Fikk brev idag om at henvisningen min var vurdert på nytt pga klagen som ble sendt. Denne gangen har de komt frem til at jeg har rett/behov for utredning og behandling og at jeg skal få dette innen 27.07. Vet ikke helt hva det innebærer(brevet var fra psykosomatisk avdeling og ikke sf-avdelingen) men det er ihvertfall et steg i riktig retning.
torsdag 30. mai 2013
lørdag 25. mai 2013
Motivasjon
Motivasjon har vært mangelvare for meg i det siste. Den har rett og slett vært totalt fraværende. Null motivasjon whatsoever. Samtidig har jeg følt meg ganske så apatisk. Ingen god kombinasjon.
Da blir det til at jeg sitter på gjerdet istedenfor å gjøre noe aktivt for å bedre situasjonen. Til og med når maten ikke er supervanskelig, så går det i samme sporet.
Det er ikke det at jeg ikke prøver, men det er noe som mangler. Det siste giret og den lille ekstra innsatsen som er nødvendig.
Samtidig føler jeg at jeg gjør alt jeg er istand til utifra nåværende situasjon.
Men det er ikke nok. Jeg gjør ikke alt jeg gjorde før eller alt jeg "bør". Ikke nok til å unngå at jeg mister muskler og kilo. Muskler og kilo som jeg har arbeidet så jævla hardt for å få. Som jeg til og med innimellom har klart å kjenne mestring over.
Det burde få meg til å gå inn for å snu. Sette inn det ekstra giret. Motivere.
Men jeg bryr meg ikke? HVORFOR bryr jeg meg ikke?
Stenger jeg av? Lukker alt inne?
Kanskje. Jeg vet ikke helt. Jeg vet bare at jeg tenker at jeg bryr meg, men jeg føler det ikke.
Det er i sånne stunder jeg skulle gitt mye for et støtteapparat som kunne gi meg et spark bak. Som kunne fortelle meg akkurat HVORFOR jeg skal kjempe. Personer som hadde visst hva de skulle si for sparke liv i motivasjonen igjen.
Eller, kanskje like viktig; HVORDAN de skulle si det. Jeg vet jo fakta, men det er utrolig hva det kan gjøre å høre det fra andre. Face to face.
Idag kjente jeg på et glimt av motivasjon og jeg prøver å gripe tak i det med begge hender.
Det er jo faktisk ting jeg egentlig har lyst å gjøre(selv om jeg har tendenser til å "glemme"det når jeg er dårlig). Felles til alle disse tingene er at helsen min må være på et visst nivå.
Min store sorg er jo det faktum at jeg har flere kroniske ting(i tilegg til sf-en) som jeg ikke kan gjøre så mye med. Da blir det lett til at sort/hvitt-tankegangen overtar; at om jeg uansett aldri bli helt frisk så kan det bare være. Da kan jeg liksågodt være 100% syk. Men det er jo bare tull. For det første er de færreste enten 100% frisk eller 100% syk, og for det andre så kan jeg jo gjøre mye mer når jeg er litt syk enn veldig syk!
Jeg kan kanskje ikke gjøre alt, eller så mye som jeg kunne ønske, men litt burde være mye bedre enn ingenting.
Det er denne samme motivasjonen som fikk meg til å skaffe akutttime hos legen min for to uker siden for å si at jeg trengte en innleggelse. Det var utallige grunner/unnskyldninger for å ikke gjøre det. Mange av de var spiseforstyrrelsens, noen av de reelle utfordringer ifh. til dette å få en innleggelse.
Tidligere erfaringer tilsier at jeg enten må skade meg alvorlig eller gå gjennom ørten med samtaler og frem og tilbake og mye styr for å (kanskje) tilslutt få en innleggelse.
Begge alternativer var lite fristende.
Likevel, jeg ba om innleggelse fordi det var det rette, fordi jeg vet innerst inne at det er viktig at jeg tar ansvar for min egen helse om jeg skal kunne bli frisk.
I håp om å slippe litt av byråkratiet, gikk jeg rett til legen min istedenfor VOP. Legen min er flink og tar meg på alvor(mer enn jeg kan si om andre).
Dessverre kunne hun ikke gjøre annet enn å henvise meg videre til VOP. Likevel hadde jeg et visst håp om at det at hun ringte skulle styrke "saken" min. At det kanskje ble litt mer fortgang i ting.
Jeg fikk en avtale tre dager senere, og legen var fornøyd med det(jeg og forsåvidt, fort for å være vop).
Men det ble dessverre ikke annerledes enn tidligere ganger...Ting drar ut. Jeg bli oppfordret til å prøve litt mer, fokusere på hva jeg kan gjøre for å unngå innleggelse osv(akkurat som jeg ikke allerede har prøvd...)
Det er ikke første gang, så jeg klarer heldigvis stå på mitt; men det er slitsomt og tar energi at jeg til og med for de som liksom skal være støttepparatet mitt hele tiden må bevise og argumentere.
Når det endelig er blitt en slags enighet, så brukes det evigheter på å sjekke litt her og der, kanskje sende et brev eller to osv. Frustrerende når jeg VET at de kunne fått i orden en innleggelse om de bare gikk inn for det. Jeg har vært på den dpsn flere ganger før. Jeg har vært i VOP-systemet siden jeg ble overført fra BUP i 2009. De vet det de trenger vite. De kjenner meg. Det burde ikke være et så stort prosjekt å få "lov"å få noen uker til å komme seg til hektene.
Som sagt; jeg visste jo egentlig alt dette på forhånd. Men kanskje hadde jeg håpet på at ting hadde forandret seg? At all innsatsen jeg har lagt ned og skrittene jeg har tatt i riktig retning skulle gi meg en fordel?
Joda (men det har vel vært mer ønsketenkning).
Likevel gjorde jeg det. Fordi det er viktig. Fordi det er det rette å gjøre. Og ja, jeg sier det om igjen og om igjen for å overbevise meg selv. Jeg er nødt til å tro på det, for jeg kjenner at spiseforstyrrelsen gjerne tar over om den får en sjanse.
Men ting ordner seg vel tilslutt? Samtidig, usikker på om tilslutt blir litt i seineste laget?
Jeg har allerede gått ned halvparten av det jeg la på meg på Modum. Vekten er ikke alt, men det er ikke akkurat et bra tegn.
Om noen uker skal jeg ta årets beintetthetsmåling. Kommer det siste årets innsats til å gi gevinst eller har det ikke noe å si med tanke på (fremdeles) manglende menstruasjon?
Jeg vet ikke. Ikke vet jeg hvordan jeg kommer til å reagere heller. Det kan slå begge veier. Redd et negativt resultat skal trigge spiseforstyrrelsen.
Tenker at benskjørheten kan vel knapt bli verre.
Samtidig så kan den jo absolutt det.
Da blir det til at jeg sitter på gjerdet istedenfor å gjøre noe aktivt for å bedre situasjonen. Til og med når maten ikke er supervanskelig, så går det i samme sporet.
Det er ikke det at jeg ikke prøver, men det er noe som mangler. Det siste giret og den lille ekstra innsatsen som er nødvendig.
Samtidig føler jeg at jeg gjør alt jeg er istand til utifra nåværende situasjon.
Men det er ikke nok. Jeg gjør ikke alt jeg gjorde før eller alt jeg "bør". Ikke nok til å unngå at jeg mister muskler og kilo. Muskler og kilo som jeg har arbeidet så jævla hardt for å få. Som jeg til og med innimellom har klart å kjenne mestring over.
Det burde få meg til å gå inn for å snu. Sette inn det ekstra giret. Motivere.
Men jeg bryr meg ikke? HVORFOR bryr jeg meg ikke?
Stenger jeg av? Lukker alt inne?
Kanskje. Jeg vet ikke helt. Jeg vet bare at jeg tenker at jeg bryr meg, men jeg føler det ikke.
Det er i sånne stunder jeg skulle gitt mye for et støtteapparat som kunne gi meg et spark bak. Som kunne fortelle meg akkurat HVORFOR jeg skal kjempe. Personer som hadde visst hva de skulle si for sparke liv i motivasjonen igjen.
Eller, kanskje like viktig; HVORDAN de skulle si det. Jeg vet jo fakta, men det er utrolig hva det kan gjøre å høre det fra andre. Face to face.
Idag kjente jeg på et glimt av motivasjon og jeg prøver å gripe tak i det med begge hender.
Det er jo faktisk ting jeg egentlig har lyst å gjøre(selv om jeg har tendenser til å "glemme"det når jeg er dårlig). Felles til alle disse tingene er at helsen min må være på et visst nivå.
Min store sorg er jo det faktum at jeg har flere kroniske ting(i tilegg til sf-en) som jeg ikke kan gjøre så mye med. Da blir det lett til at sort/hvitt-tankegangen overtar; at om jeg uansett aldri bli helt frisk så kan det bare være. Da kan jeg liksågodt være 100% syk. Men det er jo bare tull. For det første er de færreste enten 100% frisk eller 100% syk, og for det andre så kan jeg jo gjøre mye mer når jeg er litt syk enn veldig syk!
Jeg kan kanskje ikke gjøre alt, eller så mye som jeg kunne ønske, men litt burde være mye bedre enn ingenting.
Det er denne samme motivasjonen som fikk meg til å skaffe akutttime hos legen min for to uker siden for å si at jeg trengte en innleggelse. Det var utallige grunner/unnskyldninger for å ikke gjøre det. Mange av de var spiseforstyrrelsens, noen av de reelle utfordringer ifh. til dette å få en innleggelse.
Tidligere erfaringer tilsier at jeg enten må skade meg alvorlig eller gå gjennom ørten med samtaler og frem og tilbake og mye styr for å (kanskje) tilslutt få en innleggelse.
Begge alternativer var lite fristende.
Likevel, jeg ba om innleggelse fordi det var det rette, fordi jeg vet innerst inne at det er viktig at jeg tar ansvar for min egen helse om jeg skal kunne bli frisk.
I håp om å slippe litt av byråkratiet, gikk jeg rett til legen min istedenfor VOP. Legen min er flink og tar meg på alvor(mer enn jeg kan si om andre).
Dessverre kunne hun ikke gjøre annet enn å henvise meg videre til VOP. Likevel hadde jeg et visst håp om at det at hun ringte skulle styrke "saken" min. At det kanskje ble litt mer fortgang i ting.
Jeg fikk en avtale tre dager senere, og legen var fornøyd med det(jeg og forsåvidt, fort for å være vop).
Men det ble dessverre ikke annerledes enn tidligere ganger...Ting drar ut. Jeg bli oppfordret til å prøve litt mer, fokusere på hva jeg kan gjøre for å unngå innleggelse osv(akkurat som jeg ikke allerede har prøvd...)
Det er ikke første gang, så jeg klarer heldigvis stå på mitt; men det er slitsomt og tar energi at jeg til og med for de som liksom skal være støttepparatet mitt hele tiden må bevise og argumentere.
Når det endelig er blitt en slags enighet, så brukes det evigheter på å sjekke litt her og der, kanskje sende et brev eller to osv. Frustrerende når jeg VET at de kunne fått i orden en innleggelse om de bare gikk inn for det. Jeg har vært på den dpsn flere ganger før. Jeg har vært i VOP-systemet siden jeg ble overført fra BUP i 2009. De vet det de trenger vite. De kjenner meg. Det burde ikke være et så stort prosjekt å få "lov"å få noen uker til å komme seg til hektene.
Som sagt; jeg visste jo egentlig alt dette på forhånd. Men kanskje hadde jeg håpet på at ting hadde forandret seg? At all innsatsen jeg har lagt ned og skrittene jeg har tatt i riktig retning skulle gi meg en fordel?
Joda (men det har vel vært mer ønsketenkning).
Likevel gjorde jeg det. Fordi det er viktig. Fordi det er det rette å gjøre. Og ja, jeg sier det om igjen og om igjen for å overbevise meg selv. Jeg er nødt til å tro på det, for jeg kjenner at spiseforstyrrelsen gjerne tar over om den får en sjanse.
Men ting ordner seg vel tilslutt? Samtidig, usikker på om tilslutt blir litt i seineste laget?
Jeg har allerede gått ned halvparten av det jeg la på meg på Modum. Vekten er ikke alt, men det er ikke akkurat et bra tegn.
Om noen uker skal jeg ta årets beintetthetsmåling. Kommer det siste årets innsats til å gi gevinst eller har det ikke noe å si med tanke på (fremdeles) manglende menstruasjon?
Jeg vet ikke. Ikke vet jeg hvordan jeg kommer til å reagere heller. Det kan slå begge veier. Redd et negativt resultat skal trigge spiseforstyrrelsen.
Tenker at benskjørheten kan vel knapt bli verre.
