Stresset

Begynner å kjenne det nå ja..Hadde en samtale med legen idag og den gjorde ikke akkurat ting bedre! Ble helt målløs rett og slett. Hun beskyldte meg for ting som var totalt hinsides...Ting som aldri kunne falt meg inn engang. Det gjorde utrolig vondt å få slengt mot seg på den måten. I tilegg var visst det at jeg reagerte så sterkt enda et "bevis" på at hun hadde rett.  Jeg begynte ikke å gråte fordi hun traff et ømt punkt slik hun trodde, jeg gråt fordi hun hadde misforstått helt og trakk konklusjoner uten å gi meg en sjanse. Det gjør vondt når folk man stoler på og som man tror man har en viss støtte fra plutselig snur sånn som idag.

Akkurat nå trenger jeg mer støtte og oppmuntring enn noensinne. Istedenfor blir jeg kritisert og får beskjed om at jeg må vise mer viljestyrke og være mer ansvarlig. Det er ikke så lett. Jeg føler helt oppriktig jeg gjør alt jeg kan for øyeblikket. Samtidig kjenner jeg meg mer og mer stresset og anspent i kroppen. Tankene om å spise og spy tar mer og mer plass. Når jeg i tilegg føler jeg får så lite støtte og oppfølging, så baller det lett på seg.

Det som har gjort at jeg likevel har holdt ut noenlunde i det siste, er at jeg har klart å gjøre litt andre ting enn å bare spise/spy. Har klart å ikke la det ta helt overhånd. Var nesten litt stolt over at jeg klarte å få meg på fest på lørdag(og hadde det kjempekjekt!)+på tur med familien på søndag...Med tanke på at bulimien herjet en god del med meg i helgen så følte jeg egentlig at jeg ikke orket noe som helst. Men jeg er glad for at jeg presset meg litt, for at jeg fikk meg ut, det gjorde at helgen ikke bare var fæl.

Denne uken har jeg endel planer/ting som må ordnes. Litt av strategien min har vært å holde meg mest mulig opptatt så ikke bulimien får mulighet til å ta overhånd.
Det optimale ville nok vært å ta det litt mer med ro, prøve å slappe av litt...men så er det ikke alltid sånn at det optimale er realistisk, eller i det hele tatt mulig; så da tenker jeg at å holde seg selv opptatt er bedre enn alternativet(spise/spy frem til jeg reiser på tirsdag).

Så da legen var så enormt negativ idag( i tilegg til at hun som sagt beskyldte meg for ting som ikke stemte) så knakk jeg litt sammen. Hun mente jeg burde kutte ut alle planene jeg hadde; nå må du fokusere på at du skal på Modum. Fokusere på det som er viktig...Jeg tror ikke du kommer til å få deg til Modum i det hele tatt jeg. Spesielt ikke om du gjør sånn som du har tenkt.

For det første; disse tingene jeg skal ER både viktige og nødvendige. Jeg skal til tannlegen, kjeveortopeden og fysioterapeut...Alle tre er UTROLIG viktig å få vært hos før jeg reiser. Jeg skulle gjerne sett at ikke alt kom samme uken, men desverre er det ikke sånn at man kan velge og vrake i timer og derfor ble det sånn.

Istedenfor å skryte av at jeg AKTIVT gjør det jeg kan for å distrahere meg fra å spise/spy, så fikk jeg altså beskjed om å avlyse alle planer, eller glemme Modum. I tilegg mente hun jeg med vilje hadde latt være å ta blodprøver hos fastlegen min på fredag fordi jeg ville lage drama/sabotere. HVA FAEN?! Jeg løp som en tulling på fredag og nådde ikke legekontoret fordi bilen streika! Men neida, det ville hun ikke høre på. Alle tingene som ikke har gått etter planen eller jeg ikke har fått til siste ukene er visst sånn jeg med vitende vilje har gjort fordi jeg liker drama?

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg skulle VIRKELIG ønske tannlegen kunne ha gitt meg time med en gang jeg spurte(for ca. 4 uker siden) eller at jeg hadde fått tatt de blodprøvene slik som planen var, men pga. faktorer jeg desverre ikke kan påvirke, så ble det ikke sånn. Jeg prøver å gjøre det beste utav det.

Jeg skal takle tusen forskjellige ting akkurat nå, og så må jeg altså også finne meg i å bli beskyldt for både det ene og det andre i tilegg...Herlig.

Jeg prøver. Jeg prøver. Jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre. Prøver å spise måltidene selv om jeg har spist og spydd i timesvis på forhånd. Presser i meg ekstra næringsdrikker. Jeg vil ikke miste denne plassen. Jeg KAN ikke miste denne plassen.

Jeg er fullt klar over hvor viktig det er at jeg ikke blir dårligere. Nettopp derfor trenger jeg jo sårt mer støtte. Jo mer stresset jeg er og jo mer aleine jeg føler meg i denne kampen, jo større plass klarer spiseforstyrrelsen å ta.

Vekten har gått litt ned, men miniatyrisk. Modum sa jeg risikerte å bli sendt hjem igjen om jeg gikk ned noe som helst i vekt innen jeg kom. Men de kan da ikke sende meg hjem igjen pga. 400-500 g.?

Da drikker jeg heller to liter vann før jeg må veies. 

Herlighet, jeg vil jo ikke drive på sånn, men det er livsviktig at jeg får denne behandlingen.


Imorgen skal jeg på apoteket og hamstre inn enda mer næringsdrikker. Joda, jeg er fullt klar over at det aller beste hadde vært om jeg kun klarte meg med vanlig mat, men det er ihvertfall bedre enn alternativet.

Håper virkelig jeg får meg litt søvn i natt, det trengs!