKAL klare de siste timene som er igjen av døgnet. Ryggen min har streiket helt, så jeg klarer nesten ikke bøye meg eller stå oppreist, så jeg klarer med andre ord nesten ikke kaste opp, så det har vel holdt meg litt fra å løpe ¨på butikken også. Det er nesten litt tragikomisk at ryggen min hadde kunne vært i orden nå om jeg hadde gått til kiropraktoren som jeg skulle. Men neida, jeg lot være å gå, og brukte de 300 kronene på mat. Og nå blir jeg straffet...Men dette er ingenting ifh. hva som skjer om mamma finner ut hva jeg har gjort. Jeg aner strengt tatt ikke hva jeg skal gjøre, siden jeg glemte avlyse kiropraktortimen, så må jeg nok betale for den, med penger jeg ikke har. Den tid den sorg I guess.
Men tilbake til sykemelding eller ikke! På ene siden virker det helt åpenbart at jeg skal få meg sykemelding, men på andre siden, vil det gjøre at jeg bare får enda mer tid til å bli enda sykere? Kanskje det er bra å ha jobben? Samtidig vet jeg jo at jobben bare fucker ting enda mer opp i 90% av tilfellene når jeg er sånn som dette. Og jeg vet at hovedgrunnen til at jeg vil drite i sykemeldingen og gå på jobb, er at jeg da kan få tak i haugevis av mat som jeg aldri ville hatt råd til ellers. Og det er jo egentlig ikke bra. Så sykemelding er kanskje klokest om jeg skal klare å få meg utav denne perioden som har vart så altfor lenge? For en ting er sikkert, jeg kommer til å knekke sammen, enten psykisk eller fysisk(eventuelt begge deler) om bulimien får herje på som den har gjort i det siste.

Det er bare så vanskelig. For jo, jeg klarer av og til få meg utav bulimi-perioder på egenhånd, men bare ved å ikke spise. Og jeg vet jo nå at det heller ikke er så bra. Det er vanskelig å innse for det føles så utrolig mye bedre enn å være i klørene på bulimien...Og hver gang jeg prøver å bare spise litt, så ender det med hodet ned i do, så det føles så mye bedre og enklere å bare la være å forholde seg til mat i det hele tatt. Men det er jo ikke holdbart i lengden.

Jeg er ikke spesielt håpefull ovenfor noenting akkurat nå. Er nesten bare glad over at ryggen verker som besatt og jeg nesten ikke orker noe. Dagen idag har strengt tatt vært ganske grå. Sovet litt, tv/pc, sovet litt, tv/pc and so on. Men vært ute noen turer med hunden da, så bedre enn ingenting I guess. Ikke har jeg gjort noe veldig dumt heller, så kan vel si at dagen har vært vellykket sånn sett selv om det ikke føles sånn.

Men nå gjentar jeg bare meg selv så...Må holde meg våken en time til, ta hunden ut en liten tur, sovemedisin, og forhåpentligvis soving :) God natt.

Redd og håpløs.

Siste døgnet har bare vært som en døs. Innimellom spisingen og spyingen har jeg vært så utslitt at jeg ikke har orket noe. Idag har jeg for det meste lagt i sengen og , vandret ut og inn av en bisarre fantasiverden. Jeg føler meg helt ødelagt, jeg er helt ødelagt. Klarer ikke konsentrere meg, klarer nesten ikke se på tv, og klarer knapt skrive dette. merker bokstavene stokker seg. Det eneste jeg klarer er å tenke på hvordan jeg kan flykte, for jeg holder ikke ut mer. mat, piller, alkohol...Eneste alternativene, men det er fy fy, så derfor ligger jeg bare i sengen og prøver overleve. Uten at jeg helt skjønner hvorfor. Jeg ringte forresten jobben igår, t og sjefen var utrolig støttende, jeg forventet og fortjente kjeft, så ble helt sat ot ut når jeg ble møtt med så mye forståelse. Det føltes både godt og forferdlig. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Kort oppsummert

Dagen igår var OK. Ble med hjem, gikk greit det, ihvertfall noen timer. Fikk ikke sove, ikke i det hele tatt, mamma hadde låst døren på kjøkkenet, men når klokken var 4 orket jeg ikke mer, og dirket den opp. Patetisk. Men klarte faktisk skjule at jeg hadde vært der denne gangen, likevel, patetisk. Sovnet i 5-6tiden, var oppe 07.20. Skulle jobbe litt ute, hadde lovd pappa det. Jobbet til 13.00, følte meg bedre. Satt på med søsteren min ut igjen i leiligheten min, Jeg fikk penger av mamma og pappa før jeg reiste for å fylle på ungdomskortet,kiropraktoren imorgen og mat til hunden. Mamma var veldig skeptisk til å gi de til meg, og fikk meg til å love at de ikke skulle brukes på mye drittmat. Og jeg bare; neida, herlighet blablabla. Det første jeg gjorde var å gå på butikken. Fy faen. En time eller to seinere når jeg holdt på å spise ringte mamma for å sjekke at alt gikk greit, og hun hadde hørt at pappa hadde gitt meg litt ekstra som jeg kunne ha, noe hun absolutt ikke likte, og hun sa at jeg skulle ha 200 kr til overs etter at jeg hadde kjøpt det som var avtalen, og at hun ville ha de tilbake imorgen. Jeg løy så det rant av meg, og det kom helt naturlig, trengte ikke tenke over det en gang. Så nå må jeg enten la være gå til kiropraktoren eller fylle ungdomskortet så jeg har de pengene, eventuelt si hva som skjedde, men det vil liksom bevise en gang for alle at jeg er en løgner og ikke kan stoles på. Kommer til å bli brukt mot meg i evigheter.

Uansett, jeg fortsetter å spise, selvhatet florerer, at mamma ringte minnet meg bare på hvor utrolig patetisk jeg har blitt. Lyver, stjeler, manipulerer and you name it. Og hva kan jeg si, denne gangen tok det av, og jeg ble mer deprimert enn på lenge og tenkte egentlig at NÅ nå orker jeg ikke mer, jeg vil dø. Men først måtte resten av maten vekk, så jeg sendte melding til
søsteren min om hun kunne gjøre meg en tjeneste. Så satt jeg posen med mat utenfor døren og hun kom og hentet den. Må virker utrolig sært da, men jeg orket ikke gå ut, følte meg så skamfull. Men herlighet, hun skrev en lang melding om at hun var stolt over at jeg tørte spørre om hjelp og masse sånn, så det var egentlig veldig fint. Og når jeg sjekket facebook'en min nå har svogeren min skrevet til meg:

Gla i deg, "lillesøster" Så glad du spør om du trenger noe. Vi er her for deg!!!:) *KLEM*

Og sendt meg denne sangen:



Måtte nesten trekke litt på smilebåndet da, hele stemningen og rytmen i den sangen var liksom så feil som du kan få det til akkurat nå:P
Men likevel, betyr mye at folk bryr seg da, selv om jeg virkelig ikke føler jeg fortjener det.

