Det går egentlig ganske greit ifh. til spiseforstyrrelsen. Jeg har fått mer og mer rutine på spisingen de siste månedene og har på lang vei jobbet meg tilbake dit jeg var etter Modum. Det er rundt 1,5 måned siden jeg aktivt begynte med gjenopptagelse av vekt og jeg har gått jevnt og trutt oppover siden da. Nå er jeg faktisk ikke langt fra der jeg var etter Modum og mye nærmere normalvekt enn min laveste vekt.
Med andre ord er alt på rett vei. Om det er vanskelig? Jo, såklart det er. Men samtidig ikke SÅ vanskelig egentlig. Maten går i det store og det hele greit. Jeg nyter som oftest måltidene(med unntak såklart) og jeg klarer for det meste å holde fokus på at jeg skal bygge opp kroppen.
Likevel...Det føles som om noe mangler. Jeg er ikke like utslitt lengre og det har gitt plass til flere tanker og følelser. Det er jo i bunn og grunn positivt, men til tider også veldig vanskelig. På mange måter har jeg større problemer med å konsentrere meg på skolen nå enn tidligere, men av andre grunner. Hodet fungerer mye bedre enn før, men jeg er så rastløs!
Jeg føler et behov for å snakke om alt som har skjedd de siste årene. Bearbeide det. Jeg har jo snakket om det før, men har jeg egentlig jobbet skikkelig med det? Kanskje er det ikke så viktig? Kanskje jeg bør fortsette å jobbe med ting slik de er NÅ for å få en bedre fremtid.
Men jeg har en ekkel følelse som henger med meg hele tiden. En følelse av alt når som helst kan falle sammen og at jeg da ikke har noen som tar imot meg.
Jeg tror det handler om at jeg trenger bearbeide det som har skjedd mer, jeg tror, men vet ikke. Kanskje blir det verre av å dvele ved fortiden? Bør jeg la meg selv få tenke gjennom alt sammen eller vil det bare gjør mer mer deprimert?
Terapien jeg går i nå handler som sagt om veldig konkrete ting ifh. til spiseforstyrrelsen. Om handlinger og tanker og det som skjer her og NÅ. Det fungerer jo sikkert bra for en periode, men hva når man har fått symptomene under kontroll?
Det ironiske er at frykten for å plutselig bli dårlig igjen og tanken på et manglende sikkerhetsnett innimellom gir meg lyst til å sabotere for meg selv. Kanskje fordi jeg da kan "bestemme" selv når det skjer, istedenfor å gå og vente på at det skal skje.
Jeg kunne virkelig ønske jeg hadde vært foruten opplevelsene fra første halvdel av 2012. Selv om mye av angsten har roet seg siden da og jeg ikke lengre har PSTDsymptomer(som jeg lenge hadde) så sådde det en frykt og angst som jeg ikke vet om noen gang vil forsvinne helt. For å ikke snakke om at jeg mistet all troen på helsevesenet og de som skulle ha reddet meg.
Jeg var så syk, så syk. Jeg tryglet om hjelp, men ble ikke hørt. Jeg ble sendt hjem for å dø.
Den følelsen unner jeg ingen.
Noen uker senere blir jeg hentet av ambulanse og kjørt til legevakten.
Der møter jeg en lege som er overbevist om at jeg er beruset. I virkeligheten er jeg kraftig redusert av underernæring og dehydrering og på vei inn i begynnende psykose.
Jeg blir foret med sovemedisin og sendt hjem for andre gang.
Der lider jeg meg gjennom timene. Jeg kunne ikke snakke og så ting som ikke var der. Jeg har aldri vært så forvirret og hatt det så grusomt noensinne.
Så fort legekontoret åpnet om morningen ringte mamma og fikk akuttime. Jeg husker hyling og skriking. Jeg var hysterisk. Klarte ikke forklare noe, ville ikke flyttes, ville bare ha stopp på lidelsene. Pappa måtte bære meg i bilen.
Er så takknemlig idag for at de klarte å få meg til legen den dagen.
Er så takknemlig idag for at de klarte å få meg til legen den dagen.
Ble sendt til medisinsk avdeling hvor jeg ble lagt på isolat. Er overbevist om at dette redder livet mitt. Her fikk jeg væske intravenøst men ingen næring(av en eller annen grunn som jeg fremdeles ikke forstår og enda en av tingene som burde være gjort annerledes).
Månedene etter dette har vært den tøffeste kampen jeg noensinne har gått gjennom. Jeg fikk heldigvis hjelp fra helsevesenet etter dette, men jeg sliter fremdeles veldig med at det måtte gå så langt som det gjorde. Jeg skulle ALDRI aldri ha blitt så dårlig. Det gjorde veien for å bli frisk ekstremt mye tyngre og lengre enn den burde vært. Hvordan kan jeg stole på at noen tar imot meg om jeg skulle bli dårlig igjen?
Jeg prøver å tenke at det er ikke en aktuell problemstilling fordi jeg aldri skal tilbake dit. Samtidig skaper det en ekstra usikkerhet å ikke kunne stole på at man har et velfungerende sikkerhetsnett.
