Ustabil uke

Jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal oppsummere uken som har vært. Det begynte på mandag, begynnelsen på slutten, starten på marerittet, et ustabilt virvar. Kort sagt trodde jeg jeg skulle bli innlagt på mandag, men fikk plutselig den samme gamle beskjeden om at planlagte innleggelser går imot behandlingen og at jeg eventuelt må gå på legevakten om det blir akutt. Brutte avtaler og brutte løfter. Mamma ser rødt. Jeg sier at det viktigste akkurat nå er vel egentlig ikke å få de dagene med innleggelse(selv om jeg gjerne skulle hatt dem) men å beholde en viss stabilitet og ro. Det er IKKE verdt det å lage et veldig rabalder for å få meg inn, til tross for at jeg ble behandlet urettferdig. Capio er verdt å lage rabalder for, for det er snakk om en behandling som kan fungere og hjelpe meg. Dette planlagte oppholdet var ikke snakk om behandling, men heller bare som en støtte til å klare å fortsette å kjempe hjemme aleine.

Men slik ble det ikke. Jeg ble ikke hørt. Det ble kaos og frem og tilbake og kaos og frem og tilbake. For å være helt ærlig vet jeg ikke helt hva som skjedde med meg de dagene. Tirsdag og onsdag er en eneste smørje, og det eneste jeg vet er at det gjorde så ekstremt vondt. Så intenst og forferdlig og uutholdelig som det ikke har gjort på veldig lenge. Ihvertfall ikke uten pauser. Selv om jeg nå ser flere grunner til at det skjedde, så skremmer det meg likevel helt utrolig at jeg var så nede igjen. Jeg har slitt og hatt mange kriser med jevne mellomrom den siste tiden, det er ikke det. Men den typen som kom denne uken er av en annen sort. Som en slags transe, en ubegripelig sterk kraft som drar en ned og fjerner enhver mulighet til å tenke fornuftige tanker.
Selvhatet gjennomsyret meg og absolutt ingenting gjorde det bedre. Trenger vel knapt nevne at suicidaliteten var sterk. I tilegg ble jeg ekstremt aggressiv. En eller annen plass inni alt var jeg redd fordi jeg kjente på en enorm styrke som hadde tatt over meg. En destruktiv og syk styrke. Men istedenfor å klare å be om hjelp ble jeg som sagt veldig aggressiv og hysterisk. Dagene ble egentlig bare et virvar av hyling og skriking og oppkast og veldigveldig mye beroligende/sovemedisin. For å være helt ærlig vet jeg ikke hvor mye jeg tok mandag, tirsdag og onsdag. Men nok til at jeg mesteparten av tiden klarte å holde meg i sengen. Et ubevisst, men likevel kanskje litt bevisst valg for å hindre meg selv i å finne på noe dumt. For å holde meg innenfor den "trygge" rammen av husets fire vegger.

Jeg våknet på torsdag etter mye søvn og fikk beskjed om at jeg fremdeles hadde muligheten til en innleggelse. Fornuften var på plass igjen, og selv om depresjonen fremdeles hang over meg, så føltes de siste dagene veldig uvirkelige. Som en absurd drøm. Fylleangst uten inntak av alkohol. Jeg var meg selv igjen med andre ord. Var ikke spesielt fristet til å reise inn, men klarte igjen å se nytten i det, og gikk med på innleggelsen.

Det har gått greit så langt. Igår hadde jeg en merkelig opptur. Jeg er av og til usikker på om disse intense(men sjeldne)oppturene er "normale" eller om de grenser til det maniske. Jeg følte meg ihvertfall som om jeg sto på toppen av verden og kunne se en utsikt jeg ikke hadde sett maken til. Ideene ville ikke stoppe opp og jeg klarte ikke stille, jeg begynte skrive i dagboken min, men det ble uleselig for jeg skrev så fort. Jeg danset for harde livet i 40 minutter, men det giret meg bare enda mer opp. Ringte til mamma og sa jeg hadde et merkelig problem. Jeg er så utrolig glad og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det! Jeg ville skrive en bok, jeg ville tegne, male, lage fireretters middag, reise verden rundt og feste til solen står opp!

De få gangene jeg faktisk kjenner på glede i mer enn bare flyktige øyenblikk blir jeg nesten helt overveldet. Har faktisk normale folk det sånn ganske ofte? Er det sånn det er å være glad? Det føles for utrolig til å være sant. Jeg har ikke kjent den følelsen på veldig lenge ihvertfall. Og med tanke på at jeg bare for noen dager siden trodde livet kom til å ta slutt, så virker det bare enda mer absurd! Men samtidig prøver jeg bare utnytte de positive følelsene mest mulig, problemet er bare at jeg ikke klarer samle energien! Jeg føler for å gjøre alt på en gang, og det er ikke spesielt fristende å skulle begynne å være fornuftig og 'roe seg ned'. Det siste jeg vil er å ødelegge gledesfølelsen! Men samtidig vet jeg jo at jeg må lære meg å tøyle det litt så det ikke får altfor mange ubehagelige konsekvenser på sikt.

Akkurat idag er jeg bare vanlig igjen. Ganske flatt humør, men det går noenlunde OK. Er på biblioteket nå, prøver finne litt inspirerende bøker som kanskje kan hjelpe meg til å finne igjen litt av gnisten som tydeligvis fremdeles finnes en plass dypt inni meg.