Hjem imorgen

Ble plutselig litt forandring i planene sånn at jeg, istedenfor å reise hjem på fredag, reiser hjem imorgen. Men jeg skal få komme tilbake på torsdag sånn at jeg får vært her en helg til(som jeg ønsket).

Sliter skikkelig med magen. Enda mer enn vanlig de to siste dagene. Føles nærmest som om jeg skulle vært matforgiftet. Selv om det ikke er noe nytt, så klarer jeg ikke unngå å bli veldig deprimert og sliten.

Men tror det skal gå greit hjemme. Jeg skal ihvertfall følge samme kostplan som her.

Tøff dag

Men gir meg ikke så lett;-)

Dagen idag har vært utfordrende med diverse (fysiske)symptomer og litt tynnslitte nerver.
Har rett og slett vært hypersensitiv og reagert på de minste ting. I tillegg veldig rastløs.
Til middagen måtte jeg ta en pause, men klarte fullføre måltidet en halvtime senere. Heldigvis fine folk på jobb idag som hjelper på. Spilte tennis og bordtennis med en av personalet før idag. Kjempemoro og god distraksjon.

Nå ikveld hadde jeg en lang samtale med ene nattvakten(husker henne fra ifjor; hun er awesome!)
Har utfordret meg selv litt ekstra ifh til maten de siste dagene og det var godt å kunne dele det med henne. Få litt backup og ros rett og slett:-P

Kan forresten nå offisielt skryte over overstått første (100%!) bulimifrie helg på evigheter! Syv dager uten oppkast :-) og fem måltider daglig!

En uke

Har allerede vært innlagt i fem dager; utrolig hvor fort tiden har gått egentlig! Til tross for endel tull med maten(3 av 5 dager har det ikke komt middag til meg)og personal som ikke har peiling på spiseforstyrrelser(og kommer med helt tullete kommentarer ifh til maten min osv) så går det ganske bra! Jeg har økt inntaket til nesten alle måltider; spiser vel nesten dobbelt så mye nå ifh. til hva jeg har gjort hjemme siste månedene.
Det er utfordrende såklart, må jobbe med meg selv hele tiden; men jeg får det til. Jeg er redd for å gå opp i vekt, samtidig som jeg aktivt går inn for å gå nettopp opp. Det føles innmari motstridende(og det er det forsåvidt også)men sånn må det kanskje bare være akkurat nå.

Jeg har vært litt lei meg for at jeg har latt det gå så langt...at den vekten jeg jobbet så hardt for å gå opp har forsvunnet så fort. Symptommessig har jeg følt at jeg nesten har falt helt tilbake(selv om hodet fungerer bedre).
Men etter at jeg møtte den (tidligere) personlige treneren min på onsdag fikk jeg en veldig opptur. Jeg var litt flau og sa jeg kunne ønske hun heller hadde sett meg for to måneder siden da ting gikk bedre...men hun sa at jeg er LANGT fra der jeg var før modum...det var det første hun tenkte når hun så meg og det ble bare forsterket når vi snakket sammen. Utrolig godt å høre! I tillegg har hun en egen evne til å gi meg et skikkelig spark bak samtidig som hun er støttende; gull verdt! Gikk derfra ti hakk mer motivert.

Og igår kom det ei på senvakt her som jobbet på DPSen jeg var på ifjor(før modum). Hun har jo sett meg på det aller sykeste og hun sa  jeg så hundre ganger bedre ut nå og at jeg virket så utrolig mye mer levende...Jeg er så glad for at hun sa  det, og kanskje enda mer glad for at jeg klarte ta det til meg positivt.

Jeg kjenner på (om enn litt forsiktig) positivitet og håp for fremtiden. Oppholdet har så langt gitt meg det jeg ønsket. En pause fra bulimien og tid til å tenke over hva JEG vil fremover. At jeg har klart å øke matinntaket er bra også; men det føles helt ærlig mer som et nødvendig onde (enn så lenge).

Jeg har fått plass på skole og jeg har fått meg leilighet!(vet ikke om jeg har nevnt det?)
En utrolig fin leilighet som ligger rett i nærheten av skolen. Skal flytte inn rundt 10.august.
Høsten har med andre ord potensiale til å bli skikkelig bra!

Men det krever at jeg allerede idag tar flest friske valg. At jeg ikke lar sykdommen blinde meg til å velge de enkleste utveiene. Den er ikke verdt mer av min tid. Jeg kan ikke risikere å falle lengre selv om det(til tider)frister så jævlig å lukke øynene, bare gi seg hen.
Jeg må kjempe rett og slett. Det finnes ikke noen pause-knapp. Livet skjer nå og jeg SKAL gå i riktig retning.

Here we go again

Middagen som var bestilt til meg har ikke kommet. Bombe. Dette skjedde utallige ganger når jeg var her ifjor også. Jeg blir rett og slett fly forbanna. Spesielt siden de tar så lett på det, som om det ikke er så nøye. Jeg har vært/er faktisk alvorlig syk og maten er min medisin; det er livsviktig!
Jeg kunne i det minste fått noen poteter og grønnsaker...
Fikk ikke igår heller, men da var det fordi de ikke rakk bestille det...dårlig unnskyldning spør du meg; de visste jo om at jeg kom.

Igår ble det hastetur på butikken for å kjøpe noe...det var heldigvis poteter og grønnsaker på avdelingen så jeg trengte bare noe med protein/fett. Idag er det ingenting jeg kan ha...i tillegg er jeg skikkelig kvalm og null matlyst. Hjelper ikke på. Blir litt oppgitt.

fokus!