Samtidig så kan den jo absolutt det.
fredag 24. mai 2013
Takk for ingenting
Kom akkurat ut fra møtet på VOP. Snakket litt om hvordan jeg hadde det, hvordan dagene mine er. Ikke så mye mer. Jeg kunne visst ikke få plass på den avdelingen de nevnte sist. De skulle sende et brev for å høre på en av de andre avdelingene(hvor jeg har vært før) om det var aktuelt med noe der.
Fikk ny avtale på VOP 4.juni så vi kunne snakkes da, se om det kaaaanskje var komt noe svar fra dpsn.
Herlighet så tragisk. 4.juni er det
nesten en måned siden jeg var hos legen min og ba om innleggelse(etter å allerede ha utsatt det noen uker). Målet var jo å få noen uker til å komme inn igjen på sporet igjen, men med denne hastigheten kommer det knapt til å være spor igjen når(om)jeg får innleggelsen.
onsdag 22. mai 2013
Update
Er så utrolig lei av å ikke ha internett i leiligheten! Har jo mobilen; det funker greit til ting som instagram og facebook, men ikke noe særlig til blogging og andre ting.
Møtet på VOP sist uke gikk vel mye som forventet. Jeg sa litt om hvordan ståa er og fikk det vanlige spørsmålet om hva de kan hjelpe meg med, hva jeg har behov for. Jeg sier hva jeg føler jeg har behov for(en kortere innleggelse i dette tilfellet)og får til svar; ja, ok, men hva annet kan vi hjelpe deg med/hvilke andre behov har du?
Alltid samme greien. Lurer litt på hvorfor de egentlig spør når svaret mitt tydeligvis aldri er det svaret de søker. HAKK I PLATA, anyone?
Uansett. Jeg holdt på mitt. At jeg ikke ser så mye annet som kan hjelpe akkurat nå. At jeg virkelig har prøvd de siste ukene, uten at ting har gått spesielt mye bedre. At jeg ikke VIL innlegges, men at det fornuftsmessig nok er det klokeste å gjøre.
Med andre ord føler jeg at jeg for ørtende gang må "bevise" hvorfor jeg kvalifiserer til en innleggelse. Det er ikke nok at jeg faktisk trosser spiseforstyrrelsen og tar kontakt. At jeg ærlig på at jeg sliter og at jeg trenger at noen andre tar ansvaret sammen med meg en periode.
Det burde være nok, men det er ikke det.
Jeg merker jeg blir litt sint når jeg skriver om dette. Selv om en stor del av meg tenker at det ikke er så farlig, jeg trenger ikke innleggelse, jeg er jo ikke så dårlig osv. Så er det en enda større del som tenker at dette er helt feil.
Jeg har en alvorlig sykdom, jeg har vært livstruende syk. Burde ikke helsevesenet gjøre det de kan for å unngå tilbakefall? Når sykdommen tydelig forverrer seg igjen skal man ikke da ta affære? Hvor lenge skal man gå hjemme og streve på egenhånd og bli dårligere før man har "fortjent" å få mer hjelp? Til man er halvveis tilbake til utgangspunktet? Tre-fjerdedeler?
Er det ikke bedre å være føre var og bli innlagt en gang for mye enn en gang for lite?
Litt for tidlig enn litt for sent?
Mitt inntrykk er at hovedfokuset er ; hva kan vi gjøre for å unngå innleggelse?
Istedenfor; HVA kan hjelpe og hva har pasienten faktisk behov for?
En stor del av denne tankegangen handler nok desverre om penger og kapasitet.
For all del, jeg sier ikke at alle problemer man møter på skal løses med innleggelse; men fokuset burde være mer på hva som gagner pasienten. Ikke på hvordan man kan tyne folk til å holde ut og håpe på at ting snur; noe det sikkert gjør i enkelte tilfeller, men sjansene for at man blir sykere og gjerne ender som akuttinnlagg på et senere tidspunkt er i mine øyner alt for stor.
Nå sporet jeg litt av, anyway, vi ble enige om å snakkes over pinsen. Har ny avtale på fredag. Psykiateren lovde å sjekke ut med nærmeste DPS om muligheter for innleggelse. Jeg spurte også om det fantes noen ordning med brukerstyrte innleggelser; noe de ikke visste, men skulle sjekke ut.
Jeg har ikke store forventninger, men for all del, det kan godt være vi finner en grei løsning, eventually. TTT.
Det går greit med meg altså. Jeg klarer meg så langt. Jeg får ikke til maten helt sånn som jeg burde og enkelte bulimiske dager gjør at jeg har lyst å legge meg og ikke stå opp mer. Men for det meste klarer jeg meg. Det er ikke dramatisk på den måten at jeg er i noe akutt fare. Samtidig er jeg inne i en negativ trend og går ikke helt i den retningen jeg burde. Det er kanskje bare små skritt, men hvert skritt fjerner meg jo sakte fra det sunne og friske målet.
Møtet på VOP sist uke gikk vel mye som forventet. Jeg sa litt om hvordan ståa er og fikk det vanlige spørsmålet om hva de kan hjelpe meg med, hva jeg har behov for. Jeg sier hva jeg føler jeg har behov for(en kortere innleggelse i dette tilfellet)og får til svar; ja, ok, men hva annet kan vi hjelpe deg med/hvilke andre behov har du?
Alltid samme greien. Lurer litt på hvorfor de egentlig spør når svaret mitt tydeligvis aldri er det svaret de søker. HAKK I PLATA, anyone?
Uansett. Jeg holdt på mitt. At jeg ikke ser så mye annet som kan hjelpe akkurat nå. At jeg virkelig har prøvd de siste ukene, uten at ting har gått spesielt mye bedre. At jeg ikke VIL innlegges, men at det fornuftsmessig nok er det klokeste å gjøre.
Med andre ord føler jeg at jeg for ørtende gang må "bevise" hvorfor jeg kvalifiserer til en innleggelse. Det er ikke nok at jeg faktisk trosser spiseforstyrrelsen og tar kontakt. At jeg ærlig på at jeg sliter og at jeg trenger at noen andre tar ansvaret sammen med meg en periode.
Det burde være nok, men det er ikke det.
Jeg merker jeg blir litt sint når jeg skriver om dette. Selv om en stor del av meg tenker at det ikke er så farlig, jeg trenger ikke innleggelse, jeg er jo ikke så dårlig osv. Så er det en enda større del som tenker at dette er helt feil.
Jeg har en alvorlig sykdom, jeg har vært livstruende syk. Burde ikke helsevesenet gjøre det de kan for å unngå tilbakefall? Når sykdommen tydelig forverrer seg igjen skal man ikke da ta affære? Hvor lenge skal man gå hjemme og streve på egenhånd og bli dårligere før man har "fortjent" å få mer hjelp? Til man er halvveis tilbake til utgangspunktet? Tre-fjerdedeler?
Er det ikke bedre å være føre var og bli innlagt en gang for mye enn en gang for lite?
Litt for tidlig enn litt for sent?
Mitt inntrykk er at hovedfokuset er ; hva kan vi gjøre for å unngå innleggelse?
Istedenfor; HVA kan hjelpe og hva har pasienten faktisk behov for?
En stor del av denne tankegangen handler nok desverre om penger og kapasitet.
For all del, jeg sier ikke at alle problemer man møter på skal løses med innleggelse; men fokuset burde være mer på hva som gagner pasienten. Ikke på hvordan man kan tyne folk til å holde ut og håpe på at ting snur; noe det sikkert gjør i enkelte tilfeller, men sjansene for at man blir sykere og gjerne ender som akuttinnlagg på et senere tidspunkt er i mine øyner alt for stor.
Nå sporet jeg litt av, anyway, vi ble enige om å snakkes over pinsen. Har ny avtale på fredag. Psykiateren lovde å sjekke ut med nærmeste DPS om muligheter for innleggelse. Jeg spurte også om det fantes noen ordning med brukerstyrte innleggelser; noe de ikke visste, men skulle sjekke ut.
Jeg har ikke store forventninger, men for all del, det kan godt være vi finner en grei løsning, eventually. TTT.
Det går greit med meg altså. Jeg klarer meg så langt. Jeg får ikke til maten helt sånn som jeg burde og enkelte bulimiske dager gjør at jeg har lyst å legge meg og ikke stå opp mer. Men for det meste klarer jeg meg. Det er ikke dramatisk på den måten at jeg er i noe akutt fare. Samtidig er jeg inne i en negativ trend og går ikke helt i den retningen jeg burde. Det er kanskje bare små skritt, men hvert skritt fjerner meg jo sakte fra det sunne og friske målet.
onsdag 15. mai 2013
Usikker
Det er lenge siden jeg har vært så usikker på hva jeg egentlig føler. Eller, jeg kjenner jo godt hva jeg føler, men jeg klarer på en måte ikke sortere det. Klarer ikke komme til en konklusjon.
Derfor blir det bare til at jeg fortsetter i samme spor. Hva er det jeg venter på? En åpenbaring?
Neimen om jeg vet.
Det største problemet er at jeg ikke bryr meg nok. Jeg er apatisk. Ikke hele tiden, men mye.
Jeg vet jeg burde bry meg mer(jeg bryr meg jo egentlig?)
Jeg gav beskjed allerede for en måneds tid siden at jeg var litt ute og kjørte, at jeg hadde behov for mer støtte. Det fikk jeg ikke. Istedenfor å få hjelp til å komme tilbake i rytmen, så har det utviklet seg en ny rytme. En som jeg, rent fornuftsmessig, ser ikke er hensiktsmessig. En rytme som bryter ned istedenfor å bygge opp.
Jeg skjønner nå hvorfor de på Modum snakket om at det var positivt at jeg gikk opp såpass mye før jeg reiste hjem. Da har man litt å gå på ifh til eventull vektnedgang/tilbakefall.
Samtidig er nok det en av grunnene til at jeg ikke har vært så nøye på det...jeg er/var jo knapt nok undervektig liksom.
Det at jeg for ørtende gang føler jeg ikke blir tatt på alvor av helsevesenet har bare forsterket følelsen.
Men jeg vet jo at det er feil! Selv om jeg ikke er dødssyk for øyeblikket, så har jeg vært det. Jeg kan ikke bare sitte å se på at jeg risikerer å havne tilbake igjen dit jeg var...jeg kunne ønske de på VOP kunne se alvoret...
På mandag fikk jeg en hastetime til legen min. Jeg sa til henne at jeg trodde jeg trengte en innleggelse på nærmeste DPS i noen uker. Jeg skulle gjerne unngått det og ikke har jeg spesielt lyst. Det frister mest å bare surre videre og håpe at noen andre tar ansvaret for å være ærlig!
Men samtidig er det jo mitt liv og VOP har vist før at de ikke tar imot meg når jeg faller uansett...
Hadde håpet at hun kunne snakke med DPSen direkte, men det eneste hun kunne gjøre var visst å skaffe time på VOP. Så nå skal jeg ned dit imorgen å snakke om en eventuell innleggelse+klage på henvisningen som ble sendt. Gleder meg ikke!
lørdag 4. mai 2013
I'm a monster, I'm a m-monster.
Nei,nei, nei, nei. Det er ikke jeg. Det er spiseforstyrrelsen. Den er et monster. Jeg er et menneske. Jeg er verdt noe, jeg betyr noe, jeg gjør mitt beste. Jeg er ikke fæl, håpløs eller uten verdi.
Spiseforstyrrelsen er.
Jeg prøver å bruke sånne hjelpetanker. Om igjen og om igjen. Hjelper det? Usikker. I bedre perioder kan det nok ha en viss effekt, men i dårligere perioder føles det bare som tull.
Jeg vet det, men jeg tror ikke på det.
Jeg vet at folk bryr seg om meg, at det finnes folk som liker meg. At jeg har gode egenskaper. Jada.
Men akkurat nå føler jeg meg bare jævlig. Jeg føler meg mislykket og utilstrekkelig.
Den siste måneden har vært dårlig ifh. til maten. Det er flere uker siden jeg snakket med legen min om det, med de på VOP. At jeg trenger oppfølging og burde ha fått det for lenge siden. Jeg har jo vært hjemme 3 måneder uten noe som helst! Jeg klarte meg greit i begynnelsen. Såklart har jeg hatt dårligere dager hvor ting ikke har fungert. Men sånn alt i alt har jeg klart å holde meg til en plan og rytme. Jeg har falt, men reist meg igjen.
Nå derimot...Nå vet jeg ikke helt hva som har skjedd. Dette er noe annet. Det begynte med at jeg gikk på en antibiotikakur som gjorde meg veldig kvalm. Jeg klarte ikke få i meg tilstrekkelig og kjente at jeg ble svakere på trening osv. Etter at kuren var endt hadde jeg problemer med å øke inntaket igjen til tross for at kvalmen avtok. I tilegg var jeg så dum(!)at jeg begynte å veie meg igjen. Noe av det lureste jeg har gjort har vært å ikke veie meg.
