Spiseforstyrrelse og tannlegeskrekk

Er ingen god kombinasjon! Var hos tannlegen igår, og til tross for at jeg bare hadde et lite hull, så var det en ubehagelig opplevelse. I tilegg til boringen av hullet, måtte jeg nemlig også få behandling for syreskader flere plasser. Så enda en god grunn til å holde seg langt vekke fra alt som heter anoreksi, bulimi og roting med mat!(kanskje hovedsaklig oppkast som har utløst akkurat syreskadene da)
Men jeg overlevde og var en smule stolt etterpå, fordi jeg klarte meg uten den vanlige dosen med beroligende på forhånd :)

Etterpå var jeg på NAV-møte hvor vi kom frem til at jeg måtte få snakket med arbeidsgiveren min og få søkt om permisjon. Jeg har gruet meg noe sinnsykt til å snakke med henne, og utsatt det i det lengste, så måtte bare hoppe i det. Sendte melding igår om vi kunne ha en samtale idag. Så klokken ti idag troppet jeg opp på kontoret hennes, sånn passe nervøs. Men det gikk kjempebra! Vi snakket en god stund, og ble enige om at jeg skal søkeom permisjon frem til sommeren, og at jeg forhåpentligvis kan klare å begynne å jobbe igjen så smått da. Hun var veldig støttende, og det var egentlig bare veldig greit å få lagt alle kortene på bordet. Vi ble enige om før jeg gikk at jeg skulle gi beskjed når jeg visste om jeg fikk plass på capio. Fordi jeg har vært sykemeldt snart et år tilsammen, kunne hun valgt å si meg opp, men heldigvis sa hun at hun gjerne ville ha meg tilbake :) Og at det viktigste var at jeg ble helt frisk! Veldig fint å vite at man har støtte og forståelse. Kjente meg utrolig lettet og glad når jeg gikk derfra!


Ellers så venter jeg fremdeles på at de skal bli ferdig å skrive søknaden til capio. TING TAR TID. Altfor mye tid spør du meg. Men jeg kan nesen ikke gjøre annet enn å vente(og mase litt).

Kjenner ihvertfall litt på motivasjonen idag. At jeg faktisk VIL noe. Jeg ville bli frisk nok til å kunne jobbe igjen og til å kunne gjøre "normale" ting, og ting jeg kan få glede utav. Men tror likevel det er avgjørende at jeg snart får behandlingen o hjelpen jeg trenger om dette skal gå veien. Akkurat nå prøver jeg bare holde meg fast og ihvertfall ikke bli dårligere.

Uvel

Er knapt så jeg klarer skrive noe. Jeg er veldig dårlig. Bare blitt mer og mer uvel siste dagene, og ikveld har kvalmen toppet seg. I tilegg har jeg en merkelig nummenhet som kommer på ene siden av kjeven/hodet så fort jeg reiser meg opp. I tilegg blir jeg intenst kvalm når jeg reiser meg, så de siste timene har jeg bare tilbringt på sofaen. Så en film med lillebroren min isted og det var veldig koselig da, så det er ikke bare negativt. Når jeg er så dårlig fysisk så har jeg liksom ikke anledning til å kjenne så mye psykisk. Akkurat som det blir presset bort. Samtidig så er det skikkelig ekkelt å ha det sånn som dette! Det kan være at det er en bivirkning av antidepressivaen(som jeg økte til maksdose for noen dager siden). Jeg vet ikke. Det kan være det, men det kan også ha noe med at jeg har drukket på noe helsekost-greier de siste dagene. Det skulle liksom gjøre godt men.
 I tilegg klarer jeg ikke få i meg noe særlig, knapt nok vann, fordi jeg er så kvalm. Og det gjør jo ikke akkurat ting bedre.

Mamma vil ringe legevakten, men det synes jeg er litt overdrevet. Håper på at jeg klarer å flytte meg over i sengen om en stund og at en skikkelig natts søvn kan hjelpe litt. Selv om jeg tviler, har faktisk sovet mye i det siste, uten at det har hjulpet spesielt.

for godt til å være sant ja.

Psykiateren har sykemeldt seg og han hadde ikke skrevet henvisningen den dagen han sa han skulle. Det er to, nesten tre uker til han kommer tilbake, og da kommer han bare rett innom, før han skal ha permisjon lenge. Så jeg aner ikke når(om) det blir søkt til capio, eller hva som skjer. blæ.

...

Mormor døde 1,5 dag etter at mamma og jeg besøkte henne. Vi hadde en veldig fin stund sammen. Selv om hun ikke kunne kommunisere eller snakke, så virket det som om hun merket at vi var der. Hørselen er jo ofte det som forsvinner sist sier de. Så vi sang, meg og mamma. Det var utrolig sterkt fordi vi forsto det nok ble siste gangen vi så henne, men det var også veldig godt og fredfullt egentlig. Det var litt spesielt, for mamma sa til mormor; *navnet mitt* er her, kan du knipe henne i hånden om du hører meg? Og hun knep, først var det bare en liten rykning, men så tok hun tak i hånden min. Før vi gikk sa mamma til henne at alt skulle gå bra, hun skulle få lov å hvile nå, og hun skulle få være sammen i himmelen med bestefar. Bare en time etter at vi hadde reist ringte de og sa at hun var begynt å bli hvit og at de hadde gitt henne fastvakt(det er sånn at de har en ekstra ansatt som har som jobb å sitte ved sengekanten hos døende pasienter). Nesten som hun hadde ventet på at vi skulle komme før hun kunne reise til himmelen. Det som var enda merkeligere var at dagen etter(26.) hadde mamma bursdag, og det så jo ut til at mormor desverre kom til å dø akkurat den dagen. Men det gjorde hun ikke. Hun døde noen timer etter midnatt. Altså den 27.januar. Nesten som om hun visste at hun måtte vente.

Begravelsen blir neste uke. Da skal jeg synge en av sangene meg og mamma sang for henne. Amazing grace. Tror det blir fint.

Ellers når det gjelder søknaden til capio så ser det ut til at det har blitt litt rot. Jeg aner ikke om den har blitt sendt eller hva som har skjedd, men det virker ikke sånn. Jeg har ikke lykkes i å få tak i psykiateren, men mamma ringte capio og de hadde ikke hørt noenting fra han! Utrolig surt når jeg bare går og venter. Vet han har mye å gjøre, men litt dumt at han lovde å gjøre det om han ikke har tid. Nå vet jeg riktignok ikke helt hva som har skjedd og ikke, så prøve la være å angripe noen før jeg vet mer. På tirsdag er det ansvarsgruppemøte, mest sannsynlig det siste. Ihvertfall det siste med DBT-behandleren. Vurderer å be om en innleggelse der jeg var før jul, mens jeg venter på svar om capio. Det går strengt tatt ikke så bra med meg. Matmessig går det ikke i det hele tatt, og det har det ikke gjort på lenge.

Støtte!

Møte gikk OK. Jeg ble litt irritert fordi de fremdeles er overbevist om at DBT kunne funket like bra som Capio, OM jeg bare hadde vært motivert. Ganske provoserende at de fremdeles kan tenke det. At de ikke bare kan innrømme at kanskje ikke DBT er rette behandlingen for meg på dette tidspunktet. MEN, når det er sagt, så har jeg likevel deres støtte til å søke på capio! Psykiateren skulle skrive ferdig søknaden iløpet av dagen idag. På onsdag skal jeg til legen min og få henne til å legge ved informasjonen om den fysiske delen. Forhåpentligvis mottar Haukeland søknaden iløpet av denne uken, og så er det bare å vente i spenning. Mamma ble veldig glad, men også forvirret fordi jeg ikke virket glad i det hele tatt. Det er hovedsaklig to grunner til; 1. jeg forventet å bli motsagt/ikke få noe støtte på møte idag, at jeg måtte kjempe, så jeg ble kanskje litt satt ut når jeg faktisk ble hørt. 2. jeg vil absolutt ikke ta gledene på forskudd, dette var strengt tatt den enkleste delen. Den vanskelige delen med å få økonomisk støtte gjenstår. Jeg innstiller meg på avslag for å ikke bli altfor skuffet.
Visst ikke jeg har misforstått helt, så er det komt en ny regel som sier at barn og unge under 23 år SKAL ha svar på søknader som denne iløpet av 15 dager(?)

"Alle søknader til behandling både ved poliklinikk og døgnbehandling skal være ferdig vurdert senest 30 virkedager etter at søknaden er mottatt. Ved alvorlige tilstander innen 15 virkedager."

Psykiaterens ord angående bmi-en min og sånne ting som det virker de er veldig opphengt i var noe sånt som; det er lavt. Altfor lavt, men likevel ikke direkte faretruende-Så da drøyer de det vel gjerne en måneds tid, desverre. Jeg virker kanskje veldig pessimistisk nå, men som sagt, bedre å bli positivt overraska enn å bli kjempeskuffa. Mamma skal på foreldresamling på IKS i februar, så hadde en liten tanke om å kombinere det med et vurderingsopphold på capio, men det spørs vel kanskje om jeg har fått svar til da.

Mormor ble forresten veldig mye bedre plutselig, bare noen dager etter at de hadde sagt hun var døden nær. Nå har hun desverre begynt å bli dårligere igjen. Delvis er dette fordi hun har problemer med å få i seg næring. De har prøvd å gi henne mat, men hun har problemer med å svelge, så den siste uken har hun så og si bare fått i seg vann! Synes det er helt sinnsykt jeg. Hun burde jo få intravanøs næring eller noe? De kommer med argumenter som at; er det rett å holde henne i live 'kunstig' osv. om hun er så dårlig? Men det er da ingen naturlig død om hun dør pga. mangel på næring? Er det virkelig lov å la mennesker sulte ihjel fordi de er gamle? Mamma spurte hvorfor hun ikke fikk næringsdrikk eller lignende, og da fikk hun beskjed om at hun ikke kunne ha noe med melk pga. slimet, men det finnes nå juicebaserte næringsdrikker også!
Uansett, nå skal mest sannsynlig mamma og jeg reise ned dit imorgen for å finne ut hva som egentlig skjer. For å se hvor dårlig hun faktisk er osv. Det er jo klart at hun uansett nok ikke har så lenge igjen, men det kan vel ikke bety at man skal la være å gi henne næring. Dessuten kan det jo godt være hun nettopp er blitt så dårlig igjen fordi hun ikke får i seg mat?

Sliten

Nådde vel en slags topp på fredag. Eller topp og topp, det var vel omtrent like uutholdelig som det har vært i det siste, og så var det en liten ting som fikk begeret til å flyte over. Kort sagt så kuttet jeg meg for første siden sommeren, noe som igjen førte til at jeg gråt. Noe jeg har hatt stort behov for lenge, men ikke har fått til. Jeg skal ikke akkurat si at det var en god ting at dette skjedde, men lørdagen ble ihvertfall den første spyfrie dagen på lenge. I tilegg var det som den verste uroen la seg litt. Men idag var det på an igjen. Hadde virkelig ikke trodd det siden jeg virkelig ikke har hatt lyst til å verken overspise eller kaste opp. Men bulimien er jo slu som vanlig, så hva jeg har lyst til eller ikke, det trenger ikke bety noe. Prøver å tenke at dagen ikke trenger bli helt katastrofe likevel. I det siste har så og si hver eneste kveld gått ut på å spise og spy til jeg stuper. Meget ubehagelig, for å si det fint.