Imorgen skal jeg liksom ha bestemt meg for om jeg sier ja til DBT-teamet, jeg aner enda ikkke. Har strengt tatt lite lyst å møte noen av de folkene, men samtidig er det jo litt dumt å ende opp med å si nei fordi jeg har de litt i vrangsstrupen akkurat nå. Risikerer å stå uten noenting. Men aner ikke jeg. Aner heller ikke hva jeg skal gjøre angående jobben på lørdag, føler jeg burde fått sykemelding for lenge siden. Helgen virker uoverkommelig,

Nå håper jeg jeg får sove litt ihverfall.

Kjære Gud.

Jeg orker _ikke_ mer. La meg få slippe, vær så snill.

Fighting for the smallest goal: to get a little self-control
I know how hard you try. I see it in your eyes
But call your friends, 'cause we've forgotten what it's like to eat what's rotten
And what's eating you alive might help you to survive.
We went on as we were on a mission, latest in a Grand Tradition
And oh, what did we find?
It was Ego who was flying the banner, and me and Mia, Ann and Ana
Oh, we'd been unkind

Fighting for the smallest goal: to gain a little self-control
Won't anybody here just let you disappear?
Not doctors, nor your mom and dad, but me and Mia, Ann and Ana
Know how hard you try. Don't you see it in my eyes?
Sick to death of my dependence, fighting food to find transcendence
Fighting to survive, more dead but more alive
Cigarettes and speed for livin', and sleeping pills to feel forgiven

Sykepleieren ringte idag og sa at psykiateren ikke ville henvise meg til capio en gang fordi han mente jeg ikke hadde prøvd nok av de tilbudene som fantes i regionen. Også fortsatte hun å bable videre om andre ting akkurat som om hun bare hadde opplyst meg om hva været var, og ikke at verden falt i grus. Jeg har hele tiden visst at det var fare for avslag når helsevest skulle vurdere søknaden min, men at psykiatren ikke engang vil skrive søknaden for meg, det hadde jeg absolutt ikke venta. Trodde de var for meg jeg...Føler meg helt ærlig ganske dum som trodde jeg skulle få hjelp, samtidig som jeg ikke er SÅ skuffet, for det var liksom litt for godt til å være sant...

Angst. Uro. Ambivalens.

Fant nettopp et dikt jeg skrev for 3,5 år siden.


Tanker i natten

Jeg sitter på en stol
rundt meg finnes alt
også du
Jeg er langt foran
Stolen beveger seg sakte
fremover

Bak meg kan jeg se
andre komme
merker at de nærmer seg
raskt

En etter en suser de
forbi
lar meg sitte der og se de
forsvinne i horisonten

Jeg vil ta opp jakten
roper på drømmene
mine
men alle er knust eller
borte.

Til min fortvilelse merker jeg at
jeg stoppper
totalt
idet det siste jetflyet passerer

Jeg må av stolen for å
kommer videre
Prøver men
jeg sitter fast.

Tidens, og tankenes bånd har
låst meg
lenket meg tilbake i
et susende virvar
av følelser

Jeg sitter på en stol
og joda, den kan være behagelig
den
til og med litt koselig

Noen har ikke engang
slik luksus
de er lenket til bakken
Krabber og sliter
men kommer ingen
plass.

Kanskje jeg bare må lage
målet litt mindre og
nærmere
Så det en gang kan nås

Men lavere mål har behov for
mindre stolthet, selvdisiplin
Fortell meg

Hvordan ?

Det er så sært, så utrolig merkelig å tenke på hvordan alt er så likt nå som da, samtidig som jeg er helt annerledes. Jeg sliter fremdeles med de samme tingene og det gjør meg veldig trist. Samtidig som jeg føler jeg er på en helt annen plass enn da, og det føles litt godt også. Men det er vanskelig nå som skoler o.l starter opp igjen, det blir liksom så veldig tydelig hvor tomt livet mitt egentlig er, og hvor utrolig mye tid som har gått til sykdom. Og ikke minst, hvor mye av den tiden mitt mål i livet var å bli sykest mulig, ødelegge meg mest mulig. Jeg må ærlig innrømme at jeg fremdeles savner tilbake til den totale selvdestruktiviteten. Til den totalte depresjonen, likgyldigheten. Til sprikende kutt, turer på legevakten, innleggelser osv. Ikke at det egentlig er SÅ lenge siden sist gang, men forskjellen da var at jeg ikke ville innlegges, og det er vel der forskjellen ligger sånn generelt. Jeg kjenner mer på et ønske om å faktisk ville leve, være frisk...Ikke hele tiden, ikke store deler av tiden, men likevel, innimellom. Og det er tungt, skummelt og til tider jævlig slitsomt fordi det virker så umulig. Ingen vil vel gå rundt som en levende død, ligge hele dagen i sengen og ha null ønske om å leve...Men likevel, man har en trygghet, man satser ingenting og taper heller ingenting...Man lever i en slags døs, en likgyldighet. Og det savner jeg veldig til tider, samtidig som jeg er livredd for den dype depresjonen for jeg vet at om jeg blir fanget av den, så kommer jeg meg ingen vei. Det er kanskje trygt, men det kan ikke kalles et liv.

Men dette er så mye vanskeligere likevel! Tvilen, ambivalensen, motløsheten, kjempingen. Men det er vel slik man kommer seg noen plass, slik man blir bedre? Prøver tenke det. Damen som har ansvar for DBT-behandlingen sa faktisk at forskere hadde funnet ut at de fleste personer med personlighetsforstyrrelser o.l faktisk hadde en fysiologisk MEDFØDT forstyrrelse i følelsessenteret i hjernen som gjør at disse personene har stor sjanse for å utvikle psykiske problemer...Miljø osv vil såklart ha en innvirkning også. Men det føles så utrolig godt at det faktisk er bevist at det er noe medfødt, at man faktisk HAR det vanskeligere enn andre, og at de følelsene man har ikke bare er vanlige følelser som alle har og at man bare er svakere enn alle andre som ikke klarer takle dem. DBT-behandlingen tar utgangspunkt i dette; at ingen av pasientene er svake eller har valgt eller kan noe for følelsene sine, men det de derimot kan er å jobbe med det. For det betyr ikke at man er dømt til å¨være et følelsesmessig kaos resten av livet bare fordi man har denne forstyrrelsen, det betyr bare at man må jobbe mye mer og mye hardere enn "normale" personer for å få kontroll over den.