Det føltes helt feil å komme til avdelingen i dag. Jeg ville bare hjem igjen. I tillegg virket legen som jeg skal gå til mens jeg er her som om hun ikke skjønner spiseforstyrrelser spesielt godt. For eksempel sa hun at jeg måtte bare si ifra om jeg var sulten, så kunne jeg få litt ekstra mat...(!) Akkurat som om det er det det går på...Djisees.
For tiden er jeg faktisk konstant sulten.
Vi fikk lagd en måltidsplan som er litt mindre enn det jeg hadde på Modum, men sånn 2-3 ganger større enn det jeg har spist den siste tiden. Det gikk greit nok å bli enig om en plan, men igjen virker det ikke som om er så veldig oppdatert på spiseforstyrrelser...For eksempel satt hun opp havregrøt til frokost(fordi jeg sa at jeg hadde spist det på Modum) men ingenting om hvor mye. Og til kveldsmat satt hun opp noe som jeg fant etterpå at de ikke hadde her.
Men jeg får prøve å ta det opp med henne neste gang vi snakkes.

Tidligere idag følte jeg at motivasjonen ikke var tilstede i det hele tatt. Jeg ville virkelig ikke spise middagen. Så ikke vitsen. Eller rent fornuftsmessig så jeg jo det, men klarte på en måte ikke bry meg.
Fikk likevel spist alt ved å hele tiden flytte fokus. Tenke at hver bit styrker meg, hver bit gir meg bedre helse, hver bit er payback mot spiseforstyrrelsen for alt den har gjort mot meg. Spesielt den siste der kjenner jeg gir meg litt guts når ingenting annet funker. Tanken på at jeg plager spiseforstyrrelsen.

Legen spurte endel om vekt osv. Jeg fortalte hvordan det hadde vært rett etter Modum og hvordan det var nå..Men det var egentlig ikke før hun konstaterte at; ja, så det betyr at du har gått ned 7 kilo siden Modum det; at det for første gang gikk opp for meg skikkelig. Hva faen? Hvordan i all verden kunne jeg la dette skje? Hvordan kunne de rundt meg la det skje? Jeg gav jo beskjed lenge før vekten begynte å gå ned at jeg trengte mer støtte(som jeg først har fått nå to måneder senere)...
Det burde jo være en motivasjon til å snu så fort som overhode mulig, men for å være ærlig så følte jeg meg bare akutt deprimert. Som om jeg har kastet vekk alt arbeidet jeg la ned på Modum. At jeg liksågodt bare kan gi opp. Gå ned enda litt til.

Men var akkurat nede på treningsrommet og trente litt styrke og det er helt utrolig hvor mye det kan hjelpe med (positiv) trening! Klarer virkelig flytte fokuset fra at jeg ikke vil opp i vekt, til at jo, jeg vil faktisk bli bedre og vektoppgang er viktig for å bli bedre.

Hva man forteller seg selv hele tiden er avgjørende. Det betyr såklart ikke at det bare er å si til seg selv at man skal bli frisk og så blir man det, men om man hele tiden jobber med hvordan man snakker til seg selv så tror jeg man vil få fremgang etter hvert. Det bare føles så jævlig falskt og teit i perioder å skulle være sin egen heiagjeng, men det er vel egentlig spiseforstyrrelsen som mener det :P

Jeg fortjener å bli frisk! Jeg fortjener ikke spiseforstyrrelseshelvette selv om spiseforstyrrelsen prøver iherdig å overbevise meg om at jeg gjør.
Jeg har vært ekspert på å være destruktiv, på å ødelegge og snakke stygt om meg selv i så mange år. Nå er det på tide å bli ekspert på det motsatte! Da må det hard jobbing til hver eneste dag. Man blir ikke ekspert over natten ;) Men med tiden til hjelp er det meste mulig.

Innlagt idag

På vei nå. Fikk vite det sist uke etter at jeg selv tok en telefon til avdelingen for å purre. Jeg trodde vi først skulle ha et møte og legge en plan for innleggelsen, men nei. Så nå gruer jeg meg og vet ingenting. Det har vært mye rot når jeg har vært der før(har ikke hatt mat som jeg tåler osv)og det har vært når vi har hatt en plan; så hvordan i all verden skal det gå nå? Får bare håpe på at det ordner seg best mulig når jeg kommer dit. Å ha rammer og avtale på hvordan ting skal være(spesielt rundt maten) er helt nødvendig, uten det blir jo hele poenget med innleggelsen borte.

Håp!

Gikk fra samtalen på spiseforstyrrelsesavdelingen i dag med et smil om munnen. For første gang på en god stund kjente jeg på håp! En følelse av at løpet kanskje ikke er kjørt. At jeg kan få hjelp til å snu og finne tilbake til dit jeg var etter Modum.
Tror faktisk dette kan bli veldig bra.

Jeg fikk ikke vite så veldig mye om selve opplegget. Det var mer som et intervju.
Psykologen stilte mange gode spørsmål og jeg følte jeg fikk bra respons på det jeg sa.

Vi avtalte ny time neste uke. Han skulle sjekke ut om de hadde psykolog ledig så vi kunne starte opp fortest mulig. De første seks ukene er det lagt opp til at det skal være ganske intensivt. Da skal jeg opp dit to ganger i uken, for så å gå ned til en gang i uken.

Det er litt skummelt å skulle gå inn i behandling igjen, men det føles også veldig godt fordi jeg vet jeg trenger det. Kommer sikkert til å bli tøft i begynnelsen, men jeg vil jo(til tros for MYE ambivalens)innerst inne bli FRISK.

En av hovedutfordringene tror jeg vil bli å få seg frem og tilbake to ganger i uken. Jeg sliter med å ta buss fordi jeg får ekstremt vondt i ryggen av det(blir ca. 1,5 time med buss hver vei) så tror nok det blir mest til at jeg kjører.
Problemet er at spiseforstyrrelsesavdelingen ligger (midlertidig mens det bygges ny avdeling) helt på toppen av bakken og det finnes ikke parkeringsmuligheter der oppe whatsoever. Så da må man parkere nede på hovedbygget. Det var det jeg gjorde i dag...Det gikk greit i dag fordi formen var ok, men jeg ser ikke helt at jeg kommer til å klare det de gangene den fysiske formen er dårligere.
Det er masse trapper+bratt, lang bakke. I tilegg måtte jeg betale nesten 100 kr for å stå der!
Blir dyrt når jeg skal opp to ganger i uken!