Jeg tror nok også tanken på møtet imorgen bidro litt til tilbakefallet på fredag. Jeg er redd for å ikke bli hørt. Jeg føler allerede jeg ikke har blitt hørt, og imorgen er på en måte siste sjanse. Det siste slaget.
Tror nok at det lå litt i underbevissheten. En slags sabotasje. En måte å "bygge" meg opp på. Ikke fordi selvskading er spesielt oppbyggelig, men fordi det gir meg en slags kontroll over situasjonen. En slags følelse av at jeg ihvertfall skal tråkke på meg selv før noen andre gjør det! Eller at jeg er den eneste som skal få lov til å tråkke på meg selv på en måte. Det høres jo ganske idiotisk ut, men det har nok vært noe som har vært i underbevissheten min i mange år.

Det er nesten så jeg vurderer å spørre om jeg kan slippe å være med på møtet imorgen. Jeg føler meg så svak, ikke iform til å kjempe. Er redd for at ambivalensen og tvilen skal gjøre at jeg blir passiv og likgyldig. Men jeg må nesten være med. Det var jo jeg som ba om dette møtet. Forhåpentligvis vil det hjelpe at mamma er med også.

Faller

Jeg faller mye om dagene, både bokstavlig talt og bildelig. Senest igår gikk jeg i bakken på vei opp en trapp. Det gikk heldigvis bra, bare noen skrubbsår. Kjedelig å måtte være så utrolig forsiktig hele tiden, allerede vært mye mer forsiktig etter at jeg brakk foten, nå er det nesten som jeg går rundt konstant og venter på at jeg skal gå i bakken.

Mamma ringte for en times tid siden. Mormor er døende og har nok ikke lenge igjen. Hun er gammel og ikke helt iform, så det kommer jo ikke som en overraskelse, men jeg knakk helt sammen likevel. Jeg takler ikke at folk forsvinner generelt, og når det er snakk om døden er det såklart mye verre.
Min første reaksjon var at jeg ville reise bort og se henne før det er for seint. Egentlig skulle jeg vært med mamma i helgen, men jeg ble hjemme(spiseforstyrrelse ftw).
Mamma sier hun er usikker på om hun vil reise tilbake akkurat nå, litt med tanke på om det er sånn man vil huske mormor osv. siden hun er så dårlig. Det gjorde at jeg ble litt usikker også, jeg fikk heldigvis besøkt mormor i romjulen og da var hun ganske oppegående. Jeg fikk sagt at jeg var glad i henne og hadde en ekkel følelse av at det var siste gang jeg så henne. Gråt litt da. Idag gråt jeg enda mer. Er så utrolig glad i mormor+ at når hun er borte er det liksom ingen igjen på den siden av slekten(bestefar døde for endel år siden). Det må være utrolig vanskelig for mamma ikke minst. Jeg sa jeg ville synge i begravelsen. Har tenkt på det før og har lyst til å gjøre det. Samtidig aner jeg ikke om jeg klarer det, vet av erfaring at jeg som oftest er totalvrak i begravelser. Så vi får se.

Maybe this world is just another planet's Hell

Skjønner ikke helt hvordan jeg skal orke mer. Verken psykisk eller fysisk. Ting føles uutholdelig og umulig å snu. Jeg skammer meg så sinnsykt. Føler meg svak og egosentrert. Vil så gjerne snu fokuset ut, klare å presse bort mine egne ting, hjelpe andre. Gjøre noe meningsfullt. Men depresjonen tar over. Bulimien tar over. Mørket tar over. Jeg har så utrolig trang til å begynne med selvskading igjen. Hovedsaklig fordi jeg føler for å straffe meg selv. Jeg vet at det ikke burde være nødvendig, at jeg må behandle meg selv bra osv. Men det er kun ved å være streng med meg selv(eller direkte slem) jeg klarer å få meg utav bulimi-periodene. Og jeg MÅ utav disse, fordi de tapper meg for det lille jeg måtte ha av livslyst og gjør meg så egoistisk og slu at jeg blir helt dårlig. Eneste måten som funker, så langt, er at jeg angriper meg selv,dette kan utslette bulimien for en stund. Problemet er at det blir omtrent som med cellegift, man dreper ikke bare de syke cellene, men også de friske. Men av og til er kanskje en onde bedre enn en annen? Jeg vet ikke jeg. Det eneste jeg vil om dagene er å ligge i sengen.

Uken

Nå sitter jeg på biblioteket. Ikke lenge siden jeg skaffet meg mobilt bredbånd, men nå har neimen meg det sluttet å funke også! Veldig kjedelig.

Tirsdagkveld var jeg på legevakten pga. fallet jeg hadde samme dagen. Jeg hadde veldig lavt blodtrykk og uregelmessig puls. Legen sa at det var alvorlig og at jeg burde bli innlagt, men det endte med at jeg ble sendt med taxi hjem til mamma og pappa. I tilegg skrev legen et brev til psykiateren på VOP+jeg fikk med et brev som jeg leverte til fastlegen min dagen etter. Hun hadde blant annet skrevet at jeg ikke var istand til å ta vare på meg selv og at jeg ikke hadde lov til å kjøre. Synes dette var litt overdrevet da men.
På onsdag fikk jeg snakket med fastlegen min og lov til å kjøre igjen. Nevnte også capio for henne, og hun var villig til å skrive henvisning med en gang! Men jeg sa det beste var om hun og psykiateren kunne samarbeide om å skrive henvisningen.
Etter litt mas, fikk jeg beskjed om idag at jeg endelig har fått en dato for møte med mamma, psykiateren og sykepleieren. Ringte legen min idag, og nå skal hun være med og.
Var på DBT-gruppen igår for første gang på lenge. I pausen fortalte behandleren min meg at sykepleieren hadde ringt og sagt til henne at jeg hadde spurt om å få til et møte UTEN henne, og sykepleieren hadde spurt om hva de i DBT-gruppen synes om dette. For å være helt ærlig føles det nesten som jeg er blitt lurt inn i noe. At fordi jeg gikk med på å prøve så er jeg liksom fanget, alt skal rapporteres til DBT-folkene. Liker det ikke. Sa ihvertfall til behandleren at sånn jeg så det var jeg ferdig med DBT. Jeg har ikke tenkt å slutte før vi vet mer om capio, men målet er capio, og denne gangen skal ingen få stoppe meg. Selvfølgelig kan det være jeg får avslag, men jeg må prøve. Og etter litt om og men, sa hun at det var mulig at jeg kunne få et halvt års permisjon fra DBT også. Så det er jo et alternativ.

Fysisk er jeg i mye bedre form nå enn jeg har vært de siste dagene. Fikk mest sannsynlig en liten hjernerystelse når jeg falt, så hodet har verket og jeg har bare følt meg ganske skamslått.

Det 'positive' med at dette skjedde er at kanskje jeg vil bli tatt litt mer på alvor. Da tenker jeg hovedsaklig på det legen på legevakten skrev rett til psykiateren og det faktum at fastlegen støtter meg om capio.
Men det som er veldig dumt er at mamma har blitt ti ganger så bekymret som før. Hun ønsker å ha kontrollen, ønsker å fikse ting, og når hun i tilegg har blitt enda mer bekymret, så sier det seg selv at det fort blir både mas og krangling. Jeg skjønner jo henne godt, for å være ærlig har jeg vært veldig bekymra og redd selv hele uken. Kroppen har virkelig ikke hatt det bra. Jeg har kjent godt at pulsen har vært uregelmessig og etter fallet har jeg gått rundt hele tiden og vært redd for at det skal skje igjen. Eller at noe enda verre skal skje. Jeg er rett og slett redd for hvilken skade kroppen min kan ta. Selv om jeg ikke føler ting er så veldig forandret eller at spiseforstyrrelsen nødvendigvis har blitt verre, så har de kroppslige symptomene blitt verre fordi det finnes grenser for hvor lenge man kan gå før man blir dårlig.

Jeg håper jeg blir hørt. Møtet er desverre ikke før i slutten av måneden, så jeg håper virkelig at vi kan bli enige da, at det holder med det ene møtet. At det kan bli fortgang i ting. Legen min er klar, capio har kapasitet, jeg er MER ENN KLAR, så om bare psykiateren blir med, det er liksom den siste biten i puslespillet. Jo fortere det blir søkt, jo bedre. Til og med et avslag vil være bedre enn at det ikke blir søkt i det hele tatt.

Slått hodet

Jeg aner ikke hva som skjedde. Må ha besvimt eller koblet ut på en eller annen måte. Jeg husker bare at jeg lå på gulvet. Kjentes ut som noen hadde knust hodet mitt i betong. Det var forferdlig rett og slett. Så nå har jeg kanskje fått hjernerystelse. Kjeven er helt opphovnet på ene siden og hånden min verker. Heldigvis var mamma her. Ble endel styr med taxi som må avebstilles osv. Kan ikke reise til behandleren min når jeg er så dårlig. Orker ikke sitte med pc'en strengt tatt heller, så jeg får bare prøve slappe av litt.

Lite nytt

Men har ihvertfall fått snakket med den andre psykiatriske sykepleieren. Som forventet var hun mer skeptisk og stilte mange spørsmål, men jeg følte jeg fikk sagt det som trengtes si. Hun skal ringe igjen på onsdag og forhåpentligvis har hun fått til en avtale med psykiateren til da.

Må innrømme jeg ble ganske frustrert når responsen til ønske mitt om møte ble møtt med først; ja, men vi har et ansvarsgruppemøte om 3 uker(halve poenget var et møte FØR dette møte, uten DBT-behandleren).Og så med- ; ja, ok, jeg skal snakke med *psykiateren* og høre om han synes det er en god ide å ha et møte eller ikke.

Hallo, jeg hadde akkurat lagt ut om hvor viktig det var for meg å få snakke med dem fortest mulig, og at ting må skjer snart for jeg orker ikke mer! Trodde virkelig ikke man omtrent måtte på audition for å få til en samtale/møte. Men jeg fikk minnet henne på avtalen, at jeg hadde holdt min del(og vel så det!), nå var det strengt tatt deres tur til å holde deres.
Så forhåpentligvis får vi til en samtale ASAP, ellers må jeg innrømme jeg kommer til å bli passe forbannet rett og slett! Passe lei at alt skal evalueres og tenkes på og blabla. Nå må ting skje snart.

Imorgen har jeg time med DBT-behandleren. Kan absolutt ikke si jeg gleder med. Med tanke på at jeg så og si har bestemt meg for å slutte behandlingen, så blir det litt merkelig. Føler jo også at jeg går litt bak ryggen hennes med dette møtet, men det må nesten bli sånn. Hun vet jo hvor landet ligger uansett.

Jeg har en utrolig trang til å reise vekk. Kunne virkelig ønske jeg kunne reist vekk fra alt for en uke eller to  . Vekk fra leiligheten min. Vekk fra de altfor veltkjente (mat)butikkene. Vekk fra folk. Vekk fra spiseforstyrrelsen, ikke minst(I wish). Blir sprø i leiligheten, føler det sitter så mye i veggene her på en måte. Ting jeg helst vil glemme. Ihvertfall slippe å forholde meg til konstant. Uansett hvor mye jeg vasker og rydder så blir det liksom aldri reint. Det går aldri bort.
Jeg vil flytte. Egentlig. Men samtidig er jo leiligheten min egentlig et kupp, perfekt beliggenhet, billig leie.