Det er vel kanskje det som har gjort at jeg føler jeg er på en annen plass nå enn jeg var før til tross for at jeg har mange av samme følelsene...Det faktum at jeg har innsett, eller ihvertfall begynner å innse, at det ikke bare er snakk om at jeg er en negativ person, en svak person og at alt som har skjedd er min egen feil. For det har jeg jo blitt fortalt igjen og igjen av altfor mange, inkludert meg selv...Men at det faktisk er mange faktorer som har hatt MYE å si, som ikke jeg nødvendigvis har ansvar for eller har kontroll over. Som denne forstyrrelsen i følelsessenteret som kan gi ekstremt sterke føleleser, oppveksten min-som for all del ikke var forferdlig, men det ble likevel fokusert mye på å ikke snakke om negative ting osv. I tilegg til at alle følelser som ikke var 100% positive helst skulle trykkes bort+mye krangling og uro...og jeg kunne nok nevnt mye mer...Men ihvertfall veldig mange ting som gjorde at jeg aldri fikk de verktøyene jeg skulle ha fått til å takle følelser, og da er det rett og slett naturlig at jeg etterhvert utviklet alternative og destruktive metoder. Fordi jeg rett og slett ikke kunne noe annet. Jeg mener ikke å fraskrive meg selv hele ansvaret og skylde på alt og alle andre, men i alle år har jeg hatt ekstrem skyldfølelse og vært overbevist om at jeg har vært et misfoster siden jeg ble født. Og ja, jeg ble kanskje født med en ekstra følsomhet, men det var faktorer og andre rundt meg som gjorde at det gikk så galt. Poenget mitt er at ALT er IKKE min egen feil, men det er jeg som må fikse opp...Og det gjør at jeg i langt større grad nå klarer å føle at jeg fortjener bra og riktig hjelp, for det er faktisk en helvettes jobb og ingen ville valgt å gå gjennom det jeg har gjort om de hadde alternativer. Før har jeg hele tiden følt jeg ikke fortjener hjelp osv...Og de tankene kommer jo fremdeles, men nå vet jeg bedre! I tilegg til oppvekst osv, vil jeg også trekke frem igjen det med at psykologer osv har gjort meg verre. Det er så utrolig mange psykologer, psykiatere osv der ute som virkelig ikke burde hatt jobben sin! Gjennom såkalt behandling har de vært med på å fore selvhatet mitt, og mitt syn på meg selv som totalt håpløs. Hvor mange ganger har jeg ikke fått høre at; om ikke du vet hva du vil selv, så kan ikke vi hjelpe deg! Om du ikke er motivert, så kan ingen hjelpe deg! Jeg har vært desperat etter forandring, desperat etter en utvei, etter hjelp...Gang på gang har jeg fått slengt i ansiktet at jeg må ville det selv, at jeg må være motivert, at det bare er jeg selv som kan gjøre jobben osvosv. Dette har jo bare bekreftet mistankene om meg selv, for såklart vet jeg at jeg må gjøre jobben selv, med andre ord mener vedkommende at jeg ikke prøver gjøre jobben selv, til tross for at jeg føler jeg har gjort alt jeg kan. Ergo-jeg er håpløs, lat og fortjener ikke hjelp. Og det samme med "du må ville selv" " du må være motivert"...Jeg har slitt med ekstrem depresjon og total motløshet, og da er det helt naturlig å ikke klare å kjenne at man vil noe eller at man er motivert for noe, det vet jeg nå, men jeg har HELE tiden blitt fortalt at det er min egen feil at jeg ikke blir bedre, fordi jeg ikke vil nok, jeg ikke er motivert nok, jeg ikke er god nok, jeg ikke gjør en god nok jobb and the list goes on! Alt dette har jo bare vært med på å forsterke og dra meg lengre og lengre inn i selvdestruktiviteten og overbevisningen om at jeg er et håpløst tilfelle og kommer til å være kronisk deprimert resten av livet, detter har jeg også blitt fortalt av utallige folk innen psykiatrien.

Nå er planen at jeg mest sannsynlig skal reise ned på capio for å ha en vurderingssamtale før jeg søker om plass...Siden det tar så lang tid, så fant vi ut at vi liksågodt kunne ta vurderingen først. Hun på capio mente også at det kunne virke positivt om jeg allerede hadde et ja fra capio når jeg skulle søke til Helse Vest om støtte. Tenker på å kanskje kombinere det med helgekurset til IKS i begynnelsen av september. Men vi får se :)

Idag har strengt tatt vært en drittdag, bokstavelig talt:P Huff, magen har vært helt vrang, og mesteparten av tiden har blitt brukt på toalettet...Så sliten at jeg vurderer legge meg for natten snart. Jeg endte opp med å overspise og spy tilslutt igår kveld, men jeg føler likevel det var mer en seier igår enn tap. For jeg sto imot lenge, og jeg trente som jeg skulle...Og selv om jeg overspiste/spydde, så var det langt fra så ekstremt som det har pleid å være i det siste og jeg følte meg heller ikke så totalt deprimert som jeg pleier. Føler på en måte jeg ikke mistet kontrollen i så stor grad? Idag har faktisk ikke trangen til å overspise vært spesielt stor, og jeg er overbevist at jeg skal klare meg uten...Og det er jo bra, med tanke på at det første døgnet som oftest er det verste :)

Ich werde in die Tannen gehen
Dahin wo ich sie zuletzt gesehen
Doch der Abend wirft ein Tuch aufs Land
und auf die Wege hinterm Waldesrand
Und der Wald er steht so schwarz und leer
Weh mir, oh weh
Und die Vögel singen nicht mehr

Ohne dich kann ich nicht sein
Ohne dich
Mit dir bin ich auch allein
Ohne dich
Ohne dich zähl ich die Stunden ohne dich
Mit dir stehen die Sekunden
Lohnen nicht

Auf den Ästen in den Gräben
ist es nun still und ohne Leben
Und das Atmen fällt mir ach so schwer
Weh mir, oh weh
Und die Vögel singen nicht mehr

Ohne dich kann ich nicht sein
Ohne dich
Mit dir bin ich auch allein
Ohne dich
Ohne dich zähl ich die Stunden ohne dich
Mit dir stehen die Sekunden
Lohnen nicht ohne dich

--------------------------------


I'm going to go into the fir trees
There where I last saw her
But the evening is throwing a cloth upon the land
and upon the ways behind the edge of the forest
And the forest it is so black and empty
Woe is me, oh woe
And the birds sing no more

Without you I cannot be
Without you
With you I am alone too
Without you
Without you I count the hours without you
With you the seconds stand still
They aren't worth it

On the branches in the ditches
it's now silent and without life
And breathing becomes oh so hard for me
Woe is me, oh woe
And the birds sing no more

Without you I cannot be
Without you
With you I am alone too
Without you
Without you I count the hours without you
With you the seconds stand still
They aren't worth it without you

