Glad

Idag har jeg vært glad i flere timer! Jeg tenker ofte at jeg ikke er deprimert lengre fordi jeg ikke er like langt nede som jeg var før. Jeg har ikke selvmordstanker og jeg vil leve. Men når jeg en sjelden gang innimellom kjenner på skikkelig positive følelser, så ser jeg hvor flatt humøret mitt er resten av tiden.
Jeg er nok fremdeles deprimert, (om så ikke like alvorlig som før)selv om jeg ikke liker å innrømme det.

Jeg prøver jo å gjøre ting jeg liker osv. Ofte kan jeg tenke at; ja, dette var fint eller åh, så hyggelig. Men følelsene er på en måte ikke med? Jeg har mye å være takknemlig for, mange små ting i hverdagen som er positive. Jeg ser det, fornuften min vet det; men følelsene er ikke med. Jeg er ikke nødvendigvis uttalt trist, men jeg kjenner ikke på så mye positivt heller. For det meste føler jeg meg bare sliten og litt apatisk.

Men uansett; idag var jeg altså glad! Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor. Men jeg hadde en skikkelig bra treningsøkt og følte at jeg hadde energi og var glad. Det er så sjelden jeg kjenner på at jeg måtte ringe mamma bare for å fortelle henne at jeg var glad xD
Etterpå reiste jeg hjem og vasket gulvene og hørte på radioen.

Jeg glemmer ofte hvor deilig det kan være å føle seg levende og inspirert. Det skjer så altfor sjelden, så det er kanskje ikke så rart...Jeg skulle så gjerne kjent på sånne positive følelser oftere! Men vet ikke helt hva annet jeg kan gjøre enn det jeg gjør. Jeg prøver jo å gjøre ting som kan gi meg positive input osv, men det gir meg sjelden så mye som jeg kunne ønske. Det er nesten som om jeg lurer på om det er noe kjemisk galt i hodet mitt eller noe, at jeg mangler noen stoffer eller lignende :P Idag var det ihvertfall som om noen plutselig trykket på en knapp og jeg våknet opp av dvalen. Som om hodet mitt plutselig fungerte.

Nå er jeg totalt utslitt, men kan si meg fornøyd med at jeg har fått gjort mye mer enn jeg pleier iløpet av en dag! :)

ett år

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg føler for å skrive et skikkelig innlegg her på bloggen. Jeg formulerer nye innlegg i hodet flere ganger daglig. Problemet er at jeg fremdeles ikke har internett i leiligheten, så innen jeg får meg en plass hvor det er internett så forsvinner skrivetrangen og det blir bare til at jeg skriver noen setninger.

Den siste tiden har vært litt vanskelig. Det er litt over ett år siden jeg ble innlagt på medisinsk og det har blitt endel funderinger og tilbakeblikk rundt det. Jeg er ikke helt sikker på om det er det som er grunnen, men jeg har fått tilbake endel av symptomene som ikke har vært så fremtredene på en stund.

Det er merkelig hvordan jeg glemmer hvor jævlig (panikk) angst faktisk er. Hvor lammet man blir, hjelpesløs. Jeg har slitt med angst i varierende grad så lenge jeg kan huske, men den typen (panikk)angst jeg har hatt det siste året stiller i en helt egen klasse. Det kan nesten ikke sammenlignes med vanlig angst for min del. Det kjennes som om jeg skal sprenges. Som om en kald klo griper tak i meg og holder meg fast. Jeg blir kvalm, apatisk, klarer ikke gjøre noe.
Merkelig nok er det sjelden synlig(som man gjerne ser for seg når man hører ordet panikk).
Jeg hyperventilerer ikke eller utagerer på andre måter; som oftest virker jeg relativt rolig(har jeg fått høre). Men panikken jeg kjenner på innsiden er ubeskrivelig. Den er som vanlig angst ganget med hundre. Den kommer som oftest sterkere utover dagen. Kvelden og natten er verst. Det går mye på dødsangst. Angsten for å bli så dårlig som jeg ble ifjor. At kroppen eller/og hodet skal klikke og at jeg mister all kontroll.