Å flytte løser vel ingenting uansett. Bare fristende å prøve.

Hva skal jeg tenke?

Jeg aner ikke om det er mange som leser dette i det hele tatt, men om det er noen, så hadde jeg virkelig satt pris på svar! Sånn som ting er nå, og har vært siste halve året, så har jeg bare blitt dårligere, til tross for at jeg har vært mer motivert enn noengang. I august gikk jeg med på å ta imot tilbudet de hadde her i helse vest, nemlig DBT(dialektisk atferdsterapi). Likevel ville jeg gjerne at det skulle søkes på Modum, siden ventetiden der er på rundt 1 år. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte bruke all min energi på DBT-behandlingen, og at de derfor ikke ville søke på Modum, for jeg da ikke ville gå helhjertet inn for DBT. At jeg ville tenke at jeg hadde Modum i bakhånd. Var ikke helt enig i dette. Målet mitt er å bli frisk, ikke komme på Modum, om DBT kunne hjelpe meg kunne jeg bare takket nei til Modum når den tid kom! Men jeg så vel litt poenget deres, og DBT hørtes uansett lovende ut. Jeg var absolutt motivert. Avtalen var at jeg skulle prøve en måned eller to. Etterhvert som månedene gikk ble det klarere og klarere at dette virkelig ikke var det rette for meg. Men jeg følte meg ganske tvunget til å fortsette for å være ærlig.

Jeg har holdt min del av avtalen. Jeg har virkelig prøvd, mye lengre enn det som var planen. Da var faktisk avtalen at de skulle støtte meg 100 prosent om å søke utav helseforetaket(som feks capio). Men når jeg forteller DBT-behandleren min dette får jeg høre at de aldri kommer til å gjøre det, at hun har jobbet der i 15 år og at jeg bare kan glemme det. Jeg har til og med blitt "truet" med at jeg ikke får arbeidsavklaringspenger om jeg slutter i DBT-behandlingen.

Hovedproblemet her er at DBT er veldig imot innleggelser. Man har rett og slett ikke lov å være innlagt, og de mener innleggelser har INGENTING for seg for 'sånne som oss'.

I tilegg overbeviser DBT-behandleren de andre i ansvarsgruppen min om at hun mener at hun ser bedring i meg som jeg kanskje ikke merker selv. Mamma ble veldig provosert av dette, og jeg også. Mamma og pappa, som ser meg MYE oftere enn behandleren min kan skrive under på at jeg har blitt alt annet enn bedre etter at jeg begynte i DBT-behandlingen.

Behandleren kommer med argumenter som; ja, men har du ikke sluttet med selvskading? Er du ikke mindre suicidal og destruktiv? Svar på alt dette er JA. Ting har virkelig forandret seg, men det har absolutt ingenting med DBT-behandlingen å gjøre. Alt dette skjedde på sommerleiren. Det var vendepunktet mitt. Her kan mamma og pappa skrive under også, jeg har aldri vært så motivert som etter den uken. At hun omtrent tar æren for det synes jeg blir veldig feil.

Men hva skal jeg gjøre? Jeg har planer om å få til et møte UTEN dbt-behandleren, og helst ha mamma med meg. Men burde jeg fortelle DBT-behandleren dette? Burde jeg slutte med DBT nå, før jeg har noe annet? I DBT er det også sånn at man automatisk er ute om man er borte mer enn 4 ganger. Jeg har vært borte tre ganger på rad nå. Om jeg ikke møter opp neste gang er jeg med andre ord ute av behandlingen.

Jeg føler at den motivasjonen jeg hadde har bit for bit blitt plukket fra hverandre fordi ikke mine behov har blitt tatt hensyn til. Sånn bortsett fra at det er slitsomt psykisk å gå som dette, så er det kanskje grunnet den fysiske helsen min at jeg føler noe bør skje NÅ. Vi kan ikke snakke og snakke mer. Men overdriver jeg? Har kroppen min det sånn noenlunde OK egentlig?

Jeg begynner jo å lure når verken legen eller DBT-behandleren ser ut til å være bekymret. Samtidig kjenner jeg at ting ikke er bra. Jeg har fått beinskjørhet. Jeg har lavt stoffskifte. Jeg klarer ikke få i meg regelmessig næring i det hele tatt og det har jeg vel ikke klart det siste året(ikke lengre enn korte perioder ihvertfall). Jeg har prøvd, TRO meg. Jeg har vridd hjernen min, jeg har lagd tusenvis av systemer og planer for at det skal fungere.

Jeg hadde et lite håp om at næringsdrikk skulle være 'redningen' min. Selv om jeg var livredd det, så klarte jeg å vende meg litt til å drikke det iløpet av den uken jeg fikk med innleggelse før jul. Jeg prøvde opprettholde det hjemme. Før nyttår fikk jeg dem på blå resept, så da hamstret jeg en hel del.

Desverre fikk jeg med meg ganske mange pakker av feil type. Mamma smakte på en av disse og synes den var veldig god, jeg sa hun bare kunne ta dem, de er jo faktisk næringsmessig komplette måltider, og veldig greie å kunne ha i vesken etc. Og jeg hadde mer enn nok utenom uansett. Noen dager senere sa hun; jeg leste bakpå de næringsdrikkene du sa jeg kunne få, og de er jo full av sukker og stivelse, så de kan ikke jeg drikke ihvertfall! Du kan ta dem med tilbake igjen om du vil, du har bare gått av sånt.

Hva kan jeg si? Jeg har ikke drukket en næringsdrikk siden. Det ringer i ørene mine bare jeg ser på dem. SUKKER. SUKKER. SUKKER. Ja, jeg er redd for sukker. Jeg er faktisk mer redd sukker enn fett.

Uansett. Nå mistet jeg litt den røde tråden her. Poenget var at jeg ikke fikser dette på egenhånd lengre. Jeg er bekymret for helsen min og at jeg skal utvikle andre ting i tilegg til beinskjørheten og det lave stoffskiftet. Men slik jeg tolker leger/behandlere så er bekymringen min overdrevet?
Hvordan skal jeg stole på det når de har tatt feil før?(med beinskjørheten)
I tilegg leser jeg på nettet at det vanligvis ikke blir farlig før man får en bmi på under 15?

BMI-en min ligger jo tross alt en smule over og blodprøvene mine er for det meste OK. Så bør jeg bare prøve å slappe av litt?

Tenker uansett å få søkt på capio/modum, men det kan ta TID liksom. Hva i all verden skal jeg gjøre i mellomtiden? Bare la ting gå som de går og håpe at kroppen takler det?

En forvirret(forstyrret?) jente

Ikke veid meg på en stund nå. Egentlig ikke i det hele tatt dette året. Gjort det med vilje siden jeg bare blir deprimert av vekten(med mindre jeg går ned). Etter noen OK dager, så endte dagen idag med smugspising og oppkast. Skam. Jeg vet ikke om det var en slags selvdestruktiv handling eller hva, men det første jeg gjorde når jeg kom hjem var å hoppe på vekten. Er fullt klar over at tallet som viser rett etter at man overspiser ofte vil være usannsynlig høyt ifh. til den egentlige vekten, så den holder jeg meg vekke fra med mindre jeg har lyst å gi meg selv nervøst sammenbrud. Vel, idag gjorde jeg ikke det.

Og jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal si. Men vekten viste 3 kilo ned. En stor del av meg jublet, men en del av meg ble ganske satt ut. Hvordan kan det ha seg at jeg bare er 2 kilo fra min laveste vekt igjen 'plutselig'? Såklart kan jeg se grunner til at det ikke er helt ulogisk, men likevel er jeg satt ut. Kanskje fordi jeg hovedsaklig føler meg MYE større enn i sommer, til tross for at jeg altså veier så og si det samme. I tilegg ser jeg virkelig ikke tynn i speilet. Neida, jeg skal ikke si at jeg ser en overvektig person i speilet, men heller ikke en spesielt tynn en.

Jeg lurer på om det er fordi de fleste rundt meg er lavere enn meg? At jeg sammenligner meg med dem, og alltid kommer frem til at jeg ikke er spesielt tynn? Jeg tror ikke helt på det heller, men prøvde et par gamle kjoler og da ble jeg enda mer satt ut. Såklart visste jeg at de nok ikke kom til å sitte som et skudd, men at de skulle henge som store søppelsekker, det hadde jeg ikke forventet.

2-3 år siden.

Ballkjolen min fra 10.klasse(dyr og FIN kjole, så klarer liksom ikke legge den bort).

 

Idag. samme kjolen.

Jeg er glad og lettet, men samtidig forvirret og ikke helt sikker på hva jeg skal tenke. Er det en ting jeg alltid har følt så er det at jeg har et realistisk syn på kroppen min.

På ene siden overbeviser jeg både meg selv og alle rundt meg at vekten ikke betyr så mye osv. Men egentlig er jeg verdens største hykler! Ene venninnen min(som også har spiseforstyrrelser) har gått endel opp i vekt siste året, og hun kommenterer ofte hvor tynn jeg er, og hun sier hva hun veier og at hun virkelig vil ned igjen i vekt osv. Jeg snakker i vei om at hun absolutt ikke må gå ned igjen, at vi veier omtrent det samme etc. Men sannheten er at vi ikke veier det samme, og jeg er så utrolig lettet over at jeg veier mindre enn henne, jeg føler meg helt forferdlig som sier det! Skjønner ikke hvorfor jeg tenker sånn. Det viktigste og målet for oss begge burde jo være å bli sunnest mulig!

Det å føle at man bidrar med noe

Det er egentlig utrolig viktig det. Å føle at man klarer gjøre noe annet enn å bare være spiseforstyrret eller syk. Idag har vært en OK dag. Jeg føler ikke den har vært like meningsløs og tung som gårsdagen. Ikke det at det har skjedd så ekstremt mye, men jeg har hatt mennesker rundt meg og jeg har forhåpentligvis kunne bidra ihvertfall litt.

Snakket litt med sykepleieren angående behandling idag. Hun var egentlig enig i alt jeg sa, og hun mente psykiateren absolutt kom til å høre på meg. Når alt kommer til alt så lovde de jo faktisk meg for ett halvt år siden at om jeg prøvde DBT og det ikke skulle vise seg å fungere, så skulle de støtte meg når det gjaldt capio/eventuelt modum. Og INGEN kan si at jeg ikke har prøvd. Jeg har prøvd mye lengre enn det som var avtalen. DBT-behandleren prøver å overbevise meg om at jeg aldri får søknaden om capio gjennom osv. men jeg bryr meg virkelig ikke om hva hun mener lengre, jeg må og jeg skal prøve!

Etterpå kjørte jeg mamma til legen, også hentet jeg nevøene mine i barnehagen og passet dem mens søsteren min handlet. Ene nevøen min er blitt 6 år, og skal ha alle guttene fra barnehagen på besøk imorgen, så det ble endel planlegging av det. Jeg bakte rullekake, og søsteren min sjokoladekake! Skal reise bort i 10-tiden imorgen, blåse opp litt ballonger og pynte kaken og sånt.
Mesteparten av dagen har jeg egentlig bare sett på tv sammen med nevøene mine, men føler likevel det har vært en ganske så OK dag?

2 dager uten oppkast også forresten! Herlig!

