Noen mennesker altså!

Er innlagt noen dager på dps-en nå. Skulle egentlig inn noen dager da jeg kom hjem fra ferie; men fordi vi kom hjem en dag seinere enn planlagt ble det ikke noe av. Følte ikke det var kjempekrise at det ikke ble noe av(det gikk ganske greit på ferien), men da psykologen fra avdelingen ringte og gav meg tilbud om å komme inn uken etter, så sa jeg likevel ja. Og det er jeg utrolig glad for nå!
Visste jo ikke det da, men helgen som kom(altså den som var nettopp) ble utrolig vanskelig.
Et ganske kraftig tilbakefall ifh. til bulimien med overspising og oppkast.Veldig kjedelig etter å ha vært oppkastfri i over en måned. Føler det jeg har brukt uker på å bygge opp raser sammen på bare timer. Uansett hvor mange ganger jeg har vært gjennom det før, så skjer liksom det samme. Det treffer meg alltid like hardt. Fortvilende. Blir så redd for at det alltid skal være sånn at jeg må være på vakt; at jeg aldri skal bli helt fri!

Uansett. Da jeg kom inn her i går skulle jeg snakke med en lege jeg ikke hadde møtt før(psykologen fra tidligere var reist på ferie).
Jeg er fremdeles litt satt ut etter samtalen. Jeg har møtt utrolig mange merkelige personer som jobber innen psykiatrien. Folk som har null forståelse, som sier de mest idiotiske ting osv. Folk som strengt tatt ikke burde jobbet med mennesker(og spesielt ikke med mennesker som er i en så sårbar situasjon!)
Men hun her tror jeg faktisk slår mange av tidligere mislykkede møter. Jeg tror jeg vil plassere henne på topp tre over verste behandlere.
Det er vanskelig å skulle oppsummere hva som gjorde det så fælt, rett og slett fordi det var så ekstremt mye. Men noen av tingene hun sa/gjorde:

- spurte om BMI, da jeg ikke visste ba hun meg om å reise meg opp, for så å måle meg med blikket fra topp til tå, før hun ba meg om å løfte opp genseren så hun kunne se magen min; for så konkludere med at; jo, jeg var litt tynn, men jeg var ikke SÅ tynn og jeg så da ihvertfall langt fra syk ut!(dette var ordrett det hun sa ja)
...hun fortsatte etterpå med å si at jeg i det minste var ganske pen, altså, jeg kunne jo vært stygg liksom(ordrett her og ja...)
- etter å ha lagt ut om spiseforstyrrelsen spør hun meg om hvorfor jeg synes jeg det er GODT å spise SÅ mye mat
....hun spør meg også om jeg synes det er et problem at jeg kaster opp? her tror jeg først hun tuller, at hun prøver å være morsom eller noe, men hun er dødsseriøs ...OM DET ER ET PROBLEM liksom? det er et jævla stort problem
- Hun insisterte på å skulle vite i detaljer hva jeg hadde overspist på sist gang...jeg sa hvilken type mat og hvilke mengder det var snakk om, men neida, det var ikke nok..Hun ville vite hver minste lille ting. Jeg skammet meg jo allerede ekstremt og sa klart ifra om at det hadde ingenting for seg å sitte å snakke om hver minste lille ting jeg trykket i meg iløpet av en matorgie. Hva godt skulle det gjøre? Det betyr jo ikke noe om jeg spiste melksesjokolade eller smash liksom...Ikke husker jeg alt heller. Men hun gav seg ikke; om det ikke betyr noe kan du vel bare si det daaaa?
Virket bare som om hun var ute etter å tilfredstille sin egen nysgjerrighet.
Responsen på da jeg sa min laveste vekt(som hun såklart ville vite også må du skjønne) var; wow, så lite har ikke jeg veid en gang!


Hun var rett og slett direkte ekkel. Det var mye mer enn dette også, men orker ikke skrive mer. Det som var bra var at det var en av miljøarbeiderne som var med i samtalen.
Jeg gikk til ham etterpå og spurte om det bare var jeg som reagerte på måten legen behandlet meg på; og det var det heldigvis ikke. Følte meg så lettet at jeg ikke var aleine om det. Jeg trengte nesten ikke forklare for han en gang, for han hadde reagert på mange av de samme utsagnene og tingene som meg. Han sa også at det ikke var første gang det var sånne episoder med denne legen og at han bare måtte unnskylde at jeg ble møtt på den måten. Det er ikke meg det er noe galt med, det er henne. Det er hun som er uvitende og jævlig. Han skulle ta det videre med øverste leder, så hun kommer til å få høre det. Er glad for at han tok affære, men samtidig synes jeg det var litt rart at han ikke sa noe under selve samtalen?
Nå var jeg hedigvis såpass psykisk stabil at jeg klarte å takle det, men tenk på de som ikke er det. Skjønner ikke hvordan noen som åpenbart verken har empati eller forståelse kan jobbe en sånn plass.