Svar

Det gikk som jeg fryktet. Alle prøvene var fine(bortsett fra lavt østrogen og null tegn på eggløsning+litt lavt jern. Ting som kommer av sf-en) jeg hadde jo prøvd å forberedt meg på at det kunne skje, men det er umulig å ikke få et lite håp om at man kanskje endelig skal finne ut hva som er galt. Den følelsen av å miste håpet. Erkjennelsen av at jeg nok aldri kommer til å bli frisk, den er utrolig vond. Jeg klarer ikke skjønne hvordan jeg kan ha så store problemer som jeg har, samtidig som alt tilsynelatende er helt i orden. Det er nesten så jeg begynner å lure på om jeg innbiller meg alt, samtidig vet jeg jo hvor ekstremt mye dette påvirker min hverdag. Uansett hva prøvene viser, så er det ingen tvil om at det er noe som ikke fungerer. Skal jeg aldri komme nærmere noen løsning?:-(