Når jeg kjenner hvor godt det er å gjøre ting, så føles det nesten som kuren min kunne vært å begynne å jobbe for fullt igjen. Men samtidig vet jeg jo at grunnen til at det funker er hovedsaklig fordi jeg flykter fra alt når jeg er opptatt, og det går jo aldri bra i lengden. Så fort jeg er alene gjør ting veldig vondt igjen. But for now; så er jeg fornøyd med å ha en over gjennomsnittet OK dag uten et veldig tilstedeværende bulimi-monster!

D for depression

D for ditching av terapi.

Ikke så mye mer å si om det. Alt utenom å ligge i sengen føles som å bestige fjell. Derfor ble det ikke noen gruppe på meg idag. Ikke så mye annet heller for den saks skyld. Når det er sagt så har jeg ikke helt kastet inn håndkle. Prøver å holde fast på å "gjøre motsatt av det følelsen forteller deg". Så jeg tvang meg ut en tur isted, og jeg overlevde.
Målet for dagen er å holde ut uten å overspise eller selvskade. Akkurat idag tror jeg det er mer enn nok. Det eneste jeg vil er å koble ut litt(overspise, selvskading etc)for det gjør så vondt. Minuttene føles uutholdelige. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg lider meg gjennom det. Det er vel fordi bulimien ikke skal få vinne.

*sensurert*

Året 2010

Jeg hadde vel egentlig tenkt å droppe å skrive et sånt innlegg, for jeg er redd for at det vil bli veldig negativt. Men det har kvernet i hodet mitt et par uker nå, så håper det skal hjelpe å få skrevet litt ned. Oppsummere alt, samme hvor negativt det kan bli. 2010 har nok vært det tøffeste året jeg noen gang har hatt.

JANUAR

Året begynte ganske tungt rent fysisk. Jeg knakk ankelen i slutten av desember, og de to første ukene av det nye året var jeg sløvet ned av smerte og medisiner. I tilegg ble Babaja innlagt på akuttmottaket og det gikk såklart innpå meg(kanskje spesielt siden jeg ikke kunne gjøre en dritt der jeg lå). Likevel var det når de verste smertene dempet seg at jeg virkelig begynte å slite. En stund var det så intenst at jeg knapt klarte å tenke på annet, men plutselig begynte gamle tanker og følelser å komme tilbake for fullt, og jeg måtte bare ligge der og kjenne på dem. Det fungerte dårlig. For å ikke snakke om maten. Jeg var blitt normalvektig igjen før jeg knakk foten. Selv om jeg ikke akkurat vil si jeg var frisk, så var jeg bedre. Jeg var blitt en treningsnarkoman og det gjorde at jeg klarte å få i meg mer mat også. Men når jeg plutselig ikke kunne trene lengre, ikke kunne løpe fra uroen, da sa det pang. Jeg sluttet vel omtrent å spise på et tidspunkt. Jeg trenger ikke mat når jeg bare ligger på sofaen hele dagen! Det var argumentet mitt. I tilegg begynte selvskadingen igjen, og alt ble egentlig bare verre og verre.

hei og hå, her skal jeg ikke i år ihvertfall.

oppsummerer frustrasjonen?

rommet på PAM

 Ting toppet seg vel egentlig bare i slutten av måneden. Jeg skjemmes litt når jeg ser tilbake. Jeg måtte ha hjelp til det meste pga. ankelen, så dette gjorde at jeg var tvungen til å bo hjemme hos mamma og pappa. Noe som førte til at det ble mye "offentlig" selvskading, på et eller annet tidspunkt begynte jeg å kaste opp igjen også. Var vel da bulimien blomstret opp for fullt. Husker ikke nøyaktig hva som skjedde, men jeg hadde flere dårlige dager, jeg hadde skjært meg opp i hele ansiktet og alt var bare kaos. Så det endte opp med ambulanse og akuttavdeling. Etter noen dager ble jeg overført til avdeling for stemningslidelser(hvor jeg var 2 måneder i 2009 også). Der skulle jeg bli værende over 3 måneder.

Når jeg kom inn dit hadde jeg gått ned 10 kilo siden begynnelsen av året, og jeg fortsette å gå ned.



FEBRUAR:

Et ord; SNØ!
Disse månedene som innlagt er egentlig ganske borte for meg. Kan ærlig talt ikke skjønne at jeg var der så lenge. Mesteparten av tiden gikk ut på å studere måltidsoversikter og tenke på alt jeg ikke skulle spise. Jeg følte vel egentlig bare jeg forsvant mer og mer fra verden. Bortsett fra hver gang jeg var hjemme på permisjon, da endte det så og si alltid i bulimiske anfall og jeg kom tilbake til avdelingen som et totalt vrak.
Men det som kanskje sitter aller best igjen fra denne måneden er broren til babaja som gikk bort 13.februar. Jeg satt i fellesstuen når jeg åpnet avisen og så dødsannonsen. Og jeg gråt, lenge.
Jeg følte meg grusomt egoistisk som gråt sånn, det var jo ikke jeg som skulle gråte, det var de som sto ham nærest. Men samtidig var det jo dem jeg gråt for. Gråt fordi jeg ikke engang kunne være i nærheten av å forstå eller skjønne hvordan det må ha føltes(og enda føles). Ord strekker liksom ikke til uansett.

MARS:

Denne ble flittig brukt! Elsket følelsen av å drukne i

barnslige klær på denne tiden av en eller annen grunn

 

Februar, mars og april gikk hovedsaklig ut på å forsvinne. Jeg forsvant. Jeg spiste idiotisk lite til hvert måltid og utviklet etterhvert allslags merkelige regler. Jeg syklet på trimsykkel, det eneste jeg klarte med ankelen. Syklet 2 mil hver dag. Det gjorde vondt og jeg skjønner ikke at jeg fikk lov. Mesteparten av tiden med psykologen gikk ut på å snakke om bulimien og overdrive det bulimiske mest mulig, så ingen skulle avsløre sultingen min. For det var befriende, ikke for å glorifisere spiseforstyrrelser. Men innimellom er det godt å bare "forsvinne", men det varer jo aldri lenge, såklart. Og det er jo ikke verdt det. Jeg mente heller ikke jeg hadde en spiseforstyrrelse sånn egentlig. Til tross for at jeg la ut om bulimien min i hver psykologtime, så mente jeg altså egentlig ikke jeg hadde en spiseforstyrrelse.
På et tidspunkt nevnte faktis psykologen spiseforstyrrelsesavdelingen på Modum Bad og jeg ble kjempesint!

mitt nydelige rom

APRIL:

Samme greien. Husker lite. Kastet etterhvert krykkene, og det var ihvertfall en utrolig herlig følelse! Snøen smeltet endelig, og jeg reiste ned til byen hver eneste dag og bare gikk rundt og rundt, helt til det var middag og jeg reiste opp igjen til avdelingen. Brukte endel av tiden min på å se på hunder også. Dette hadde jeg forsåvidt gjort lenge, men nå ble det mer og mer realistisk. Fylte 19. Husker ikke mye av den dagen. Bare at den ikke var spesielt bra. Snøen smeltet vel i april også? Såvidt jeg husker.


MAI:

Vi var på flere OK turer med avdelingen!

 Ble utskrevet!



 Ikke så ekstremt mye bedre enn når jeg kom, men suicidaliteten og den verste depresjonen var borte+ at ankelen ble bedre uke for uke! I tilegg fikk jeg hentet lille klumpen min <3 Det ble noen mildt sagt krevende uker i begynnelsen med valp i hus! Ble ikke akkurat sånn jeg hadde tenkt for å si det sånn, og jeg følte en stund jeg gjorde alt galt. Men jeg hadde i det minste noe å henge fingrene i. Mat spiste jeg vel så og si ikke. Husker bare mye fun light, dårlig mage og urolige netter. Men våren kom endelig ihvertfall <3 I tilegg begynte jeg smått å jobbe igjen.




JUNI:

litt shopping ble det også!(ganske mye egentlig:P)

Etter noen uker hvor så og si all tid var brukt sammen med valpen, så reiste jeg til onkelen og tanten min i Syden! Jeg skjønner egentlig ikke at jeg turde hoppe uti det såpass dårlig som jeg var, men jeg var desperat etter å komme meg vekk litt. Det ble en til tider ganske bra tur, men også veldig vanskelig. Fikk en helt forferdlig mageinfeksjon der nede som gjorde at jeg ikke kunne ta flyet mitt hjem igjen. Noe som førte til flere dager ferie, så det kom noe godt utav det!

drakk mange sånne!

JULI:

oh happy day

Men man kan jo aldri rømme lengre enn en liten stund, så sammenbruddet kom jo ikke lenge etterpå. Og plutselig var jeg tilbake dit jeg aldri skulle tilbake for femte(sjette?) gang.






Ble heldigvis ikke lenge på PAM, ble overført til en annen avdeling. Fikk hjelp til å komme inn i litt rytme med maten og søvnen igjen. Veldig fint der og greie ansatte, men fikk desverre bare vært der en ukes tid.

Klarte meg OK aleine en ukes tid. Jobbet til og med litt. Bestemte meg i siste liten for å reise på IKS sin sommerleir i slutten av måneden. Og det må være årets opptur! Det var kjempetøft i begynnelsen, men jeg er så glad jeg ikke reiste hjem, for jeg fikk så utrolig mye igjen for det! Kan nok med hånden på hjertet si at jeg ikke på flere år har vært så motivert som jeg var etter den leiren! En helt utrolig følelse.

*to be continued*

Veien videre

Det som gjør at jeg innimellom fremdeles skimter et håp er sjansen til å få bedre behandling. Eller rett behandling er kanskje et bedre ord. For den behandlingen jeg går i nå er absolutt bra, det er bevist at den er effektiv for mange. Men for meg, akkurat der jeg er nå i hele denne prosessen, så er den helt feil.
Og da hjelper det lite hvor bra resultater man har sett i andre land og hvor bra den er for mange andre osv.

Får ikke helt dette gjennom på ansvarsgruppemøtene, fordi behandleren min er helfrelst når det kommer til behandlingen. Så etter mange samtaler med mamma, og endel telefonsamtaler til capio, så er planen å få til et møte med psykiateren i ansvarsgruppen og sykepleieren(som kjenner meg mye bedre enn den nye behandleren). Og forhåpentligvis få de med på "laget".
Altså overbevise dem om at behandlingen jeg får nå ikke er tilstrekkelig og at vi må for alvor se på alternativene. Det har vært mye prat frem og tilbake, men nå må ting skje også!

På hvert ansvarsgruppemøte har behandleren på DBT snakket om at ting tar tid, at vi skal holde på et helt år og at jeg bare må holde ut osv. Og at innleggelse aldri er ett bra alternativ(mener de da). Noe som har ført til at jeg på en eller annen måte har gått med på å prøve en måned til, hver måned. Og det er bare galskap! Greit de første månedene, at vi nettopp hadde begynt, men ikke etter måned 3 og måned 4, og nå, halvveis!
Det er jeg som lever mitt liv. Det er jeg som må holde ut. Jeg som kjenner at dette virkelig ikke er rette fremgangsmåte, og at det er grenser for hvor lenge jeg skal holde på på samme måte!
DBT-behandleren er som sagt imot innleggelse generelt, og hun har sagt at jeg aldri i livet kommer til å få støtte til capio, så jeg har ingen interesse å kaste bort tiden min på å prøve å overbevise henne mer.