Hadde håpet på at det var mulig å få taxi(har hatt det før) men de hadde visst strammet inn på reglene, så det var ikke et alternativ.

Må nesten bare høre med NAV hva som er mulig å få dekket. Det blir litt for dumt at jeg ikke skal klare behandlingen pga. transporten!

Ifh. til innleggelse på DPS-en har jeg fremdeles ikke fått noe svar... Fikk vite i går at det ble sendt søknad fra VOP om to ukers innleggelse for noen uker siden(et par uker etter at jeg ba om det). De mente de hadde sagt det til meg før, men jeg har ikke hørt noe om det?
Uansett greit å vite at noe har blitt gjort...
Nå kan vi ikke gjøre så mye annet enn å vente på at DPSen svarer. Forventet ikke å få plass på dagen, men skjønner ikke helt hvorfor det tar så lang tid å svare/gi med en dato...Menmen. Håper ihvertfall det blir før jeg skal på ferie med familien i slutten av juli! Vet ikke om jeg blir med visst ikke. Har reist med familien før når bulimien herjet og det var helt forjævlig og jeg lovde meg selv; aldri mer!
Satser på at det ordner seg :)


Holder forresten på å lese en bok for tiden som handler om positiv psykologi. Den heter Solstråleboken og jeg kan anbefale den på det varmeste! Handler mye om selvfølelse osv. og jeg føler det er noe som er veldig aktuelt ifh. til å bli frisk fra en spiseforstyrrelse.
Den er TJUKK, så jeg har brukt laaaang tid på å komme gjennom den(og er enda ikke helt ferdig:P) men har absolutt vært verdt det :)

TUSEN KRONER er landets største pengeseddel, og således mitt symbol på at absolutt alle mennesker har en høy og lik egenverdi. Men dette er det ikke alltid like lett å huske på...! Det handler om HOVEDROLLEN i livet vårt. Å være deg og meg. Skal vi lykkes optimalt som menneske, partner, forelder, venn, medarbeider eller leder - er forholdet til oss selv NØKKELEN!

 

 

verre

Benskjørheten har blitt verre det siste året :( Søren og! Går jo bare nedover.
Pappa sa til meg at nå må jeg virkelig ta grep, ta meg sammen, skjerpe meg. Vet han mener det godt, men ikke så lett når han sier det på den måten.
Jeg føler jo at jeg prøver. Jeg har gjort MYE det siste året. Riktignok fått et lite tilbakefall den siste tiden, men trodde likevel jeg skulle fått litt uttelling :/ Forventet ikke at beintettheten skulle ha gått opp, men håpet på at den var stabil.

Fort

Plutselig skjer det litt ting her. Har fått time på spiseforstyrrelsesenheten allerede neste torsdag!
Kjenner jeg blir skikkelig stressa. Har masse tanker om at jeg må mest mulig ned i vekt til da osv. Livredd for å få beskjed om at jeg er for frisk til å få hjelp. Vet det er teit å tenke sånn, men har jo opplevd lignende før...

På mandag skal jeg se på leilighet. Egentlig er den alt for dyr, men vi kjenner de som bor i leiligheten rett ved siden av+vet hvem de som leier ut er...De var visst veldig opptatt av å ha noen de kjente til, som de visste var rolige og greie. Det var viktigere enn prisen; så det kan tenkes jeg kan få det en god del billigere! Fingers crossed.

Selv om jeg har leitet etter leilighet lenge, så kjennes det litt skummelt ut å skulle flytte. Har blitt vandt til å ha mamma og de rett i nærheten. Det har vært en veldig støtte i perioder; men også trøblete til tider! Jeg kommer jo til å flytte uansett. er nødt til det pga. skolen.
Er nok mest pga. tilbakefallet ifh. til spisingen at jeg gruer meg. Jeg vil så gjerne føle meg litt sterkere når jeg flytter. Sånn at det blir noe positivt; en ny start. Jeg vil IKKE fortsette å spise/kaste opp i den nye leiligheten.
Jeg vil så gjerne få meg tilbake til dit jeg var for noen måneder siden, men jeg aner ikke hvordan jeg skal få det til.

Neste uke er stappfull av avtaler. Mandag: se på leilighet+legetime.
Tirsdag: bentetthetsmåling(i byen)
Onsdag: først psykomotorisk fysioterapeut, så avtale på VOP
Torsdag: skal se på brudekjole med søsteren min, så avtalen på sf-enheten etterpå.

Mye for å være meg ihvertfall :P Håper jeg får gjort alt, har vært veldig veldig dårlig fysisk(magen og ryggen) hele den siste uken.

Ny vurdering

Fikk brev idag om at henvisningen min var vurdert på nytt pga klagen som ble sendt. Denne gangen har de komt frem til at jeg har rett/behov for utredning og behandling og at jeg skal få dette innen 27.07. Vet ikke helt hva det innebærer(brevet var fra psykosomatisk avdeling og ikke sf-avdelingen) men det er ihvertfall et steg i riktig retning.