Jeg er passe mørbanka etter kiropraktortimen idag! Kiropraktoren var ung og kjekk faktisk, jeg stoppet nesten i døra, hadde forventa meg en gammel mann. Men han var veldig hyggelig da, så det gikk greit.
Damen på NAV var også utrolig hyggelig, og selv om jeg såklart ikke fikk utbetalt penger der og da, så fikk vi ihvertfall funnet ut hva jeg skal søke på og hvordan ting bør gjøres.
Jeg sliter med å holde motivasjonen oppe med den timetellingen. Magen er fremdeles uggen etter gårsdagen, og psyken min VELDIG klar over at jeg har lagt på meg sinnsykt i det siste. Noe som gjør at jeg føler meg oppblåst, feit og ekkel. Noe som igjen gjør at jeg mister totalt motivasjonen og føler meg veldig håpløs.
I tilegg er den intense ekkelhet-følelsen over vektøkningen og matinntaket i det siste uutholdelig, og det eneste som kan roe ned angsten, uroen, om bare for en liten stund, det er å hive seg inn i enda en matorgie. Jeg VET jo at den ekkelhetsfølelsen er mest intens første døgnet, og at det blir en slags avvenningsprosess, og at man må rett og slett bare holde ut. Men samtidig føler jeg jeg trenger en pause fra å holde ut nå, en pause fra å kjempe, bare en liten en før jeg knekker helt sammen. Men det er jo bulimien som prøver å lure meg, for en sånn liten "pause" bruker den for alt det er verdt, til å ødelegge meg mest mulig, sånn at jeg likevel knekker sammen tilslutt.

Har egentlig ikke spesielt sug eller noe heller, går mer på den konstante stemmen som maser i hodet mitt, bombaderer meg med tvangstanker og kritikk. Så jeg gjør det nesten bare for å få slippe unna for en liten stakkarslig stund. Men det er jo akkurat sånn bulimien opererer, jeg vet jo det, men likevel lar jeg det skje, igjen og igjen.

Inspirasjon!

Here is the test to find whether your mission on earth is finished. If you're alive, it isn't.

~~

Our greatest glory consist not in never falling, but in rising every time we fall .

~~

A stumble may prevent a fall .

~~

Not failure, but low aim, is crime.

~~

Most of the important things in the world have been accomplished by people who have kept on trying when there seemed to be no hope at all .

~~

Courage is doing what you're afraid to do. There can be no courage unless you're scared.

~~

Nothing is a waste of time if you use the experience wisely.

timetelling

Har "meldt" meg på timetelling nå( http://arikanne.com/timetelling). Forhåpentligvis kan det hjelpe litt, for det der belønningssystemet jeg hadde lagt opp til(en stjerne for hver dag uten overspising/oppkast, 7 dager="premie")er nok desverre altfor ambisiøst atm. Klarer knapt en dag...Men en time skal jeg klare! Og kanskje en time til? Og enda en? Kan bli noen timer tilslutt det :)

Burde ha sovet for lenge siden nå men. Imorgen/idag skal jeg

- få time hos kiropraktor
-trene
-på NAV
-ringe til skolen(har halvveis bestemt meg for å ta to fag, internasjonal engelsk og psykologi, om det er mulig)
-betale husleie!(skal etter planen få lønning idag, og etter mine beregninger har jeg akkurat 100 kroner igjen etter at alle utgifter er unnagjort:P Så det møtet hos NAV er absolutt nødvendig!)
-trene
-og ikke minst, saumfare leiligheten etter bibliotek-bøker, har lånt litt for mange til forskjellige tidspunkt, så aner egentlig ikke helt hvilke jeg har og ikke nå, og venter egentlig bare på at purringene skal begynne å strømme inn(purringer som jeg såklart ikke har råd til:P)

SPENNENDE. Jada, neida, men det er nå noe :)
Også har jeg funnet ut at så fort jeg har fått ordnet med de pengene jeg har rett på fra NAV, så skal jeg begynne å spare(siden jeg da forhåpentligvis får litt mer enn 100 kr. å rutte med etter at regningene er betalt:P) Skal jo kanskje en tur til Thailand til vinteren og en bil hadde ikke vært helt dumt heller, så jeg trenger jo egentlig penger. Dessuten er jeg livredd at jeg skal bruke det lille overskuddet jeg har til overspising som jeg har gjort den siste tiden, så om jeg bare får mesteparten av pengene fortest mulig innpå sparekontoen ved hver lønning, så er de liksom litt tryggere :)

Jeg må helt ærlig innrømme at det er fristende å døgne etter gammelt. Sover dårlig for tiden...har kaaaanskje sammenheng med at jeg nesten hver eneste kveld har overspist ekstremt...Så den stakkars kroppen min prøver å takle mat-overdosen og sove på samme tid, og det fungerer heller dårlig. For å ikke glemme min siste oppdagelse når det gjelder søvnen! Når jeg var innlagt sist ville legen absolutt at jeg skulle ta seroquel, fikk ikke vite noe særlig om det bortsett fra at "alle" de andre pasientene der tok det så og si, og at det visstnok skulle hjelpe mot tankekjør osv, og dermed også hjelpe på søvnen. Så jeg tok de nå, og det funket vel ok. Fikk med meg en pakke hjem, og tatt de ganske hyppig(men ikke hver kveld da)må innrømme jeg har økt dosen litt, men den har funket helt ok, ikke like bra som sovemedisin, men så slipper man å finne på masse rart man ikke husker også da. Uansett, poenget mitt var at jeg stusset litt på at jeg fikk den medisinen, siden den alle plasser bare står omtalt som en medisin mot schizofreni og bipolar...Og ikke som sovemedisin. Så jeg gikk innpå og sjekket litt nøyere isted, and guess what? På SVÆRT vanlige bivirkninger står det; vektøkning og økt apetitt.
Jada, jeg er paranoid, og jada, det er spiseforstyrrelsen som snakker. Men jeg føler meg lurt, føler de bare foret meg med den medisinen så jeg skulle gå opp i vekt eller noe. Vet jo at det sikkert ikke var derfor, men er det ikke veldig merkelig at de ikke nevner disse bivirkningene(som sagt var dette de som var svært vanlige, flere enn 1/10) når de vet at jeg er livredd for å legge på meg? Min første innskytelse var ihvertfall at de tablettene skal jeg søren meg aldri ta mer, blir jo som å tømme bensin på bulimi-bålet jo. Men vi får se hvor lenge jeg orker gå uten søvn:P

2 ganske fine dager, også bulimibulimibulimibulimi. FAEN.
Ble faktisk alvorlig redd ikveld, har aldri hatt SÅ vondt/ubehag og vurderte faktisk å ringe ambulanse, har vært veldig dårlig før, men ikveld nådde det nye høyer, og kom så ekstremt akutt og. Tenkte at SHIT, nå har jeg gjort det store, fått hull på magesekken eller noe, ventet bare at jeg skulle kaste opp blod, og ba til Gud og lovde jeg aldri mer skulle overspise om jeg overlevde dette. Vel, nå har det verste gått over, eller dvs. det fysiske, og da kommer det psykiske som forsåvidt er enda vanskeligere å takle. Det verste er at jeg sikkert hadde spist mer nå om jeg hadde hatt mer, herlighet, om man føler man er døden nær men likevel ikke klarer slutte, hva i all verden kan få en til å slutte da?!