Jeg merker at det gjør skikkelig vondt og at jeg rett og slett blir fysisk dårlig av å skrive om opplevelsene fra ifjor. Vet ikke om det betyr at jeg må jobbe med det eller om jeg bare bør la være å tenke så mye på det.
Uansett så har jeg det så mye bedre nå! Det er det eneste positive med alt det jævlige, at jeg kan kjenne meg veldig takknemlig over små ting selv om hverdagen er utfordrende.
Utrolig at de ikke ga det næring IV eller sonde da du var på isolat...
SvarSlettHøres ut som du har mye å bearbeide. Håper du får jobbet deg gjennom ting sammen med dem som behandler deg.
<3
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SlettJa, det synes jeg også. Egentlig helt utrolig at jeg ikke fikk det flere uker FØR jeg kom dit...akkurat det jeg hadde trengt som en nødløsning.Var jo på VOP 2-3 uker før og snakket med psykiater som satt med all makt og kunne gitt meg hjelp...Var så forjævlig syk, likevel ble jeg bare sendt hjem med beskjed om "å spise"! På slutten før jeg ble innlagt fikk jeg jo ikke i meg væske eller næring, og etterhvert klarte jeg ikke beholde noe heller(uten at det var fremprovosert). Det var jo en av grunnene til at de la meg på isolat, de var redd det var noe smittsomt osv. siden jeg var så kvalm. Litt merkelig at de ikke skjønte at det "bare" var spiseforstyrrelsen spør du meg...Fikk jo vanlig sykehusmat servert, men klarte ikke få i meg noe annet enn små mengder yoghurt...
SlettVanskelig å la være å tenke på hvor mye jævelskap jeg kunne sluppet om jeg hadde fått den hjelpen jeg trengte når jeg trengte den :/
Men samtidig, skjedd er jo skjedd. Kan ikke gjøre så mye med det nå.
Godt å høre at mye går så mye bedre nå. Flott at du har fått maten mer eller mindre på plass igjen, og at vekten går opp (det er vel kanskje noen ambivalente følelser angående den biten?). Jeg vet ikke hva du skal gjøre angående fortiden, det er kanskje individuelt hva som fungerer for den enkelte. Noen mener jo at fortid bør være fortid, mens andre mener det kan være hensiktsmessig å prate om det. Det må nesten bli opp til deg tror jeg. Du finner nok ut av det håper jeg.
SvarSlett<3
Jupp, er endel ambivalens der. Samtidig går det forholdsvis greit sånn alt i alt. Klarer en stor del av tiden holde fokus på det positive ved vektoppgangen(at jeg klarer mer, sterkere, mindre smerter osv) selv om "shit, så stor jeg er blitt/hjelp jeg eser ut"-tankene såklart er der i varierende grad.
SlettNoe av det mest utfordrende er at jeg MÅ veie meg hver eneste terapitime(i begynnelsen var det to ganger i uken). Det kan gå ganske bra hjemme, jeg kan til og med til tider klare å glemme vekten helt og bare kjenne meg stolt over meg selv( og kroppen min!) fordi jeg vet hvor mye arbeid jeg har lagt ned. Men så kommer jeg til timen og må få "dommen" min på hvor bra jeg har gjort det den uken+fylle ut i skjema hver gang nøyaktig hva vekten viste...
Som om det nummeret skal være så utrolig viktig? Det er jo bare tull egentlig. Jeg VET jo med meg selv om jeg har gjort som jeg "skal",om det går rette veien og om jeg har fått i meg maten (og ikke kompensert på noen måte).
Jeg vet jo også at veiing bare gjør meg mer opphengt i tall og spiseforstyrra tanker...Men ifølge terapeuten er det nettopp det å veie seg som er løsningen :P Den ultimate eksponeringsterapien.
Jeg har følt det har gått ganske bra i det siste, men så kommer jeg til timene og veier meg og jeg har faktisk gått mye mer opp de siste ukene enn det vi har planlagt...da kicker usikkerheten og ambivalensen inn :P
Hadde jeg ikke veid meg, hadde jeg ikke brydd meg.
Jeg føler bare vekten får meg til å miste fokus.
Terapeuten mener det er spiseforstyrra tanker at jeg ikke vil veie meg, jeg vet ikke helt om jeg er enig. Men hun virker ganske sikker, så hun har kanskje et poeng? :P For en frisk person ville det jo ikke vært noe problem å veie seg en gang i uken(ifølge henne)
Herlighet, ble langt det her...Men sette pris på at du kommenterer <3
Skjønner begge "sidene", at det er viktig å jobbe med her og nå men at du fortsatt føler det er løse tråder som henger igjen fra det som har skjedd. Håper du finner en mellomting!
SvarSlettTakk :) Ja, det beste er kanskje å gjøre begge deler? Akkurat nå føles det litt som om jeg trenger terapi for å takle terapien xP Er liksom mye følelser og ting som våkner til liv igjen som jeg ikke har noen å snakke med om.
Slett