Motivasjon

Motivasjon har vært mangelvare for meg i det siste. Den har rett og slett vært totalt fraværende. Null motivasjon whatsoever. Samtidig har jeg følt meg ganske så apatisk. Ingen god kombinasjon.
Da blir det til at jeg sitter på gjerdet istedenfor å gjøre noe aktivt for å bedre situasjonen. Til og med når maten ikke er supervanskelig, så går det i samme sporet.
Det er ikke det at jeg ikke prøver, men det er noe som mangler. Det siste giret og den lille ekstra innsatsen som er nødvendig.
Samtidig føler jeg at jeg gjør alt jeg er istand til utifra nåværende situasjon.
Men det er ikke nok. Jeg gjør ikke alt jeg gjorde før eller alt jeg "bør". Ikke nok til å unngå at jeg mister muskler og kilo. Muskler og kilo som jeg har arbeidet så jævla hardt for å få. Som jeg til og med innimellom har klart å kjenne mestring over.
Det burde få meg til å gå inn for å snu. Sette inn det ekstra giret. Motivere.
Men jeg bryr meg ikke? HVORFOR bryr jeg meg ikke?
Stenger jeg av? Lukker alt inne?
Kanskje. Jeg vet ikke helt. Jeg vet bare at jeg tenker at jeg bryr meg, men jeg føler det ikke.

Det er i sånne stunder jeg skulle gitt mye for et støtteapparat som kunne gi meg et spark bak. Som kunne fortelle meg akkurat HVORFOR jeg skal kjempe. Personer som hadde visst hva de skulle si for sparke liv i motivasjonen igjen.
Eller, kanskje like viktig; HVORDAN de skulle si det. Jeg vet jo fakta, men det er utrolig hva det kan gjøre å høre det fra andre. Face to face.

Idag kjente jeg på et glimt av motivasjon og jeg prøver å gripe tak i det med begge hender.
Det er jo faktisk ting jeg egentlig har lyst å gjøre(selv om jeg har tendenser til å "glemme"det når jeg er dårlig). Felles til alle disse tingene er at helsen min må være på et visst nivå.
Min store sorg er jo det faktum at jeg har flere kroniske ting(i tilegg til sf-en) som jeg ikke kan gjøre så mye med. Da blir det lett til at sort/hvitt-tankegangen overtar; at om jeg uansett aldri bli helt frisk så kan det bare være. Da kan jeg liksågodt være 100% syk. Men det er jo bare tull. For det første er de færreste enten 100% frisk eller 100% syk, og for det andre så kan jeg jo gjøre mye mer når jeg er litt syk enn veldig syk!
Jeg kan kanskje ikke gjøre alt, eller så mye som jeg kunne ønske, men litt burde være mye bedre enn ingenting.

Det er denne samme motivasjonen som fikk meg til å skaffe akutttime hos legen min for to uker siden for å si at jeg trengte en innleggelse. Det var utallige grunner/unnskyldninger for å ikke gjøre det. Mange av de var spiseforstyrrelsens, noen av de reelle utfordringer ifh. til dette å få en innleggelse.
Tidligere erfaringer tilsier at jeg enten må skade meg alvorlig eller gå gjennom ørten med samtaler og frem og tilbake og mye styr for å (kanskje) tilslutt få en innleggelse.
Begge alternativer var lite fristende.
Likevel, jeg ba om innleggelse fordi det var det rette, fordi jeg vet innerst inne at det er viktig at jeg tar ansvar  for min egen helse om jeg skal kunne bli frisk.
I håp om å slippe litt av byråkratiet, gikk jeg rett til legen min istedenfor VOP. Legen min er flink og tar meg på alvor(mer enn jeg kan si om andre).
Dessverre kunne hun ikke gjøre annet enn å henvise meg videre til VOP. Likevel hadde jeg et visst håp om at det at hun ringte skulle styrke "saken" min. At det kanskje ble litt mer fortgang i ting.
Jeg fikk en avtale tre dager senere, og legen var fornøyd med det(jeg og forsåvidt, fort for å være vop).
Men det ble dessverre ikke annerledes enn tidligere ganger...Ting drar ut. Jeg bli oppfordret til å prøve litt mer, fokusere på hva jeg kan gjøre for å unngå innleggelse osv(akkurat som jeg ikke allerede har prøvd...)
Det er ikke første gang, så jeg klarer heldigvis stå på mitt; men det er slitsomt og tar energi at jeg til og med for de som liksom skal være støttepparatet mitt hele tiden må bevise og argumentere.
Når det endelig er blitt en slags enighet, så brukes det evigheter på å sjekke litt her og der, kanskje sende et brev eller to osv. Frustrerende når jeg VET at de kunne fått i orden en innleggelse om de bare gikk inn for det. Jeg har vært på den dpsn flere ganger før. Jeg har vært i VOP-systemet siden jeg ble overført fra BUP i 2009. De vet det de trenger vite. De kjenner meg. Det burde ikke være et så stort prosjekt å få "lov"å få noen uker til å komme seg til hektene.

Som sagt; jeg visste jo egentlig alt dette på forhånd. Men kanskje hadde jeg håpet på at ting hadde forandret seg? At all innsatsen jeg har lagt ned og skrittene jeg har tatt i riktig retning skulle gi meg en fordel?
Joda (men det har vel vært mer ønsketenkning).

Likevel gjorde jeg det. Fordi det er viktig. Fordi det er det rette å gjøre. Og ja, jeg sier det om igjen og om igjen for å overbevise meg selv. Jeg er nødt til å tro på det, for jeg kjenner at spiseforstyrrelsen gjerne tar over om den får en sjanse.

Men ting ordner seg vel tilslutt? Samtidig, usikker på om tilslutt blir litt i seineste laget?
Jeg har allerede gått ned halvparten av det jeg la på meg på Modum. Vekten er ikke alt, men det er ikke akkurat et bra tegn.

Om noen uker skal jeg ta årets beintetthetsmåling. Kommer det siste årets innsats til å gi gevinst eller har det ikke noe å si med tanke på (fremdeles) manglende menstruasjon?

Jeg vet ikke. Ikke vet jeg hvordan jeg kommer til å reagere heller. Det kan slå begge veier. Redd et negativt resultat skal trigge spiseforstyrrelsen.
Tenker at benskjørheten kan vel knapt bli verre.
Samtidig så kan den jo absolutt det.