Alt i alt har det vært flere faktorer som gjorde at fokuset mitt ble helt feil. Samtidig har tankene vært der at det er ikke så farlig, jeg er jo knapt undervektig, dessuten kaster jeg ikke opp(som har vært mitt hovedproblem).
Så har det bare ballet på seg. Mestringen styrketreningen har gitt meg forsvant og treningen har mistet litt mål og mening. Ryggproblemene har komt tilbake for fullt. .Bulimien har blomstret opp igjen og med den kommer en intens følelse av å være ekkel+trang til selvskading.
Vekten har gått ned og det føles som det eneste jeg klarer mestre.
Ond sirkel, ond sirkel, ond sirkel.
Har vært ganske lei meg fordi jeg måtte si nei til å flytte i en leilighet som etter mitt syn var helt perfekt for meg. Kjente han som leide den ut, den var passe stor og fin, genial beliggenhet ifh. til skolen+jeg fikk ha hund der. Problemet var at NAV ikke ville hjelpe meg og dermed ble det for dyrt.
Frustrerende fordi NAV mener jeg må finne noe billigere, men det finnes jo ikke billigere leiligheter her! Dessuten vil nesten ingen ha hund...
Idag fikk jeg svar på henvisningen som ble sendt til Haukeland. Jeg får ikke en gang komme til vurderingssamtale..Utifra henvisningen har de visst vurdert at jeg ikke har behov for poliklinisk behandling. Vet nesten ikke hva jeg skal si jeg. Lurer veldig på hva som ble skrevet i henvisningen for å si det sånn! Hun som skrev den snakket ikke en gang med meg før hun sendte den...Synes det var veldig dårlig. Har på følelsen at hun har skrevet ting som ikke stemmer(hun kjenner meg jo ikke i det hele tatt).
Mine første tanker var at; jaha, det er vel fordi jeg er for tjukk? Jeg har kjempet meg opp i vekt og nå skal jeg ikke få videre hjelp fordi jeg er for "frisk"?
Men etter å ha lest gjennom det skikkelig har jeg kommet frem til at det må være henvisningen det var noe galt med. For det sto" ifølge henvisningen er du for tiden ikke innstilt på å gå inn i et psykoterapeutisk arbeid. Seksjon for spiseforstyrrelser har tilbud til dem som er innstilt på å arbeide psykoterapeutisk med sin spiseforstyrrelse"
Visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Utifra dette høres det ut som vedkommende som har henvist meg har skrevet at jeg ikke er innsilt på å arbeide med spiseforstyrrelsen min...Noe som er så feil som det overhodet er mulig å bli! Skjønner ikke hvordan hun kan ha skrevet noe sånt? Jeg har jo nærmest tryglet de siste tre månedene om at denne henvisningen skulle bli sendt; nettopp fordi jeg ER innstilt med å jobbe på spiseforstyrrelsen..
Planen nå er å på mandag finne ut hva i helvetet hun har skrevet i henvisningen og HVORFOR hun har skrevet det. Så skal jeg reise til legen min å få henne til å skrive en skikkelig henvisningen, så jeg kan bli vurdert på RETT grunnlag. Jeg er så drittlei av at VOP roter og ødelegger alt for meg. Dette er ikke første gang for å si det sånn! I fremtiden skal jeg la legen min få ta seg av alt av henvisninger og lignende. Henne kan jeg i det minste stole på.
En liten positiv ting til slutt; jeg har endelig fått time til psykomotorisk fysioterapi! Har stått på venteliste i to år! Bedre sent enn aldri :P
Spiseforstyrrelsen er.
Jeg prøver å bruke sånne hjelpetanker. Om igjen og om igjen. Hjelper det? Usikker. I bedre perioder kan det nok ha en viss effekt, men i dårligere perioder føles det bare som tull.
Jeg vet det, men jeg tror ikke på det.
Jeg vet at folk bryr seg om meg, at det finnes folk som liker meg. At jeg har gode egenskaper. Jada.
Men akkurat nå føler jeg meg bare jævlig. Jeg føler meg mislykket og utilstrekkelig.
Den siste måneden har vært dårlig ifh. til maten. Det er flere uker siden jeg snakket med legen min om det, med de på VOP. At jeg trenger oppfølging og burde ha fått det for lenge siden. Jeg har jo vært hjemme 3 måneder uten noe som helst! Jeg klarte meg greit i begynnelsen. Såklart har jeg hatt dårligere dager hvor ting ikke har fungert. Men sånn alt i alt har jeg klart å holde meg til en plan og rytme. Jeg har falt, men reist meg igjen.
Nå derimot...Nå vet jeg ikke helt hva som har skjedd. Dette er noe annet. Det begynte med at jeg gikk på en antibiotikakur som gjorde meg veldig kvalm. Jeg klarte ikke få i meg tilstrekkelig og kjente at jeg ble svakere på trening osv. Etter at kuren var endt hadde jeg problemer med å øke inntaket igjen til tross for at kvalmen avtok. I tilegg var jeg så dum(!)at jeg begynte å veie meg igjen. Noe av det lureste jeg har gjort har vært å ikke veie meg.
Alt i alt har det vært flere faktorer som gjorde at fokuset mitt ble helt feil. Samtidig har tankene vært der at det er ikke så farlig, jeg er jo knapt undervektig, dessuten kaster jeg ikke opp(som har vært mitt hovedproblem).
Så har det bare ballet på seg. Mestringen styrketreningen har gitt meg forsvant og treningen har mistet litt mål og mening. Ryggproblemene har komt tilbake for fullt. .Bulimien har blomstret opp igjen og med den kommer en intens følelse av å være ekkel+trang til selvskading.
Vekten har gått ned og det føles som det eneste jeg klarer mestre.
Ond sirkel, ond sirkel, ond sirkel.
Har vært ganske lei meg fordi jeg måtte si nei til å flytte i en leilighet som etter mitt syn var helt perfekt for meg. Kjente han som leide den ut, den var passe stor og fin, genial beliggenhet ifh. til skolen+jeg fikk ha hund der. Problemet var at NAV ikke ville hjelpe meg og dermed ble det for dyrt.
Frustrerende fordi NAV mener jeg må finne noe billigere, men det finnes jo ikke billigere leiligheter her! Dessuten vil nesten ingen ha hund...
Idag fikk jeg svar på henvisningen som ble sendt til Haukeland. Jeg får ikke en gang komme til vurderingssamtale..Utifra henvisningen har de visst vurdert at jeg ikke har behov for poliklinisk behandling. Vet nesten ikke hva jeg skal si jeg. Lurer veldig på hva som ble skrevet i henvisningen for å si det sånn! Hun som skrev den snakket ikke en gang med meg før hun sendte den...Synes det var veldig dårlig. Har på følelsen at hun har skrevet ting som ikke stemmer(hun kjenner meg jo ikke i det hele tatt).
Mine første tanker var at; jaha, det er vel fordi jeg er for tjukk? Jeg har kjempet meg opp i vekt og nå skal jeg ikke få videre hjelp fordi jeg er for "frisk"?
Men etter å ha lest gjennom det skikkelig har jeg kommet frem til at det må være henvisningen det var noe galt med. For det sto" ifølge henvisningen er du for tiden ikke innstilt på å gå inn i et psykoterapeutisk arbeid. Seksjon for spiseforstyrrelser har tilbud til dem som er innstilt på å arbeide psykoterapeutisk med sin spiseforstyrrelse"
Visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Utifra dette høres det ut som vedkommende som har henvist meg har skrevet at jeg ikke er innsilt på å arbeide med spiseforstyrrelsen min...Noe som er så feil som det overhodet er mulig å bli! Skjønner ikke hvordan hun kan ha skrevet noe sånt? Jeg har jo nærmest tryglet de siste tre månedene om at denne henvisningen skulle bli sendt; nettopp fordi jeg ER innstilt med å jobbe på spiseforstyrrelsen..
Planen nå er å på mandag finne ut hva i helvetet hun har skrevet i henvisningen og HVORFOR hun har skrevet det. Så skal jeg reise til legen min å få henne til å skrive en skikkelig henvisningen, så jeg kan bli vurdert på RETT grunnlag. Jeg er så drittlei av at VOP roter og ødelegger alt for meg. Dette er ikke første gang for å si det sånn! I fremtiden skal jeg la legen min få ta seg av alt av henvisninger og lignende. Henne kan jeg i det minste stole på.
En liten positiv ting til slutt; jeg har endelig fått time til psykomotorisk fysioterapi! Har stått på venteliste i to år! Bedre sent enn aldri :P
tirsdag 16. april 2013
Litt tomt
Føler meg ganske så apatisk om dagene. Mangler liksom motivasjon og tiltakslyst til å gjøre noe som helst. Mest lyst å ligge i sengen.
Bursdagen min nærmer seg forresten. Hadde vel egentlig bestemt meg for at i år skulle jeg feire skikkelig. Har ikke feiret bursdagen min de siste fire årene.
Hater å bygge opp forventninger og har lenge følt at jeg uansett ikke fortjener noe som helst. Men denne bursdagen hadde jeg altså bestemt skulle bli annerledes.
Nå er jeg ikke like sikker lengre. Ikke fordi jeg ikke fortjener det; men hvordan gjøre noe man har lyst til når man ikke har lyst til noe? Det føles bare som tiltak og ork. Samtidig vet jeg jo at innerst inne at det hadde vært kjekt om dagen kunne blitt litt hyggeligere og innholdsrik enn en vanlig hverdag.
Ifjor på denne tiden var jeg jo veldig dårlig og innlagt. At jeg hadde bursdag gjorde det egentlig bare enda verre. Man skal jo liksom ha det fint på bursdagen sin.
Bursdagen min nærmer seg forresten. Hadde vel egentlig bestemt meg for at i år skulle jeg feire skikkelig. Har ikke feiret bursdagen min de siste fire årene.
Hater å bygge opp forventninger og har lenge følt at jeg uansett ikke fortjener noe som helst. Men denne bursdagen hadde jeg altså bestemt skulle bli annerledes.
Nå er jeg ikke like sikker lengre. Ikke fordi jeg ikke fortjener det; men hvordan gjøre noe man har lyst til når man ikke har lyst til noe? Det føles bare som tiltak og ork. Samtidig vet jeg jo at innerst inne at det hadde vært kjekt om dagen kunne blitt litt hyggeligere og innholdsrik enn en vanlig hverdag.
Ifjor på denne tiden var jeg jo veldig dårlig og innlagt. At jeg hadde bursdag gjorde det egentlig bare enda verre. Man skal jo liksom ha det fint på bursdagen sin.
fredag 12. april 2013
The birds they sang
at the break of day
Start again
I heard them say
Don't dwell on what
has passed away
or what is yet to be.
Ah the wars they will
be fought again
The holy dove
She will be caught again
bought and sold
and bought again
the dove is never free.
at the break of day
Start again
I heard them say
Don't dwell on what
has passed away
or what is yet to be.
Ah the wars they will
be fought again
The holy dove
She will be caught again
bought and sold
and bought again
the dove is never free.
Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
There is a crack, a crack in everything
That's how the light gets in.
torsdag 11. april 2013
Uncover
Denne sangen treffer meg veldig om dagen. Beskriver mye.
Jeg er usikker på hvor jeg er, hva jeg vil. Det går jo greit sånn egentlig; og det er kanskje litt av problemet? Jeg vet at endel av tankene og følelsene mine som har fått bli til handlinger i det siste, ikke akkurat er det man kan kalle 'friske'. At jeg kjenner jeg blir lettere trigget og til en viss grad (u)bevisst oppsøker triggere. Samtidig er jeg usikker på hvor mye jeg bryr meg. Hvor viktig det egentlig er. Usikker på om det er noe som jeg vil ta tak i eller om det er helt greit at det er litt sånn en periode.
Innerst inne kunne jeg nok ønsket at jeg hadde hatt noen rundt meg som jeg følte jeg kunne snakke med. Som et par stykker av de som jobbet på Modum. Fantastiske mennesker som lyttet, men som samtidig kunne være brutalt ærlige.
Rett og slett noen som kunne kaste litt kaldt vann i ansiktet på meg, få meg til å våkne; spørre meg hva i all verden det er jeg roter med?
Jeg vet jo at hovedansvaret ligger hos meg selv. Det er mitt liv, mine valg. Men akkurat nå klarer jeg av en eller annen grunn ikke å tenke klart. Det kunne vært fint å ha noen rundt som fanget meg opp når stemmen i hodet er så forførende. For det er det den er akkurat nå.
Jeg har tenkt at det går greit. Jeg har jo klart meg ganske bra på egenhånd. Det har vært vanskeligheter, triggere, utfordringer, varierende motivasjon osv. men jeg har på en eller annen måte fått meg gjennom det. Jeg føler meg sterkere enn før. Hatet mot meg selv er i stor grad borte.
