Old habits.

Selvhat. Fanget. Null kontroll. SKAM. Ensomhet.

Jeg har ikke klart å åpne øynene. Jeg har prøvd, men det blir for mye. Det er utrolig ensomt sammen med bulimien. Den skremmer bort alle rundt meg, og jeg blir sittende aleine. Jeg hater det, men samtidig føler jeg ikke jeg har verken motivasjonen eller overskuddet til å gå den veien jeg må for å komme meg utav det. Fanget.

Jeg har gjort så mange fæle ting i det siste, at bare det er nok til å drukne i skam. Det har vært bulimien som har styrt, men jeg føler likevel jeg burde klart å grepet inn. Alle disse tingene fyrer bare opp under hatet mot meg selv. Jeg føler meg disgusting rett og slett. Jeg prøver å skille det spiseforstyrrede fra den faktiske meg, men for tiden føler jeg bare at jeg er sykdom.
Den har klart å vri mamma mot meg også. Meldingene har tikket inn det siste døgnet om hvor egoistisk og fæl jeg er. Og det er forståelig. Rett og slett.

Så idag. Ikveld. Etter enda en runde over doskålen. Gjorde jeg et smådesperat forsøk på å stoppe bulimien. Stoppe denne kraften som tar over meg og dreper meg. Egentlig var det en ganske kalkulert og planlagt "løsning", en trussel jeg hadde brukt mot bulimien om hva som ville skje om spisingen og spyingen fortsatte. Og det gjorde den jo. Så ja. Jeg vet det var dumt. Jeg vet sjansene for at det løser noe som helst er minimal. Men hva i helvetet skal jeg gjøre egentlig? Ingenting fungerer jo.

Om det ikke er åpenbart så langt. Jeg kuttet. Ikke fordi jeg hadde lyst. Hadde ikke engang noen trang til det. Men fordi jeg på en eller annen måte trenger straffen og et eller annet som jeg fremdeles styrer(og ikke bulimien). Virker kanskje motsiende. Men det går greit med meg. Altså, greit går det ikke, men jeg er ikke suicidal eller noe i den duren, så jeg overlever dette også, på en eller annen måte.
Jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre. Burde kanskje sydd, men jeg har verken penger eller mulighet til å få meg på legevakten. Så jeg får vel bare håpe sovemdisinen fungerer snart.