Takk for ingenting

Kom akkurat ut fra møtet på VOP. Snakket litt om hvordan jeg hadde det, hvordan dagene mine er. Ikke så mye mer. Jeg kunne visst ikke få plass på den avdelingen de nevnte sist. De skulle sende et brev for å høre på en av de andre avdelingene(hvor jeg har vært før) om det var aktuelt med noe der.
Fikk ny avtale på VOP 4.juni så vi kunne snakkes da, se om det kaaaanskje var komt noe svar fra dpsn.

Herlighet så tragisk. 4.juni er det
nesten en måned siden jeg var hos legen min og ba om innleggelse(etter å allerede ha utsatt det noen uker). Målet var jo å få noen uker til å komme inn igjen på sporet igjen, men med denne hastigheten kommer det knapt til å være spor igjen når(om)jeg får innleggelsen.

Update

Er så utrolig lei av å ikke ha internett i leiligheten! Har jo mobilen; det funker greit til ting som instagram og facebook, men ikke noe særlig til blogging og andre ting.

Møtet på VOP sist uke gikk vel mye som forventet. Jeg sa litt om hvordan ståa er og fikk det vanlige spørsmålet om hva de kan hjelpe meg med, hva jeg har behov for. Jeg sier hva jeg føler jeg har behov for(en kortere innleggelse i dette tilfellet)og får til svar; ja, ok, men hva annet kan vi hjelpe deg med/hvilke andre behov har du?
Alltid samme greien. Lurer litt på hvorfor de egentlig spør når svaret mitt tydeligvis aldri er det svaret de søker. HAKK I PLATA, anyone?

Uansett. Jeg holdt på mitt. At jeg ikke ser så mye annet som kan hjelpe akkurat nå. At jeg virkelig har prøvd de siste ukene, uten at ting har gått spesielt mye bedre. At jeg ikke VIL innlegges, men at det fornuftsmessig nok er det klokeste å gjøre.
Med andre ord føler jeg at jeg for ørtende gang må "bevise" hvorfor jeg kvalifiserer til en innleggelse. Det er ikke nok at jeg faktisk trosser spiseforstyrrelsen og tar kontakt. At jeg ærlig på at jeg sliter og at jeg trenger at noen andre tar ansvaret sammen med meg en periode.

Det burde være nok, men det er ikke det.

Jeg merker jeg blir litt sint når jeg skriver om dette. Selv om en stor del av meg tenker at det ikke er så farlig, jeg trenger ikke innleggelse, jeg er jo ikke så dårlig osv. Så er det en enda større del som tenker at dette er helt feil.

Jeg har en alvorlig sykdom, jeg har vært livstruende syk. Burde ikke helsevesenet gjøre det de kan for å unngå tilbakefall? Når sykdommen tydelig forverrer seg igjen skal man ikke da ta affære? Hvor lenge skal man gå hjemme og streve på egenhånd og bli dårligere før man har "fortjent" å få mer hjelp? Til man er halvveis tilbake til utgangspunktet? Tre-fjerdedeler?
Er det ikke bedre å være føre var og bli innlagt en gang for mye enn en gang for lite?
Litt for tidlig enn litt for sent?

Mitt inntrykk er at hovedfokuset er ; hva kan vi gjøre for å unngå innleggelse?
Istedenfor; HVA kan hjelpe og hva har pasienten faktisk behov for?

En stor del av denne tankegangen handler nok desverre om penger og kapasitet.
For all del, jeg sier ikke at alle problemer man møter på skal løses med innleggelse; men fokuset burde være mer på hva som gagner pasienten. Ikke på hvordan man kan tyne folk til å holde ut og håpe på at ting snur; noe det sikkert gjør i enkelte tilfeller, men sjansene for at man blir sykere og gjerne ender som akuttinnlagg på et senere tidspunkt er i mine øyner alt for stor.

Nå sporet jeg litt av, anyway, vi ble enige om å snakkes over pinsen. Har ny avtale på fredag. Psykiateren lovde å sjekke ut med nærmeste DPS om muligheter for innleggelse. Jeg spurte også om det fantes noen ordning med brukerstyrte innleggelser; noe de ikke visste, men skulle sjekke ut.
Jeg har ikke store forventninger, men for all del, det kan godt være vi finner en grei løsning, eventually. TTT.

Det går greit med meg altså. Jeg klarer meg så langt. Jeg får ikke til maten helt sånn som jeg burde og enkelte bulimiske dager gjør at jeg har lyst å legge meg og ikke stå opp mer. Men for det meste klarer jeg meg. Det er ikke dramatisk på den måten at jeg er i noe akutt fare. Samtidig er jeg inne i en negativ trend og går ikke helt i den retningen jeg burde. Det er kanskje bare små skritt, men hvert skritt fjerner meg jo sakte fra det sunne og friske målet.

Usikker

Det er lenge siden jeg har vært så usikker på hva jeg egentlig føler. Eller, jeg kjenner jo godt hva jeg føler, men jeg klarer på en måte ikke sortere det. Klarer ikke komme til en konklusjon.
Derfor blir det bare til at jeg fortsetter i samme spor. Hva er det jeg venter på? En åpenbaring?
Neimen om jeg vet.
Det største problemet er at jeg ikke bryr meg nok. Jeg er apatisk. Ikke hele tiden, men mye.
Jeg vet jeg burde bry meg mer(jeg bryr meg jo egentlig?)

Jeg gav beskjed allerede for en måneds tid siden at jeg var litt ute og kjørte, at jeg hadde behov for mer støtte. Det fikk jeg ikke. Istedenfor å få hjelp til å komme tilbake i rytmen, så har det utviklet seg en ny rytme. En som jeg, rent fornuftsmessig, ser ikke er hensiktsmessig. En rytme som bryter ned istedenfor å bygge opp.

