Leiren og hjemkomsten

Jeg skal ikke lyve. Det var en tung leir. En leir med mange utfordringer. Men også en leir med fantastiske mennesker og fine opplevelser! Hadde bestemt meg for å prøve å la være å sammenligne den med fjorårets, men det var ikke alltid like lett. Fjorårets leir var en enorm oppvekker for meg, den gav meg motivasjon i bøttevis. Leiren i år ble litt mer dempet på den måten. Kanskje fordi jeg holdt litt tilbake, jeg vet ikke helt. Uansett hadde nok både kroppen og psyken godt av en HEL uke uten oppkast!*applaus* For å ikke snakke om at jeg fikk meg ut av isolasjonen og fikk snakket med masse herlige folk :)

Bulimien sto desverre i inngangsdøren og ønsket meg velkommen hjem(eller velkommen tilbake til helvetet kan vi vel heller kalle det?) Jeg var forsåvidt forberedt på det, men det gjør likevel ubeskrivelig vondt. Jeg vil jo ikke mer. Skjønner ikke hvordan den kan overbevise meg om at jeg har savnet den når den bare er tvers gjennom grusom?
Prøver likevel bare holde fast på at det bare var en liten utblåsning som følge av alt som skjedde på leiren. At jeg skal klare å komme litt inn i rutiner igjen i den uken som ligger fremfor meg. Jeg er nødt til det om jeg skal klare å være med familien til danmark på lørdag.
Det er så utrolig vanskelig, I tilegg til bulimien så drar anoreksien så utrolig i meg. Spesielt etter uken på leiren hvor jeg har spist til hvert måltid. Trangen til å sulte seg, få en "pause" fra alt er sterk.
Men jeg må vel bare bestemme meg. Lar jeg være å spise så vil jeg mest sannsynlig ikke klare å være med til Danmark. Er det virkelig verdt det å ligge hjemme og være dårlig bare for å gå ned noen usle kilo? Fornuften sier nei, men likevel er jeg ikke sikker.

Skal opp og snakke med overlegen på onsdag. Gruer meg litt. Vet enda ikke hva jeg egentlig skal si. Har lyst å nevne Modum igjen, men tviler på at det har noe for seg. De på Haukeland er altfor stolte og mener de har det beste tilbudet no matter what. Skal også ta ny beintetthetsprøve denne uken. Blir spennende å se om beinskjørheten har blitt bedre det siste året.

Før jeg reiste på leiren var jeg innom på ungdomspsykiatrisk og leverte et brev om at jeg gjerne ville ha kopi av alle papirene de hadde på meg. Leste gjennom dem idag. Det var utrolig mye negativt, endel var jeg forsåvidt enig i, mens noen ting synes jeg var helt feil. Det var uansett godt å få lest gjennom, for jeg ser, på tross av alt, at jeg på mange områder har utviklet meg i en positiv retning siden da.

Det sto også at jeg pleide ha gråteanfall som varte i timer. Dette er noe jeg helt hadde glemt, vet ikke om jeg husker hvordan det er å gråte sånn skikkelig lengre. Akkurat det er noe jeg savner. Å kunne gråte når jeg føler for det. Men man kan vel ikke få i pose og sekk. Heh. Tror ikke det er verdt å slutte på antidepresseivaen bare så jeg kan gråte igjen liksom.