For mye

Planen min for dette året har vært å bli ferdig med det jeg mangler fra vgs. I begynnelsen av skoleåret var jeg jo totalt utslitt, men det har gått litt bedre etterhvert. Til tross for dette kjenner jeg at det blir for mye. Jeg er fremdeles ganske langt fra frisk og kroppen og hodet fungerer milelangt fra optimalt.
De eneste grunnene jeg finner for å ikke ta hensyn til helsen og ta det over to år handler hovedsaklig om mine egne forventninger. Jeg ligger allerede såpass langt bak andre på min alder, og med to år vil gapet bli enda større. Jeg har jo bare fire fag nå, så jeg føler jeg burde klare det.
Med andre ord handler det om at jeg føler meg mislykket om jeg ikke klarer det på ett år. At jeg tenker at jeg burde sånn og sånn. At jeg sammenligner meg med andre. Jeg er veldig typen til å "go all in". Skal jeg først gjøre noe skal det gjøres med 100% innsats. Alt eller ingenting.
Selv om det kan være en god egenskap, så er det også en egenskap som fort kan bikke over mot det negative/sykelige. Feks ifh. til spiseforstyrrelsen har jeg følt at når jeg først er syk, så ja, da skal jeg bli "sykest mulig". Skal det være, så skal det være, på en måte. Når jeg ikke klarte å takle livet, så skulle jeg ihvertfall bli ekspert på det jeg følte jeg fikk til(skade meg selv).
Nettopp derfor er det kanskje lurt at jeg tar valget om å bruke to år. At jeg heller gaper over litt for lite enn altfor mye. Det kjennes helt feil og går imot alle mine "naturlige instinkter" om at jeg MÅ gi alt; men å overse kroppen og bare presse seg videre vet jeg jo av erfaring at ikke funker i lengden.

Det føles som et nederlag, men egentlig er det vel en seier? Det handler jo om å i større grad ta hensyn til helsen enn mine egne (destruktive) tanker og handlingsmønstre.