Jeg skjønner nå hvorfor de på Modum snakket om at det var positivt at jeg gikk opp såpass mye før jeg reiste hjem. Da har man litt å gå på ifh til eventull vektnedgang/tilbakefall.
Samtidig er nok det en av grunnene til at jeg ikke har vært så nøye på det...jeg er/var jo knapt nok undervektig liksom.
Det at jeg for ørtende gang føler jeg ikke blir tatt på alvor av helsevesenet har bare forsterket følelsen.

Men jeg vet jo at det er feil! Selv om jeg ikke er dødssyk for øyeblikket, så har jeg vært det. Jeg kan ikke bare sitte å se på at jeg risikerer å havne tilbake igjen dit jeg var...jeg kunne ønske de på VOP kunne se alvoret...

På mandag fikk jeg en hastetime til legen min. Jeg sa til henne at jeg trodde jeg trengte en innleggelse på nærmeste DPS i noen uker. Jeg skulle gjerne unngått det og ikke har jeg spesielt lyst. Det frister mest å bare surre videre og håpe at noen andre tar ansvaret for å være ærlig!
Men samtidig er det jo mitt liv og VOP har vist før at de ikke tar imot meg når jeg faller uansett...

Hadde håpet at hun kunne snakke med DPSen direkte, men det eneste hun kunne gjøre var visst å skaffe time på VOP. Så nå skal jeg ned dit imorgen å snakke om en eventuell innleggelse+klage på henvisningen som ble sendt. Gleder meg ikke!

I'm a monster, I'm a m-monster.

Nei,nei, nei, nei. Det er ikke jeg. Det er spiseforstyrrelsen. Den er et monster. Jeg er et menneske. Jeg er verdt noe, jeg betyr noe, jeg gjør mitt beste. Jeg er ikke fæl, håpløs eller uten verdi.
Spiseforstyrrelsen er.

Jeg prøver å bruke sånne hjelpetanker. Om igjen og om igjen. Hjelper det? Usikker. I bedre perioder kan det nok ha en viss effekt, men i dårligere perioder føles det bare som tull.
Jeg vet det, men jeg tror ikke på det.

Jeg vet at folk bryr seg om meg, at det finnes folk som liker meg. At jeg har gode egenskaper. Jada.

Men akkurat nå føler jeg meg bare jævlig. Jeg føler meg mislykket og utilstrekkelig.

Den siste måneden har vært dårlig ifh. til maten. Det er flere uker siden jeg snakket med legen min om det, med de på VOP. At jeg trenger oppfølging og burde ha fått det for lenge siden. Jeg har jo vært hjemme 3 måneder uten noe som helst! Jeg klarte meg greit i begynnelsen. Såklart har jeg hatt dårligere dager hvor ting ikke har fungert. Men sånn alt i alt har jeg klart å holde meg til en plan og rytme. Jeg har falt, men reist meg igjen.
Nå derimot...Nå vet jeg ikke helt hva som har skjedd. Dette er noe annet. Det begynte med at jeg gikk på en antibiotikakur som gjorde meg veldig kvalm. Jeg klarte ikke få i meg tilstrekkelig og kjente at jeg ble svakere på trening osv. Etter at kuren var endt hadde jeg problemer med å øke inntaket igjen til tross for at kvalmen avtok. I tilegg var jeg så dum(!)at jeg begynte å veie meg igjen. Noe av det lureste jeg har gjort har vært å ikke veie meg.
Alt i alt har det vært flere faktorer som gjorde at fokuset mitt ble helt feil. Samtidig har tankene vært der at det er ikke så farlig, jeg er jo knapt undervektig, dessuten kaster jeg ikke opp(som har vært mitt hovedproblem).
 Så har det bare ballet på seg. Mestringen styrketreningen har gitt meg forsvant og treningen har mistet litt mål og mening. Ryggproblemene har komt tilbake for fullt. .Bulimien har blomstret opp igjen og med den kommer en intens følelse av å være ekkel+trang til selvskading.
Vekten har gått ned og det føles som det eneste jeg klarer mestre.
Ond sirkel, ond sirkel, ond sirkel. 

Har vært ganske lei meg fordi jeg måtte si nei til å flytte i en leilighet som etter mitt syn var helt perfekt for meg. Kjente han som leide den ut, den var passe stor og fin, genial beliggenhet ifh. til skolen+jeg fikk ha hund der. Problemet var at NAV ikke ville hjelpe meg og dermed ble det for dyrt.
Frustrerende fordi NAV mener jeg må finne noe billigere, men det finnes jo ikke billigere leiligheter her! Dessuten vil nesten ingen ha hund...

Idag fikk jeg svar på henvisningen som ble sendt til Haukeland. Jeg får ikke en gang komme til vurderingssamtale..Utifra henvisningen har de visst vurdert at jeg ikke har behov for poliklinisk behandling. Vet nesten ikke hva jeg skal si jeg. Lurer veldig på hva som ble skrevet i henvisningen for å si det sånn! Hun som skrev den snakket ikke en gang med meg før hun sendte den...Synes det var veldig dårlig. Har på følelsen at hun har skrevet ting som ikke stemmer(hun kjenner meg jo ikke i det hele tatt).
Mine første tanker var at; jaha, det er vel fordi jeg er for tjukk? Jeg har kjempet meg opp i vekt og nå skal jeg ikke få videre hjelp fordi jeg er for "frisk"?