Og hatet har jo vært som bensin både for spiseforstyrrelsen og selvskadingen; så i teorien burde tilbakefall være usannsynlig; man må jo tross alt ha skikkelig med brennstoff for å sette fyr på seg selv?
For all del; jeg spiser fremdeles! Minst fire måltider daglig; så det står ikke helt gale til.
Men jeg ble ganske satt ut da jeg trente her om dagen og måtte ta av både 5 og 10 kilo på vektene for å klare å gjennomføre. Det burde motivere meg til å skjerpe matinntaket. Absolutt. Og det har jeg også gjort. Ihvertfall til en viss grad.
Jeg kan jo ikke ødelegge alt det jeg har bygget opp nå! Herlighet, jeg ser jo den!
Det "positive"(vet ikke helt om jeg kan kalle det det, men skitt au) er at vi hadde ansvarsgruppe idag. Jeg sa det som sant var at jeg var sånn passe frustrert over nesten null oppfølging etter Modum. Litt av problemet er at Haukeland nekter å samarbeide med Modum. Jeg fikk kort oppsummert beskjed derfra at om jeg sa ja til behandling på Modum, så sa jeg NEI til behandling hos dem. Helt idiotisk spør du meg. De er så egne og blind på sin eget behandlingsopplegg. Virker som stoltheten forhindrer dem fra å prioritere hva som er best for den enkelte pasient.
Uansett; noe av det første jeg gjorde når jeg kom hjem var å snakke med kontakten min på VOP om å kontakte Haukeland så jeg kunne få gå i dagbehandling der. Siden jeg da tross alt var ferdig med Modum osv. En måneds tid senere hadde vi nytt møte og jeg fikk vite at det ikke fantes dagtilbud der lengre(HÆ?!). Synes det hørtes meget merkelig ut, men sånn var det altså. Fikk beskjed om at jeg hadde to alternativ; enten gå til den nye psykiateren(som jeg virkelig ikke kommer overens med) eller ta en pause i behandling og klare meg på egenhånd. Var ganske i villrede for å være helt ærlig. Følte ingen av alternativene var spesielt gunstige. Klarte ikke gi noe svar, vi ble derfor 'enige' om at jeg skulle tenke på det til ansvarsgruppemøtet vi hadde idag(som var ca. 1,5 måned etter siste møte).
Jeg sa igjen idag at jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre. At ting har blitt litt sånn som jeg frykta på forhånd. At jeg skulle komme fra Modum kjempemotivert for å fortsette fremgangen; for så å måtte vente i evigheter på å komme igang med behandling.
Det viste seg at kontakten min på VOP hadde misforstått meg ifh. til dagtilbud; for joda, dagbehandling hadde de plutselig(såklart!)
Det vi tilslutt ble enig om var at det skulle sendes en henvisning til vurderingssamtale på Haukeland. Noe som kommer til å ta noen uker. Så tar det sikkert en måned eller to før jeg får time. Så skal jeg vurderes og risikerer å få avslag. Om jeg ikke får avslag er det gjerne ventetid på noen måneder. osvosv. Fy faen. Er det rart jeg blir frustrert? Ikke første gangen det er lignende ting som dette heller, er så lei.
Kanskje jeg må flytte til en annen kant av landet?
For å ikke snakke om at det kan være at vurderingssamtalen blir med samme vedkommende som jeg var til vurderingssamtale hos for ca. 1,5 år siden. Han er indremedisiner og fokuserer KUN på det somatiske. Den gangen var jeg for "frisk". Da veide jeg 6-7 kilo mindre enn nå.
Så ja.
Orker jeg gå igang med alt det her igjen? Jeg vet ikke. Jeg burde kunne klare det på egenhånd. Samtidig har jeg gjort en jævla innsats på egenhånd allerede! Føles nesten som om jeg blir straffet fordi jeg har klart meg så 'bra'. Det har ikke komt av seg selv akkurat og det betyr ikke at jeg ikke trenger støtte? Tvert imot.
tirsdag 2. april 2013
Nytt treningssenter
Jeg skal mest sannsynlig begynne å trene på et nytt treningssenter. De har hovedfokus på styrketrening og er veldig opptatt av skikkelig oppfølging.
Helt genialt at det åpner et sånt senter her nå, akkurat det jeg trenger! Har stagnert litt med styrketreningen i det siste, samtidig som jeg har opparbeidet meg såpass styrke at jeg føler jeg er klar for å begynne med litt tyngre øvelser. Har begynt litt på egenhånd, men vært litt redd for feil teknikk osv. Så det å kunne få starte å trene en plass hvor de har skikkelig peiling; det kunne ikke skjedd på et bedre tidspunkt!
Var inne og snakket med dem idag og skal ha prøvetime på torsdag.
Gruet meg noe enormt for å gå inn der. Kranglet med meg selv hele helgen om jeg skulle tørre. Da jeg sto utenfor døren idag tok det meg en god del minutter før jeg klarte å gå inn.
Tanker om at jeg fremdeles er ganske svak ifh. til en gjennomsnittsperson og nybegynner osv. gjorde at terskelen ble ganske høy! At det kun var mannlige muskelbunter der inne hjalp heller ikke så mye:P
Men jeg gjorde det, og det er jeg faktisk skikkelig stolt over! Han jeg snakket med var kjempehyggelig og jeg ble så gira at jeg helst ville begynne å trene med en gang :P
Tror det vil bli enklere å holde fokuset på å bygge opp og styrke kroppen når jeg får skikkelig oppfølging. I tilegg har jeg et lite håp om at jeg kanskje kan komme inn i et hyggelig treningsmiljø; skal ikke undervurdere den sosiale delen!
Tror dette blir kjempebra! Virkelig et stort skritt videre mot friskhet.
Helt genialt at det åpner et sånt senter her nå, akkurat det jeg trenger! Har stagnert litt med styrketreningen i det siste, samtidig som jeg har opparbeidet meg såpass styrke at jeg føler jeg er klar for å begynne med litt tyngre øvelser. Har begynt litt på egenhånd, men vært litt redd for feil teknikk osv. Så det å kunne få starte å trene en plass hvor de har skikkelig peiling; det kunne ikke skjedd på et bedre tidspunkt!
Var inne og snakket med dem idag og skal ha prøvetime på torsdag.
Gruet meg noe enormt for å gå inn der. Kranglet med meg selv hele helgen om jeg skulle tørre. Da jeg sto utenfor døren idag tok det meg en god del minutter før jeg klarte å gå inn.
Tanker om at jeg fremdeles er ganske svak ifh. til en gjennomsnittsperson og nybegynner osv. gjorde at terskelen ble ganske høy! At det kun var mannlige muskelbunter der inne hjalp heller ikke så mye:P
Men jeg gjorde det, og det er jeg faktisk skikkelig stolt over! Han jeg snakket med var kjempehyggelig og jeg ble så gira at jeg helst ville begynne å trene med en gang :P
Tror det vil bli enklere å holde fokuset på å bygge opp og styrke kroppen når jeg får skikkelig oppfølging. I tilegg har jeg et lite håp om at jeg kanskje kan komme inn i et hyggelig treningsmiljø; skal ikke undervurdere den sosiale delen!
Tror dette blir kjempebra! Virkelig et stort skritt videre mot friskhet.
mandag 1. april 2013
bulimi
...det har blitt litt vel mye bulimiske episoder i det siste. Prøver å si til meg selv at det er nå jeg må bruke det jeg har lært, det er nå jeg virkelig blir testet og må holde hodet kaldt. Og jeg klarer det vel sånn delvis. Klarer å unngå at litt kaos blir til totalt kaos. Samtidig utløser overspising og oppkast et ras av følelser. Uansett hvor bevisst jeg er ifh. til dette, så føles det ganske umulig å ikke bli litt overmannet når følelsene blir så sterke. Jeg gjør mitt beste for å unngå å være i disse følelsene for lenge fordi de er alt annet enn konstruktive; men det er lettere sagt enn gjort! Jeg føler meg feit og ekkel. Trangen til å "ta kontroll" ved å kutte ned på maten øket i takt med antall bulimi-episoder. Jeg ser det jo så tydelig; hvordan alt henger sammen. På ene siden har jeg kommet så langt at det er totalt uaktuelt å snu nå. Jeg har lagt ned altfor mye arbeid til å bare la alt gå nedover igjen. For å ikke snakke om at jeg har det bedre på de fleste områder, til tross for at spiseforstyrrelsen prøver å overbevise meg om noe annet.
Men likevel...Jeg drømmer om å gå ned i vekt, å hengi meg til spiseforstyrrelsen. Bare gi faen, gi slipp på alt. Forsvinne i en boble. Jeg både ønsker det og er livredd for det. Jeg vet at den veien fører mot døden, så at jeg i det hele tatt tar meg i å ville tilbake dit er skremmende og helt irrasjonelt.
Men sånn er det altså.
Men likevel...Jeg drømmer om å gå ned i vekt, å hengi meg til spiseforstyrrelsen. Bare gi faen, gi slipp på alt. Forsvinne i en boble. Jeg både ønsker det og er livredd for det. Jeg vet at den veien fører mot døden, så at jeg i det hele tatt tar meg i å ville tilbake dit er skremmende og helt irrasjonelt.
Men sånn er det altså.
torsdag 28. mars 2013
Glad
Idag har jeg vært glad i flere timer! Jeg tenker ofte at jeg ikke er deprimert lengre fordi jeg ikke er like langt nede som jeg var før. Jeg har ikke selvmordstanker og jeg vil leve. Men når jeg en sjelden gang innimellom kjenner på skikkelig positive følelser, så ser jeg hvor flatt humøret mitt er resten av tiden.
Jeg er nok fremdeles deprimert, (om så ikke like alvorlig som før)selv om jeg ikke liker å innrømme det.
Jeg prøver jo å gjøre ting jeg liker osv. Ofte kan jeg tenke at; ja, dette var fint eller åh, så hyggelig. Men følelsene er på en måte ikke med? Jeg har mye å være takknemlig for, mange små ting i hverdagen som er positive. Jeg ser det, fornuften min vet det; men følelsene er ikke med. Jeg er ikke nødvendigvis uttalt trist, men jeg kjenner ikke på så mye positivt heller. For det meste føler jeg meg bare sliten og litt apatisk.
Men uansett; idag var jeg altså glad! Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor. Men jeg hadde en skikkelig bra treningsøkt og følte at jeg hadde energi og var glad. Det er så sjelden jeg kjenner på at jeg måtte ringe mamma bare for å fortelle henne at jeg var glad xD
Etterpå reiste jeg hjem og vasket gulvene og hørte på radioen.
Jeg glemmer ofte hvor deilig det kan være å føle seg levende og inspirert. Det skjer så altfor sjelden, så det er kanskje ikke så rart...Jeg skulle så gjerne kjent på sånne positive følelser oftere! Men vet ikke helt hva annet jeg kan gjøre enn det jeg gjør. Jeg prøver jo å gjøre ting som kan gi meg positive input osv, men det gir meg sjelden så mye som jeg kunne ønske. Det er nesten som om jeg lurer på om det er noe kjemisk galt i hodet mitt eller noe, at jeg mangler noen stoffer eller lignende :P Idag var det ihvertfall som om noen plutselig trykket på en knapp og jeg våknet opp av dvalen. Som om hodet mitt plutselig fungerte.
Nå er jeg totalt utslitt, men kan si meg fornøyd med at jeg har fått gjort mye mer enn jeg pleier iløpet av en dag! :)
Jeg er nok fremdeles deprimert, (om så ikke like alvorlig som før)selv om jeg ikke liker å innrømme det.
Jeg prøver jo å gjøre ting jeg liker osv. Ofte kan jeg tenke at; ja, dette var fint eller åh, så hyggelig. Men følelsene er på en måte ikke med? Jeg har mye å være takknemlig for, mange små ting i hverdagen som er positive. Jeg ser det, fornuften min vet det; men følelsene er ikke med. Jeg er ikke nødvendigvis uttalt trist, men jeg kjenner ikke på så mye positivt heller. For det meste føler jeg meg bare sliten og litt apatisk.
Men uansett; idag var jeg altså glad! Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor. Men jeg hadde en skikkelig bra treningsøkt og følte at jeg hadde energi og var glad. Det er så sjelden jeg kjenner på at jeg måtte ringe mamma bare for å fortelle henne at jeg var glad xD
Etterpå reiste jeg hjem og vasket gulvene og hørte på radioen.
