Papirer fra BUPA 2008

Da jeg var innlagt på lukket ungdomsavdeling i 2008 fikk jeg diagnosen bipolar. Den ble fjernet så fort jeg kommer over i voksenpsykiatrien, noe jeg forsåvidt var glad for, fordi jeg mener det er en diagnose jeg aldri burde fått. Uansett...Pga. at jeg har hatt denne diagnosen før, så ønsket de på Modum at jeg skulle bli utredet skikkelig for det. Må innrømme jeg virkelig ikke ser poenget i å kaste bort mer tid på å utrede noe jeg vet jeg  ikke har! Jeg har og har aldri hatt perioder som har vært lange nok til å kvalifisere til den maniske delen av bipolar, ergo kvalifiserer jeg ikke til noen bipolar-diagnose. Men uansett; jeg har måttet lete frem igjen papirene fra 2008 og skal ta de med på ansvarsgruppemøte på torsdag. Psykiateren og psykepleieren var veldig interessert i å lese gjennom det...og jeg håper vel egentlig det kan være nok til at de kan konkludere med at jeg ikke burde fått den diagnosen da, sånn at vi slipper bruke mer tid på det...Lov å håpe ihvertfall :P

Jeg blir like satt ut hver gang jeg leser gjennom de papirene. For det meste må jeg bare le for det virker så absurd...Det er helt utrolig hvor annerledes opplevelse de har hatt av meg og tiden jeg var der ifh. til hvordan jeg opplevde det selv. Når det er sagt så er det litt fint å lese gjennom også...Føler jo ofte at jeg står litt stille og ikke kommer meg noen vei; men jeg har absolutt utviklet meg på noen områder ifh. til da. Spesielt har jeg blitt UTROLIG mye flinkere til å si hva jeg mener, til å forklare og til å tørre å uttrykke meg.
(nesten litt for flink til tider x)

Her er noe av det som står i papirene;

Rapport

Bakgrunn for tester

*navnet mitt* er for tiden innlagt til differnsialdiagnostisk utredning med mistanke om affektiv lidelse. Testen vil gi innsikt i pasientens generelle psykiske fungering som person, herunder relasjonelle, kognitive og emosjonelle aspekter av personligheten.

Pasienten oppgir at hun kjenner seg trøtt og sliten, men jeg får god kontakt med henne og hun virker å ha lett for å forstå instruksjonene.

Resultat

Angående følelser

Testen støtter oppunder hypotesen om en mulig affektiv lidelser, eller at hun har en kronisk disposisjon for å kunne bli deprimert. Hun fremstår som en ekspressiv type person, som heller tar beslutninger basert på hvordan hun føler enn hvordan hun tenker. I beslutningssituasjoner er hun mer handler enn tenker(HÆ?)dvs at hun heller prøver ut ulike handlingsstrategier og hører på hva hun kjenner instinktivt heller enn å fundere over alternativer. Dvs at hun ofte bruker følelsene sine for å løse situasjoner eller ta beslutninger i situasjoner der hun med bedre hell burde tenkt gjennom, analysrt og planlagt sine hendelser(dette kan jeg virkelig ikke skjønne heller, da jeg, og spesielt før, overanalyserte det meste :P)

Denne "prøve og feile-metoden" gjør henne ineffektiv i beslutningsprosessen og gjør det vanskelig for henne å regulere følelser og tilpasse seg til de situasjonene hun er i.

Det virker som hun har mye emosjonelt stress for tiden og dette emosjonelle stresset blokkerer for de gode følelser og nytelser i livet(?). Om hun kunne funnet løsning på det som stresser henne, ville hun antagelivis føle seg mye bedre enn det hun gjør nå for tiden(nei, du tuller!)