Psykiateren og sykepleieren derimot er nok større sjanse at jeg får støtte fra.
At mamma blir med tror jeg er bra. Hun ser meg så og si daglig, og kan kanskje få dem til å forstå enda bedre hvor mye jeg faktisk sliter. Dessuten er mamma ekstremt sta, og kommer nok til å gjøre alt hun kan for at jeg skal få sendt en søknad til capio :P

Sendte melding allerede idag om at jeg ønsker møte ASAP, så krysser fingrene for at vi får til noe før ansvarsgruppemøte(som er i slutten av måneden). Om jeg skulle klare å overbevise dem, så er neste steget å overbevise Frostad(sjefen på Haukeland)om at jeg skal få støtte til å reise til capio. Er dette som visstnok er nesten umulig, men så lenge det er en mulighet vil jeg ihvertfall prøve. Visst ikke blir Modum eneste alternativet.

Hvordan holde ut?

Anorektiker by day. Bulimiker by night.

Idag skulle være bulimi-fri. Fri fra matkaoset. Det hadde jeg bestemt. Klarer ikke mer. Det gjør så vondt, både psykisk og fysisk. Men Mister bulimi bryr seg ikke om jeg er sliten. Om jeg har så vondt at jeg føler for å hyle. Om jeg ser sorte prikker. Doble hjerteslag. Blødende hender. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg trodde jeg skulle slippe unna.

Naiv.

Messer positive ordtak og setninger for meg selv om igjen og om igjen. Samtidig som jeg mer og mer føler at ved å prøve å holde på positivitetheten, så lurer jeg meg selv gang på gang. For ting kan alltid bli verre. Kall meg negativ, men det har absolutt vært realiteten i det siste.

Skal det være så vanskelig? Skal det rett og slett være så jævlig? Hvorfor kan jeg aldri stole på meg selv? Stole på mine egne planer? Mine egne tanker?

Plutselig er jeg ombord på bulimi-berg og dalbanen igjen og det eneste jeg kan gjøre er å holde fast for harde livet, og håpe på at den stopper snart. Men den stopper aldri lengre enn at jeg såvidt får trukket pusten. Det gjør så vondt. Jeg vil hoppe av. Hoppe fra bulimien. Men det går ikke. Ikke uten å hoppe fra meg selv. Skadetrang. Jeg klarer ikke bare å "være i" kaoset lengre.

"Jammen, du har jo holdt ut denne måneden, da klarer du en til"

Om man får beskjed om at man må holde armen opp i luften i 15 minutter, så ville man kanskje klart det fordi man visste man ville få hvile når tiden var over. Men hva om noen kom etter disse 15 minuttene og sa; jammen du klarte jo 15 minutter, da klarer du fint 15 til!

Slik føler jeg det har vært mer eller mindre siste halvåret. Likevel er jeg lengre vekke fra målet enn noensinne. Hvordan i all verden skal man liksom klare å holde håpet oppe når ting føles uutholdelig? Når dagene i stor grad går ut på å oppleve den samme skuffelsen og smerten om igjen og om igjen? Når man HVER ENESTE kveld tenker at dette holder jeg ikke ut lengre, men det likevel blir trykt på "reprise" gang på gang? HVORDAN?

I've got a hole inside my boat.

Og jeg øser som en gal, men synker likevel...

 

 

 Reguleringen min har løsnet to forskjellige plasser. Dette er vel tiende gangen det skjer eller noe. Gruer meg så utrolig til å gå til kjeveortopeden å få fikset det. Jeg kommer til å få kjeft. Hva skal jeg svare liksom? Eneste grunnen til at det skjer igjen og igjen er bulimien. 

 

Akkurat nå føler jeg ting er håpløst, jeg er så drittlei, men likevel fortsetter det bare. På ene siden hjelper det faktum at jeg er så lei og sliten på motivasjonen, for jeg orker ikke ha det slik som dette lengre! Men samtidig virker alt så håpløst fordi jeg er så sliten og ikke gjør annet enn å feile hele tiden. Skammer meg sånn, med god grunn. Jeg gjør så mye som ikke er meg, ting jeg aldri ville gjort hadde det ikke vært for denne idiotiske maten. Lyver, stjeler, manipulerer, and you name it. Jeg skjønner rett og slett IKKE hvordan jeg skal klare å bli bedre. Jeg klarer ikke kostplan på egen hånd. Det eneste jeg klarer er enten å sulte meg eller overspise. HERLIGHET. Ikke noen middelvei her i gården nei. Har vridd hjernen min tusen ganger for å komme opp med et eller annet nytt for å klare å få til regelmessige måltider lengre enn bare en dag. Men uansett hvor bra det høres ut i teorien så holder det aldri mer enn noen dager.

 Føler liksom ikke det er vits å prøve samme metoden om igjen og om igjen i månedsvis når det rett og slett IKKE fungerer? Da bør man vel prøve en ny fremgangsmåte kanskje? Men jeg har gått tom for ideer. 

 

Eneste planen jeg har nå er å ringe capio imorgen(eller mamma ringer vel kanskje) for å høre om det er en sjanse for å reise ned dit nå som de har fått ny avtale med helse sør-øst. Tviler siden den innebærer at alle over 18 år "hører til" Modum bad. Men vil ihvertfall ringe og sjekke om de mener det er noen sjanse whatsoever. Visst ikke vil jeg be legen min henvise meg til Modum(hvor det er ca. 52 ukers ventetid, herlig!)

Jeg skjønner ikke hvorfor ikke flere kan få komme på capio når det er ledige plasser der! På modum er det jo så lang ventetid at det viser bare hvor stort behov det er for flere behandlingsplasser. Likevel står det ledige plasser på capio! Doesn't make sense.

 

 

Nyttår

Nyttårsfeiringen ble overraskende vellykket, til tross for en dårlig start! Så godt nyttår :)

Neineineineinei

Reiste hjem idag og plutselig gikk det fra at alt var greit til at jeg hadde overspist. IGJEN. Når skal jeg lære at uten klare planer så blir det kaos i 90% av tilfellene? Nesten hver gang jeg presser meg selv til å spise igjen, så går det jo galt. Nå aner jeg ikke om jeg klarer være med på noe som helst ikveld, er så dårlig...Kanskje jeg gjorde det fordi jeg skulle slippe(men ikke bevisst da, mer sånt som ligger i underbevissheten). Aner ikke :(

Timeout

Jeg har hatt to ganske OK dager. Da tenker jeg rent følelsesmessig og psykisk hovedsaklig. Jeg har vært sosial og jeg har klart å få litt utav dagene. Idag har jeg hatt massasjetime, lagd snopeposer til julebukkene imorgen og vært på filmkveld Men det krevde sitt. Det krevde at jeg brukte en av mine gamle metoder ved å sette ting på pause for en stund. Lukke øynene. Slippe den verste uroen litt for en stund. Og det funker jo. Desverre. Kanskje. For det er ikke holdbart. Jeg vet jo det.
Kort sagt har jeg ikke forholdt meg til mat de siste dagene. Jeg har bare kuttet ut. Så ubeskrivelig befriende. Men idag kjøpte jeg mat igjen. Ikke for å overspise, men for å gjøre meg klar til å prøve meg på kostplanen igjen. Snart ihvertfall. Men det er helt merkelig, uroen er tilbake for fullt. Bare ved å vite at maten er i skapet. Det er mer enn nok til at jeg blir mer urolig enn jeg har vært på noen dager. Det gir meg så utrolig lyst til å bare hive ut alt sammen. Ta en litt lengre timeout. Men jeg VET jo at det ikke funker sånn. Selv om jeg kanskje psykisk får en timeout, en pause, så tar ikke kroppen pause. Og kroppen har det jo ikke bra uten næring. Uansett. Jeg vet jo dette, likevel er det jo langt fra så enkelt(det kan vel de fleste med en spiseforstyrrelse skriver under på).
Kom hjem for en time siden og PANG, uroen kom som bestilt. Brukt den siste timen på å diskutere med meg selv hva jeg skal gjøre next.

a) utsette alt sammen litt lengre, med andre ord hoppe over frokost og lunsj imorgen(vente til "middag" hos mamma og pappa, næringsdrikk altså)
b) begynne rett på kostliste igjen fra frokosten(dette er kanskje det mest fornuftige, men er det egentlig realistisk?)
c) næringsdrikk noen dager(egentlig synes jeg næringsdrikkene er veldig skumle enda, men om de er skumlere enn mat er jeg ikke helt sikker på)

Jeg vet virkelig ikke. Av erfaring vet jeg at det lureste er å bestemme seg på forhånd hva jeg gjør, ellers blir det bare til at jeg utsetter alt i det lengste. Og jeg vet jeg må få i meg noe om nyttårsfeiring osv. skal gå noenlunde som planlagt. For å være helt ærlig frister det nesten å bare ta en rolig nyttårsaften, så jeg slipper å forholde meg til spørsmålet om mat. Men så var det det at den enkleste løsningen ikke alltid er den beste da. Jeg vet jeg må bestemme meg før jeg legger meg, men aner virkelig ikke. Føler meg dradd mellom tanker, følelser og fornuft.

Psykisk litt bedre, fysisk mye verre.

Hentet nevøene mine i barnehagen idag, kjørte de hjem til mamma og pappa, også ble jeg med søsteren min hjem når hun hentet dem. Vært der helt til nå. Fikk meg ikke opp før langt på dag idag...Er så sliten om dagene(enda mer enn vanlig) bruker timesvis på å få meg opp, og når jeg først får meg opp er jeg helt vrak. Uansett, vært en OK dag, føler meg ikke så verst sammenlignet med de siste dagene. Hatt min første oppkastfrie dag siden julaften(på tide!) Men er i veldig dårlig form fysisk. Varm/kald om hverandre, hodepine, svimmel, svakhet i muskler osv. Det er nok mest sannsynlig stoffskifte mitt som er i ulage. Det har ihvertfall vært det før når jeg har følt meg sånn. Håper ikke jeg blir så dårlig som sist når jeg måtte ligge flere dager i strekk. Er litt mer innstilt på nyttårsfeiring nå sånn rent psykisk, forhåpentligvis kommer kroppen etter snart.

Imorgen kveld skal jeg mest sannsynlig bort til søsteren min igjen og se en film(identity) det blir koselig :)

paranoid, eller?

Føler alle ler av meg. Eller ihvertfall mange. Føler for å avslutte denne såkalte behandlingen jeg går i.
 
HAHA, spiseforstyrret du liksom? En veldig mislykket spiseforstyrra ihvertfall, som med alt annet du gjør! Hahaha! Så feit og lat, også tror du at alle skal storme til for å hjelpe stakkars deg? Det eneste du trenger er en ny personlighet og mindre av egoismen og fettet ditt ekle lille(store) kryp! Skjerp deg, ta deg sammen, suck it up you little piece of shit!

Skam skam skam skam. Såvidt jeg orker skrive det her. Jeg har vært ærlig om alt en god stund nå, og føler ikke det nødvendigvis har ført til noe positivt, så hvorfor fortsette på samme vis? På tide å gå inn i nye baner, eventuelt tilbake til gamle baner. Ikke det beste alternativet kanskje, men det kan umulig bli verre en ting er nå.

Dette går ikke mer.

