Arr.
uregelemssige striper.
store, små. klumpete, harde.
Arr. alle plasser, over alt!
Bein,
armer,
mage,
rygg,
bryst
Arr.
Noe så privat og sårbart. Samtidig så vanskelig å skjule.
Jeg bryr meg heldigvis ikke like mye som før. Det er ikke like hemmelig og skamfullt som det en gang var. Noen ganger glemmer jeg dem til og med. Ofte, når jeg tenker meg om.
Samtidig er jeg blitt mer og mer usikker på om jeg egentlig glemmer dem eller om jeg (u)bevisst dytter det bort, later som om arrene ikke eksisterer. Ja, noen ganger kan jeg til og med overbevise meg selv om at jeg ikke har så mange arr, at de ikke er synlige. Men så får jeg disse aha-opplevelsene innimellom som setter meg ut. Hvor jeg plutselig ser meg selv skikkelig. Ser meg selv utenfra. Og da ser jeg dem. Da ser jeg hvordan stripene finnes over hele kroppen min. Hvor fremtredene det er.
Og jeg blir så inderlig trist at jeg har nesten ikke ord.
Jeg hadde en samtale for en stund siden med noen andre som også hadd arr. En samtale om tatoveringer. Og om det å kunne tatovere over arr for på den måten få dem mindre synlige. En tanke jeg har hatt selv også.
Men jeg har jo innsett etterhvert at det ikke er alternativ for meg. Jeg verken vil eller kan tatovere hele kroppen.
Så hva gjør jeg? Jeg kan leve med arrene på armene, og til nød de på beina; men resten av kroppen? Selv om skammen har blitt mindre, må jeg innrømme at den fremdeles er der.
At jeg har skadet meg selv på armer og bein, kan kanskje folk forstå, men hva med det andre?
Jeg har problemer med å akseptere at det har blitt som det har blitt. At jeg har gjort som jeg har gjort. Jeg har problemer med å forstå det til en viss grad. Litt fordi jeg ikke husker alt, husker ikke hvorfor det skjedde, når det skjedde. Men også fordi det ikke går bort. Jeg har levd i to så forskjellige verdener; min egen verden og den virkelige verden. Når jeg nå prøver å få stablet meg på beina igjen, komme meg videre i den virkelige verden, så føler jeg arrene holder meg igjen. Drar meg tilbake.
Må innrømme at jeg har hatt mye tanker i det siste rundt å sjekke ut om det er mulig å få fjernet noen av disse arrene.
Er det det rette å gjøre? Jeg vet ikke. Jeg vil nok uansett aldri få fjernet alt; og det er forsåvidt greit. Men om jeg bare kunne få litt av det bort tror jeg det ville hjulpet.
Det med selvskading og arr er dessverre noe man ikke får gjort så mye med, eller, altså, arrene får man ikke gjort så mye med, selvskadingen kan man selvsagt gjøre noe med... Men det handler om aksept på dette området også, som på andre områder. Ikke alltid like enkelt.
SvarSlett<3
Det kan hende jeg skyter ut i løse lufta nå, men jeg sier det likevel i tilfelle det kan hjelpe - For min del skjedde det plutselig i fjor en dag at en jeg kjenner begynte å stryke/kjærtegne arrene på underarmen min. Jeg hadde ikke fortalt noe om at jeg hadde selvskadet før, og han hadde aldri fortalt noe om at han hadde sett dem heller. Og det å bli kjærtegnet på arrene, var faktisk det som skulle til for at armen min ble "min" igjen. Og siden har det ikke vært et problem i det hele tatt! Snodig, men sant.
SvarSlettUansett, I feel you <3 Klemklem