Stressnivået kommer dels fra alle de negative følelser hun opplever mot seg selv, som handler om karakteristikker hun har, som hun tenker er ikke attraktive, dårlige beslutninger hun har tatt eller handlinger hun i ettertid tenker var dårlige. Det observeres også en spesielt negativ og dårlig internalisert følelse som har en trist og dysforisk kvalitet. Denne følelsen virker hun spesielt motvillig eller/og engstelig for å uttrykke. Måten hun internaliserer istedenfor å uttrykke følelser, utgjør en mistilpasset emosjonell blokade(fælt så mange fancy ord da:P) Antagelig er hun smertelig klar over at hun har mange flere følelser enn det hun klarer å uttrykke noe om.(joda...var og er ganske smertelig klar over det)

Denne typen konstellasjon av blokkerte følelser kan noen ganger bli kanalisert ut i somatiske plager( her sikter hun nok til mageproblemene mine; som jeg mener blir feil; mageproblemene gav meg psykiske problemer i første omgang; ikke omvendt...men ingen som vil høre på det nei...)

Hun er mindre villig enn de fleste andre til å bearbeide emosjonelle stimuli. Antagelig unngår hun å bli involvert i emosjonelt ladede situasjoner, og hun har en tendens til å avvise relasjoner, som vil kreve av henne at hun håndterer emosjonelt ladede situasjoner, slik som nære relasjoner gjør(....)

Det kan se ut til at hun har mindre kontroll over følelsene sine enn det som er vanlig for hennes aldersgruppe. Ikke nødvendigvis fordi hun ikke kan ha denne kontrollen, men fordi hun velger ikke å ha det(WTF? jeg VELGER å ikke ha det?)

Dette kan føre til humørsvingninger, der hun lar følelser, som av omverdenen kan bli sett på som barnslige, flyte fritt.(jo, takk for den du-_-)

Det kan føre til store tilpasningsvansker eller atferdsvansker, som kan assosieres til underliggende følelser av sinne og ergrelse mot andre mennesker, eller verden generelt. Selv om denne typen opposisjonell atferd også kan bidra til selvstendighet og frigjøring fra andre(wow, noe positivt!), kan det også stå i veien for å utvikle harmoniske relasjoner.

Hun virker mer psykologisk kompleks enn det som er vanlig i hennes alder(er dette et kompliment?) Antagelig vil hun kunne fungere på forskjellige måter over tid og fra til situasjon til situasjon.

(ihvertfall noe som stemmer)

Denne måten å fungere på gjør at hun kan bli sett på som en interessant person som kan vise forskjellige sider av seg selv.(yippi!)

På den annen side(måtte komme noe negativt og:P)kan hun få andre til å bli usikker, da ikke blir lett å forutsi og vanskelig å forstå seg på. Hun har en tendens til å være forvirret og usikker på hva hun selv føler, og har tilbøyelighet til å tilegge personer og hendelser i livet sitt både positive og negative karakteristikker, og dermed tilegge også positive hendelser en negativ valør, noe som igjen kan gjøre det vanskelig for henne å glede seg over noe eller føle seg vel.

(pessimist for life, eh?)

Kapasitet for kontroll og stresstoleranse

Hun virker å være i en tilstand av en mild, men kronisk stimuli-overbelastning, da hun ikke har nok psykologiske ressurser til å håndtere de krav som stilles til henne, både fra andre og fra de hun stiller seg selv. Kapasiteten for stress er dermed meget lav, og hun risikerer å få episodiske anfall av angst, irritabilitet, nervøsitet og spenning. Hun har lav frustrasjonstoleranse, og lite evne til å håndtere motgang( huffda), noe som kan gi en lav terskel for impulsive handlinger. I og med at den kroniske stimuli-overbelastningen er av en mild grad, vil hun også kunne fungere upåfallende i godt strukturerte omgivelser.

Selv-persepsjon

Det virker som om pasienten unngår å rette oppmerksomheten innover mot seg selv, noe som ofte kommer av dårlig selvfølelse. Og når hun først retter oppmerksomheten mot seg selv, har hun en tendens til å sammenligne seg ufordelaktig mot andre mennesker, som hun ser på som mer verdt enn det hun ser seg selv. Denne type grubling og kritisk gransking av seg selv, gir henne dårlig selvtillit og bidrar i stor grad til hennes depresjon.