Jeg har argumentert og diskutert temaet innleggelse i det uendelige i ansvarsgruppen og med behandleren min. Er drittlei over at jeg ikke blir hørt, når jeg endelig føler jeg vet hva jeg trenger.
Hva skal til? Hva må skje før jeg får mer hjelp? Må jeg få magesår først? Epilepsi kanskje? Jeg er så oppgitt. Det har vært et bulimi-kaos siden 1.juledag. Jeg har så lyst å kunne kose meg sammen med familien min, istedenfor tar bulimien over og jeg klarer ikke tenke på annet. Blir slu og manipulerende. Klarer ikke slappe av. Har det ikke bra. Den eneste løsningen jeg ser akkurat nå er å stenge meg inne i leiligheten til den verste stormen er over. Men hva med nyttår da? Akkurat nå tenker jeg at jeg avlyser hele greien. Dropper alle planer. Jeg kommer nok til å angre, men vet ikke om jeg tar sjansen på å avslutte/starte året med en innleggelse på PAM(psykiatrisk akuttmottak).

Deppa. Håpløs. Rådvill.

Julaften

Dette blir en kort oppsummering. SLITEN etter to lange dager. Julaften gikk vel sånn noenlunde OK. Jeg sprakk nå på kvelden, ikke noen gigantisk sprekk, men likevel en stor nok til at jeg ble overmannet av skam og følte julen var ødelagt. Nå har jeg roet meg litt igjen og prøver å se på det positive i det. Mesteparten av dagen har gått greit, og sprekken kom strengt tatt ikke før klokken var slått 12 og det i teorien var ny dag. Ikke ble den så omfattende som den fort kunne blitt også. Jeg er ikke kjempedårlig og har ikke tilbringt halve julaften hengende over doskålen. Så OK. Tømte desverre ut resten av næringsdrikkene mine i frustrasjon. Ikke så gjennomtenkt trekk, så aner ikke helt hvordan de neste dagene blir kostmessig. Vi får se. Imorgen blir det nok litt aking, og kanskje litt skigåing om jeg gidder? Hater egentlig ski for å være ærlig, så vi får se på det også:P Nå tror jeg jeg bør sove.

Fortsatt håp om en OK jul?

Ja, etter at ting bare har gått i utforbakke siden torsdag og det toppet seg på lørdag, så så egentlig ting ganske svart ut for å være helt ærlig. Jeg var utrolig flau og skamfull over at jeg bare etter tre dager hjemme klarte å rote det sånn til. Spesielt siden jeg overbeviste DBT-behandleren på forhånd at det var rett å gi meg en uke innleggelse, og at hun egentlig gikk imot resten av teamet fordi hun trodde på meg. Og innleggelsen var jo vellykket, jeg var flink, derfor gjør slaget så mye vondere når det først kommer. Men etter ett par dager bestående av næringsdrikk, så begynte jeg så smått på kostlisten igjen idag. So far so good. Det er vanskelig å ikke skulle sulte seg i en periode etter all overspisingen, siden det er det jeg er vandt til, men jeg prøver ihvertfall.

Jeg skal til legen imorgen tidlig å ta en EKG-test. Aldri tatt det før, og med tanke på alt det andre spiseforstyrrelsen har rotet det til med kroppen min(lavt stoffskifte, dårlige blodprøver, beinskjørhet and you name it) så tror jeg det er på tide jeg får sjekket hjertet også. Har fått veldig vondt på høyre side flere ganger i det siste når jeg har trent, kan godt være det bare er angst el. men godt å få sjekket før julaften, så jeg kan slappe av på at ting er noenlunde i orden(forhåpentligvis!)
En positiv ting var at blodprøven jeg tok sist uke gikk veldig greit! De trengte bare stikk en gang i motsetningen til de siste gangene, og det gjorde ikke spesielt vondt :) De sa det var sannsynlig at det hadde med at jeg hadde fått i meg regelmessig med næring. Så yey, en positiv fordel med å få i seg mat :)

Føler også at meg og DBT-behandleren kanskje begynner å få et litt bedre forhold, jeg har tatt i bruk telefonkontakten i mye større grad enn før. Ringer fremdeles sjelden, men sender endel meldinger av typen "klarte å spise OG beholde havregrøt idag" høres kanskje litt dumt ut, men det er godt å kunne "skryte" litt til noen som vet hvor vanskelig det er. Vi snakket endel om mat og sånt når jeg var hos henne igår. På sist gruppesamling hadde vi en øvelse, eller "pepperkake-hendelsen" som vi bare har kalt det i etterkant. Jeg kom på gruppen, og ene lederen begynte med å dele ut en pepperkake til hver, jeg hadde veldig problemer med det akkurat der og da, og ville egentlig ikke ta i den en gang, men hun insisterte og sa jeg ikke trengte spise den. Slappet litt mer av når jeg fikk vite det. Men så begynte hun å snakke, og øvelsen GIKK ut på at vi skulle lukte og SPISE pepperkaken. Det er kanskje lett å tenke at det bare er en pepperkake osv. men der og da var det så mye mer. Det ble omtrent som om det skulle vært møte med anonyme alkoholikere og alle fikk hver sin shot med sprit og beskjed om å lukte og smake på denne. Helt feil liksom? Etterpå skulle alle si hva de opplevde under øvelsen, alle virket helt avslappet, og jeg følte jeg satt på en bombe. Når det kom til meg, så begynte jeg å si at jeg følte meg ganske provosert over at de brukte mat i øvelsen når vi fint kunne brukt en annen gjenstand(det har vi gjort før). Men før jeg hadde snakket ferdig ble jeg kjempesvimmel og holdt på å besvime der jeg satt, og det endte med at jeg halvveis stormet ut for jeg fikk ikke puste.

Det virker helt absurd at en liten pepperkake kunne utløse en så sterk reaksjon. Men det gjorde den. Det var vel litt hele opplegget rundt også. Ihvertfall, så snakket jeg og behandleren min litt om akkurat det. Hun sa unnskyld, og at det burde ikke skjedd, var lite gjennomtenkt osv. Men det "positive" med det var at de fikk sett hvor sterkt jeg faktisk reagerer på mat. Hun så at jeg ble helt hvit i ansiktet før jeg stormet ut. Og etter at jeg hadde forklart sa hun; det virker rett og slett som du er redd for mat? Som om du har en slags angst/fobi rett og slett for mat? Og det tror jeg egentlig stemmer veldig bra. Mat ødelegger meg, mat er en fiende, en slu og ond fiende.

Jeg skal få en ny medisin. Forhåpentligvis får jeg hentet den før jul. Den er mot angst/uro. Husker ikke akkurat navnet, men var en jeg ikke har hørt om før. Har allerede en jeg tar om kvelden, men dette blir mer en behovsmedisin som jeg kan ta noen ganger om dagen(ved behov). Tror det blir godt å ha i julen ihvertfall.

Ellers så snakket jeg med sjefen min idag. Det var FÆLT, men jeg lever enda. Kort sagt, så er nok sjansene for at jeg får jobbe der igjen i nærmeste fremtid ganske liten :/ Ikke fordi hun ikke vil ha meg, men fordi hun allerede har lagd skiftplanen fra januar til juni og jeg ikke er med på den+ at hun ville at jeg skulle være skikkelig frisk(eller ihvetrfall frisk nok) til å klare jobben 100%. Og det er jo forståelig, det vil jo jeg også. Bare synd at det ser ut som det tar sin tid. I mellomtiden håper jeg at jeg kanskje kan få ordnet meg en annen jobb gjennom NAV, så jeg har noe å gjøre på. Vi skulle ihvetrfall snakkes over nyttår.

Imorgen reiser jeg til mormor og tanten  min for å overlevere noen gaver. Pluss at det er sannsynlig at dette blir mormors siste jul og jeg gjerne vil se henne før hun blir enda dårligere(hun har bare blitt mer og mer dement siste året). Tror det blir godt å komme seg vekk en dag før den store dagen :) Gleder meg faktisk litt til julaften, men blir litt herlig når det er ferdig også!

Bulimi.

Tap av kontroll. kaos.
smerte. ubehag.
desperasjon.
faller
faller
ta imot meg,
noe
noen.

Not in a good place.

Save me,

save me from myself

make me into someone else.

Tilbakefall

og ikke så mye mer å si om det. Jeg klarte ikke holde pusten lengre. Klarte ikke balansere på linen. Gjøre det rette. Holde ut. Jeg skammer meg veldig. Oppgitt. Vet ikke. Føler for å ikke stå opp imorgen. Melde meg ut av alt bare en liten stund. Følt for det lenge, kanskje jeg burde gjort det også. Kanskje jeg har presset meg for hardt. Vet ikke, vet ingenting egentlig. Alt blir liksom bare feil.

Litt lei!

Følger fremdeles kostplanen(9 døgn, yey!) Men jeg er passe lei...Er fremdeles veldig forstoppet og oppblåst, og jeg har gått nesten 1 kilo opp, til tross for at jeg ble lovet at jeg ikke kom til å gå opp noe med den planen. Føler meg litt lurt på en måte? Tenker hele tiden at jeg trenger å ta en pause på noen dager(med andre ord; ikke spise) det vil fikse det litt. Det vil gi meg litt pusterom og det vil mest sannsynlig gjøre at magen roer seg. Men samtidig prøver jeg å tenke at dette er spiseforstyrrelsen som snakker, og at hvert eneste måltid er en "kamp", og om jeg skal vinne så må jeg gjøre motsatt av det den forteller meg. Men det er vanskelig når jeg ikke føler jeg får noe igjen for det. Har kjøpt benefiber(fiber i pulverform, takk til Karianne som tipset om den) og håper det skal hjelpe litt. Gir det en uke, og om ikke ting er blitt bedre da, så kommer jeg nok til å gå over til ett av alternativene/lage min egen versjon av planen.

Fikk ny sykemelding idag, men tenker kanskje å jobbe noen kvelder likevel. Må høre med NAV hvordan det fungerer, og må mest sannsynlig ringe arbeidsgiveren min(gruer meg!)

Nå er jeg bare trøtt og sur. Surret rundt i senteret i hele dag. Mest lyst å legge meg, men det blir nok en tur på treningssenteret istedenfor.

8 døgn

uten oppkast+at jeg har fulgt den midlertidige kostplanen vi har lagt opp! Det er jo egentlig kjempebra. Ikke klart så lenge siden august. Men kan ikke si jeg føler meg så fantastisk...Det er så vanskelig! Føles som om jeg går på nåler, eller som om jeg holder pusten og tilslutt må jeg bare puste, men kan ikke! Føler meg for det meste veldig tom, og innimellom veldig irritabel. Men samtidig er jeg på en måte litt roligere, og det går jo egentlig bedre. Sånn rent fysisk ihvertfall. Som behandleren min sa idag; første måneden vil være ekstremt tøff, ja rett og slett jævlig, men om du holder ut den, så vil det gå bedre. Er vel det jeg prøver å holde fast ved. En måned virker helt utrolig mye, og ganske urealistisk, men på den andre siden har jeg jo klart en uke, så kanskje jeg kan klare 3 til?

Var faktisk hjemme hos mamma og pappa idag også, og det gikk greit! Fikk snakket litt skikkelig med de om opplegget jeg skal holde meg til fremover, og tror det var lurt å gjøre. Behandleren sa faktisk at det var lurt om jeg fulgte planen VELDIG nøye denne måneden, verken mer eller mindre. Og det var viktig å få forklart for mamma og pappa at selv om det kan virke ekstremt, så er det veldig viktig at jeg holder meg til planen.

