Ting går ikke helt som planlagt og det gjør at begeret renner over. Var innstilt på en stor leilighet/sommerhus, men kom til en liten hytte. Fikk totalt sammenbrudd...Enda ikke klart å slutte å gråte. Det er jo ikke hytten i seg selv som er det egentlige problemet. Men likevel...Hadde innstilt meg på å få litt mer sårt trengt rom. Jeg har så utrolig vondt. Det er uutholdelig. Jeg må bruke all min energi for å sitte stille og oppføre meg 'normalt'. Trangen til å selvskade er enorm. Jeg er så sint på meg selv over at jeg lot meg selv ha forhåpninger, ja, til og med glede meg til ting. At jeg kunne utsette meg selv for den skuffelsen. Jeg føler meg helt knust invendig. Jeg er så skjør. Jeg vil så gjerne kunne ta meg sammen og gjøre det beste utav det. Men jeg makter ikke. Tårene vil ikke slutte å renne, smerten gir seg ikke. I skrivende stund ser jeg på flybilletter hjem. Jeg klarer ikke tanken på at jeg skal fortsette sånn som dette frem til lørdag/søndag. Klarer ikke tanken på å ødelegge for resten av familien pga. den fæle sykdommen som river meg i stykker. Den stygge, ekle, skamfulle sykdommen. Samtidig vil det føles som et ekstremt nederlag om jeg reiser hjem nå. Jeg vet jeg vil hate meg selv intenst for at jeg ikke klarte holde ut. Trangen til å straffe meg selv fordi jeg er så svak vil være uimotståelig. Så om jeg reiser hjem vet jeg det blir et totalt kaos av selvskading. Men tenker likevel det er bedre enn dette. Hjemme får sykdommen herje fritt, men i det minste får den ikke muligheten til å ødelegge ferien for de andre.
Jeg føler meg bare knekt. Vil bort. Føler jeg vil dø, selv om jeg nok egentlig ikke vil det. Bare takler ikke situasjonen. Ser ingen løsninger. Vil så gjerne kunne slappe av. Smile. Være med i legoland. Reise en tur til Tyskland. Alt vi har snakket om som jeg faktisk har sett litt frem til. Akkurat nå klarer jeg ikke kjenne på noe glede eller lyst i det hele tatt. Alt er bare sort og vondt. Jeg trenger å få utagert på en eller annen måte, men det kan bli stygt og det håper jeg de rundt meg slipper å måtte oppleve.
Jeg anr ikke. Jeg trenger hjelp rett og slett. Et mirakel. Hva i all verden skal jeg gjøre?
Åh jeg har så med deg å gjøre. Skulle ønske jeg kunne komme med noen støttende ord, men er tom for øyeblikket.. Kjenner til smerten og oppgittheten. Du må holde ut, det er svaret. Ikke gi opp. Aldri.
SvarSlettTenker på deg <3
Takk <3
SvarSlettMen spørsmålet nå er vel egentlig om jeg skal ta fly hjem eller om jeg skal bli værende...