Denne angsten var noe jeg hadde konstant for nøyaktig ett år siden. Jeg fungerte virkelig ikke i det hele tatt. Hvert eneste minutt var en lidelse. Jeg tror ikke det finnes sterke nok ord til å beskrive det helvete jeg var i.

Etterhvert som angsten litt etter litt slapp taket, så har det enkleste vært unngåelse. Jeg var så glad for hvert minutt uten angsten at jeg gjorde det som sto i min makt for å tenke på alt annet. Og det fungerte jo forsåvidt. Det var min måte å overleve på.

Selv om jeg har mye mindre av det nå, og sjeldnere, så kommer det likevel alltid tilbake i forskjellig grad.
Jeg har tenkt endel på at det kan ha med å gjøre at jeg skyver det unna.
Når jeg ikke har angst vil jeg helst ikke snakke om eller tenke på angsten.
Men det er vel akkurat da jeg burde gjort det for å klare å komme videre?
For når jeg står midt oppi en dårlig periode er det helt umulig å jobbe, da har jeg mer enn nok med å holde ut. Så om jeg skal komme meg videre må jeg kanskje ta tak i det når ting går bedre; hvis ikke er jeg redd at det aldri helt vil forsvinne.

Samtidig kjenner jeg allerede hvor fort jeg har "glemt" hvor fæl angsten faktisk er. Etter bare tre dager uten har jeg presset det langt vekk.
En god forsvarsmekanisme forsåvidt, men kanskje ikke i lengden?

Jeg har hatt en bulimisk sprekk siden sist også. Jeg tror jeg er inne igjen på sporet ifh. til maten, men jeg merker jo godt at trangen til å gå ned i vekt har vært sterkere enn på en stund.
Jeg har vært veldig mye dårlig i magen, og jeg jo dårligere kroppen fungerer, jo mer trigger det spiseforstyrrelsen. Den gode nyheten er at jeg fremdeles klarer å høre på fornuften mesteparten av tiden. At jeg har hjelpetanker( som faktisk hjelper! :P)
Men jeg savner mer oppfølging. Kunne ønske det hadde eksistert et dagtilbud eller lignende som jeg kunne benytte meg av. Selv om jeg klarer meg noenlunde på egenhånd enda, så er jeg redd for at det skal spinne utav kontroll.

Jeg har det greit

Ja, jeg har det relativt greit om dagene. Nedturen jeg hadde sist jeg skrev gikk heldigvis over og jeg har inne på sporet igjen. Ting går absolutt ikke knirkefritt, det er mange utfordringer. Men jeg har det ikke intenst jævlig. Det gjør ikke lengre vondt å eksistere og innimellom kan jeg kjenne på positive følelser.

Jeg tar meg selv likevel i å ønske mer. Jeg kunne ønske jeg ikke var utslitt hele tiden, at jeg ikke følte meg så nummen; at jeg klarte å kjenne litt mer glede! Samtidig minner jeg meg på hele tiden at TING TAR TID.
Det viktigste opp i alt dette er jo at jeg har det mye bedre enn jeg har hatt det; at det går fremover!
At jeg er utålmodig og vil mer enn jeg får til for øyeblikket er vel egentlig ganske positivt? Det gir meg drive og stå på vilje. Hindrer meg i å bare ligge i sengen.
Det er ihvertfall utrolig godt å ikke være overmannet av depresjonen og angsten! Selv om det ikke er borte, så puster jeg mye lettere enn før.

Kjenner jeg gleder meg skikkelig til å begynne på skole til høsten! Det hadde jeg ikke trodd for en stund siden for å si det sånn. Har hatt møte med NAV og de var veldig positiv til at jeg har ordnet med skoleplass på egenhånd. Utrolig godt å vite at jeg fortsatt kan få økonomisk støtte så jeg slipper stresse med det i tillegg til alt det andre.
Så nå er jeg i full gang med å lete etter leilighet. Er nesten nødt å flytte når jeg skal begynne på skolen, men det er virkelig ikke lett å finne noe! Selv om jeg får arbeidsavklaringspenger, så er leilighet DYRT; spent på om jeg finner noe som ikke ruinerer meg helt.

