Status quo

Jeg er tilbake fra jule-permisjon. Utrolig hvor fort man omstiller seg! Men kjenner at det har blitt litt mye styr i det siste, for er ekstremt sliten. Igår sov jeg noen timer på dagen og idag er det blitt enda flere timer+at jeg sover på natten. Føler egentlig bare for å sove hele tiden. Men ellers er ikke den fysiske formen så verst.

Jeg har nå bare 2,5 uke igjen av oppholdet her. Det er merkelig å tenke på at det snart er over! Jeg er ganske lei av mye her, så på den måten er det godt å skulle reise hjem. Samtidig er det jo hele tiden en frykt for at ting skal gå tilbake til å bli som det var før. At ting skal spinne helt utav kontroll.

Jeg tror ikke det vil bli som før. Det er mye som har forandret seg. Jeg har fått til mye! Blant annet har jeg gått opp 12 kilo siden våren ifjor(9 av dem siden jeg begynte i behandling i august). Jeg har spist jevnlige måltider rundt 90% av dagene det siste halve året; for å ikke snakke om at jeg har spist en veldig mye større mengde daglig enn på mange mange år(uten å kaste opp). I tilegg har jeg ikke selvskadet mer enn to ganger eller noe sånt på et halvt år. Siste gangen er nesten et halvt år siden faktisk!
Jeg har også blitt flinkere å ta vare på meg selv, selvmedfølelse som det heter så fint. Akkurat den biten føler jeg har vært en lengre prosess som har komt de siste årene; ikke så mye det siste halve året.
Alt dette er jo kjempepositivt!

Samtidig sliter jeg noe jævlig. Hver dag våkner jeg og vil ned i vekt. I begynnelsen av vektoppgangen var jeg veldig ambivalent, det var vanskelig og utfordrende å gå opp i vekt; men jeg kunne likevel kjenne på en viss mestring. Det har forsvunnet helt nå. Jeg føler meg bare ekkel. Intens ekkel.

Hver dag våkner jeg og vil ned. Og hver dag  fortsetter jeg likevel å innta den maten som jeg vet vil gjøre at jeg går er opp. Det føles så feil. Jeg føler jeg overkjører mine egne behov 100%
Og jada, det er vel egentlig ikke mine behov, det er spiseforstyrrelsens; men det føles uansett som mitt behov. Jeg tror nok ikke jeg komme til å provosere frem en vektnedgang, jeg har lagt for mye arbeid ned i å gå opp, så jeg kan liksom ikke snu nå.
Men jeg føler veldig sterkt at jeg må få lov til å stoppe opp litt nå. Få lov til å ta tak i alle de vanskelige følelsene, kroppsopplevelsen osv før jeg kan gå videre. I begynnelsen var det avgjørende med en raskest mulig vektoppgang fordi jeg var så undervektig, det er jo ikke tilfelle lengre. Jeg mener ikke at jeg IKKE skal gå opp i vekt, men jeg føler et veldig behov for å arbeide med alle følelsene som har komt med vektoppgangen. De har blitt jobbet veldig lite med og jeg føler meg som en tikkende bombe.

Prøvde å ta dette opp idag og det angret jeg veldig på i ettertid. Jeg føler det jeg sier ikke blir tatt seriøst fordi det automatisk alltid blir tatt som at det KUN er spiseforstyrrelsen som snakker. Jeg har ikke problemer med å se poenget med at spiseforstyrrelsen ofte kan overta fornuften og at spiseforstyrrelsen snakker. Men jeg er da ikke bare en spiseforstyrrelse? Det må da gå an å ha refleksjoner rundt egen behandling som ikke enten er 100% friske eller 100% spiseforstyrrelse?
Jeg følte veldig sterkt at jeg bare bel degradert til en spiseforstyrrelse. At disse tankene kun kom av vektfobi og at jeg mente jeg IKKE skulle gå opp i vekt.
Men det er jo ikke bare det det handler om. Det handler om at jeg føler hodet og følelsene ikke er med på det som skjer. Jeg føler meg presset til bristepunktet en stor del av tiden, og å presse enda mer på nå når jeg snart skal hjem på egenhånd; jeg ser ikke helt hvordan det skal gjøre meg godt.
Jeg snakker som sagt ikke om å ikke gå opp i vekt, men å få ta ting litt mer i mitt eget tempo.

Sånn som det ser ut nå er jeg redd jeg skal få en eller annen form for sammenbrudd når jeg kommer hjem. Noe som er veldig synd, fordi jeg har følt det har gått overraskende bra når jeg har vært hjemme. Jeg har klart å spise ganske greit og jeg har klart en vektoppgang på 0,5 kg i snitt i uken siden august.

Nå føler jeg meg som sagt degradert til bare en spiseforstyrrelse. At alle mine tanker og refleksjoner ikke er verdt noe fordi det er BARE spiseforstyrrelses-vås.
Jeg følte meg rett og slett DUM før idag og har ikke klart å riste av meg den følelsen.
Jeg er nok litt skuffet over å ikke bli hørt eller forstått; at jeg ikke har vært flink nok fordi jeg feks ikke har spist senkvelds hjemme. Men er det ikke egentlig ikke jævlig bra at jeg har klart fire måltider så og si hver dag og at jeg i snitt har gått opp 0,5 kilo hver eneste uke?

Litt smådeppa idag med andre ord.

Når det er sagt; så har jeg noe å se frem til! Pappa og lillebroren min kommer ned her neste helg og vi skal se på VM i skiflygning i bakken her borte! Det blir kjempekjekt; pappa gleder seg som en unge på julaften
^^,