Men etter å ha lest gjennom det skikkelig har jeg kommet frem til at det må være henvisningen det var noe galt med. For det sto" ifølge henvisningen er du for tiden ikke innstilt på å gå inn i et psykoterapeutisk arbeid. Seksjon for spiseforstyrrelser har tilbud til dem som er innstilt på å arbeide psykoterapeutisk med sin spiseforstyrrelse"

Visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Utifra dette høres det ut som vedkommende som har henvist meg har skrevet at jeg ikke er innsilt på å arbeide med spiseforstyrrelsen min...Noe som er så feil som det overhodet er mulig å bli! Skjønner ikke hvordan hun kan ha skrevet noe sånt? Jeg har jo nærmest tryglet de siste tre månedene om at denne henvisningen skulle bli sendt; nettopp fordi jeg ER innstilt med å jobbe på spiseforstyrrelsen..

Planen nå er å på mandag finne ut hva i helvetet hun har skrevet i henvisningen og HVORFOR hun har skrevet det. Så skal jeg reise til legen min å få henne til å skrive en skikkelig henvisningen, så jeg kan bli vurdert på RETT grunnlag. Jeg er så drittlei av at VOP roter og ødelegger alt for meg. Dette er ikke første gang for å si det sånn! I fremtiden skal jeg la legen min få ta seg av alt av henvisninger og lignende. Henne kan jeg i det minste stole på.

En liten positiv ting til slutt; jeg har endelig fått time til psykomotorisk fysioterapi! Har stått på venteliste i to år! Bedre sent enn aldri :P

Litt tomt

Føler meg ganske så apatisk om dagene. Mangler liksom motivasjon og tiltakslyst til å gjøre noe som helst. Mest lyst å ligge i sengen.

Bursdagen min nærmer seg forresten. Hadde vel egentlig bestemt meg for at i år skulle jeg feire skikkelig. Har ikke feiret bursdagen min de siste fire årene.
Hater å bygge opp forventninger og har lenge følt at jeg uansett ikke fortjener noe som helst. Men denne bursdagen hadde jeg altså bestemt skulle bli annerledes.
Nå er jeg ikke like sikker lengre. Ikke fordi jeg ikke fortjener det; men hvordan gjøre noe man har lyst til når man ikke har lyst til noe? Det føles bare som tiltak og ork. Samtidig vet jeg jo at innerst inne at det hadde vært kjekt om dagen kunne blitt litt hyggeligere og innholdsrik enn en vanlig hverdag.

Ifjor på denne tiden var jeg jo veldig dårlig og innlagt. At jeg hadde bursdag gjorde det egentlig bare enda verre. Man skal jo liksom ha det fint på bursdagen sin.

The birds they sang
at the break of day
Start again
I heard them say
Don't dwell on what
has passed away
or what is yet to be.
Ah the wars they will
be fought again
The holy dove
She will be caught again
bought and sold
and bought again
the dove is never free.

Ring the bells that still can ring

Forget your perfect offering

There is a crack, a crack in everything

That's how the light gets in. 

 

Uncover

Denne sangen treffer meg veldig om dagen. Beskriver mye.

Jeg er usikker på hvor jeg er, hva jeg vil. Det går jo greit sånn egentlig; og det er kanskje litt av problemet? Jeg vet at endel av tankene og følelsene mine som har fått bli til handlinger i det siste, ikke akkurat er det man kan kalle 'friske'. At jeg kjenner jeg blir lettere trigget og til en viss grad (u)bevisst oppsøker triggere. Samtidig er jeg usikker på hvor mye jeg bryr meg. Hvor viktig det egentlig er. Usikker på om det er noe som jeg vil ta tak i eller om det er helt greit at det er litt sånn en periode.

Innerst inne kunne jeg nok ønsket at jeg hadde hatt noen rundt meg som jeg følte jeg kunne snakke med. Som et par stykker av de som jobbet på Modum. Fantastiske mennesker som lyttet, men som samtidig kunne være brutalt ærlige.
Rett og slett noen som kunne kaste litt kaldt vann i ansiktet på meg, få meg til å våkne; spørre meg hva i all verden det er jeg roter med?

Jeg vet jo at hovedansvaret ligger hos meg selv. Det er mitt liv, mine valg. Men akkurat nå klarer jeg av en eller annen grunn ikke å tenke klart. Det kunne vært fint å ha noen rundt som fanget meg opp når stemmen i hodet er så forførende. For det er det den er akkurat nå.

Jeg har tenkt at det går greit. Jeg har jo klart meg ganske bra på egenhånd. Det har vært vanskeligheter, triggere, utfordringer, varierende motivasjon osv. men jeg har på en eller annen måte fått meg gjennom det. Jeg føler meg sterkere enn før. Hatet mot meg selv er i stor grad borte.
Og hatet har jo vært som bensin både for spiseforstyrrelsen og selvskadingen; så i teorien burde tilbakefall være usannsynlig; man må jo tross alt ha skikkelig med brennstoff for å sette fyr på seg selv?

For all del; jeg spiser fremdeles! Minst fire måltider daglig; så det står ikke helt gale til.
Men jeg ble ganske satt ut da jeg trente her om dagen og måtte ta av både 5 og 10 kilo på vektene for å klare å gjennomføre. Det burde motivere meg til å skjerpe matinntaket. Absolutt. Og det har jeg også gjort. Ihvertfall til en viss grad.

Jeg kan jo ikke ødelegge alt det jeg har bygget opp nå! Herlighet, jeg ser jo den!

