Å ikke skulle sulte vekk følelser

Det har blitt lenge siden jeg postet noe her sist. Altfor lenge! Har kjent et veldig behov for å dele litt ting den siste tiden, så jeg aner ikke hvorfor jeg ikke har brukt bloggen mer.

Iløpet av de siste (snart) 2 månedene har jeg begynt i behandling, flyttet i ny leilighet og startet på vgs. igjen. Livet mitt har rett og slett forandret seg noe enormt!
De første ukene var jeg helt enormt sliten. Jeg var nok ikke forberedt på at jeg kom til å bli så fysisk utslitt. Etter noen timer på skolen og normal aktivitet var jeg ødelagt resten av dagen. Utpå ettermiddag/kvelden var jeg så sliten at jeg nesten ikke klarte bevege armer og bein. Måtte bare ligge.
Det var litt av et sjokk at jeg var såpass svak!

Men jeg holdt ut og det har bedret seg. Jeg er fremdeles konstant sliten, men jeg er ikke utslitt og jeg fungerer mye bedre.
Ifh. til behandlingen så brukte jeg endel uker på å komme inn i opplegget. Det er et veldig strukturert og litt firkantet opplegg(men det er visst det som funker)så jeg slet litt med å godta det.
Blant annet må jeg fylle ut(med papir og penn!)hver minste lille ting jeg spiser+planlegge i detaljer hver eneste dag. Det føltes som å ta noen skritt tilbake i begynnelsen. At jeg skulle begynne å henge meg opp i gram, tidspunkt osv. igjen. Men det har gått seg til(selv om jeg fremdeles ikke akkurat er kjempefan:P)
For noen uker siden gikk vi videre til neste steg i behandlingen; nemlig vektøkning(eller å "gjenoppta vekt" som psykologen liker å kalle det, mens jeg foretrekker bare å kalle det "bli sterkere":P)
Den største utfordringen sånn konkret ifh. til maten og økning har vært mageproblemene mine. Det har gått slag i slag. Utviklet magesår; fått tabletter for det som demper symptomene, men problemet er at jeg får kraftige bivirkninger(diare) av disse tablettene...Noe som gjør at jeg føler jeg må velge mellom pest og kolera.
Det er ikke eneste dag uten at jeg er dårlig. En god dag er en hvor jeg får noen timer uten å være dårlig.
En dårlig dag er en dag hvor hele dagen er fæl. Det blir vanskelig med maten fordi jeg har så mye smerter og kvalme; og dette blir forverret av mat. Spesielt enkelte typer mat. Noen dager tåler jeg flere ting enn andre. Men jeg spiser likevel. Det er ingen vei rundt. Det føles verken rettferdig eller OK at jeg skal ha det sånn. Ikke i det hele tatt. Men det er sånn, og da må jeg nesten bare forholde meg til det. Jeg kan ikke la være å spise uansett hvor vondt jeg har.

Samtidig er det på en måte "enklere" å forholde seg til det fysiske. De siste ukene har jeg tatt meg selv i å savne å være så sliten som jeg var i begynnelsen av august. Ikke fordi det var så herlig, men fordi jeg var så enormt utslitt at jeg ikke hadde plass til noe annet. Det var ikke plass til tanker eller å kjenne på følelser. Jeg var helt nummen. Men nå som jeg er igang med vektoppgang og spiser mer, så er det som om jeg gradvis "våkner" igjen. Og selv om det egentlig er positivt, så er det jævlig vanskelig rent psykisk.

Jeg kjenner for eksempel veldig på hvor ensom jeg er. Hvor mange venner jeg har mistet de siste årene. Jeg har egentlig ingen igjen, ingen nære. Når jeg da heller ikke har spiseforstyrrelsen så føles det tomt.
Jeg har jo egentlig ikke overskudd til så mye annet i hverdagen enn det jeg gjør nå med skole og behandling, men savnet er der likevel. Jeg(spiseforstyrrelsen)har overbevist meg om at jeg er en øde øy. At jeg ikke er istand til eller orker forholde meg til andre. At det er tryggere å la være. At det er best slik.
Men alle mennesker vil vel innerst inne ha noen?


Det skremmer meg at jeg allerede, etter bare noen uker, kjenner at det begynner å skje ting. Hvordan i all verden kommer det til å bli fremover? Og hvordan skal jeg takle det? Jeg vet ikke.
Jeg er redd for å bli så ustabil som jeg har vært tidligere.

Jeg har flere ganger tenkt på "eksen" min i det siste. Føler behov for nærhet, samtidig vil jeg jo ikke ha det! Å kontakte ham igjen ville være idiotisk.

Jeg må vel bare prøve å la være å "gjøre noe". Bare la det som kommer komme. Ikke ty til verken spiseforstyrrelse, alkohol, selvskading eller tvilsomme personer. Lettere sagt enn gjort.