Jeg klarer ikke forholde meg til minner. Klarer ikke forholde meg til følelsene som henger sammen med personer, opplevelser, ting. Det blir så intenst. Så jævla intenst. Det føles som om jeg skal bli gal, som om noen prøver å drukne meg; som om JEG drukner meg selv. Ikke alt er nødvendigvis negative ting heller...Det som har vært positivt er nesten like vanskelig å forholde seg til.

Har hoppet veldig mye frem og tilbake ikveld. Kanskje har det med at jeg har drukket alkohol for første gang på mange mange måneder? Jeg vet ikke. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor jeg ikke bare kan LEVE. Hvorfor har jeg så store problemer med alt? Det er så vanskelig å sette fingeren på det. Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde hatt en konkret grunn til hvorfor jeg er som jeg er. Det eneste som går igjen er besettelsen av ting. Det er som om jeg har et behov for å være besatt av noe? Alt fra personer til handlinger. Jeg kunne skrevet en hel liste. Men det er liksom den ene tingen som har gått igjen; jeg Må ha NOE/noen. Det har vært personer, det har vært rus, det har vært selvskading og nå spiseforstyrrelsen...Kanskje er det fordi jeg ikke klarer forholde meg til meg selv, kroppen min og følelsene? Kanskje er det derfor jeg har hatt det enorme behovet for å flytte fokus? Ved å bli totalt oppslukt i andre ting har jeg klart å flykte fra meg selv. Flyktet fra å trenge å forholde meg til meg selv. Men det har aldri fungert i lengden.

Jeg klarer ikke forholde meg til det som har skjedd i fortiden! Til hendelser og personer. Når jeg først knytter meg til personer, så blir det som alle andre ting; altfor intenst. Jeg føler jeg har mistet så utrolig mange fordi jeg ikke klarer å forholde meg til mine egne følelser og tanker! Det er så deprimerende å tenke på at jeg som oftest presser det bort. For hvor har det fått meg? Jeg er 20 år og sitter aleine i en leilighet dag ut og dag inn. Noen dager snakker jeg kanskje med helsepersonell og familie, men thats it. Jeg har trukket meg totalt vekk fra alt og alle. Men det verste er at jeg føler meg for svak til å bryte isolasjonen. For svak til å takle alle de intense følelsene som kommer med relasjoner. Hvordan skal jeg klare å både forholde meg til meg selv OG forholde meg til andre? Det føles helt umulig. Jeg ser ingen løsning. Det er vel ikke uten grunn at jeg fortsetter å flykte. Jeg føler meg identitetsløs...Samtidig føler jeg meg som en kameleon. Jeg forandrer meg utifra situasjon og personer. Jeg føler jeg er alt og ingenting på en gang. Jeg er hundre forskjellige personer...alle føles som meg; men samtidig er de så vidt forskjellige; hvordan i all verden skal de da kunne forenes?

Splittet. Delt-Alt og ingenting-En intens lengsel etter alt det som jeg ikke takler.