Men jeg får heller skrive mer imorge, da klarer jeg forhåpentligvis dra frem noe av det positive som har skjedd også!

Dialektisk atferdsterapi (DBT)

Selvskadende og suicidal atferd er et problem som omfatter store pasientgrupper i Norge. En behandlingsform med påvist god effekt er Dialektisk atferdsterapi (DBT). DBT integrerer kunnskap fra atferdsterapi, kognitiv terapi, læringsteori samt dialektisk og østlig (zen) filosofi. Et sentralt element er oppmerksomhetstrening (mindfulness).
Personer som har utviklet et mønster av stadig selvskading og suicidale kriser, har det hittil vist seg vanskelig å finne effektive behandlingstilbud for. Dialektisk atferdsterapi har gjennom flere studier vist seg å være en behandlingsform som gir gode resultater med betydelig bedring i pasienters evne til samarbeid om sitt behandlingsopplegg. Effektstudier har vist en signifikant reduksjon i selvdestruktiv atferd og behov for øyeblikkelig hjelp-innleggelser. Terapiformen benyttes i dag også ved angst, depresjon og spiseforstyrrelser, og overfor ungdommer med gjentatt selvskadende atferd og emosjonell dysregulering.


Akkurat nå heller jeg litt mot å si ja til dbt-tilbudet. Men jeg vingler jo frem og tilbake hele tiden så, aner liksom ikke helt hva som skal få meg til å bestemme meg.

Meg og søsteren min reiste ut til den andre søsteren vår i 6tiden igår, fikk sagt hei til nevøene våre før de skulle legge seg, gikk en tur med hunden osv. Senere spilte vi ligretto, og da var det gjort! Kom ikke hjem før kvart over 3 i natt faktisk xD Utrolig herlig å ha det så gøy etter gammelt, og tenkte så og si verken på mat eller sykdom eller noe som helst...Var litt ekkelt i begynnelsen, for jeg ble skikkelig dårlig...Skalv på hendene, var kjempeslapp og kvalm...Så jeg vant ikke akkurat så mye:P Men gikk heldigvis bedre etter en stund, og vi oppførte oss mer og mer som noen hypre, fnisende fjortiser utover kvelden. Mannen til søsteren min blir så sinnsykt konsentrert og konkurranseinnstilt når vi spille det spillet også(det ble forsåvidt alle), så utrolig morsomt:P Herlig å klare å slappe av og bare ha det gøy! Spesielt når jeg var skikkelig utenfor de første timene og ikke følte meg spesielt bra.
Jeg ble også veldig imponert eller hva jeg skal si, av den eldste søsteren min(hun vi var hos). Vi fikk kaffi og drikke og sånt, også sto det chips på bordet, også sa hun til søsteren min at det var brownies på kjøkkenet, så man kunne gå inn der og hente der, for det var kanskje best sånn. *hint*hint* Men ja, det var egentlig veldig fint at hun skjønte at det var et problem for meg uten at jeg engang hadde snakket med henne på forhånd, og det var en veldig grei løsning, ikke noen big deal liksom, samtidig som de tok litt hensyn...Så ja, det var veldig fint egentlig :)

Jeg har funnet ut at jeg MÅ få meg til kiropraktor fortest mulig. Fikk beskjed om at jeg hadde forferdlige låsninger i ryggen og burde gå til kiropraktor, men det er DYRT og jeg vil ikke at mamma skal spandere, selv om hun sa hun ville gjøre det...Har ikke hatt så mye problemer med ryggen liksom...Men fått mer og mer i det siste, og noen ganger er det så gale at jeg bare må ligge, så ja, jeg må vel nesten bare la mamma spandere.

Idag skal jeg kanskje en tur på fjellet med pappa, lillebroren min og hunden. Mamma jobber faktisk. Men ryggen min verker seriøst konstant, så får se -_-
Jeg skal ikke jobbe noe hele neste uke :O Men til gjengjeld skal jeg jobbe neste helg, og jeg må si jeg gruer meg...Har ikke jobbet helg på VELDIG lenge, så det blir mye, og jeg aner egentlig ikke hvordan det kommer til å gå. I det siste har jeg hatt problemer med 4-timers vaktene liksom, til helgen blir det ca. 15 timer til sammen. Menmen, ting går jo litt bedre nå enn det har gjort, så får håpe jeg klarer holde det sånn :)

DBT eller ikke DBT?

Det går litt bedre, tror jeg. Tør ikke helt føle meg trygg enda, men tror jeg er ute av bulimi-perioden for denne gang. Vet ikke helt hvordan jeg klarte det egentlig, men sykepleieren sto plutselig på døren igår, og fikk snakket endel med henne. Mamma hadde visst ringt fordi hun var så bekymra for meg oO Følte ikke det hjalp så mye å snakke med henne der og da, men kanskje det hjalp litt likevel? Trente ihvertfall etterpå, og selv om det kanskje ble litt vel mye(vondt i ryggen og foten idag!) så hjalp det likevel til å få meg ut av den besatte og syke perioden jeg har vært inni litt for lenge. Har begynt med at jeg skal gi meg selv et klistremerke for hver dag jeg klarer la være overspise/spy, klarte det faktisk igår, men måtte til min forferdelse innse at jeg ikke hadde fått et klistremerke siden lørdagen, og egentlig ikke hatt et eneste skikkelig måltid utenom overspisingene siden da. Så ikke helt bra, men ja, når jeg har fått samlet opp 7 klistremerker er ideen at jeg skal gi meg selv en belønning(som ikke har med mat å gjøre såklart!:P)...Mamma synes det var en bra ide, så hun var med på å sponse disse belønningene litt siden jeg er ekstremt fattig for tiden.
Uansett, idag tok jeg sjansen på å handle inn litt "trygg" mat, og fått i meg litt, eneste problemet nå er at magen er veldig i ulage etter all tullingen med maten så er ekstremt kvalm, vanskelig å få i seg noe, men jeg prøver!

