Året 2010

Jeg hadde vel egentlig tenkt å droppe å skrive et sånt innlegg, for jeg er redd for at det vil bli veldig negativt. Men det har kvernet i hodet mitt et par uker nå, så håper det skal hjelpe å få skrevet litt ned. Oppsummere alt, samme hvor negativt det kan bli. 2010 har nok vært det tøffeste året jeg noen gang har hatt.

JANUAR

Året begynte ganske tungt rent fysisk. Jeg knakk ankelen i slutten av desember, og de to første ukene av det nye året var jeg sløvet ned av smerte og medisiner. I tilegg ble Babaja innlagt på akuttmottaket og det gikk såklart innpå meg(kanskje spesielt siden jeg ikke kunne gjøre en dritt der jeg lå). Likevel var det når de verste smertene dempet seg at jeg virkelig begynte å slite. En stund var det så intenst at jeg knapt klarte å tenke på annet, men plutselig begynte gamle tanker og følelser å komme tilbake for fullt, og jeg måtte bare ligge der og kjenne på dem. Det fungerte dårlig. For å ikke snakke om maten. Jeg var blitt normalvektig igjen før jeg knakk foten. Selv om jeg ikke akkurat vil si jeg var frisk, så var jeg bedre. Jeg var blitt en treningsnarkoman og det gjorde at jeg klarte å få i meg mer mat også. Men når jeg plutselig ikke kunne trene lengre, ikke kunne løpe fra uroen, da sa det pang. Jeg sluttet vel omtrent å spise på et tidspunkt. Jeg trenger ikke mat når jeg bare ligger på sofaen hele dagen! Det var argumentet mitt. I tilegg begynte selvskadingen igjen, og alt ble egentlig bare verre og verre.

hei og hå, her skal jeg ikke i år ihvertfall.

oppsummerer frustrasjonen?

rommet på PAM

 Ting toppet seg vel egentlig bare i slutten av måneden. Jeg skjemmes litt når jeg ser tilbake. Jeg måtte ha hjelp til det meste pga. ankelen, så dette gjorde at jeg var tvungen til å bo hjemme hos mamma og pappa. Noe som førte til at det ble mye "offentlig" selvskading, på et eller annet tidspunkt begynte jeg å kaste opp igjen også. Var vel da bulimien blomstret opp for fullt. Husker ikke nøyaktig hva som skjedde, men jeg hadde flere dårlige dager, jeg hadde skjært meg opp i hele ansiktet og alt var bare kaos. Så det endte opp med ambulanse og akuttavdeling. Etter noen dager ble jeg overført til avdeling for stemningslidelser(hvor jeg var 2 måneder i 2009 også). Der skulle jeg bli værende over 3 måneder.

Når jeg kom inn dit hadde jeg gått ned 10 kilo siden begynnelsen av året, og jeg fortsette å gå ned.



FEBRUAR:

Et ord; SNØ!
Disse månedene som innlagt er egentlig ganske borte for meg. Kan ærlig talt ikke skjønne at jeg var der så lenge. Mesteparten av tiden gikk ut på å studere måltidsoversikter og tenke på alt jeg ikke skulle spise. Jeg følte vel egentlig bare jeg forsvant mer og mer fra verden. Bortsett fra hver gang jeg var hjemme på permisjon, da endte det så og si alltid i bulimiske anfall og jeg kom tilbake til avdelingen som et totalt vrak.
Men det som kanskje sitter aller best igjen fra denne måneden er broren til babaja som gikk bort 13.februar. Jeg satt i fellesstuen når jeg åpnet avisen og så dødsannonsen. Og jeg gråt, lenge.
Jeg følte meg grusomt egoistisk som gråt sånn, det var jo ikke jeg som skulle gråte, det var de som sto ham nærest. Men samtidig var det jo dem jeg gråt for. Gråt fordi jeg ikke engang kunne være i nærheten av å forstå eller skjønne hvordan det må ha føltes(og enda føles). Ord strekker liksom ikke til uansett.

