Hello

Det går ganske bra med meg om dagene. Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne. Livet er langt fra rosenrødt, men den tyngste depresjonen virker som den kanskje begynner å roe seg? Siden sist har selvtilliten min definitivt fått seg noen oppturer. For første gang på lang tid kan jeg si at jeg en stor del av tiden har et ok iforhold til kroppen. Enkelte dager har jeg faktisk vært så fornøyd at det nesten er flaut! Etter å ha hatet alt ved meg selv i årevis og brukt en stor del av min tid på å (prøve å) skade og straffe meg selv, så føles det å selvtillit nesten som en euforisk følelse. Det er så befriende at jeg nesten må ta meg selv i "roe" meg ned litt innimellom for å ikke virke alt for innbilsk, haha!
Jeg har jo såklart fremdeles enkelte områder jeg liker mindre enn andre, men jeg klarer i større grad enn før å akseptere det. Spiseforstyrrelsen min handlet i stor grad om(i tilegg til kontrollen) å skade kroppen. Jeg har hatt behov for å se like fæl og syk ut på utsiden som jeg har følt meg på innsiden på måte? Med andre ord handlet det for meg aldri om å bli "tynn og fin" eller noe i den duren. Det at jeg nå har et ønske om å se frisk, sterk og BRA ut er et enormt fremskritt for meg. Det høres kanskje veldig overfladisk ut at det å ville se bra ut er en viktig ting, men med min historie er det i en stor grad et friskhetstegn(alt med måte så klart!)

Selv om jeg fremdeles sliter med mye både fysisk og psykisk, så føler jeg likevel at noe har begynt å løsne litt den siste måneden? Jeg begynner endelig å LEVE litt mer. Litt mer som en 22åring og ikke som en gammel dame. Dette er nok en kombinasjon av at maten går enklere og at jeg har fått bedre selvtillit. Merker veldig at jo mer jeg er sosial, jo større blir trangen til å være sosial(og motsatt vei!) Selv om jeg fremdeles har en tendens til å "forsvinne litt" inn i meg selv, spesielt når jeg er veldig sliten, så gjør jeg fremgang.
Har faktisk vært både på fest og i 30-årsdag de siste ukene og sist helg endte jeg opp med å, eh, "ha med meg noen hjem" :P Trenger vel ikke gå så mye i detaljer, men det var en ganske big deal for meg! Jeg aner ikke om det blir noe mer seriøst, men det er egentlig helt ok. Jeg presset meg way ut av komfortsonen min, men you only live once, right? :) Av og til må man bare hoppe i det, og dette var absolutt en sånn ting.
Jeg fikk en ganske (overraskende) kraftig reaksjon i etterpå som ikke var like moro. Har egentlig brukt denne uken på å prøve å skjønne hvorfor jeg ble så utafor. Følte meg helt tom og merkelig. Jeg angrer absolutt ikke på det som skjedde med denne fyren, det var ikke det. Jeg tror rett og slett at både kroppen og hodet fikk litt sjokk etter å ha vært utsultet på nærhet i flere år? Spiseforstyrrelsen handlet på mange måter om å "fjerne"(undertrykke) alle behov, så det er ikke bare bare å skulle utforske dette igjen. Forsåvidt noe jeg mener burde vært mer fokus på innen behandling osv. Nærhet, seksualitet osv er faktisk et viktig og normalt behov som jeg tror mange med spiseforstyrrelser har et spesielt vanskelig forhold til.

Imorgen skal jeg ut og spise middag+muligens en liten bytur etterpå. Får se om jeg orker.
Er fremdeles veldig sliten etter at jeg kom hjem fra Modum bad(oppfølgingsopphold!)
Det var et opphold som gikk veldig greit. Egentlig akkurat det jeg trengte for å komme meg etter den depressive reaksjonen jeg hadde. Var utrolig godt å komme seg bort litt.

Ifølge skjemaene jeg fylte ut på forhånd scorte jeg faktisk ikke på at jeg har spiseforstyrrelse lengre! Føles litt rart. Samtidig vet jeg at jeg ikke er helt frisk. Disse skjemaene var fylt ut i en veldig god periode, dette er jo ting som varierer ganske mye. Men når det er sagt så føler jeg meg friskere enn jeg har gjort siden jeg ble syk!
En eller annen gang de siste ukene sluttet jeg også å telle kalorier. Det skjedde egentlig bare. Jeg har hovedsaklig telt for å få i meg NOK og fordi psykologen har sagt at jeg ikke kan stole på sult/metthetsfølelse enda. Jeg hadde absolutt ikke trodd at jeg kom til å slutte å telle enda, men så var det flere dager jeg glemte det litt og det gikk ganske greit. Så kom Modum-oppholdet og da fant jeg ut at jeg bare skulle kjøre på og prøve å spise KUN etter sult/metthetsfølelse og det gikk egentlig veldig bra! Merker jeg har blitt litt mer usikker etter at jeg kom hjem igjen, men det er ikke noe stort problem. Jeg har ikke veid meg på noen uker nå og det har nok litt å si at jeg føler meg så avslappet. Har ikke vært på haukeland på nesten to uker og på Modum fikk jeg veie meg med ryggen til(noe som jeg synes var genialt!)
Det eneste jeg vet nå er at BMI-en min er godt over "minimumskravet" på 20 og at jeg føler meg BRA iforhold til det :) Jeg har gått opp nesten 25 kilo og er faktisk JÆVLIG stolt over det. Så glad at jeg endelig klarer å føle det slik. Det har vært en lang og tung vei for å si det sånn!

Spiseforstyrrelsestankene er ikke helt borte. De er det fremdeles en plass, jeg hører dem daglig, men for det meste er de veldig svake. Når ting er veldig vanskelig, spesielt når jeg har vært veldig depressiv eller ustabil, så har jeg tatt meg selv i å savne det å spiseforstyrrelsen som mestringsmetode. På enkelte områder er det nesten tøffere nå fordi jeg må holde ut uten at spiseforstyrrelsen kan "hjelpe" meg. Jeg har jo fremdeles utrolig mye som må nøstes oppi som går langt tilbake. Å bli friskere fra spiseforstyrrelsen gjør desverre ikke at disse tingene plutselig løser seg. Det er vanskelig å ikke kunne "gjemme seg" bak spiseforstyrrelsen på samme måte lengre. Jeg mener ikke at jeg bevisst gjorde det da jeg var sykere, jeg var jo faktisk veldig syk, men det ble likevel litt sånn?
Sannheten er at jeg prøvde å sulte og skade meg selv vekk fra alt...Men det funket jo ikke in the long run. Og de tingene jeg prøvde å flykte fra, de er der jo fremdeles i større eller mindre grad. Sånn er det bare. Men nå er jeg i det minste bedre rustet til å møte det! Jeg har jo også vokst på flere områder, slik at jeg nå har et litt annet utgangspunkt enn jeg hadde når jeg var 14 år og begynte å skade meg.


Og sånn btw tilslutt; for 1,5 uke siden fikk jeg min første menstruasjon på 4 år og 3 måneder!