Hjemme!

Eller det vil si; jeg sov hjemme inatt, men så bar det rett til DPS-en. Trengte ikke pakke ut kofferten en gang :P Så langt har overgangen fra ferie og leir gått ganske så knirkefritt(og helt utrolig bra sammenlignet med de to andre årene). Nå har det riktignok ikke gått så veldig lang tid, men jeg tror uansett ikke jeg kommer til å bli noe i nærheten av så dårlig som tidligere.

Snakket litt med legen idag og fortalte henne at jeg følte meg dradd mellom tre forskjellige ting(fornuften, bulimien og anoreksien). Det gjør jeg jo egentlig hele tiden, men jo nærmere Modum kommer, jo mer merker jeg ambivalensen.

Når jeg skrev sist innlegg(ca. midt i leiren) så jeg for meg at bulimien ville vinne så fort jeg kom hjem. Trangen til å spise og spy lå og boblet under overflaten. Men så fikk jeg snakket med en av lederne og det var akkurat som om noe løsnet... Fikk fortalt alt som hadde skjedd siste året. Spesielt viktig tror jeg det var at jeg fikk snakket om det som skjedde i mars. Det var så traumatisk at jeg ikke har klart å snakke om det i detaljer til noen. Hver gang vi har komt inn på tema har jeg fått så sterk angst at jeg for det meste har stengt det ute. For å i det hele tatt holde ut har jeg vært nødt til å tvinge meg selv til å se fremover og ikke tilbake. Jeg har jo skrevet endel om det, men det er likevel noe annet å si det høyt. Men nå var jeg tydeligvis klar. Jeg gråt og fortalte om hverandre. Det gjorde vondt, men det var godt også. Etterpå var lettelsen større enn angsten.
Samtidig kjenner jeg at dette er noe jeg sikkert må jobbe enda mer med. Angsten for angsten ligger der hele tiden. Angsten for å bli så dårlig. Til tider gjør den meg livredd.
Forhåpentligvis blir det tid til å ta tak i litt sånne ting på Modum.

Snakket også litt om bekymringen min iforhold til vekt og BMI-krav. Kan ikke si jeg ble så veldig mye klokere. Først sa legen at en vekt mellom x kilo og x kilo anså hun som stabil vekt. At jeg kunne variere inntil 6 kilo i vekt og at det var stabilt. Synes det hørtes litt mye ut jeg da? Greit at man kan variere noen kilo utifra hva man har spist, væske osv. Men 6 kilo? Om jeg veier det hun satt som nederste grense for stabilt så vil jo det være langt under minstekravet til Modum. Mens øverste grense vil være over med god margin.
Ser ikke helt logikken...Ikke pleier vekten min variere noe særlig mye heller. Noen minutter seinere sa hun plutselig at jeg var nødt til å gå opp minst tre kilo, til tross for at jeg er 1,5 kilo over det hun rett før satt som minstekrav for "stabilt". Rart jeg er forvirret?

En ting jeg har tenkt mye på i det siste er hvordan en spiseforstyrrelse kan hjernevaske og manipulere en til å tro på tanker og ting som egentlig er helt absurde sett fra et "fornuftig" synspunkt. Det er nesten litt fascinerende. Det slo meg plutselig at om det går an å hjernevaske noen fra en "normal"(alt er relativt:P)til en så syk tankegang, så må det nå gå an å gjøre det andre veien også? "Hjernevaske" seg fra syk til frisk? I begynnelsen av en spiseforstyrrelse har man jo gjerne en viss oversikt, men etterhvert som de syke tankene og handlingene tar over mer og mer, så tror/ser man tilslutt ikke noe annet. Alt blir sykt.

Man begynner med andre ord ikke med et ønske om å bli så syk, men blir det likevel.

Kanskje er det sånn motsatt vei også? At selv om man ikke nødvendigvis føler seg helt klar til å bli frisk, eller at man vil bli frisk; så kan man bli det om man bare "hjernevasker"(i positiv forstand) seg selv lenge nok?

Verdt å prøve :P Er vel litt det jeg blir nødt til å gjøre sånn egentlig. Og så håpe på at jeg ser klarere og blir mer motivert etterhvert.