Jeg glemmer ofte hvor deilig det kan være å føle seg levende og inspirert. Det skjer så altfor sjelden, så det er kanskje ikke så rart...Jeg skulle så gjerne kjent på sånne positive følelser oftere! Men vet ikke helt hva annet jeg kan gjøre enn det jeg gjør. Jeg prøver jo å gjøre ting som kan gi meg positive input osv, men det gir meg sjelden så mye som jeg kunne ønske. Det er nesten som om jeg lurer på om det er noe kjemisk galt i hodet mitt eller noe, at jeg mangler noen stoffer eller lignende :P Idag var det ihvertfall som om noen plutselig trykket på en knapp og jeg våknet opp av dvalen. Som om hodet mitt plutselig fungerte.
Nå er jeg totalt utslitt, men kan si meg fornøyd med at jeg har fått gjort mye mer enn jeg pleier iløpet av en dag! :)
fredag 22. mars 2013
ett år
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg føler for å skrive et skikkelig innlegg her på bloggen. Jeg formulerer nye innlegg i hodet flere ganger daglig. Problemet er at jeg fremdeles ikke har internett i leiligheten, så innen jeg får meg en plass hvor det er internett så forsvinner skrivetrangen og det blir bare til at jeg skriver noen setninger.
Den siste tiden har vært litt vanskelig. Det er litt over ett år siden jeg ble innlagt på medisinsk og det har blitt endel funderinger og tilbakeblikk rundt det. Jeg er ikke helt sikker på om det er det som er grunnen, men jeg har fått tilbake endel av symptomene som ikke har vært så fremtredene på en stund.
Det er merkelig hvordan jeg glemmer hvor jævlig (panikk) angst faktisk er. Hvor lammet man blir, hjelpesløs. Jeg har slitt med angst i varierende grad så lenge jeg kan huske, men den typen (panikk)angst jeg har hatt det siste året stiller i en helt egen klasse. Det kan nesten ikke sammenlignes med vanlig angst for min del. Det kjennes som om jeg skal sprenges. Som om en kald klo griper tak i meg og holder meg fast. Jeg blir kvalm, apatisk, klarer ikke gjøre noe.
Merkelig nok er det sjelden synlig(som man gjerne ser for seg når man hører ordet panikk).
Jeg hyperventilerer ikke eller utagerer på andre måter; som oftest virker jeg relativt rolig(har jeg fått høre). Men panikken jeg kjenner på innsiden er ubeskrivelig. Den er som vanlig angst ganget med hundre. Den kommer som oftest sterkere utover dagen. Kvelden og natten er verst. Det går mye på dødsangst. Angsten for å bli så dårlig som jeg ble ifjor. At kroppen eller/og hodet skal klikke og at jeg mister all kontroll.
Denne angsten var noe jeg hadde konstant for nøyaktig ett år siden. Jeg fungerte virkelig ikke i det hele tatt. Hvert eneste minutt var en lidelse. Jeg tror ikke det finnes sterke nok ord til å beskrive det helvete jeg var i.
Etterhvert som angsten litt etter litt slapp taket, så har det enkleste vært unngåelse. Jeg var så glad for hvert minutt uten angsten at jeg gjorde det som sto i min makt for å tenke på alt annet. Og det fungerte jo forsåvidt. Det var min måte å overleve på.
Selv om jeg har mye mindre av det nå, og sjeldnere, så kommer det likevel alltid tilbake i forskjellig grad.
Jeg har tenkt endel på at det kan ha med å gjøre at jeg skyver det unna.
Når jeg ikke har angst vil jeg helst ikke snakke om eller tenke på angsten.
Men det er vel akkurat da jeg burde gjort det for å klare å komme videre?
For når jeg står midt oppi en dårlig periode er det helt umulig å jobbe, da har jeg mer enn nok med å holde ut. Så om jeg skal komme meg videre må jeg kanskje ta tak i det når ting går bedre; hvis ikke er jeg redd at det aldri helt vil forsvinne.
Samtidig kjenner jeg allerede hvor fort jeg har "glemt" hvor fæl angsten faktisk er. Etter bare tre dager uten har jeg presset det langt vekk.
En god forsvarsmekanisme forsåvidt, men kanskje ikke i lengden?
Jeg har hatt en bulimisk sprekk siden sist også. Jeg tror jeg er inne igjen på sporet ifh. til maten, men jeg merker jo godt at trangen til å gå ned i vekt har vært sterkere enn på en stund.
Jeg har vært veldig mye dårlig i magen, og jeg jo dårligere kroppen fungerer, jo mer trigger det spiseforstyrrelsen. Den gode nyheten er at jeg fremdeles klarer å høre på fornuften mesteparten av tiden. At jeg har hjelpetanker( som faktisk hjelper! :P)
Men jeg savner mer oppfølging. Kunne ønske det hadde eksistert et dagtilbud eller lignende som jeg kunne benytte meg av. Selv om jeg klarer meg noenlunde på egenhånd enda, så er jeg redd for at det skal spinne utav kontroll.
Den siste tiden har vært litt vanskelig. Det er litt over ett år siden jeg ble innlagt på medisinsk og det har blitt endel funderinger og tilbakeblikk rundt det. Jeg er ikke helt sikker på om det er det som er grunnen, men jeg har fått tilbake endel av symptomene som ikke har vært så fremtredene på en stund.
Det er merkelig hvordan jeg glemmer hvor jævlig (panikk) angst faktisk er. Hvor lammet man blir, hjelpesløs. Jeg har slitt med angst i varierende grad så lenge jeg kan huske, men den typen (panikk)angst jeg har hatt det siste året stiller i en helt egen klasse. Det kan nesten ikke sammenlignes med vanlig angst for min del. Det kjennes som om jeg skal sprenges. Som om en kald klo griper tak i meg og holder meg fast. Jeg blir kvalm, apatisk, klarer ikke gjøre noe.
Merkelig nok er det sjelden synlig(som man gjerne ser for seg når man hører ordet panikk).
Jeg hyperventilerer ikke eller utagerer på andre måter; som oftest virker jeg relativt rolig(har jeg fått høre). Men panikken jeg kjenner på innsiden er ubeskrivelig. Den er som vanlig angst ganget med hundre. Den kommer som oftest sterkere utover dagen. Kvelden og natten er verst. Det går mye på dødsangst. Angsten for å bli så dårlig som jeg ble ifjor. At kroppen eller/og hodet skal klikke og at jeg mister all kontroll.
Denne angsten var noe jeg hadde konstant for nøyaktig ett år siden. Jeg fungerte virkelig ikke i det hele tatt. Hvert eneste minutt var en lidelse. Jeg tror ikke det finnes sterke nok ord til å beskrive det helvete jeg var i.
Etterhvert som angsten litt etter litt slapp taket, så har det enkleste vært unngåelse. Jeg var så glad for hvert minutt uten angsten at jeg gjorde det som sto i min makt for å tenke på alt annet. Og det fungerte jo forsåvidt. Det var min måte å overleve på.
Selv om jeg har mye mindre av det nå, og sjeldnere, så kommer det likevel alltid tilbake i forskjellig grad.
Jeg har tenkt endel på at det kan ha med å gjøre at jeg skyver det unna.
Når jeg ikke har angst vil jeg helst ikke snakke om eller tenke på angsten.
Men det er vel akkurat da jeg burde gjort det for å klare å komme videre?
For når jeg står midt oppi en dårlig periode er det helt umulig å jobbe, da har jeg mer enn nok med å holde ut. Så om jeg skal komme meg videre må jeg kanskje ta tak i det når ting går bedre; hvis ikke er jeg redd at det aldri helt vil forsvinne.
Samtidig kjenner jeg allerede hvor fort jeg har "glemt" hvor fæl angsten faktisk er. Etter bare tre dager uten har jeg presset det langt vekk.
En god forsvarsmekanisme forsåvidt, men kanskje ikke i lengden?
Jeg har hatt en bulimisk sprekk siden sist også. Jeg tror jeg er inne igjen på sporet ifh. til maten, men jeg merker jo godt at trangen til å gå ned i vekt har vært sterkere enn på en stund.
Jeg har vært veldig mye dårlig i magen, og jeg jo dårligere kroppen fungerer, jo mer trigger det spiseforstyrrelsen. Den gode nyheten er at jeg fremdeles klarer å høre på fornuften mesteparten av tiden. At jeg har hjelpetanker( som faktisk hjelper! :P)
Men jeg savner mer oppfølging. Kunne ønske det hadde eksistert et dagtilbud eller lignende som jeg kunne benytte meg av. Selv om jeg klarer meg noenlunde på egenhånd enda, så er jeg redd for at det skal spinne utav kontroll.
torsdag 14. mars 2013
Jeg har det greit
Ja, jeg har det relativt greit om dagene. Nedturen jeg hadde sist jeg skrev gikk heldigvis over og jeg har inne på sporet igjen. Ting går absolutt ikke knirkefritt, det er mange utfordringer. Men jeg har det ikke intenst jævlig. Det gjør ikke lengre vondt å eksistere og innimellom kan jeg kjenne på positive følelser.
Jeg tar meg selv likevel i å ønske mer. Jeg kunne ønske jeg ikke var utslitt hele tiden, at jeg ikke følte meg så nummen; at jeg klarte å kjenne litt mer glede! Samtidig minner jeg meg på hele tiden at TING TAR TID.
Det viktigste opp i alt dette er jo at jeg har det mye bedre enn jeg har hatt det; at det går fremover!
At jeg er utålmodig og vil mer enn jeg får til for øyeblikket er vel egentlig ganske positivt? Det gir meg drive og stå på vilje. Hindrer meg i å bare ligge i sengen.
Det er ihvertfall utrolig godt å ikke være overmannet av depresjonen og angsten! Selv om det ikke er borte, så puster jeg mye lettere enn før.
Kjenner jeg gleder meg skikkelig til å begynne på skole til høsten! Det hadde jeg ikke trodd for en stund siden for å si det sånn. Har hatt møte med NAV og de var veldig positiv til at jeg har ordnet med skoleplass på egenhånd. Utrolig godt å vite at jeg fortsatt kan få økonomisk støtte så jeg slipper stresse med det i tillegg til alt det andre.
Så nå er jeg i full gang med å lete etter leilighet. Er nesten nødt å flytte når jeg skal begynne på skolen, men det er virkelig ikke lett å finne noe! Selv om jeg får arbeidsavklaringspenger, så er leilighet DYRT; spent på om jeg finner noe som ikke ruinerer meg helt.
Blir uansett kjekt å komme igang med noe konkret. Nå går jeg liksom bare og surrer. Jeg klarer fint å fylle opp dagene, det er ikke det, men mangler likevel litt struktur og motivasjon.
Det som holder meg fra å bli helt tullete og som hjelper meg utrolig mye er styrketreningen! Vet ikke hva jeg hadde gjort uten den. Den gjør at jeg føler meg sterk(både fysisk og psykisk)og den gir meg motivasjon og selvtillit(ja faktisk). I like it! Kan anbefales :)
Og forresten! Jeg var hos legen og fikk målt østradiol-nivået her om dagen(mengden østrogen i kroppen).
I oktober var verdien på 0,006(mao null østrogen), mens nå var den på 82! Referanseområdet er 80-1000, så ikke bare har østrogennivået mitt økt enormt, men det er også komt innenfor normalen!
Dette er enormt positivt ifh. til beinskjørheten. Selv om jeg ikke har fått tilbake menstruasjonen enda, så mente legen min at den mest sannsynlig ville komme iløpet av noen måneder.
Er utrolig lettet over det! At ting ser ut til å komme igang igjen.
Spiseforstyrrelsen skriker riktignok om at dette er beviset på at jeg har blitt feit, men fornuften roper heldigvis høyt den også :)
Jeg tar meg selv likevel i å ønske mer. Jeg kunne ønske jeg ikke var utslitt hele tiden, at jeg ikke følte meg så nummen; at jeg klarte å kjenne litt mer glede! Samtidig minner jeg meg på hele tiden at TING TAR TID.
Det viktigste opp i alt dette er jo at jeg har det mye bedre enn jeg har hatt det; at det går fremover!
At jeg er utålmodig og vil mer enn jeg får til for øyeblikket er vel egentlig ganske positivt? Det gir meg drive og stå på vilje. Hindrer meg i å bare ligge i sengen.
Det er ihvertfall utrolig godt å ikke være overmannet av depresjonen og angsten! Selv om det ikke er borte, så puster jeg mye lettere enn før.
Kjenner jeg gleder meg skikkelig til å begynne på skole til høsten! Det hadde jeg ikke trodd for en stund siden for å si det sånn. Har hatt møte med NAV og de var veldig positiv til at jeg har ordnet med skoleplass på egenhånd. Utrolig godt å vite at jeg fortsatt kan få økonomisk støtte så jeg slipper stresse med det i tillegg til alt det andre.
Så nå er jeg i full gang med å lete etter leilighet. Er nesten nødt å flytte når jeg skal begynne på skolen, men det er virkelig ikke lett å finne noe! Selv om jeg får arbeidsavklaringspenger, så er leilighet DYRT; spent på om jeg finner noe som ikke ruinerer meg helt.