Imorgen skal jeg se på pepperkakebyen med mamma og lillebroren min, og lage pepperkakehus med babaja etterpå, det blir nok koselig!

Litt bekymret

Var hjemme en tur idag. Det var ikke spesielt vellykket. Holdt på å gå veldig galt, var gått inn i bulimi-modus og på full fart utfor. Selv om det på en eller annen måte sluttet før det egentlig fikk begynt, så klarer jeg ikke være lettet over det. For det var mer tilfeldigheter enn min egen styrke, som gjorde at det gikk som det gikk. Og det skremmer meg med tanke på at jeg bare har to dager igjen her! Resten av dagen på perm ble ikke spesielt bra fordi jeg var veldig stressa og urolig over å bli minnet på hvor fort ting kan snu. Nå føler jeg at jeg virkelig trenger en skikkelig plan for hva som skal skje når jeg kommer hjem. En vanntett plan.
Men jeg ANER ikke hvordan den skal se ut. Så status akkurat nå er at jeg føler alt er ganske håpløst. Legger meg tidlig og håper jeg kommer på noe genialt til imorgen.

Litt flau

men også litt letta! Jeg hadde hørt feil, pulsen min var ikke 31, men 51! Så ikke rart hun ikke reagerte spesielt mye. Jeg er glad jeg sjekket opp i det og ikke la meg i troen om at pulsen min knapt slår.

Julen SKAL bli OK

Ja, nå har jeg bare noen dager igjen her, og må innrømme at jeg gruer meg litt til å komme hjem. Om jeg klarer å opprettholde ting noenlunde som her. Vært litt svimmel de siste dagene, så tok blodtrykket idag, og det var 80/50 og pulsen var på 31, så ikke rart at jeg har vært svimmel egentlig! Ene ansatte sa det var nok pga. jeg spiste litt lite, men det tror jeg egentlig ikke. Spist dobbelt så mye her som jeg vanligvis gjør hjemme(bortsett fra overspisings-episoder da), tror nok heller grunnen er at jeg ikke har fått i meg så mye drikke. Må innrømme jeg ble litt bekymra over en så lav puls, men siden sykepleieren ikke sa noe spesielt, så regner jeg med det ikke gjør så mye?

Har vært endel angst idag som har kommet og gått, men ellers har det gått greit.
Vært en tur på biblioteket og det endte jo med (litt for) mange bøker. Også kjøpt meg ett litt finere garn å strikke med, så begynt på nytt enda en gang.

Imorgen kommer mamma, pappa, lillebroren min og hunden. Ser litt frem til det. Vi skal på Julespill som svogeren min er med på. Forhåpentligvis får det meg i litt god julestemning :)

En litt fin dag?

Ja, ihvertfall ikke så verst. Dagen idag har egentlig vært ganske OK. En av medpasientene mine(som jeg ikke egentlig har snakket med før) kom plutselig bort med en hel haug med flax-lodd han hadde kjøpt, og ville ha meg til å skrape dem med han. Så vi byttet på å skrape annenhvert lodd. Endte med at jeg vant 50 kroner, og han vant ingenting stakkars. Jeg sa at det var jo hans lodd, men neida, han insisterte på at jeg skulle beholde dem. Så nå er jeg 50 kroner rikere, men tror egentlig jeg skal kjøpe ett par lodd selv og spørre om han vil skrape. Hehe, litt koselig egentlig ^^ I tilegg er han utenlandsk, så fikk øvd litt på engelskferdighetene mine etter gammelt!

Hun som har vært kontakten min i ettermiddag/kveld har fulgt planen min for oppholdet VELDIG nøye, og presset meg litt mer enn de andre til å holde den 100%. Merket det faktisk var litt godt, selv om det til tider var irriterende.
Har ikke fått meg på do på flere dager, føler fordøyelsen har stoppet opp, og det gjør det ikke enkelt å skulle fortsette å spise, men jeg klarer det.

Ellers har jeg begynt mitt andre forsøk på å prøve å strikke sokker, og denne gangen skal jeg klare det!

"Du ser jo så rolig ut"

Dette sa psykologen her til meg isted når jeg fortalte han at angsten ble sterkere når vi snakket. Fått høre det før også; dette går jo bra, du klarer jo dette fint. Ofte når det gjelder mat og måltider også. Og det gjør meg på en måte litt fortvilet...Jeg har hatt lyst til å hyle av all angsten og uroen etter måltidene, men har lidd meg gjennom det, også tror andre at det går helt fint?

Sånn ellers så går det noenlunde. Mamma var her idag, det var koselig(bortsett fra litt krangling). Det plager meg at jeg ikke får trent skikkelig, men prøver å tenke at det bare er snakk om  4 dager før jeg kan gå på treningssenteret igjen.

Det som ligger bak?

Kjørt taxi i tilsammen 3 timer idag ca. så har blitt endel tid til grubling. Jeg har presset i meg hvert måltid og jeg har ikke kastet opp, så sånn sett går det 'bra'. Men idag har jeg fått kjent veldig på tvilen, på ambivalensen, om det virkelig er verdt det?
Hva er det isåfall jeg er redd for? Og det sto egentlig ganske klart for meg...Bortsett fra det åpenbare, at jeg er redd for å gå opp i vekt osv. Så er det absolutt en medvirkende faktor som kom lenge før spiseforstyrrelsen. Nemlig magen min og alt trøbbelet jeg har hatt med den. Grunnen til at det kom spesielt frem idag er at magen min idag har vært akkurat som på en typisk dag for noen år siden. Ekstremt oppblåst og generelt bare veldig ubehagelig. Og det gir meg litt flashbacks.

Helt tilbake i 5-6.klasse kan jeg huske at jeg prøvde å holde meg vekke fra allslags matvarer pga. plagene. Etter å ha tatt allslags tester og funnet ut at "ingenting" var galt med meg fikk jeg beskjed om at jeg hadde irritabel tarm. Det var ikke farlig, jeg kunne slappe av.
EXCUSE ME? Selv om det ikke er en farlig sykdom/tilstand, så har den påvirket livet mitt i en stor grad, og at jeg aldri ble tatt på alvor gjorde det ikke stort bedre. Jeg husker jeg gikk til endel alternative leger. Jeg fikk naturmedisiner og spesielle dietter. Hele tiden var jeg misunnelig på dem som kunne spise det de ville, jeg hadde ikke noe ønske om å gå ned i vekt(tvert imot!), men opplevde likevel at mat var min 'fiende'.
Frustrasjonen økte etterhvert som problemene bare ble verre, og løsningene færre.
Jeg klarte ikke overnatte hos folk, hadde problemer bare med å reise på besøk til folk. Jeg var fortvilet over at kroppen min, magen min, ikke fungerte normalt. Jeg følte meg annerledes, ekkel. Når jeg ikke klarte å holde de diverse diettene jeg prøvde ut fikk jeg utrolig skyldfølelse.
 Kommentarer fra mamma og pappa(som sikkert var ment godt) at 'om jeg fokuserte mer på andre mennesker og på andre ting generelt, så ville det sikkert dempe seg' hørte jeg som ' du fokuserer altfor mye på deg selv og dine ting, og derfor er du syk(ergo, det er din feil at du er syk)'
Eller klassikere som; Herlighet, hvorfor spiser du sånn når du VET du reagerer på det?(typisk kommentar fra mamma om jeg ikke klarte gå på skolen pga. mageproblemer)
Og en annen klassiker; mamma vil ha meg til å prøve ENDA en alternativ ting som koster hauger med penger...Jeg har allerede kastet bort så mye på ting som ikke funker og sier nei, og får tilbake; javel, du vil visst være syk du. Husk det neste gang du er dårlig, du har valgt det selv!

Jeg forsto jo for flere år siden at det eneste som egentlig hjalp var å være ekstremt forsiktig med hva jeg spiste/drakk om jeg skulle noe spesielt. Dette førte til en slags overspisingsgreier...Når jeg først hadde spist noe jeg ikke tålte, så var allerede morgendagen ødelagt, så da kunne jeg liksågodt "utnytte" det og spise alt jeg ville. Vil likevel ikke si jeg direkte hadde en spiseforstyrrelse her, siden det eneste jeg egentlig ville var å kunne spise som alle andre uten å bli dårlig. Det var uansett ikke så ekstremt da.

Men ihvertfall, tilbake til mageproblemene. Jeg følte mer og mer at det var MEG, min personlighet det var noe galt med. Jeg var svak. Prøvene viste ikke noe galt med magen min. Det måtte være jeg som gjorde noe galt. Jeg måtte være mer avslappet, jeg måtte spise mer riktig, tenke rett. Men jeg ble ikke bedre, bare verre. Jeg tåler rett og slett ikke mat; husker jeg jeg sa til mamma for endel år siden.

På leirskolen i 7.klasse kom jeg gråtende til læreren etter første natten og ble liggende på rom aleine resten av tiden pga. mageproblemene. Hatet mot meg selv og mot kroppen min som ikke ville fungere ble vel bare større og større. Jeg husker jeg var så frustrert. Allerede på slutten av barneskolen husker jeg jeg tenkte at dette går ikke lengre, jeg holder det ikke ut, noe må forandre seg. Men jeg ble jo ikke bedre og alle legene fortalte meg at jeg bare måtte leve med det. Men jeg klarte jo ikke leve med det!

Litt senere "fant" jeg selvskadingen. Jeg hadde lenge sagt stygge ting til meg selv høyt med en annen stemme. Det var en slags måte å skape avtsand til meg selv når mageproblemene var som verst tror jeg. Akkurat som jeg ble en annen person, istedenfor denne ynkelige, patetiske skapningen. Gikk vel nesten litt automatikk i det etterhvert tror jeg, det gjorde at jeg holdt ut, kanskje som en slags selvskading? Jeg vet ikke, følte jeg fortjente det. Jeg gjør det fremdeles av og til, sikkert fordi det er sånn innlært, men prøver være obs på å ikke gjøre det.

Det er såklart flere faktorer som har spilt inn når det gjelder problemene jeg har, men akkurat denne faktoren er den jeg vet at jeg kanskje ikke kan gjøre noe med selv, som kanskje ikke kan forandres, og derfor en av de som er vanskeligst å vite hvordan jeg skal takle.

Poenget, eller det som gjorde at dette begynte å kverne idag, er at jeg er redd for å gå tilbake dit. Selv om jeg absolutt har hatt en god del problemer med magen med spiseforstyrrelsen også, så har det likevel vært litt jeg som har kontrollen over problemene i det minste? Dessuten ser de ut til å forsvinne når jeg ikke spiser. Kort sagt; mat har lenge føltes som min fiende(eller kanskje jeg skal si kroppen min har?) lenge før alt dette vektgreina. Vekta er bare en "bonus"(ironi ja).

Så jeg lurer på om det er verdt det. Å gå tilbake dit. Det hjelper ihvertfall ikke på motivasjonen. Dessuten er jeg usikker, kanskje jeg faktisk burde holde meg vekke fra melk?(da må isåfall kostplanen forandres på)
Skal prøve å snakke litt med psykologen imorgen, men han er jo faktisk bare psykolog(og ikke psykiater eller lege). Uansett, så har jeg bestemt meg for at denne uken SKAL jeg følge planen(og ikke kaste opp), så får vi heller se det an hva som skjer etter det.

