Hvem er jeg?

Får ikke sove. Tankene kverner, og så fort jeg lukker øynene blir jeg bombardert med groteske bilder.

HVEM ER JEG? HVOR ER JEG?

Ifølge fødselsdatoen min er tenårene nå over. Jeg er voksen. Likevel føler jeg meg mer bortkommen og forvirret enn noen gang, og det gjør meg så inderlig trist.

For tre år siden begynte jeg på ny skole. Andre året på vidergående. Til tross for at jeg trivdes der jeg gikk første året, så klødde det i kroppen, jeg trengte forandring. Noe nytt. Selv om jeg slet mye da også, og selv om jeg såvidt trodde jeg skulle klare å fullføre første året, så kastet jeg meg på hodet inn i noe nytt. Ikke bare begynte jeg(som aldri har gått i en klasse med mer enn 13 personer hele mitt liv)på en svær skole og i en svær klasse, men i tilegg gikk alt på engelsk(som jeg hadde enorm presentasjonsangst for å snakke). Jeg skjønner ikke at jeg turde, for å være helt ærlig! De første to dagene holdt jeg på å besvime av nervøsitet, men det tok ikke lang tid før jeg stortrivdes. Det gikk rett og slett som det suste! Ble kjent med mange i klassen og elsket fagene.
Men så sa det pang. Etter ca. en måned uten fravær, ble jeg liggende en uke i sengen. Intens deprimert. Jeg husker ikke om det var noe som utløste det, tror egentlig ikke det var noe spesielt. På et eller annet tidspunkt ble det bestemt at jeg skulle bli innlagt på psykiatrisk. Husker jeg faktisk gikk noen dager på skolen og prøvde å oppføre meg normalt, samtidig som jeg visste at jeg ble innlagt et par dager seinere.
Det var vel siste gangen jeg egentlig gikk skikkelig på skolen.

Jeg hadde allerede da tenkt i flere år at livet var alt for tungt. At jeg ikke lenger visste helt hva som var meg og hva som bare var depresjon. Følte meg ofte forvirret og så utrolig annerledes enn alle andre. Husker jeg følte jeg var helt feil. Feil skrudd sammen. Unormal. Men likevel hadde jeg helt til nå klart å leve et noenlunde 'normalt' liv. Jeg hadde en viss identitet. Jeg hadde venner, skole og dager som ikke var så verst.

Også heiv jeg meg uti og begynte på denne nye skolen da. Det er et mønster jeg ser igjen...Når jeg først fatter interesse for noe eller blir motivert så kan det bli så veldig intenst. Det er som om jeg føler jeg må skynde meg og utnytte motivasjonen før depresjonen tar meg igjen.

Mesteparten av året etter at jeg ble innlagt første gang besto vel strengt tatt bare av å ødelegge meg selv mest mulig. Første gangen på voksenavdelingen våren 2009 var også spiseforstyrrelsen et faktum. Jeg var deprimert, følte meg(og fikk høre at jeg var)som en kroniker, og så null fremtid som et 'normalt' menneske.

Men så ble jeg forelsket, utskrevet og alkoholiker. Det ble mildt sagt en turbulent sommer. En sommer hvor jeg både følte meg helt merkelig, forferdlig og fantastisk, og levde et totalt annerledes liv enn noengang før. Men det kunne jo ikke fortsette, det ville gått galt før eller siden. Jeg husker en ekstrem uro og rastløshet i disse månedene. Men likevel hadde jeg en veldig forsterket selvtillit. Nesten litt i overkant.

Jeg skrev uendelige mange søknader og var på flere jobbintervju på slutten av sommeren. Igjen så skjønner jeg ikke hvordan jeg turde. Og til slutt fikk jeg meg endelig jobb. I begynnelsen gikk det strålende og jeg elsket virkelig jobben min! Jeg aner ikke hvordan jeg plutselig klarte å jobbe så mye, men jo mer jeg jobbet jo mer ville jeg jobbe. Det var en helt ny følelse og jeg følte rett og slett jeg blomstret. At jeg på en måte hadde funnet meg selv litt.
I tilegg trente jeg. Mye styrketrening og bygget muskler, noe som igjen gjorde at jeg klarte å normalisere matinntaket og gå opp igjen til normalvekt.

Så knakk jeg foten i desember og gikk ned all vekten jeg hadde lagt på meg igjen iløpet av sommeren/høsten iløpet av kort tid. Og enda litt til. Og et alt for langt opphold på psykiatrisk som strengt tatt bare gjorde meg mer spiseforstyrret.
Fikk det veldig for meg at jeg skulle skaffe meg hund. Nå har riktignok det vært noe jeg hadde tenkt på lenge, men jeg ble ganske besatt av tanken. Og når jeg har fått noe for meg så skjer det som oftest. Jeg har jo desverre innsett etterhvert at det kanskje ikke var helt det rette for meg. Men samtidig er det jo ikke alltid man kan vite sånt på forhånd.

Ellers har det vært  få oppturer. Jobben har jeg enda ikke klart å komme skikkelig tilbake til. Skolen er langt fra fullført. Og her sitter jeg. 20 år og veier det samme som når jeg var 12. Likevel hellig overbevist om at jeg må gå ned nøyaktig 8 kilo til før jeg er fornøyd.

Forvirret over hva som egentlig er meg. Hvor jeg er. Hva som er symptomer og diagnoser, hva som egentlig bare er MEG. Hvor det ble av alle venner og fremtidsplaner? Hvor ble det av meg? Hvordan skal jeg klare å pusle sammen bitene igjen når ingen ser ut til å passe sammen?

Jeg føler jeg har gått hundre skritt tilbake etter hver eneste gode periode. Hver gang jeg føler jeg har funnet en liten del av meg selv igjen så forsvinner plutselig enda mer.

Hvordan skraper man sammen igjen en identitet når man verken er frisk nok til å jobbe eller gå på skole? Jeg skammer meg. Jeg vet jeg egentlig ikke har grunn til det. Jeg har gjennomgått så utrolig mye at jeg blir helt sliten av å tenke på det..Jeg håper jeg en gang kan klare å være stolt over at jeg har holdt ut og fortsatt å kjempe...At jeg kan bruke det til noe positivt... men akkurat nå kjenner jeg på mer skyldfølelse over for alt som har skjedd.

Men en ting har jeg fått utav alt sammen. En ting sitter jeg igjen med. Jeg vil ikke lengre dø. Jeg har ikke lengre konstante tanker om at; om ting ikke er bedret seg om 2 år så tar jeg selvmord. Jeg vil ikke lengre bruke livet på å ødelegge og hate meg selv. Det var vel ikke det at jeg direkte ville det før heller, jeg bare så ingen andre utveier og var overbevist om at jeg fortjente det.

Joda, jeg har fremdeles mine perioder. Jeg er fortsatt destruktiv, men jeg har på en måte våknet litt av den sløvende depresjonen som har lagt over meg i stor grad de siste 7 årene. Det kan jeg takke sommerleiren til IKS ifjor sommer for! Det føltes som et veiskille for meg. For første gang klarte jeg å føle på at det faktisk går an å bli helt bra. Og ikke minst at jeg fortjener det!

Det ble mye rot, men ikke alltid like lett å sortere alt som surrer rundt. Dette blir første bursdagen min siden jeg ble 17 at jeg ikke er innlagt, så jeg skal prøve å nyte dagen. Det er vanskelig når bulimien henger så tungt over meg, men kan ikke gjøre annet enn å prøve. Skal mest sannsynlig på tur med nevøene mine, og det er umulig å la være å smile når man er med dem :)