Jeg er så drittlei av å late som. Late som om jeg ikke hater meg selv. Late som om jeg er motivert og har troen. Late som om jeg liksom kan gi slipp på spiseforstyrrelsen om jeg bare får den rette hjelpen.
Drittlei av å ignorere fakta. Late som om at om jeg så skulle bli frisk fra spiseforstyrrelsen, så vil ting ordne seg. Det er jo bullshit. Det ligger så dypt i meg, hatet. Om matproblemet forsvinner, så vil jeg bare sitte igjen med ønsket om å dø. Ønske om selvskading. Jeg tåler ikke den personen som er meg. Det har jeg aldri gjort. Den eneste måten jeg kan fungere til en viss grad er ved hjelp av selvskading. Selvskadingen gjør at jeg overlever. Gjør at verden går rundt og at jeg ikke skader andre.
Jeg er feig. Egoistisk. Lat. Kynisk.
Jeg burde sikkert ikke skrive dette. Burde ihvertfall sluttet med en positiv tone for å være politisk korrekt.
Men det er sannheten slik jeg ser den. Min sannhet. Og da hjelper det lite hva andre mener og hvor mye de vil hjelpe.
Sånn tenkte jeg også, sykdommen satt (og sitter) hardt og dypt hos meg også, 16 år er en lang tid. Men tro meg, jeg hadde ikke mye tro på at ting skulle bli så mye bedre når jeg kom til Modum, men se nå, 52 dager oppkastfri, og jeg har lært himla mye. Det er ingen som sier at du kommer frisk ut derifra, og det er ingen som kan nekte deg å gå tilbake til spiseforstyrrelsen etter en innleggelse, den muligheten har du alltid.Men om du vil kvitte deg med sf'n din, så må du ha hjelp, og du vil få mange nyttige verktøy å ta med deg videre.
SvarSlettHang in there. Gi deg selv en sjanse.
<3
Ja, men jeg tenker at det blir helt feil vurderingsgrunnlag når jeg er midt i et sammenbrudd og så deprimert...null fornuft eller motivasjon. Spiseforstyrrelsen har jeg jo bare hatt i ca. 3 år, alt det andre har vært der mye lengre...
SvarSlettOm jeg skulle klare å reise, så har det vel uansett lite for seg om jeg ikke er istand til å være med på noe av oppleget?