MARS:

Denne ble flittig brukt! Elsket følelsen av å drukne i

barnslige klær på denne tiden av en eller annen grunn

 

Februar, mars og april gikk hovedsaklig ut på å forsvinne. Jeg forsvant. Jeg spiste idiotisk lite til hvert måltid og utviklet etterhvert allslags merkelige regler. Jeg syklet på trimsykkel, det eneste jeg klarte med ankelen. Syklet 2 mil hver dag. Det gjorde vondt og jeg skjønner ikke at jeg fikk lov. Mesteparten av tiden med psykologen gikk ut på å snakke om bulimien og overdrive det bulimiske mest mulig, så ingen skulle avsløre sultingen min. For det var befriende, ikke for å glorifisere spiseforstyrrelser. Men innimellom er det godt å bare "forsvinne", men det varer jo aldri lenge, såklart. Og det er jo ikke verdt det. Jeg mente heller ikke jeg hadde en spiseforstyrrelse sånn egentlig. Til tross for at jeg la ut om bulimien min i hver psykologtime, så mente jeg altså egentlig ikke jeg hadde en spiseforstyrrelse.
På et tidspunkt nevnte faktis psykologen spiseforstyrrelsesavdelingen på Modum Bad og jeg ble kjempesint!

mitt nydelige rom

APRIL:

Samme greien. Husker lite. Kastet etterhvert krykkene, og det var ihvertfall en utrolig herlig følelse! Snøen smeltet endelig, og jeg reiste ned til byen hver eneste dag og bare gikk rundt og rundt, helt til det var middag og jeg reiste opp igjen til avdelingen. Brukte endel av tiden min på å se på hunder også. Dette hadde jeg forsåvidt gjort lenge, men nå ble det mer og mer realistisk. Fylte 19. Husker ikke mye av den dagen. Bare at den ikke var spesielt bra. Snøen smeltet vel i april også? Såvidt jeg husker.


MAI:

Vi var på flere OK turer med avdelingen!

 Ble utskrevet!



 Ikke så ekstremt mye bedre enn når jeg kom, men suicidaliteten og den verste depresjonen var borte+ at ankelen ble bedre uke for uke! I tilegg fikk jeg hentet lille klumpen min <3 Det ble noen mildt sagt krevende uker i begynnelsen med valp i hus! Ble ikke akkurat sånn jeg hadde tenkt for å si det sånn, og jeg følte en stund jeg gjorde alt galt. Men jeg hadde i det minste noe å henge fingrene i. Mat spiste jeg vel så og si ikke. Husker bare mye fun light, dårlig mage og urolige netter. Men våren kom endelig ihvertfall <3 I tilegg begynte jeg smått å jobbe igjen.




JUNI:

litt shopping ble det også!(ganske mye egentlig:P)

Etter noen uker hvor så og si all tid var brukt sammen med valpen, så reiste jeg til onkelen og tanten min i Syden! Jeg skjønner egentlig ikke at jeg turde hoppe uti det såpass dårlig som jeg var, men jeg var desperat etter å komme meg vekk litt. Det ble en til tider ganske bra tur, men også veldig vanskelig. Fikk en helt forferdlig mageinfeksjon der nede som gjorde at jeg ikke kunne ta flyet mitt hjem igjen. Noe som førte til flere dager ferie, så det kom noe godt utav det!

drakk mange sånne!

JULI:

oh happy day

Men man kan jo aldri rømme lengre enn en liten stund, så sammenbruddet kom jo ikke lenge etterpå. Og plutselig var jeg tilbake dit jeg aldri skulle tilbake for femte(sjette?) gang.






Ble heldigvis ikke lenge på PAM, ble overført til en annen avdeling. Fikk hjelp til å komme inn i litt rytme med maten og søvnen igjen. Veldig fint der og greie ansatte, men fikk desverre bare vært der en ukes tid.

Klarte meg OK aleine en ukes tid. Jobbet til og med litt. Bestemte meg i siste liten for å reise på IKS sin sommerleir i slutten av måneden. Og det må være årets opptur! Det var kjempetøft i begynnelsen, men jeg er så glad jeg ikke reiste hjem, for jeg fikk så utrolig mye igjen for det! Kan nok med hånden på hjertet si at jeg ikke på flere år har vært så motivert som jeg var etter den leiren! En helt utrolig følelse.

*to be continued*