...

Jeg vet ikke helt hvor jeg er om dagene. Rent fysisk er jeg hjemme på jule"permisjon" og trives forsåvidt med det...Men alt føles så rart og litt ukjent. Jeg har fått noen kommentarer om at jeg ser bra/bedre ut fra folk som ikke har sett meg på en stund. Til en viss grad klarer jeg ta til meg det positive i det, men det styrker jo på samme tid feithets-følelsen.
Jeg er jo komt LANGT, jeg ser det. Får små aha-opplevelser innimellom; som feks da jeg åpnet kjøleskapsdøra og det gikk opp for meg at kjøleskapet faktisk var ganske så fullt; for et år siden var det utenkelig; klarte knapt oppbevare noe som helst mat i huset.
Eller når jeg feks kan glede meg litt til å spise middag med familien.

Jeg tenker endel på hvor mye jeg faktisk får til nå iforhold til før; det er MYE. Samtidig vet jeg også at jeg lurer meg selv endel. Jeg tar spiseforstyrra valg daglig. Spiser jo mye mer enn før; mye mer regelmessig. Samtidig føler jeg meg litt falsk. Sannheten er at spiseforstyrrelsen styrer VELDIG mye. Og det har nok blitt mer og mer av det også. Sammenlignet med for feks et par måneder siden, så har den mer kontroll nå.

Hver dag tenker jeg at jeg må ned i vekt, at jeg ikke vil spise. Likevel starter jeg hver dag med frokost. Tenker at jeg må. Det er nok frykten som motiverer meg mest. Jeg er redd for hva som vil skje om jeg lar være å spise den frokosten, redd for at det skal spinne utav kontroll før jeg vet ordet av det.
Så jeg spiser jo. Så og si alle måltider. Men kutter heller ut litt av mengdene, sånn for å være på den sikre siden. Sånn at jeg ihvertfall ikke spiser for mye. Tenker at det ikke gjør noe, for jeg får jo til tross til MYE sammenlignet med før. Men kjenner jo at det er noe som skurrer.

Nå er jeg syk(influensa-aktig)for andre gang på noen uker. Vet ikke om det har noe med matinntaket å gjøre, men det hjelper ikke akkurat på. Trenger jo ikke like mye mat når jeg bare ligger hele dagen, og da kommer usikkertheten inn og tanken om at jeg heller vil ta litt for lite enn for mye.

Jeg merker at jeg tenker at jeg er såpass mye bedre nå at jeg tåler mye mer. Jeg er jo langt fra så syk som jeg var. Jeg "glemmer" på en måte hvor alvorlig syk jeg har vært (og strengt tatt vel fremdeles er?)

Det har nok mye med vektoppgangen å gjøre. Jeg har ikke veid meg på noen uker nå, men sist jeg veide meg viste vekten ca. 11 kilo mer enn i vår. Jeg VET jo at frisk og syk ikke bare handler om vekt, men for spiseforstyrrelsen handler det nesten kun om vekt. Nå veier jeg mer og da er jeg automatisk mye bedre(ifølge sf-en). Til tross for at jeg verken kjenner meg spesielt mye bedre fysisk eller psykisk. Jeg har ekstremt mye smerter i kroppen og er konstant sliten og det er fakta...Til tross for sunt næringsinntak over lang tid; at kroppen har fått det den trenger, så kjenner jeg jo at jeg er langt fra i mål. Føler meg fremdeles som et vrak en stor del av tiden for å være ærlig...
Men spiseforstyrrelsen bryr seg som sagt lite om dette.  
Nå er du liksom friskere så da får du jammen meg se til å få gjort mye og løpe rundt hele dagen!

Så jeg sliter. Men det går jo bedre egentlig. Forvirrende. Julen har ikke vært så verst. Håper formen blir litt bedre iløpet av morgendagen så jeg klarer å gjøre noe annet enn å sitte hjemme på nyttårsaften.
Gruer meg til å reise tilbake til Modum.