Blir uansett kjekt å komme igang med noe konkret. Nå går jeg liksom bare og surrer. Jeg klarer fint å fylle opp dagene, det er ikke det, men mangler likevel litt struktur og motivasjon.
Det som holder meg fra å bli helt tullete og som hjelper meg utrolig mye er styrketreningen! Vet ikke hva jeg hadde gjort uten den. Den gjør at jeg føler meg sterk(både fysisk og psykisk)og den gir meg motivasjon og selvtillit(ja faktisk). I like it! Kan anbefales :)
Og forresten! Jeg var hos legen og fikk målt østradiol-nivået her om dagen(mengden østrogen i kroppen).
I oktober var verdien på 0,006(mao null østrogen), mens nå var den på 82! Referanseområdet er 80-1000, så ikke bare har østrogennivået mitt økt enormt, men det er også komt innenfor normalen!
Dette er enormt positivt ifh. til beinskjørheten. Selv om jeg ikke har fått tilbake menstruasjonen enda, så mente legen min at den mest sannsynlig ville komme iløpet av noen måneder.
Er utrolig lettet over det! At ting ser ut til å komme igang igjen.
Spiseforstyrrelsen skriker riktignok om at dette er beviset på at jeg har blitt feit, men fornuften roper heldigvis høyt den også :)
mandag 4. mars 2013
Sliter litt
Var på fest i helgen og ble litt vel full. Shit happens. Problemet var at jeg ble ekstremt dårlig når jeg kom hjem igjen. Først trodde jeg at jeg bare var fyllesyk, men skjønte etterhvert at det var noe mer. Fikk ganske kraftig feber og ble mer og mer kvalm utover lørdagen. Klarte ikke få i meg noe særlig annet enn eplejuice og litt knekkebrød, men alt kom uansett i retur. Utpå kvelden følte jeg meg litt bedre enn stund, men til natten økte feberen og kvalmen igjen.
Får ganske kraftig angst når jeg blir syk fordi det gir meg flashbacks og minner fra ifjor. Lørdagen og en god del av søndagen var jeg så fysisk dårlig at jeg gikk bare inn i overlevelsesmodus. Men da det verste begynte å slippe taket igår kveld så kom nok den psykiske reaksjonen. Plutselig sto jeg der og hadde jeg overspist og kastet opp for første gang på lang tid.
Ganske ironisk at det første jeg gjør etter at to døgn med konstant kvalme slipper taket, er å gjøre meg selv kvalm og kaste opp igjen. Men jeg går ikke helt ned i kjelleren pga det, sånt skjer, og det kunne fort ha gått verre enn det gjorde.
Det jeg sliter mest med nå er mye angst og tanker ifh til opplevelsene ifjor som er komt tilbake for fullt. Det er så jævlig ubehagelig og jeg kjenner hvordan den indre uroen river.
Det har jo ikke forsvunnet helt, men (pstd)symptomene har roet seg veldig ned de siste månedene. Da jeg reiste fra modum scoret jeg faktisk ikke høyt nok til å oppfylle diagnosen lengre.
Jeg vet ikke om det er infeksjonen fra helgen som sitter i eller hva det er, men jeg sliter med å få i meg maten idag fordi jeg blir så kvalm. Det føles ikke som spiseforstyrrelsen, fordi det kommer ikke av tanker på kalorier eller vekt...samtidig kan jeg jo ikke se bort ifra at den spiller inn.
Vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg skal kanskje slutte/ta pause fra behandling. Om det er så lurt vet jeg ikke, men jeg føler virkelig ikke at kjemien mellom meg og henne som eventuelt skulle blitt psykologen min fremover, stemmer. Ikke i det hele tatt. Jeg burde sikkert gi henne flere sjanser, ta tiden til hjelp osv. Men jeg er så lei av å skulle gå til behandlere i månedsvis når jeg kjenner så tydelig at det ikke fungerer! Så derfor har jeg egentlig bare to alternativer; ta pause fra behandling og se hvordan det går, eller gå til denne damen og se hvordan det går.
Det jeg helst ville var jo å få komme noen dager i uken på dagenheten på haukeland; men det tilbudet eksisterer visst ikke lengre! Helt merkelig spør du meg.
fredag 22. februar 2013
Innhold i hverdagen
Begynner å skje saker og ting her! Idag har jeg snakket med rådgiveren på den nærmeste vgs-en her. Fikk mer hjelp av henne enn jeg har fått på de to årene jeg gikk på(eller rettere sagt; prøvde å gå) på "tilrettelagt" skole(hovedsaklig for folk med psykiske plager).
Jeg hadde sånn halvveis bestemt meg for å prøve meg for tredje gang på denne tilrettelagte vidergående skolen(som strengt tatt er elendige på tilrettelegging i praksis).
Mest fordi jeg ikke så noen aldri alternativer(bare vanlig vgs som er helt uaktuelt). Hadde jo egentlig bestemt meg for aldri mer sist gang jeg prøvde. De rotet sinnsykt mye der inne og jeg kan ikke akkurat si jeg trivdes+veldig lang reisevei(som har mye å si for gjennomføringsevnen når jeg sliter fysisk/psykisk)
Men idag fikk jeg et annet alternativ! Voksenopplæring. Hadde hele tiden trodd det ikke var mulig. Faller på en måte mellom to stoler fordi jeg ikke lengre har ungdomsrett, men heller ikke voksenrett(det får man når man fyller 25). Men nå ser det altså ut til at det er en mulighet! Det er egentlig full timeplan på voksenopplæringen(rundt 30 timer i uken) men pga. at jeg allerede er ferdig med naturfag og engelsk så blir det bare 19 timer på meg. Noe jeg er utrolig glad for! 30 timer hadde blitt alt for mye, mens 19 timer må være oppnåelig!
Det er ikke sikkert at jeg oppnår studiekompetanse etter et år med dette; det som er ulempen. Jeg har ingen garantier på forhånd. Det fungerer visst sånn at jeg(etter at jeg har tatt fagene man trenger for å oppfylle 23/7-regelen)kan søke på spesielt grunnlag om å få studiekompetanse til tross for at jeg ikke har fem år med utdanning/praksis. Da må jeg kunne dokumentere at helsetilstanden min har vært såpass dårlig over lengre tid at jeg ikke har vært istand til å jobbe. Om dette feks gjelder to år og jeg i tilegg har tre år med utdanning, så kan det være nok til at jeg fyller 23/5-regelen og kan få studiekompetanse. Synes egentlig det er helt merkelig at man ikke kan søke om dette på forhånd, men sånn er visst reglene.
I tilegg har jeg vært på besøk i stallen der jeg skal begynne å ri! Det gikk veldig fint! Fikk hilst på alle hestene og snakket mye med hun som driver det. Hun virker som en utrolig dyktig og jordnær person(bra kombinasjon!) For å ikke snakke om at hun elsker å prate! :P Kunne sikkert vært der hele dagen og hørt på henne.
Stallen er ALT alle de andre rideskolene/sentrene jeg har vært på ikke har vært. Med andre ord helt fantastisk!
Skikkelige lærehester som er tilfredse og er trent opp skikkelig med utstyr som er tilpasset hver enkelt hest+ekstremt dyktig instruktør som er lidenskaplig opptatt av det hun driver med(og ikke holder bare på for å tjene penger).
Hun var veldig nøye på at ting skulle gjøres skikkelig, men samtidig var hun ikke snobbete i det hele tatt og gjentok flere ganger at ingen spørsmål er dumme og at jeg bare må spørre om alt jeg lurer på.
Hun sa at det ikke var alle hun tok inn som elever. Kriteriet var at man var interessert i å gjøre en innsats og å lære å ri skikkelig. Noe jeg absolutt er! Føler dette er en helt unik mulighet. En sånn mulighet jeg drømte om da jeg var yngre.
Eneste skåret i gleden oppi alt dette er at jeg sliter skikkelig med kroppen. Var hos min siste time hos kiropraktoren idag og han sa han desverre ikke kunne hjelpe meg noe mer. Til tross for at jeg ikke er så stiv som da jeg kom, så har jeg minst like mye smerter. Han mente at det kunne virke som om jeg hadde en form for betennelse siden jeg ikke har blitt bedre til tross for mindre stivhet.
Det jeg fikk anbefalt og skal prøve nå er en kur med voltaren over 7-10 dager og se om det kan dempe plagene. Jeg håper virkelig jeg kan finne noe som gjør at jeg ikke er helt ødelagt hver eneste ettermiddag/kveld.
Tok også koloskopien igår. Selve undersøkelsen gikk overraskende greit, men de fant ikke noe spesielt. Jeg hadde forsåvidt ikke forventet det heller, bare glad det er overstått.
Har så mye jeg skulle skrevet men jeg har så innmari vondt over alt så jeg må bare finne sengen, så det får bli en annen gang.
Jeg hadde sånn halvveis bestemt meg for å prøve meg for tredje gang på denne tilrettelagte vidergående skolen(som strengt tatt er elendige på tilrettelegging i praksis).
Mest fordi jeg ikke så noen aldri alternativer(bare vanlig vgs som er helt uaktuelt). Hadde jo egentlig bestemt meg for aldri mer sist gang jeg prøvde. De rotet sinnsykt mye der inne og jeg kan ikke akkurat si jeg trivdes+veldig lang reisevei(som har mye å si for gjennomføringsevnen når jeg sliter fysisk/psykisk)
Men idag fikk jeg et annet alternativ! Voksenopplæring. Hadde hele tiden trodd det ikke var mulig. Faller på en måte mellom to stoler fordi jeg ikke lengre har ungdomsrett, men heller ikke voksenrett(det får man når man fyller 25). Men nå ser det altså ut til at det er en mulighet! Det er egentlig full timeplan på voksenopplæringen(rundt 30 timer i uken) men pga. at jeg allerede er ferdig med naturfag og engelsk så blir det bare 19 timer på meg. Noe jeg er utrolig glad for! 30 timer hadde blitt alt for mye, mens 19 timer må være oppnåelig!
Det er ikke sikkert at jeg oppnår studiekompetanse etter et år med dette; det som er ulempen. Jeg har ingen garantier på forhånd. Det fungerer visst sånn at jeg(etter at jeg har tatt fagene man trenger for å oppfylle 23/7-regelen)kan søke på spesielt grunnlag om å få studiekompetanse til tross for at jeg ikke har fem år med utdanning/praksis. Da må jeg kunne dokumentere at helsetilstanden min har vært såpass dårlig over lengre tid at jeg ikke har vært istand til å jobbe. Om dette feks gjelder to år og jeg i tilegg har tre år med utdanning, så kan det være nok til at jeg fyller 23/5-regelen og kan få studiekompetanse. Synes egentlig det er helt merkelig at man ikke kan søke om dette på forhånd, men sånn er visst reglene.
I tilegg har jeg vært på besøk i stallen der jeg skal begynne å ri! Det gikk veldig fint! Fikk hilst på alle hestene og snakket mye med hun som driver det. Hun virker som en utrolig dyktig og jordnær person(bra kombinasjon!) For å ikke snakke om at hun elsker å prate! :P Kunne sikkert vært der hele dagen og hørt på henne.
Stallen er ALT alle de andre rideskolene/sentrene jeg har vært på ikke har vært. Med andre ord helt fantastisk!
Skikkelige lærehester som er tilfredse og er trent opp skikkelig med utstyr som er tilpasset hver enkelt hest+ekstremt dyktig instruktør som er lidenskaplig opptatt av det hun driver med(og ikke holder bare på for å tjene penger).
Hun var veldig nøye på at ting skulle gjøres skikkelig, men samtidig var hun ikke snobbete i det hele tatt og gjentok flere ganger at ingen spørsmål er dumme og at jeg bare må spørre om alt jeg lurer på.
Hun sa at det ikke var alle hun tok inn som elever. Kriteriet var at man var interessert i å gjøre en innsats og å lære å ri skikkelig. Noe jeg absolutt er! Føler dette er en helt unik mulighet. En sånn mulighet jeg drømte om da jeg var yngre.
Eneste skåret i gleden oppi alt dette er at jeg sliter skikkelig med kroppen. Var hos min siste time hos kiropraktoren idag og han sa han desverre ikke kunne hjelpe meg noe mer. Til tross for at jeg ikke er så stiv som da jeg kom, så har jeg minst like mye smerter. Han mente at det kunne virke som om jeg hadde en form for betennelse siden jeg ikke har blitt bedre til tross for mindre stivhet.
Det jeg fikk anbefalt og skal prøve nå er en kur med voltaren over 7-10 dager og se om det kan dempe plagene. Jeg håper virkelig jeg kan finne noe som gjør at jeg ikke er helt ødelagt hver eneste ettermiddag/kveld.