Selvfølelsen hennes virker å være markert av negative og ufordelaktig holdning mot egen kropp og dens funksjoner. Hun ser antagelig på egen kropp som ødelagt eller ikke fungerende.(var det så rart etter årevis med omfattende mageproblemer som jeg hadde fått beskjed om at jeg på en eller annen måte var/er skyld i selv?o_O)

Hennes utstrakte negative kroppsbilde, er spesielt med på å forsterke de dysforiske følelser og pessimistiske synet hun har på egen situasjon og seg selv.

Interpersonlig perserpsjon

Hun viser omtrent like stor interesse for andre mennesker som det er vanlig at unge på hennes alder gjør. Vanligvis er dette en personlig styrke, somfører til god sosial tilpasning. I hennes tilfelle virker det mer som om hun er ukomfortabel når hun er sammen med andre, muligens pga. interpersonlige situasjon truer henne på en eller annen måte, eller får henne til å føle seg mindreverdig eller utilstrekkelig. Muligens vil andre se på henne som litt fjern eller reservert( haha, joda :P)

Informasjonsbearbeiding.

Hun virker å ha evne til å rette oppmerksomheten sin ifh. til det hun opplever på en rimelig fornuftig måte og dette må sies å være en personlig styrke(oj, jeg har visst positive sider også:P) Hun balanserer adaptivt mellom å håndtere situasjoner, og kan vekslemellom å engasjere seg og distanser seg. Når hun velger fornuftig mellom disse to strategiene ifh til deres natur, unngår hun å oversimplifisere komplekse situasjoner eller øke kompleksiteten i de som er rimelige enkle.

Kognisjon

Hun virker å være mer opptatt enn det som er vanlig på hennes alder i å gjenkjenne og gripe til konvensjonelle måter sosialt. Hun oppfører seg trolig ofte slik det er forventet sosialt, og tilpasser seg de regler som gjelder, unngår risikosituasjoner eller være den som gjør noe uventet eller sosialt mistilpasset(nja, er du så sikker på det du?)

Muligens kan hun være mer opptatt av å se ting slik de virkelig er, og ha en bedre evne til å gjøre seg opp en presis og riktig oppfatning av situasjon og mennesker rundt seg, enn det som er vanlig.

Tenkning

Hun virker å ha endel innvandrende tanker som hun har lite kontroll over. Disse tankene kan være bekymringsfulle tanker om at hun ikke klarer å stoppe andre mennesker eller situasjoner fra å bestemme hennes skjebne(øh, hæ?)

Det virker å ha en kobling til det tidligere nevnte situasjonelle stress, som må finne en løsning, før hun igjen kan konsentrere seg og samle tankene sine(?) På den annen side virker det ikke som om hun er klar over at hun har noen utilfredsstilte behov, og hun fremstår som ubekymret og likegyldig(eller bare distansert?)

Det bør vurderes om dette enten handler om at hun i grunnen er en ubekymret jente som sjelden har håp eller drømmer for seg selv, eller om det er slik at hun til enhver tid som hun kjenner et behov, behøver tilfredstille det umiddelbart(haha, hæ?)

Hun har evne til å tenke på en rimelig fleksibel måte, der hun har evne til å fundere på alternative perspektiver av det hun opplever, overveie å endre mening, og forholde seg åpen for ny informasjon eller ideer. Denne type fleksibilitet er en god ting å ha med seg i terapi.

Hun er mer tilbøyelig enn andre i å se verden på en pessimistisk måte(meget vanlig symptom ved depresjon ja...) Tvil og motløshet ser ut til å være to faste følgesvenner for henne(vi er gode venner ja!), og hun har en tendes til å forutse at også kjekke og attraktive muligheter ikke kommer til å bli noe bra(haha, hun får meg virkelig til å høres ut som en herlig person :P)

Dette er igjen noe som bidrar ifh til depresjon og som blir viktig å gjøre psykoterapeutiske intervensjoner ifh til.

EPIKRISE

Innlagt: 22.09.08

Utskrevet: 07.11.08

Diagnose: 

F314 Bipolar affektiv lidelse, aktuell episode, moderat depresjon

K580 Iriitabel tarm-syndrom

3(0) Inadekvat eller forstyrret kommunikasjon i familien

41 CGAS-skåring(noen som aner hva dette er for noe? o_O)

Noen måneder seinere ble jeg innlagt samme plassen via legevakten. Da sto det plutselig i epikrisen etterpå;

Diagnose F33.2 Tilbakevendense depressiv lidelse uten psykotiske symptomer.

