...

 

Føler meg ganske håpløs, men prøver å ikke la det få overta helt. Prøver å unngå at alle de stygge tankene som strømmer på med stor styrke får innta diktator-rollen. Men det er så utrolig vanskelig. 

Jeg føler meg så ubeskrivelig, ubeskrivelig fæl og ekkel og stor og massiv for tiden at jeg helt mister perspektiv. Føler jeg drukner i hatet til min egen kropp. Jeg prøver å si til meg selv, hver gang tanken om at jeg hater meg selv kommer, at NEI, jeg hater ikke meg selv, jeg hater bulimien. Men nå om dagene er disse tankene nesten konstante, så det er virkelig en fulltidsjobb å skulle jobbe imot. 

Jeg føler jeg blir dradd til alle kanter. Ikke bare mellom bulimien og delen av meg som vil bli frisk, men også den utrolige sterke trangen til å 'ta kontroll', gå ned i vekt, slanke vekk denne delen av meg som er så ekkel og umulig å håndtere. I tilegg kommer forventningene iforhold til familie ol, en god del av dem er det nok jeg selv som innbiller meg, og egentlig har de blitt veldig mye flinkere til å ikke presse meg. Men likevel, jeg vet jo hvordan de kunne ønske det var og av og til vil jeg så gjerne bare prøve å gjøre det sånn selv om jeg ikke er klar for det. 

Selv om jeg i ganske stor grad kan sile ut hva som er spiseforstyrrelsen og ikke, så er det også så utrolig mye som bare flyter i hverandre. Alt er bare rot og jeg føler kroppen min flyter utover i takt med at ambivalensen og forvirringen bare blir mer intens.

Må bli tynn.
Må spise og spy.
Må la være å spise.
Må bli frisk.
Må være 'ren'(ikke spise eller spy)
Må bli sunn og sterk.
Må gi opp, orker ikke mer.
Må kjempe.
Må straffe meg selv.
Må bli venn med meg selv.
Må få 'kontroll' igjen.
Må se fremover.
Orker ikke se fremover, livredd for fremtiden.
Må klare alt.

Alt går i konflikt med hverandre. Det er ikke rart det er kaos.