Over til overskriften! Jeg var på DPS'en for noen dager siden sammen med sykepleieren. Vi hadde møte med hun som er sjefen for DBT-behandlingen der inne...Så fikk en hel haug med info om den, fikk spurt litt spørsmål osv. Nå skal vi ha et nytt møte neste uke og jeg bør vel egentlig ha bestemt meg innen da om jeg skal takke ja til tilbudet oO Man binder seg veldig da, må skrive under på kontrakt og det går over et helt år(to ganger i uken). Men hun damen mente jeg var en ideel kandidat utifra det hun hadde lest i papirene mine(skulle gjerne lest de selv!)og utifra samtalen vi hadde. At DBT-behandlingen virket som den optimale behandlingen for meg, og jeg er visst ganske heldig som får tilbudet også, det finnes bare noen få plasser i Norge så langt. Alle de andre deltagerne som skulle være med var visst diagnotisert med personlighetsforstyrrelser, men også endel av de hadde spiseforstyrrelser og diverse andre ting. DBT-dialektisk atferdsterapi er kort sagt en blanding av mange terapi-former, fikk endel ark med info;

Du som har fått tilbud om å delta i dialektisk atferdsterapi har iblant vanskelig for å regulere følelser. Dette kan handle om problemer med å kjenne igjen og uttrykke følelser, eller å oppleve sterke følelser og impulsiv atferd. Sannsynligvis har du også noen problematiske relasjoner til andre mennesker og usikkert selvbilde. Behandlingen som ble utviklet av en amerikansk psykolog og forsker tar sikte på å hjelpe deg med disse problemområdene. Flere studier har vist at pasienter med ulik selvdestruktiv atferd(også spiseforstyrrelser)blir klart bedre av denne behandlingen.
Opplegget inneholder fire deler:

1. individuelle samtaler
2.Ferdighetstrening i gruppe
(mindfulness, å skape og bevare gode relasjoner,å regulere følelser, å holde ut når det er vanskelig)
3. Telefontilgjengelighet(man kan ringe behandleren så lenge det er før 22.00 om kvelden)
4. Konsultasjonsgruppe

Men er så usikker! For på ene siden tenker jeg at det egentlig høres ganske bra ut, at jeg ikke har noe å tape og at det har vist seg å funke på veldig mange andre...Men samtidig føler jeg at jeg i første omgang trenger ta skikkelig tak i spiseproblemene før jeg er klar for noe annet...Det er ikke nok å bare bli med på dette også få en kostplan som jeg skal følge hjemme, føler jeg trenger veldig tett oppfølging i en lengre periode...Hun damen jeg snakket med mente det ikke var noe problem, siden vi kom til å jobbe med følelsene som lå bak og da kom spisingen automatisk til å bli bedre etterhvert som man fikk "ordnet" opp i følelsene...Men vet ikke om jeg er helt enig der, for har hatt så tullete matforhold så lenge nå, at jeg tror ikke det er nok å BARE jobbe med følelsene, må også jobbe litt med maten konkret.
I tilegg fikk jeg litt sjokk når jeg hørte hvem som skulle være leder for gruppeterapien, det var han forferdlige psykiateren som tråkket på meg når jeg allerede lå nede sist gang jeg ble innlagt på PAM. Det var ikke langt fra at jeg tok selvmord den gangen, og det hadde delvis med måten han behandlet meg på, som var totalttotalttotalt idiotisk og utilgivelig...Så føles litt rart og vanskelig at han skal sitte der og lære oss hvordan vi skal takle følelsene våre...Starter opp ny dbt-gruppe i januar igjen, og der skal ikke han være med, så er et alternativ å kanskje vente til da...Om jeg skal på capio er det jo ikke så mye vits i å begynne på en dbt-behandling nå. Men jeg vet jo ikke om jeg får innvilget søknaden og når det eventuelt blir, og om jeg skal på capio så kunne man få permisjon fra behandlingen ved innleggelser og sånt. Jeg aner ikke!
Kunne ønskt jeg kjente noen som hadde erfaringer fra en sånn behandling, men siden det fremdeles ikke finne så mye av i Norge så blir det litt vanskelig...

Og jeg er invitert i bryllup imorgen...Enda ikke bestemt meg for om jeg blir med. Synes det blir så vanskelig med middagen og sånt nå, jeg kan rett og slett ikke spise noe tilnærmet normalt når jeg er i sånn periode jeg er nå, hele fordøyelsessystemet er helt fucka og jeg må være veldig forsiktig for jeg reagerer på alt mulig...Så ja, usikker, for det blir vanskelig og vet ikke om det er verdt det. Men vi får se på formen imorgen....Nå må jeg ihvertfall legge meg nedpå litt, for jeg skal på jobb ikveld o_O Krysser fingrene for at den verste kvalmen går over.

Skammen.

Bulimi er at fylde sig med mad og kaste det op igen bulimi er at sulte sig og tabe sig og spise til man har taget det hele på igen bulimi er slankekure om og om igen bulimi er løbeture bulimi er mad mad og mad og selvhad når det ikke virker bulimi er væmmelse ved sin krop bulimi er at fylde sig med afføringspiller bulimi er op og ned på vægten og ind til spejlet ud i køkkenet igen bulimi er næste overspisning og opkastning bulimi er skamfølelse bulimi er at falde i og komme op og falde i og komme op og falde i...

Jeg har vel bestemt meg for at jeg ikke kan gi opp, jeg må bare fortsette. Men jeg vet ikke helt hvordan...Jeg trenger hjelp, men vet ikke hvor jeg skal snu meg. Det er helt umulig å ikke skamme seg og ha skyldfølelse når man forsømmer alt og alle bare så man kan hive innpå med mat. Når jeg i tilegg har rast opp i vekt siden jeg kom hjem fra leiren, så hjelper ikke det på...Tør ikke veie meg, men kjenner klærene er trangere og magen buler. For å ikke snakke om angsten ved å hive innpå med mat og kalorier jeg egentlig er livredd for til vanlig. Men ingen forstår og jeg får bare høre at det er så bra at jeg har lagt på meg litt og blabla. Så ja, jeg føler meg oppgitt og ganske desperat nå...Og mange andre stygge ord som jeg prøver alt jeg kan å fortelle meg selv at jeg ikke fortjener, uten at jeg klarer tro på det...Kunne ønske jeg klarte finne tilbake til bare en liten del av det jeg kom frem til på leiren, men det føles som en evighet siden, eller som en annen person.

Jeg er ikke på en bra plass nå. Har egentlig bare gått downhill siden jeg kom hjem fra leiren, men har kjempet imot hele tiden og brukt alle triksene i boka og sagt til meg selv at det er en del av prosessen, det er en del av prosessen, det er bare et lite tilbakesteg, jeg faller ikke helt tilbake osvosvosv. Men herlighet, hvor mange ganger kan man egentlig si det før det høres mer og mer ut som en løgn? Jeg har forsømt jobben, forsømt venner, forsømt meg selv, familien, og nå er jeg så nedbrutt at det ikke funker å si at det bare er et liiite tilbakesteg. Har absolutt ingen motivasjon og føler ikke jeg orker leve mer, ihvertfall ikke sånn som dette, og jeg får jo ikke den nødvendige hjelpen til å få meg utav det heller...så hva gjør man da? For å kjempe med nebb og klør for å klare det på egen hånd også feilefeilfeilfeilfeilfeilfeile på nytt og på nytt der orker jeg rett og slett ikke mer. Det blir mest sannsynlig søkt til capio i september, men det er ikke før september, og det er bare søknaden, som mest sannsynlig vil ta imnst en måned før den blir behandlet...Så om jeg i det hele tatt får tilbud om behandlingen, så vil det ikke være snakk om før om 2-3 måeder, og hva skal jeg gjøre i mellomtiden, legge meg ned for å dø? Jeg aner seriøst ikke...Enda en nedtur var at jeg fant ut at det verken var pga. massasjen eller treningen at jeg følte meg så bra, det var pga. et brett med sterke smertestillende jeg fant. Så ja, jeg har visst ikke evnen til å føle meg bra eller lykkelig med mindre jeg får en eller annen slags form for (usunn) rus.