Konklusjon:

Pasienten har en tilstand som ikke bare er preget av hennes bipolar 2 lidelse med muligens noe personlighetspatologisk utvikling. Pasienten er ambivalent til det meste. Hun både ønsker hjelp og avviser hjelp. Hun kan være åpen og diskutere situasjonen omkring skole for så å benekte like etter at ting er vanskelig.(Skjønner virkelig ikke hvor hun tar det fra...dette er overlegen der som skriver, hun er søren meg KOMPLETT tullete i hodet og burde aldri ha den jobben hun har...og har hatt de siste 20-årene)

Det er viktig å understreke at pasienten ikke oppfattes som suicidal, hennes sinnstilstand kan variere meget og uten tvil kan hun oppleve situasjon omkring henne helt uten mål og mening så suicidalitet er en nærmest kronisk tilstand.

Vennlig hilsen

Overlege *navn*

I tilegg er det skrevet en sykepleie/miljøsammenfatning hvor det sto at jeg var tilbaketrukket, vist lite samspill med andre pasienter og når jeg har gjort det har det vært totalt overfladisk.
Merkelig hvordan man kan bli oppfattet :P Har fremdeles god kontakt med flere av mine medpasienter fra den tiden så kan ikke akkurat si meg enig da men! 


Jeg har tenkt mer og mer på å gå i media når det gjelder dette med ungdomsposten. Det er helt hårreisende hvordan endel av opplegget der er...Tror folk hadde blitt litt sjokka om de fikk komme inn der og se! Enkelte ganger kunne det gå mange dager før jeg fikk gå ut i frisk luft fordi de ikke hadde nok ansatte(vi var låst inne, så måtte ha følge ut)..Selve utredningen var jo ganske grundig, men de gjorde jo absolutt ingenting med alle problemene de fortalte meg at jeg hadde...Var der bare på oppbevaring. Noen av de som var der hadde vært der LENGE. Hun ene(som forsåvidt bare var ute et par ganger i avdelingen) hadde vært der i nesten to år i strekk. Jeg er overbevist om at hvis jeg hadde komt inn i psykiatrien på et tidligere tidspunkt; så hadde jeg nok vært enda sykere enn det jeg har nå. Rett og slett fordi den posten gjør folk sykere...Jeg vet ikke om noen som har blitt bedre av å være der; og jeg kjenner ganske mange for å si det sånn! Opplegget(eller mangel på opplegg) har vært likt i årevis...Når kusinen min var innlagt der på 90-tallet pga. anoreksi så var det akkurat samme greien! Hun ble så mye dårligere av å være der at onkelen min tilslutt måtte få henne ut derfra og betale for privat behandling istedenfor.
Det jobber kjempemange flinke og greie sykepleiere og miljøarbeidere der...Problemet er ledelsen....Overlegen rettere sagt. Hun har jobbet der siden hun gikk utav universitetet for over 20 år siden. Hun mangler totalt evnen til medmennesklighet og empati og burde virkelig ikke jobbet en slik plass. Det virker desverre som om ingen tør si henne imot eller ta et oppgjør med hele opplegget...Verken tidligere pasienter eller ansatte. Og jeg kan forsåvidt skjønne det også; som mamma og pappa sa; folk er vel så glad når de endelig har fått seg vekk derfra at de helst vil slippe å noen gang skulle forholde seg til henne igjen.


Samtidig; om ikke vi som tidligere pasienter/pårørende snakker ut, hvem skal da gjøre det? Det er vel ikke uten grunn at hun har fått styre på som hun gjør i så mange år...


Dette må bli det lengste( og sikkert mest uinteressante) innlegget noensinne.  Men det hjalp litt på tankekjøret å få alt ned, så sier meg fornøyd med det jeg! Stjerne i boken til den som har orket å lese helt hit! Forhåpentligvis har dere lært noen nye fancy psykolog-ord også :P