Det "positive"(vet ikke helt om jeg kan kalle det det, men skitt au) er at vi hadde ansvarsgruppe idag. Jeg sa det som sant var at jeg var sånn passe frustrert over nesten null oppfølging etter Modum. Litt av problemet er at Haukeland nekter å samarbeide med Modum. Jeg fikk kort oppsummert beskjed derfra at om jeg sa ja til behandling på Modum, så sa jeg NEI til behandling hos dem. Helt idiotisk spør du meg. De er så egne og blind på sin eget behandlingsopplegg. Virker som stoltheten forhindrer dem fra å prioritere hva som er best for den enkelte pasient.
Uansett; noe av det første jeg gjorde når jeg kom hjem var å snakke med kontakten min på VOP om å kontakte Haukeland så jeg kunne få gå i dagbehandling der. Siden jeg da tross alt var ferdig med Modum osv. En måneds tid senere hadde vi nytt møte og jeg fikk vite at det ikke fantes dagtilbud der lengre(HÆ?!). Synes det hørtes meget merkelig ut, men sånn var det altså. Fikk beskjed om at jeg hadde to alternativ; enten gå til den nye psykiateren(som jeg virkelig ikke kommer overens med) eller ta en pause i behandling og klare meg på egenhånd. Var ganske i villrede for å være helt ærlig. Følte ingen av alternativene var spesielt gunstige. Klarte ikke gi noe svar, vi ble derfor 'enige' om at jeg skulle tenke på det til ansvarsgruppemøtet vi hadde idag(som var ca. 1,5 måned etter siste møte).

Jeg sa igjen idag at jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre. At ting har blitt litt sånn som jeg frykta på forhånd. At jeg skulle komme fra Modum kjempemotivert for å fortsette fremgangen; for så å måtte vente i evigheter på å komme igang med behandling.
Det viste seg at kontakten min på VOP hadde misforstått meg ifh. til dagtilbud; for joda, dagbehandling hadde de plutselig(såklart!)
Det vi tilslutt ble enig om var at det skulle sendes en henvisning til vurderingssamtale på Haukeland. Noe som kommer til å ta noen uker. Så tar det sikkert en måned eller to før jeg får time. Så skal jeg vurderes og risikerer å få avslag. Om jeg ikke får avslag er det gjerne ventetid på noen måneder. osvosv. Fy faen. Er det rart jeg blir frustrert? Ikke første gangen det er lignende ting som dette heller, er så lei.
Kanskje jeg må flytte til en annen kant av landet?
For å ikke snakke om at det kan være at vurderingssamtalen blir med samme vedkommende som jeg var til vurderingssamtale hos for ca. 1,5 år siden. Han er indremedisiner og fokuserer KUN på det somatiske. Den gangen var jeg for "frisk". Da veide jeg 6-7 kilo mindre enn nå.
Så ja.

Orker jeg gå igang med alt det her igjen? Jeg vet ikke. Jeg burde kunne klare det på egenhånd. Samtidig har jeg gjort en jævla innsats på egenhånd allerede! Føles nesten som om jeg blir straffet fordi jeg har klart meg så 'bra'. Det har ikke komt av seg selv akkurat og det betyr ikke at jeg ikke trenger støtte? Tvert imot.

Nytt treningssenter

Jeg skal mest sannsynlig begynne å trene på et nytt treningssenter. De har hovedfokus på styrketrening og er veldig opptatt av skikkelig oppfølging.
Helt genialt at det åpner et sånt senter her nå, akkurat det jeg trenger! Har stagnert litt med styrketreningen i det siste, samtidig som jeg har opparbeidet meg såpass styrke at jeg føler jeg er klar for å begynne med litt tyngre øvelser. Har begynt litt på egenhånd, men vært litt redd for feil teknikk osv. Så det å kunne få starte å trene en plass hvor de har skikkelig peiling; det kunne ikke skjedd på et bedre tidspunkt!
Var inne og snakket med dem idag og skal ha prøvetime på torsdag.
Gruet meg noe enormt for å gå inn der. Kranglet med meg selv hele helgen om jeg skulle tørre. Da jeg sto utenfor døren idag tok det meg en god del minutter før jeg klarte å gå inn.
Tanker om at jeg fremdeles er ganske svak ifh. til en gjennomsnittsperson og nybegynner osv. gjorde at terskelen ble ganske høy! At det kun var mannlige muskelbunter der inne hjalp heller ikke så mye:P
Men jeg gjorde det, og det er jeg faktisk skikkelig stolt over! Han jeg snakket med var kjempehyggelig og jeg ble så gira at jeg helst ville begynne å trene med en gang :P 

Tror det vil bli enklere å holde fokuset på å bygge opp og styrke kroppen når jeg får skikkelig oppfølging. I tilegg har jeg et lite håp om at jeg kanskje kan komme inn i et hyggelig treningsmiljø; skal ikke undervurdere den sosiale delen!
Tror dette blir kjempebra! Virkelig et stort skritt videre mot friskhet.

bulimi

...det har blitt litt vel mye bulimiske episoder i det siste. Prøver å si til meg selv at det er nå jeg må bruke det jeg har lært, det er nå jeg virkelig blir testet og må holde hodet kaldt. Og jeg klarer det vel sånn delvis. Klarer å unngå at litt kaos blir til totalt kaos. Samtidig utløser overspising og oppkast et ras av følelser. Uansett hvor bevisst jeg er ifh. til dette, så føles det ganske umulig å ikke bli litt overmannet når følelsene blir så sterke. Jeg gjør mitt beste for å unngå å være i disse følelsene for lenge fordi de er alt annet enn konstruktive; men det er lettere sagt enn gjort! Jeg føler meg feit og ekkel. Trangen til å "ta kontroll" ved å kutte ned på maten øket i takt med antall bulimi-episoder. Jeg ser det jo så tydelig; hvordan alt henger  sammen. På ene siden har jeg kommet så langt at det er totalt uaktuelt å snu nå. Jeg har lagt ned altfor mye arbeid til å bare la alt gå nedover igjen. For å ikke snakke om at jeg har det bedre på de fleste områder, til tross for at spiseforstyrrelsen prøver å overbevise meg om noe annet.
Men likevel...Jeg drømmer om å gå ned i vekt, å hengi meg til spiseforstyrrelsen. Bare gi faen, gi slipp på alt. Forsvinne i en boble. Jeg både ønsker det og er livredd for det. Jeg vet at den veien fører mot døden, så at jeg i det hele tatt tar meg i å ville tilbake dit er skremmende og helt irrasjonelt.

Men sånn er det altså.