Tok også koloskopien igår. Selve undersøkelsen gikk overraskende greit, men de fant ikke noe spesielt. Jeg hadde forsåvidt ikke forventet det heller, bare glad det er overstått.
Har så mye jeg skulle skrevet men jeg har så innmari vondt over alt så jeg må bare finne sengen, så det får bli en annen gang.
fredag 15. februar 2013
Hest!
Hest er en av de få virkelige lidenskapene jeg har hatt i livet. Desverre har det blitt lite(les; ingenting) av det de siste årene. Mye grunnet sykdom, men også pga. mange dårlige erfaringer med rideskoler og lignende. Har hatt veldig lyst til å starte igjen, men har vegret meg veldig fordi jeg er redd for å ikke mestre, redd for å ikke passe inn. Redd for dårlig miljø som jeg har opplevd mye av før.
For å ikke snakke om at jeg har lite lyst til å ri rundt i ring med en gjeng 12-åringer!
Men nå har jeg tatt mot til meg og sendt mail til ei som driver en litt alternativ stall og mailene jeg har fått tilbake har vært helt fantastiske!
De fleste elevene hennes er voksne og fokuset ligger på individuell tilrettelegging. I tillegg til å ri har man også mulighet (og blir oppmuntret) til å stikke innom og hilse på og stelle hestene så ofte man vil.
Jeg skulle egentlig bort der igår for å snakke med hun som driver det, men var desverre ikke iform, så måtte utsette det. Mest sannsynlig reiser jeg bort der en gang iløpet av neste uke. Kjenner jeg grugleder meg litt. Men gleder meg nok mest! Det hadde rett og slett vært helt fantastisk om jeg kunne komme igang med noe der ute! Det eneste negative er at det nok er DYRT. Hvor dyrt vet jeg ikke, tror det kommer litt an på...
Men om jeg så bare har råd til å ri noen ganger i måneden så tror jeg det hadde gitt meg veldig mye. I tillegg sa hun at et alternativ var å kunne få gratis timer/redusert pris mot å hjelpe til i stallen..Kanskje ikke så aktuelt nå i begynnelsen, men håper jeg har overskudd til å det etterhvert!
mandag 11. februar 2013
These battle scars...
Arr.
uregelemssige striper.
store, små. klumpete, harde.
Arr. alle plasser, over alt!
Bein,
armer,
mage,
rygg,
bryst
Arr.
Noe så privat og sårbart. Samtidig så vanskelig å skjule.
Jeg bryr meg heldigvis ikke like mye som før. Det er ikke like hemmelig og skamfullt som det en gang var. Noen ganger glemmer jeg dem til og med. Ofte, når jeg tenker meg om.
Samtidig er jeg blitt mer og mer usikker på om jeg egentlig glemmer dem eller om jeg (u)bevisst dytter det bort, later som om arrene ikke eksisterer. Ja, noen ganger kan jeg til og med overbevise meg selv om at jeg ikke har så mange arr, at de ikke er synlige. Men så får jeg disse aha-opplevelsene innimellom som setter meg ut. Hvor jeg plutselig ser meg selv skikkelig. Ser meg selv utenfra. Og da ser jeg dem. Da ser jeg hvordan stripene finnes over hele kroppen min. Hvor fremtredene det er.
Og jeg blir så inderlig trist at jeg har nesten ikke ord.
Jeg hadde en samtale for en stund siden med noen andre som også hadd arr. En samtale om tatoveringer. Og om det å kunne tatovere over arr for på den måten få dem mindre synlige. En tanke jeg har hatt selv også.
Men jeg har jo innsett etterhvert at det ikke er alternativ for meg. Jeg verken vil eller kan tatovere hele kroppen.
Så hva gjør jeg? Jeg kan leve med arrene på armene, og til nød de på beina; men resten av kroppen? Selv om skammen har blitt mindre, må jeg innrømme at den fremdeles er der.
At jeg har skadet meg selv på armer og bein, kan kanskje folk forstå, men hva med det andre?
Jeg har problemer med å akseptere at det har blitt som det har blitt. At jeg har gjort som jeg har gjort. Jeg har problemer med å forstå det til en viss grad. Litt fordi jeg ikke husker alt, husker ikke hvorfor det skjedde, når det skjedde. Men også fordi det ikke går bort. Jeg har levd i to så forskjellige verdener; min egen verden og den virkelige verden. Når jeg nå prøver å få stablet meg på beina igjen, komme meg videre i den virkelige verden, så føler jeg arrene holder meg igjen. Drar meg tilbake.
Må innrømme at jeg har hatt mye tanker i det siste rundt å sjekke ut om det er mulig å få fjernet noen av disse arrene.
Er det det rette å gjøre? Jeg vet ikke. Jeg vil nok uansett aldri få fjernet alt; og det er forsåvidt greit. Men om jeg bare kunne få litt av det bort tror jeg det ville hjulpet.
uregelemssige striper.
store, små. klumpete, harde.
Arr. alle plasser, over alt!
Bein,
armer,
mage,
rygg,
bryst
Arr.
Noe så privat og sårbart. Samtidig så vanskelig å skjule.
Jeg bryr meg heldigvis ikke like mye som før. Det er ikke like hemmelig og skamfullt som det en gang var. Noen ganger glemmer jeg dem til og med. Ofte, når jeg tenker meg om.
Samtidig er jeg blitt mer og mer usikker på om jeg egentlig glemmer dem eller om jeg (u)bevisst dytter det bort, later som om arrene ikke eksisterer. Ja, noen ganger kan jeg til og med overbevise meg selv om at jeg ikke har så mange arr, at de ikke er synlige. Men så får jeg disse aha-opplevelsene innimellom som setter meg ut. Hvor jeg plutselig ser meg selv skikkelig. Ser meg selv utenfra. Og da ser jeg dem. Da ser jeg hvordan stripene finnes over hele kroppen min. Hvor fremtredene det er.
Og jeg blir så inderlig trist at jeg har nesten ikke ord.
Jeg hadde en samtale for en stund siden med noen andre som også hadd arr. En samtale om tatoveringer. Og om det å kunne tatovere over arr for på den måten få dem mindre synlige. En tanke jeg har hatt selv også.
Men jeg har jo innsett etterhvert at det ikke er alternativ for meg. Jeg verken vil eller kan tatovere hele kroppen.
Så hva gjør jeg? Jeg kan leve med arrene på armene, og til nød de på beina; men resten av kroppen? Selv om skammen har blitt mindre, må jeg innrømme at den fremdeles er der.
At jeg har skadet meg selv på armer og bein, kan kanskje folk forstå, men hva med det andre?
Jeg har problemer med å akseptere at det har blitt som det har blitt. At jeg har gjort som jeg har gjort. Jeg har problemer med å forstå det til en viss grad. Litt fordi jeg ikke husker alt, husker ikke hvorfor det skjedde, når det skjedde. Men også fordi det ikke går bort. Jeg har levd i to så forskjellige verdener; min egen verden og den virkelige verden. Når jeg nå prøver å få stablet meg på beina igjen, komme meg videre i den virkelige verden, så føler jeg arrene holder meg igjen. Drar meg tilbake.
Må innrømme at jeg har hatt mye tanker i det siste rundt å sjekke ut om det er mulig å få fjernet noen av disse arrene.
Er det det rette å gjøre? Jeg vet ikke. Jeg vil nok uansett aldri få fjernet alt; og det er forsåvidt greit. Men om jeg bare kunne få litt av det bort tror jeg det ville hjulpet.
tirsdag 5. februar 2013
Ny psykolog?
Var idag og hadde vurderingssamtale med hun som kanskje blir min nye psykolog. Dvs. om jeg får det som jeg vil så blir hun ikke min psykolog med det første. Jeg føler jeg har størst behov for en videre behandling av spiseforstyrrelsen sånn som ting er nå. Det beste hadde vært å kunne gå på dagenheten for spiseforstyrrelser på sykehuset 1-2 dager i uken en stund fremover. Da vil jeg kunne få et opplegg som ligner litt på det jeg har hatt på Modum. Mest sannsynlig litt gruppebehandling+at de har fysioterapeut og at jeg vil spise 2-3 måltider der. På sikt tenker jeg at jeg vil bli overført til VOP her som jeg bor, og da vil det nok være hun jeg snakket med idag som blir psykologen min. Hva jeg synes om henne? Vet egentlig ikke helt. Det er jo begrenset hva man finner ut iløpet av en time, men er verken positiv eller negativ. Det var ikke sånn at jeg følte alt klaffet, men samtidig gikk det helt OK.
Har også vært til kiropraktor idag. En utrolig grei fyr faktisk! Han kunne se/kjenne at korsryggen min+øverste delen av ryggen var helt stivnet. Ikke at det var noe nytt, men fint å kunne få litt behandling også; ikke bare få beskjed om alt som er galt! Han måtte være litt forsiktig enkelte plasser pga. benskjørheten og faren for at jeg kunne få brister i ribbeina, men ellers gikk det greit. Skal ned igjen på fredag. Håper virkelig dette kan hjelpe litt!
Ellers holder jeg på å forberede meg på koloskopi(kort sagt en undersøkelse av magen hvor en slange m. kamerablir ført opp via endetarmen) ved å prøve å få i meg endel av maten jeg ikke tåler(og har holdt meg unna lenge). Skal gjøre dette i de to ukene frem til jeg skal ta koloskopien. Ikke moro for å si det mildt! Har ikke vært så veldig mye dårligere i magen enn jeg er på en dårlig dag, men er kjempekvalm+svimmel og uggen. Utrolig ubehagelig...Og verre kommer det sikkert til å bli! Har bare holdt på i to dager...Får se hvor mye jeg orker. Grunnen til at jeg skal gjøre dette er for å provosere tarmen for å se om den blir påvirket/om det slår ut på koloskopien. Spesielt viktig er det at jeg får i meg gluten, fordi man er nødt til å ha gluten i kosten en periode på forhånd for å stille en eventuell cøliaki-diagnose. Ernæringsfysiologen på Modum mente jeg burde spise gluten i minst 6 uker på forhånd, men det har jeg jo ikke tid til. Ikke vet jeg om jeg hadde klart det heller.
Gruer meg ganske mye til selve undersøkelsen. Har gjort det en gang før for noen år siden, men da hadde jeg full narkose.
Ting har gått ganske i ett siden jeg kom hjem. Vært opptatt nesten hele tiden, så har ikke helt fått kjenne på hva jeg synes om å være hjemme for godt. Så langt har jeg ikke kjent på den samme graden av dyp depresjon som jeg opplevde de første ukene i hjemmeperioden, men jeg forventer litt at det vil komme. Tar ikke sorgene på forskudd, men er forberedet. Vet at om det skulle skje, så vil det bare være for en periode. At det vil avta etterhvert.
Det har gått greit med maten så langt. Frykten for mat osv. er en av de spiseforstyrrelses-scorene som hadde forandret seg mest(i positiv retning) fra da jeg kom til Modum og frem til jeg reiste hjem.
Noen av scorene hadde gått ned men noe hadde også gått opp. Alt i alt lå jeg tilsammen ganske likt på spiseforstyrrelsessymptomer som da jeg kom. Kroppmisnøye hadde økt(kanskje ikke så merkelig med en vektoppgang på 14-15 kilo siden våren ifjor). De høye scorene jeg hadde på tvangstrekk derimot og endel andre faktorer hadde gått ned betraktelig.
Av andre ting som de testet ved innkomst og hjemreise så var dårlig selvmedfølelse blitt til moderat selvmedfølelse og en moderat depresjon blitt til en mild en.
Vi gjennomgikk også en god del diagnostiske tester/intervjuer iløpet av oppholdet som jeg fikk resultatene av rett før jeg reiste hjem. Jeg scoret subklinisk til flere ting. Husker ikke alt akkurat nå, men jeg ble litt småsjokket når jeg fikk vite det! Trodde først det betydde at jeg hadde fått en haug med nye diagnoser, så ble litt lettet når psykologen forklarte meg at det ikke funket sånn. Scoret blant annet subklinisk til tvangspreget personlighetsforstyrrelse(føler dette i stor grad henger sammen med SF-en og tidligere selvskading..hatt endel tvangstanker ifh. til dette), unnvikende personlighetsforstyrrelse(denne skjønner jeg ikke helt at jeg scoret til? kan kanskje henge sammen med depresjon el?), emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse(denne diagnosen har jeg jo, så ikke så overraskende :P)...
Av diagnoser ble det satt de som jeg allerede har(bulimi, depresjon og angst)+panikklidelse, som er en diagnose jeg ikke har hatt før...Skjønte ikke hvorfor først. Ble litt klokere når hun forklarte bakgrunnen for at hun kunne sette den diagnosen; men fremdeles skjønner jeg det ikke helt. Blir interessant å se hva som står i epikrisen.