Det verste er egentlig ikke å være så langt nede, men å ikke se noe point i å prøve å komme seg opp igjen.

Jeg er skikkelig skikkelig skikkelig sliten. Men en sånn god sliten. Dette har vært en av de beste dagene jeg har hatt på utrolig lenge...Det har egentlig ikke skjedd noe spesielt, men jeg har bare følt meg bra og avslappet i hele dag nesten, og det har vært så utrolig herlig! Sto opp halv 9, var ute en tur med hunden, var nede og trente på treningssenteret(funnet ut at jeg skal begynne å trene fast om morningene, for fikk helt sinnsykt energikick av det, og varte sånn hele dagen ca.)løp hjem og hoppet i dusjen før jeg måtte løpe ned for å snakke med sykepleieren, så kom mamma og hentet meg og kjørte rett på jobb, og kom nettopp hjem fra jobb. Så ja, gått i ett idag!
Vet ikke om det bare er pga. treningen idag tidlig eller om det har noe med massasjen jeg hadde igår, men jeg har følt meg helt rusa i hele dag oO Hatt en sånn merkelig behagelig følelse i kroppen i hele dag, utrolig sært. Samtalen med sykepleieren idag var utrolig bra, fikk sagt mye av det jeg hadde tenkt og vi kom egentlig frem til veldig mye! Gråt merkelig nok en del og, litt uvanlig, men fant vel egentlig ut at jeg bare skulle la meg selv få gråte litt, det gjorde godt.
Men ihvertfall, hun skrøyt kjempemye av meg, og det var faktisk utrolig godt å få litt bekreftelse på innsatsen jeg har lagt ned i det siste. For jeg har "mislykkes" på nytt og på nytt ved å hele tiden ende opp med å overspise og spy osv. så jeg har ikke klart å føle at jeg har vært flink selv om jeg egentlig har det siden jeg ikke har gitt opp, men fortsatt å prøve, og tvunge meg selv til å spise til måltidene til tross for overspisingene...Og det har vært vanskelig! Det har ikke føltes bra i det hele tatt+at jeg har lagt på meg og bare generelt følt meg helt jævlig...Så ja, det var veldig godt å få litt oppmuntring og bekreftelse, og jeg merket hun virkelig var imponert over hvor langt jeg var komt siden sist gang vi snakket. Vi kom frem til at vi skal sette sammen en ansvarsgruppe som skal bestå av henne, legen min, psykiateren der nede og en fra NAV. Jeg fikk også sagt veldig klart ifra om at jeg trenger veldig mye tettere oppfølging om jeg skal bli frisk fra bulimien, og hun var faktisk veldig positiv til å søke på capio. Hun sa at en sånn ansvarsgruppe ville gjøre at jeg sto mye sterkere, og at faren for avslag ble mindre. For Helse Vest må bli overbevist om at Capio er den rette behandlingen for meg for at jeg skal få lov å reise dit, og det er visstnok mildt sagt vanskelig, og veldig mange får avslag. Men forhåpentligvis vil hun ha rett i at jeg vil stå sterkt siden jeg har ansvarsgruppen og har en veldig klar tanke om hva jeg trenger, ikke bare med tanke på opphold på capio, men også når jeg kommer hjem igjen derfra. Desverre er ikke psykiateren tilbake fra ferie før i september, så det blir ikke søkt før da. Men vi skal fortsatt bort på DPS'n neste uke for å snakke om den dialektiske atferdsterapien. Det var visst snakk om et opplegg på to ganger per uke(den ene dagen var det gruppeterapi og den andre bare med psykolog)....Og det går over et helt år. Det jeg synes virker mest logisk og optimalt er visst jeg kunne fått reise til capio og få hjelp til det med maten og sånt i første omgang, også ta tak i resten etter det...Sånn at jeg blir med på den dialektiske atferdsterapien etter at jeg har vært på capio....eneste problemet er at dbt-behandlingen starter opp nå til høsten, så da må jeg kanskje vente et helt år igjen før jeg kan være med...Men det er sikkert sånn vi kan snakke om neste uke.

OG JEG ELSKER JOBBEN MIN. Tenker at jeg må si opp om jeg skal til capio, men forhåpentligvis kan jeg få snakket med sjefen om at jeg kan få den tilbake igjen når jeg kommer hjem/er bedre. Håper det.

Og jeg skal snart ta oppkjøring igjen. Tror faktisk jeg skal klare det denne gangen :) Tenkte jo det de to andre gangene også, men føler meg likevel litt mer avslappet og sikker nå enn jeg gjorde da.

Men nå skal jeg bare slappe helt av, for jeg er totalt utslitt rett og slett! Livet kan være ganske herlig ^^

My own personal hell.

Jeg orker virkelig ikke dette mer! Sendte en melding til sykepleieren og spurte om hun kunne skrive henvisning til capio, men jeg tviler på det, siden hun ikke ville gjøre det sist gang jeg spurte. Men jeg klarer ikke fortsette sånn som dette, samtidig som jeg ikke klarer slutte på egenhånd, jeg må med andre ord ha hjelp! Vet ikke hva jeg skal gjøre om hun ikke vil henvise meg...Idiotisk om jeg ikke finner noen som kan henvise meg med tanke på den uendelige rekken med psykologer jeg har hatt som vet alt om meg.

Hovedgrunnen til at sykepleieren sikkert ikke vil søke på capio for meg er fordi jeg allerede er henvist til et DBT-team der jeg var innlagt sist. Men er blitt mer og mer usikker på om det blir det rette for meg nå som bulimien nesten er hovedproblemet...Fant dette om DBT-behandlingen, vet ikke helt hva jeg skal tro jeg...

Dialektisk atferdsterapi – håp for «håpløse»?

Dialektisk atferdsterapi ved emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse

Dialektisk atferdsterapi er en av de nye retninger innen kognitiv atferdsterapi. Metoden er utviklet av Marsha Linehan, professor i psykologi ved Universitetet i Seattle, etter mange års terapierfaring med pasienter med alvorlig og selvskadende personlighetspatologi.

