Dalende motivasjon

Depresjonen har vært min følges"venn" lengre enn noen av de andre tingene som har kommet etterhvert. I mine øyne er depresjon, og de følelsene som følger med, noe av det mest ødeleggende som finnes. Mange følelser er tunge og vanskelige å takle, men depresjons-følelesene fører, i motsetning til f.eks sinne, så og si aldri til noe godt. Den dreper enhver tiltakslyst og gjør en apatisk og demotivert. Og det verste av alt er at den gang på gang klarer å overbevise en om at man aldri vil slippe unna. Det vil aldri bli lysere tider, man er dømt til å tilbringe resten av livet med den ekstremt tyngende depresjonen. Når man i tilegg får den herlige diagnosen "tilbakevendende depresjon" så har man det liksom svart på hvitt. Da  er det blitt bekreftet det jeg har fryktet de siste 6-7 årene. Jeg er fordømt.

Nå skal det sies at diagnosen riktignok har blitt forandret et par ganger siden da. Nå står det bare emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og bulimia nevrosa. Selv om jeg føler disse diagnosene er mer rette og oppsummerer ting bedre, så er det likevel et eller annet ved dem som er skamfullt. Å si at man har depresjoner føles ikke like tabu som å si "jeg har en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse".

Uansett, nå kom jeg litt bort fra poenget mitt. Jeg har mistet mesteparten av motivasjonen jeg klarte bygge opp under innleggelsen. Det er ikke det at jeg ikke vil bli frisk, det er bare det at veien dit føles altfor lang og tung til at jeg kan klare det. Jeg er bare veldig sliten av å kjempe imot uten at jeg egentlig kommer lengre. Faller bare tilbake. I helgen har jeg egentlig bare resignert litt, latt spiseforstyrrelsen få herje. Lukket øynene litt. Om jeg skulle tatt inn alt som har skjedd, alt spiseforstyrrelsen får meg til å gjøre, så tror jeg rett og slett jeg hadde fått sammenbrudd. Skamfølelsen hadde druknet meg.

En eller annen plass er det jo en stemme som sier at jeg ikke kan gi opp nå. Ting kan ikke fortsette sånn. Jeg har kjempet altfor mye til å bare gi opp. Men samtidig klarer jeg ikke ta noen steg i riktig retning nå, det blir for krevende. Prøver i det minste stå imot trangen til å begynne med kutting igjen, og har klart det så langt. Så det er vel noe.

Kunne ønske jeg visste ca. hvor lang tid behandling av capio-søknaden ville ta. Sånn som situasjonen er nå aner jeg ikke. For alt jeg vet kan det ta flere måneder. Men håper virkelig IKKE det, tror ikke jeg klarer vente så lenge. Og som sagt tidligere, om jeg får avslag, ANER jeg ikke hva jeg skal gjøre.