Har også vært til kiropraktor idag. En utrolig grei fyr faktisk! Han kunne se/kjenne at korsryggen min+øverste delen av ryggen var helt stivnet. Ikke at det var noe nytt, men fint å kunne få litt behandling også; ikke bare få beskjed om alt som er galt! Han måtte være litt forsiktig enkelte plasser pga. benskjørheten og faren for at jeg kunne få brister i ribbeina, men ellers gikk det greit. Skal ned igjen på fredag. Håper virkelig dette kan hjelpe litt!
Ellers holder jeg på å forberede meg på koloskopi(kort sagt en undersøkelse av magen hvor en slange m. kamerablir ført opp via endetarmen) ved å prøve å få i meg endel av maten jeg ikke tåler(og har holdt meg unna lenge). Skal gjøre dette i de to ukene frem til jeg skal ta koloskopien. Ikke moro for å si det mildt! Har ikke vært så veldig mye dårligere i magen enn jeg er på en dårlig dag, men er kjempekvalm+svimmel og uggen. Utrolig ubehagelig...Og verre kommer det sikkert til å bli! Har bare holdt på i to dager...Får se hvor mye jeg orker. Grunnen til at jeg skal gjøre dette er for å provosere tarmen for å se om den blir påvirket/om det slår ut på koloskopien. Spesielt viktig er det at jeg får i meg gluten, fordi man er nødt til å ha gluten i kosten en periode på forhånd for å stille en eventuell cøliaki-diagnose. Ernæringsfysiologen på Modum mente jeg burde spise gluten i minst 6 uker på forhånd, men det har jeg jo ikke tid til. Ikke vet jeg om jeg hadde klart det heller.
Gruer meg ganske mye til selve undersøkelsen. Har gjort det en gang før for noen år siden, men da hadde jeg full narkose.
Ting har gått ganske i ett siden jeg kom hjem. Vært opptatt nesten hele tiden, så har ikke helt fått kjenne på hva jeg synes om å være hjemme for godt. Så langt har jeg ikke kjent på den samme graden av dyp depresjon som jeg opplevde de første ukene i hjemmeperioden, men jeg forventer litt at det vil komme. Tar ikke sorgene på forskudd, men er forberedet. Vet at om det skulle skje, så vil det bare være for en periode. At det vil avta etterhvert.
Det har gått greit med maten så langt. Frykten for mat osv. er en av de spiseforstyrrelses-scorene som hadde forandret seg mest(i positiv retning) fra da jeg kom til Modum og frem til jeg reiste hjem.
Noen av scorene hadde gått ned men noe hadde også gått opp. Alt i alt lå jeg tilsammen ganske likt på spiseforstyrrelsessymptomer som da jeg kom. Kroppmisnøye hadde økt(kanskje ikke så merkelig med en vektoppgang på 14-15 kilo siden våren ifjor). De høye scorene jeg hadde på tvangstrekk derimot og endel andre faktorer hadde gått ned betraktelig.
Av andre ting som de testet ved innkomst og hjemreise så var dårlig selvmedfølelse blitt til moderat selvmedfølelse og en moderat depresjon blitt til en mild en.
Vi gjennomgikk også en god del diagnostiske tester/intervjuer iløpet av oppholdet som jeg fikk resultatene av rett før jeg reiste hjem. Jeg scoret subklinisk til flere ting. Husker ikke alt akkurat nå, men jeg ble litt småsjokket når jeg fikk vite det! Trodde først det betydde at jeg hadde fått en haug med nye diagnoser, så ble litt lettet når psykologen forklarte meg at det ikke funket sånn. Scoret blant annet subklinisk til tvangspreget personlighetsforstyrrelse(føler dette i stor grad henger sammen med SF-en og tidligere selvskading..hatt endel tvangstanker ifh. til dette), unnvikende personlighetsforstyrrelse(denne skjønner jeg ikke helt at jeg scoret til? kan kanskje henge sammen med depresjon el?), emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse(denne diagnosen har jeg jo, så ikke så overraskende :P)...
Av diagnoser ble det satt de som jeg allerede har(bulimi, depresjon og angst)+panikklidelse, som er en diagnose jeg ikke har hatt før...Skjønte ikke hvorfor først. Ble litt klokere når hun forklarte bakgrunnen for at hun kunne sette den diagnosen; men fremdeles skjønner jeg det ikke helt. Blir interessant å se hva som står i epikrisen.
tirsdag 29. januar 2013
ME
Nå starter snart det "normale" livet igjen. Blir rart å reise hjem for godt! Samtidig er det egentlig greit å være ferdig. Det jeg sliter mest med, som virkelig dreper motivasjonen, er alle de somatiske plagene mine. Det har ikke blitt bedre til tross for at jeg spiser, sover og generelt har det bedre enn jeg har hatt det på årevis. Om noe har det nesten blitt verre. Tok MR av ryggen min for noen uker siden, og bortsett fra litt dehydrerte skiver som var lett forhøyede(ifølge legen her vil en hvilken som helst 40åring ha dette, uten at man har plager fordet om) var alt greit. Det høres kanskje positivt ut at det ikke var noe alvorlig galt, men jeg blir så innmari fortvilet! Hvordan kan jeg få svar om alt er i orden i magen og alt er i orden med ryggen når jeg sliter så ekstremt som jeg gjør? Føler meg nesten som en hypokonder! Samtidig vet jeg jo at jeg virkelig ikke er det. Har en ganske høy smerteterskel og når jeg har det vondt, så har jeg virkelig vondt.
Legen begynte jo (såklart) å snakke om at det sikkert var pga. psykiske ting, men jeg klarer ikke helt se den heller. Såklart henger psyke og kropp sammen, men at at psyken er utløsende faktor tror jeg ingenting på. Jeg har det faktisk bedre psykisk nå enn jeg har hatt det på lang lang tid, likevel fungerer jeg ikke fordi jeg er så utslitt. ME ble også nevnt. At det kanskje er noe jeg bør bli utredet for, og jo mer jeg tenker på det, jo mer logisk virker det. Har fått høre at det gjerne er pga. spiseforstyrrelsen osv. at jeg har hatt alle problemene som jeg har hatt, men nå er jeg nesten normalvektig og problemene er minst like store!
Siden jeg ble akutt dårlig ifjor har de fysiske plagene blitt 10 x verre. Bare å gå fra rommet mitt og opp til legens kontor idag føltes som å bestige en fjelltopp.Føler meg nesten som en gammel dame.
Noen av plagene:
* aldri uthvilt uansett hvor mye/lite jeg sover
* konstant følelse av å være sliten/småsyk...må liksom presse meg til ALT..null energi...føles som jeg har løpt maraton selv om jeg ikke nødvendigvis har gjort noe spesielt
* verking i hele kroppen
* rygg som ikke tåler noe som helst...sengeliggende i perioder pga. all smerten
* mage som ikke fungerer...(hatt diare de to siste dagene feks)
* sår som aldri gror(til tross for at alle blodprøver osv. er fine)
* hyppig vannlating...må gjerne på do en gang hver halvtime gjennom hele dagen...noen ganger oftere..på natten kanskje 3-4 ganger, men i dårlige perioder har jeg våknet hver time om natten
* ekstremt høye b12-verdier som legen ikke kan forklare
* feberfølelse selv om jeg har normal(og noen ganger lav) temperatur
* (sil)blør neseblod daglig
Var i Oslo fra fredag til lørdag og på lørdag fikk jeg besøk. Mange som har spurt meg om jeg har hatt det kjekt i helga, men jeg har ikke klart å svare. Har vært så esktremt sliten at jeg bare har gått i overlevelsesmodus. Søndagskveld lå jeg i sengen og gråt fordi jeg var så sliten. Igår og idag har vært utrolige tunge dager, føles som om noen har kjørt over meg med en traktor. Bare å stå/sitte tar på liksom.
Som sagt er det vanskelig å skulle holde på motivasjonen når den fysiske helsen ikke bedrer seg! Ikke så lett å skulle spise osv. om jeg ikke orker å gjøre noe annet enn å ligge i senga...Jeg gjør jo ikke det heller(ligger i senga hele tiden altså), jeg presser meg hele tiden. Er nødt til det om jeg skal få gjort noe som helst. Før har jeg kjent litt på den følelsen i forbindelse med at jeg har vært deprimert, at jeg bare vil holde senga og at alt er et ork. Men det er likevel annerledes nå; jeg føler meg ikke deprimert, jeg vil ikke ligge i senga egentlig, men jeg er så jævlig utslitt at jeg nesten ikke har noe valg. Føles utrolig kjipt rett og slett.
Jeg gjør jo alt jeg "skal". Alt som skal være bra for en "normal" person. Spiser skikkelig og NOK+ trener hensiktsmessig(hovedsaklig styrketrening+litt turer)+ sover bedre enn på årevis. Når jeg da likevel er så dårlig som jeg er, så tenker jeg at en utredning ifh. til ME kan være lurt...Ikke fordi det løser problemene vedå få enda en diagnose, men fordi det da er enklere å vite HVA man bør gjøre. Har man ME bør man feks være mer forsiktig med trening enn en "normal" person.
Legen begynte jo (såklart) å snakke om at det sikkert var pga. psykiske ting, men jeg klarer ikke helt se den heller. Såklart henger psyke og kropp sammen, men at at psyken er utløsende faktor tror jeg ingenting på. Jeg har det faktisk bedre psykisk nå enn jeg har hatt det på lang lang tid, likevel fungerer jeg ikke fordi jeg er så utslitt. ME ble også nevnt. At det kanskje er noe jeg bør bli utredet for, og jo mer jeg tenker på det, jo mer logisk virker det. Har fått høre at det gjerne er pga. spiseforstyrrelsen osv. at jeg har hatt alle problemene som jeg har hatt, men nå er jeg nesten normalvektig og problemene er minst like store!
Siden jeg ble akutt dårlig ifjor har de fysiske plagene blitt 10 x verre. Bare å gå fra rommet mitt og opp til legens kontor idag føltes som å bestige en fjelltopp.Føler meg nesten som en gammel dame.
Noen av plagene:
* aldri uthvilt uansett hvor mye/lite jeg sover
* konstant følelse av å være sliten/småsyk...må liksom presse meg til ALT..null energi...føles som jeg har løpt maraton selv om jeg ikke nødvendigvis har gjort noe spesielt
* verking i hele kroppen
* rygg som ikke tåler noe som helst...sengeliggende i perioder pga. all smerten
* mage som ikke fungerer...(hatt diare de to siste dagene feks)
* sår som aldri gror(til tross for at alle blodprøver osv. er fine)
* hyppig vannlating...må gjerne på do en gang hver halvtime gjennom hele dagen...noen ganger oftere..på natten kanskje 3-4 ganger, men i dårlige perioder har jeg våknet hver time om natten
* ekstremt høye b12-verdier som legen ikke kan forklare
* feberfølelse selv om jeg har normal(og noen ganger lav) temperatur
* (sil)blør neseblod daglig
Var i Oslo fra fredag til lørdag og på lørdag fikk jeg besøk. Mange som har spurt meg om jeg har hatt det kjekt i helga, men jeg har ikke klart å svare. Har vært så esktremt sliten at jeg bare har gått i overlevelsesmodus. Søndagskveld lå jeg i sengen og gråt fordi jeg var så sliten. Igår og idag har vært utrolige tunge dager, føles som om noen har kjørt over meg med en traktor. Bare å stå/sitte tar på liksom.
Som sagt er det vanskelig å skulle holde på motivasjonen når den fysiske helsen ikke bedrer seg! Ikke så lett å skulle spise osv. om jeg ikke orker å gjøre noe annet enn å ligge i senga...Jeg gjør jo ikke det heller(ligger i senga hele tiden altså), jeg presser meg hele tiden. Er nødt til det om jeg skal få gjort noe som helst. Før har jeg kjent litt på den følelsen i forbindelse med at jeg har vært deprimert, at jeg bare vil holde senga og at alt er et ork. Men det er likevel annerledes nå; jeg føler meg ikke deprimert, jeg vil ikke ligge i senga egentlig, men jeg er så jævlig utslitt at jeg nesten ikke har noe valg. Føles utrolig kjipt rett og slett.
Jeg gjør jo alt jeg "skal". Alt som skal være bra for en "normal" person. Spiser skikkelig og NOK+ trener hensiktsmessig(hovedsaklig styrketrening+litt turer)+ sover bedre enn på årevis. Når jeg da likevel er så dårlig som jeg er, så tenker jeg at en utredning ifh. til ME kan være lurt...Ikke fordi det løser problemene vedå få enda en diagnose, men fordi det da er enklere å vite HVA man bør gjøre. Har man ME bør man feks være mer forsiktig med trening enn en "normal" person.
Abonner på:
Innlegg (Atom)