...

Hadde sånn halvveis planlagt å skrive et innlegg om ferien jeg har vært på, men føler det blir litt feil etter alt som har skjedd de siste dagene. Ordene sitter litt fast. Det jeg kan si er at uken har vært forferdlig. Det har vært enkelte positive stunder og opplevelser, men alt i alt har jeg virkelig fått kjenne på hvor syk jeg faktisk er. Jeg har fått erfare at jeg aldri mer skal reise på ferie når jeg er så dårlig.

Kom akkurat over med danskebåten til Norge da vi fikk høre om tragedien som hadde skjedd. Det føles fremdeles ganske uvirkelig. Sånne ting for tankekjøret til å nå nye høyder. Jeg tenker på hvor skjørt livet er. Hvor verdifullt det er. Hvor alt for kort det er til å drive krig mot seg selv. Alt for kort til å kaste vekk tid på selvhatet og destruktiviteten. Likevel har sykdommen vært mer intens enn noensinne den siste tiden. Jeg aner ikke hvordan jeg skal kjempe mot hatet jeg føler mot min egen kropp. Jeg føler meg fastkjørt i noe som ikke vil slippe taket.

Likevel. Dramaet denne helgen har fått meg til å våkne. Dradd meg ut av den tilstanden jeg var i etter en ubeskrivel tung uke som har presset meg til det ytterste. Jeg var nok i nærheten av det en kan  kalle suicidal. Noe jeg ikke er lengre. Likevel. Jeg er syk. Det kan ikke fortsette sånn. Livet er for kort til det. Jeg trenger hjelp.