Begrepet dialektisk i denne sammenheng viser til de uttalte motsetningene som eksisterer i slike pasienters liv og væremåte. Hovedmålgruppen er pasienter med emosjonelt ustabil personlighet (borderline personlighetsforstyrrelse) med suicidal atferd, en gruppe det tidligere har vært svært vanskelig å oppnå gode behandlingsresultater for. De er preget av å befinne seg i enten den ene eller andre ytterlighet i tankemønster og atferd som f.eks. å benekte følelser eller å bli totalt overveldet av dem, oppleve en annen som god eller ond, forholde seg intenst eller likegyldig i en relasjon osv. Slike enten/eller-posisjoner beskrives som dikotome (todelte), og målet for terapien er å komme ut av den dikotome form og å oppnå mer av det dialektiske mønster ved at individet kan bevege seg langs et kontinuum mellom ytterpunktene. Det vil bety større evne til å erkjenne følelser samt holde dem ut når de blir overveldende, oppleve andre personer som både gode og mindre gode samt opptre mer fleksibelt i relasjoner.

Terapien er todelt: ferdighetstrening og psykoterapi med hver sin terapeut. Sentralt står positiv mestring, men også selvdestruktiv atferd som må grundig bearbeides i påfølgende time der pasienten utfordres til å bevisstgjøre seg konsekvensene av sin selvdestruktivitet.


Bestilte aromaterapi-time idag. Imorgen klokken 3. Men pga. den stygge bulimien tviler jeg sterkt på at jeg klarer få meg ned der. Magevondt til tusen, for å ikke snakke om at jeg nesten er blakk. Huff, det hele er bare veldig idiotisk. Kunne ønske jeg klarte få meg utav dette selv.

Jeg prøver si at dette ikke betyr at jeg faller helt tilbake dit jeg var for 3 uker siden, at ikke alt er ødelagt, men det er så utrolig vanskelig å tro på når jeg føler meg så ødelagt og nedbrutt. Hadde egentlig tenkt å ringe mamma, men da var alt allerede fucka opp såpass mye, at å bekymre henne i tilegg ble bare dumt. De tror jo det går så bra siden jeg var så inspirert og motivert når jeg kom tilbake fra leiren. Jeg fryktet dette, og var egentlig litt forberedt på det også. Trodde jeg skulle være bedre rustet til å klare plukke meg sammen igjen fortere etter en bulimi-episode enn tidligere, men tydeligvis ikke. Det føles som et veldig nederlag. Men imorgen er en ny dag, med ny muligheter. Jippi. Jeg er redd og sliten.

ett steg tilbake, og to frem

Bulimien tok overhånd igjen igår desverre, for første gang på tre uker. Og det var utrolig vanskelig, følte meg veldig oppgitt og deprimert. Både fordi jeg sprakk, men også fordi det ikke gav meg den flukten eller "rusen" det har pleid å gi. Noe som forsåvidt er bra, men også vanskelig å skulle gi slipp på...Det eneste det gav meg var kvalme, veldig ubehag, magevondt og selvforakt. Jeg prøver å tenke på det som en mulighet istedenfor, så prøver å følge et tips som en av lederne på leiren kom med, som gikk ut på at man skulle spise alle vanlige måltid selv om man overspiste. Vanligvis ville jeg latt være å spise noen dager, men presset i meg litt frokost. Det føles ikke bra i det hele tatt, men jeg prøver ihvertfall.
Igår minnet meg vel også på at jeg trenger mer hjelp enn jeg får akkurat nå...Vet bare ikke helt hva. Jeg trenger noen som kan heie litt på meg og støtte meg opp når jeg prøver ta de rette valgene, for de kan være så utrolig vanskelige til tider, og det får meg til å tvile på meg selv og alt.

Jeg har gitt meg selv en frist til neste helg å bestemme meg om jeg skal selge hunden eller ikke. Det trengs å ta en endelig bestemmelse, både for min del og hans del. Men lett blir det ikke.

Er forsåvidt klar over hvorfor det endte som det gjorde igår. Jeg er så utrolig overveldet og handlingslammet at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. I tilegg vet mamma som vanlig alltid hvordan hun skal trykke på alle de feil punktene...Vi klarte å unngå de store kranglene, og egentlig var kvelden ganske vellykket sånn sett, men jeg takler likevel ikke alle de småtingene som er der hele tiden...Og det hjelper jo ikke ta det opp heller, så enten må jeg lære å leve med det eller ta mer avstand. Begge deler føles altfor vanskelig.

Skal heldigvis ikke på jobb igjen før på torsdag, så håper jeg får summet meg litt til da. Akkurat nå føles ikke ting spesielt bra, men det er vel en del av prosessen.

Ny start?

Så da hadde jeg en ny blogg :) Den kommer nok ikke til å være helt rosenrød og kjempepositiv hele tiden, men følte likevel for å lage et klart skille mellom den gamle bloggen og det som kommer fremover. Jeg har fått nytt håp om at ting kan bli bedre, og ikke minst har jeg fått et ønske om at det skal bli bedre, noe jeg ikke har klart å kjenne på lenge. Det kommer nok til å bli tungt, men jeg skal gjøre alt for å få meg utav den mørke dalen jeg har vært altfor lenge i.

Akkurat nå er jeg litt skremt og det føles som et ganske håpløst prosjekt. Det er så utrolig mye som må forandres, og så mange valg som må tas, og jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Overveldet. Jeg er usikker på om den dialektiske atferdsterapien jeg mest sannsynlig skal begynne med blir nok, om jeg kanskje trenger mer hjelp. Men jeg vet enda ikke helt hvor omfattende den er osv. så tenker jeg må finne utav det før jeg bestemmer meg. Har tenkt mer og mer på capio, og på at jeg kanskje trenger egen behandling mht. maten osv. Jeg har fremdeles problemer å skrive "spiseforstyrrelsen" og å innrømme at jeg er syk. Men det kommer vel kanskje etterhvert? Jeg er fristet til å si at jeg skal klare dette selv, samtidig som jeg vet det lett kan bli en felle som jeg har gått i mange ganger før.

Nå må jeg ihvertfall legge meg nedpå litt før mamma kommer, fremdeles ikke fått sovet skikkelig etter IKS-leiren. Var kjempetrøtt når jeg kom hjem igår etter å ha reist hele dagen. Snublet meg rett inn i sengen, but guess what? Jeg fikk søren meg ikke sove da heller! Sovnet ikke skikkelig før på morgenkvisten, så jeg fikk meg noen timer...men er langt fra uthvilt(ikke at jeg kan huske sist jeg var det da men).

Jeg skal ihvertfall kontakte ROS her i Bergen og forhåpentligvis få dradd inn der på temakvelder :) Også tror jeg jeg må låne "Matens mysterier" igjen.

Og jeg tenker på å invitere enn gjeng her på spillkveld eller noe...Om det var en ting jeg merket når jeg reiste på leir, var det hvor godt det kan gjøre å være sosial og hvor mye jeg faktisk har savnet det!