Blir uansett kjekt å komme igang med noe konkret. Nå går jeg liksom bare og surrer. Jeg klarer fint å fylle opp dagene, det er ikke det, men mangler likevel litt struktur og motivasjon.
Det som holder meg fra å bli helt tullete og som hjelper meg utrolig mye er styrketreningen! Vet ikke hva jeg hadde gjort uten den. Den gjør at jeg føler meg sterk(både fysisk og psykisk)og den gir meg motivasjon og selvtillit(ja faktisk). I like it! Kan anbefales :)

Og forresten! Jeg var hos legen og fikk målt østradiol-nivået her om dagen(mengden østrogen i kroppen).
I oktober var verdien på 0,006(mao null østrogen), mens nå var den på 82! Referanseområdet er 80-1000, så ikke bare har østrogennivået mitt økt enormt, men det er også komt innenfor normalen!
Dette er enormt positivt ifh. til beinskjørheten. Selv om jeg ikke har fått tilbake menstruasjonen enda, så mente legen min at den mest sannsynlig ville komme iløpet av noen måneder.
Er utrolig lettet over det! At ting ser ut til å komme igang igjen.
Spiseforstyrrelsen skriker riktignok om at dette er beviset på at jeg har blitt feit, men fornuften roper heldigvis høyt den også :)

Sliter litt

Var på fest i helgen og ble litt vel full. Shit happens. Problemet var at jeg ble ekstremt dårlig når jeg kom hjem igjen. Først trodde jeg at jeg bare var fyllesyk, men skjønte etterhvert at det var noe mer. Fikk ganske kraftig feber og ble mer og mer kvalm utover lørdagen. Klarte ikke få i meg noe særlig annet enn eplejuice og litt knekkebrød, men alt kom uansett i retur. Utpå kvelden følte jeg meg litt bedre enn stund, men til natten økte feberen og kvalmen igjen.

Får ganske kraftig angst når jeg blir syk fordi det gir meg flashbacks og minner fra ifjor. Lørdagen og en god del av søndagen var jeg så fysisk dårlig at jeg gikk bare inn i overlevelsesmodus. Men da det verste begynte å slippe taket igår kveld så kom nok den psykiske reaksjonen. Plutselig sto jeg der og hadde jeg overspist og kastet opp for første gang på lang tid.

Ganske ironisk at det første  jeg gjør etter at to døgn med konstant kvalme slipper taket, er å gjøre meg selv kvalm og kaste opp igjen. Men jeg går ikke helt ned i kjelleren pga det, sånt skjer, og det kunne fort ha gått verre enn det gjorde.
Det jeg sliter mest med nå er mye angst og tanker ifh til opplevelsene ifjor som er komt tilbake for fullt. Det er så jævlig ubehagelig og jeg kjenner hvordan den indre uroen river.
Det har jo ikke forsvunnet helt, men (pstd)symptomene har roet seg veldig ned de siste månedene. Da jeg reiste fra modum scoret jeg faktisk ikke høyt nok til å oppfylle diagnosen lengre.

Jeg vet ikke om det er infeksjonen fra helgen som sitter i eller hva det er, men jeg sliter med å få i meg maten idag fordi jeg blir så kvalm. Det føles ikke som spiseforstyrrelsen, fordi det kommer ikke av tanker på kalorier eller vekt...samtidig kan jeg jo ikke se bort ifra at den spiller inn.

Vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg skal kanskje slutte/ta pause fra behandling. Om det er så lurt vet jeg ikke, men jeg føler virkelig ikke at kjemien mellom meg og henne som eventuelt skulle blitt psykologen min fremover, stemmer. Ikke i det hele tatt. Jeg burde sikkert gi henne flere sjanser, ta tiden til hjelp osv. Men jeg er så lei av å skulle gå til behandlere i månedsvis når jeg kjenner så tydelig at det ikke fungerer! Så derfor har jeg egentlig bare to alternativer; ta pause fra behandling og se hvordan det går, eller gå til denne damen og se hvordan det går.
Det jeg helst ville var jo å få komme noen dager i uken på dagenheten på haukeland; men det tilbudet eksisterer visst ikke lengre! Helt merkelig spør du meg.