Kan forresten nevne at veiingen onsdags morgen egentlig gikk ganske greit:P Jeg var nesten i sovende tilstand, så klarte liksom ikke bry meg så veldig likevel. I tilegg var ikke vekten så innmari høy som jeg hadde fryktet, men fremdeles høyere enn i sommer. Og det er vel OK I guess. Både og.

Vekt

Siden veiing og vekt ikke har vært nevnt en eneste gang, så trodde jeg ikke det kom til å være et tema. Denne uken skulle være til å fokusere på å få i seg skikkelig næring og komme inn i bedre rutiner. Men neida, plutselig kommer kveldsvakten; du, vi skulle ha veid deg, ser de ikke har gjort det enda.

Thank you very much. Jada, jeg vet det er standard-prosedyre etcetc. Men jeg sliter nok med å få til maten om ikke jeg skal få gnidd vekten oppi ansiktet også! Jeg kan nesten banne på at vekten vil vise mer enn normalt siden jeg for øyeblikket er veldig opphovnet/oppblåst/you name it.

Fikk i det minste vente til imorgen tidlig. Min første innskytelse var å løpe frem og tilbake som en gal på rommet mitt. Selv om jeg stoppet, selv om jeg ser hvor utrolig lite det vil hjelpe, så sitter likevel angsten sterkt. Jeg skjønner jo at ikke noe jeg gjør nå vil gjøre at vekten går merkbart ned eller opp til imorgen, det er ikke det. Det er bare det at jeg allerede er veldig urolig og føler for å løpe fra alt, også kommer denne vektgreien i tilegg.

Det ble ikke noe næringsdrikk til kvelds. Jeg hadde misforstått. Jeg kunne få næringsdrikk i tilegg til det andre, men ikke istedenfor. Og når mesteparten av maten kjentes ut som den satt fast i halsen, så nei takk. Men jeg fikk nå i meg litt, det var vel det viktigste.

I used to believe that anything was better than nothing.  Now I know that sometimes nothing is better. 

(Glenda Jackson)

Jeg er kvalm. Angsten sitter i brystet og i magen. Planen er at jeg skal prøve meg på en næringsdrikk til kvelds. Banansmak. Kunne velge mellom banan, aprikos, vanilje og sjokolade. Sa jeg at jeg var kvalm? Tro meg, ingen av de smakene vil jeg ha i nærheten av meg akkurat nå! Aller helst vil jeg bare kutte det helt ut...Men samtidig må jeg jo huske på at jeg er her for å komme inn i litt måltidsrutiner igjen, og da må jeg vel nesten prøve. Gi det en sjanse. Kan ikke kaste inn håndkle allerede.

Sliten

og ikke bare litt heller! Ble en veldig dårlig begynnelse på dagen, etter en angstfylt natt. Ville ikke reise, var ikke klar, alt var feil. Men hadde ikke så mye valg, så reiste nå uansett. Kom bare rett inn, hadde en samtale, før jeg skulle reise å snakke med behandleren min. Kom akkurat tilbake(lang kjøretur med taxi ja!)
Jeg har ekstremt vondt i magen pga. dumme tabletter, og generelt veldig tung i kroppen. Avdelingen/plassen var overraskende stor, ganske gammelt...Sånn typisk sykehusavdeling/ganger. Men folkene virker greie nok...Jeg var jo forberedet på at de første dagene kom til å bli veldig tunge. Fremdeles ikke hatt noe måltid her, og vet ikke helt om jeg burde gå ut og si ifra at jeg har komt(kom for sent til middagen). Vi får se. Skal ihvertfall få meg litt kveldsmat senere. Mest sannsynlig pga. jeg ikke har tatt ene medisinen min på en uke så har jeg hatt to helt forferdlige netter(og delvis dager). Helt ubeskrivelige... ANGST. Søvnparalyse. mareritt etc. Har trodd jeg skal dø flere ganger, natt til idag var nok aller verst. Så jeg gruer meg helt utrolig til ikveld, og har enda ikke helt bestemt meg for om jeg skal droppe medisinen jeg tar for å sove eller ikke. Er livredd for å miste kontrollen slik som før.
Nå vil jeg egentlig bare legge meg under dynen, men skal prøve å være litt ute i miljøet. Gjøre motsatt av det man føler for og hele den greia det.

Jeg fikk forresten julekort og penger av onkelen min i posten igår! Ble ganske overraska...Ikke fått julegaver av onkler/tanter siden jeg var yngre liksom. Men koselig da!

innleggelse om 1,5 dag

Og ikke et sekund for tidlig... Strengt tatt har hele dette året vært et jævla spiseforstyrret år. Etter noen litt bedre uker i sommer, så har det egentlig bare gått nedover. Føler jeg stanger hodet i veggen hele tiden. Kanskje spesielt siste ukene. Jeg er så utrolig sliten av alt. Av å spise. Av å spy. Av å ikke spise. Sliten psykisk, men også i økende grad fysisk. Lei av å blø neseblod x antall ganger for dagen. Lei av sår på hender. Tørr hud. Smerter. Sår som aldri gror. URO. Lei av å så og si ikke gå en dag uten totalt sammenbrudd. Det verste er at jeg føler jeg virkelig har prøvd siste halvåret! Samarbeidet, ikke holdt noe hemmelig, lagt alle kortene på bordet osv. Skjønner ikke hvordan det skal være mulig å klare det når jeg ikke har klart det enda. Jeg har prøvd så utrolig mye og feilet gang på gang. Det er vanskelig å takle. Til tross for ekstreme overspisinger i det siste, så sitter klærene løsere for hver dag. Noe jeg er veldig lettet over, samtidig som jeg ikke skjønner hvorfor. Det er jo ikke verdt det, jeg vil jo ikke dette, det er bare vondt, fælt. Men den onde sirkelen har slukt meg for fullt. Får meg ikke ut.
Det er nesten litt tragikomisk; må sitte på en stol og kaste opp for jeg har så vondt i ryggen. Føles som jeg er nærmere 70 enn 19. Når jeg i tilegg får beskjeden om beinskjørhet hjelper det ikke akkurat(på den andre siden burde det hjulpet; det burde fått meg til å slutte).

En ukes innleggelse vil ikke gjøre meg frisk, MEN forhåpentligvis vil det hjelpe meg inn på rett spor så julen blir overlevelig. Og forhåpentligvis vil det være starten på en bedre periode(som gjerne kan få vare lenge!)

Heldigvis tok jeg med meg hjem babyen min(hunden altså) fra mamma og de, så jeg er ikke aleine <3

+

Osteoporosis can develop quite rapidly (over a period of months) even in a previously healthy adult if malnutrition is acute. Even the milder types of malnutrition seen in an eating disorder sufferer who is not severely underweight can lead to osteoporosis over a few years, and the effects of malnutrition on a growing adolescent's bones can be particularly destructive. Since anorexia quite commonly begins during early adolescence, this poses a special risk that a healthy bone density will never be attained, and young anorexics may develop osteoporosis in their teens or twenties. Once it develops, it is only partially reversible at best, and commonly becomes more severe over time.

Jeg kunne ønskt alle legene som ikke har giddet å høre på meg og ta meg på alvor, hadde lest dette.

Dårlige nyheter

Først av alt; leger BURDE ta seg tid til å ringe/snakke med pasienten når det er gjort urovekkende oppdagelser. Som når jeg fikk konstantert lavt stoffskifte; fikk bare et brev i posten og måtte selv gå på internett å lese om det. Og der sto det blant annet at det er en livslang tilstand(eller hva jeg skal kalle det) og det virket bare veldig omfattende og innviklet. Har til og med hørt om folk som har fått brev i posten om at de har kreft o.l! Det er jo helt utrolig, kan ikke legen ta seg tid til å kalle inn pasienten når noe er veldig galt?

Kort sagt, åpnet brev jeg fikk fra legen idag, der står det;

*navnet mitt*

Beintetthetsmåling viser benskjørhet. Du bør begynne med tilskudd av kalk og D-vitamin. Resepten er vedlagt.

Med vennlig hilsen
*legen min*

HÆ? Joda, jeg tok jo testen fordi jeg mistenkte at jeg kanskje manglet litt kalk og kunne stå i fare for å utvikle beinskjørhet i fremtiden...Men at jeg allerede har det i en alder av 19 år? Er det i det hele tatt mulig? Det ante jeg ikke. Er litt sjokka nå for å være ærlig og vet ikke helt hva jeg skal tro.

Nær døden-opplevelse?

Ja, kanskje ikke direkte, men kan absolutt skjønne uttrykket "englevakt". Det kunne fort ha gått galt. Var på vei til søsteren min idag, og i en sving før en rundkjøring begynte plutselig bilen å skli ut mot siden, jeg prøvde jo såklart å rette den opp, og da skled den nesten 180 grader rundt(og altså over i motgående felt). Det som nesten var mest skummelt med det var at jeg følte meg egentlig helt uberørt, bilen stoppet egentlig aldri opp, på en eller annen måte kjørte jeg bare videre. Jeg vet jeg burde ha reagert, hadde det komt en bil i motgående kjørefelt akkurat da eller noe så hadde jeg jo kræsjet. I tilegg kunne jeg fint ha snurret helt rundt og endt en helt annen plass enn jeg gjorde. Men jeg var helt avslappet, og har vært det hele tiden etterpå. Altfor avslappet synes jeg. Jeg klarer rett og slett ikke bry meg skikkelig når jeg kjører rundt aleine. Når jeg har andre med meg kjører jeg alltid skikkelig, men når jeg er aleine så er det akkurat som om jeg "kobler ut"(altså, om det er snakk om at det er andre biler i nærheten osv. så er jeg mer forsiktig, men om jeg ikke er i nærheten av noen så blir jeg så likgyldig)


Sånn ellers; jeg skal innlegges på tirsdag! Fra tirsdag til tirsdag. En uke altså. Snakket med sjefen der ute idag og han var kjempegrei! Vi snakket litt om måltider osv. siden det egentlig blir det viktigste der ute, og han foreslo faktisk næringsdrikk før jeg hadde nevnt noe om det. Så det blir kanskje aktuelt...Synes det virker veldig skummelt, men samtidig skjønner jeg jo at jeg trenger mer næring enn den mini-kostplanen vi la opp. Som jeg sa til han; det viktigste jeg vil få utav oppholdet er å greie å spise litt til hver måltid(og beholde det!)så jeg klarer komme litt inn i en rutine. Men for å være realistisk og oppnåelig så vil måltidene være veldig små, ihvertfall i begynnelsen...Og derfor er kanskje ikke næringsdrikk i tilegg en så dum ide, vi får se.

Det er også snakk om at jeg skal prøve å begynne å jobbe litt kveld igjen, men skal ha møte med arbeidsgiver og NAV først tror jeg.

Og sånn tilslutt, er det bare jeg som blir VELDIG provosert av at nesten hver gang media osv. tar opp temaet spiseforstyrrelser/intervjuer folk osv, så er det så ekstremt mye fokus på at vedkommende er 190 høy og veier 10 kilo(overdrevet, but you get the picture)? Er det fordi det er det som selger eller? Jeg merker ihvertfall at det trigger meg ekstremt, selv om mening bak artiklene kanskje er bra, så skjønner jeg ikke helt hvorfor det er så viktig å fokusere sånn på vekten og på TALL og nummer?