Ekko

Stille,

storm

så uendelig kaotisk og ryddig

Alt på samme tid

Fornuften gjemmer seg,

blekner

lukker øynene

Hopper av i fart

Den hule tomheten griper meg,

tiltaler meg

visker meg i øret

skraper meg opp innvendig 

Lover meg ro.

Distansert

Var på kafe isted. Brukte de siste kronene mine på en kopp te, for så å finne ut at de ikke har suketter!(drikker ikke te uten det) Var fristet til å be om å få pengene tilbake, men fikk meg liksom ikke helt til det heller. Satt meg ned og trøstet meg med at koppen var SVÆR og varm og god å holde rundt. Noe som var herlig etter at jeg har hatt skikkelig frost i meg hele dagen.
Det tok ikke lang tid før tankene vandret. Eller tanker og tanker. Jeg kobler rett og slett bare ut endel om dagene, faller ut. Det føles rart, men også litt godt. Det er jo egentlig ikke positivt, men jeg er så sliten av all uroen at tomheten nesten blir behagelig.

Uansett, imens jeg satt der gikk det en mann forbi. Det tok litt tid før jeg merket at han snakket til meg. Tok i det hele tatt tid før jeg merket at han hadde stoppet opp. -Du ser så trist ut. Hvorfor er du så trist? spurte han. Jeg ble stum. Fremdeles usikker på om han faktisk snakket til MEG(selv om det forsåvidt var ganske åpenbart sånn sett i ettertid). Han fortsatte med å spørre hva jeg tenker på som gjør meg så trist? Begynte å skjønne at han ikke hadde tenkt å gå videre før han fikk et svar. -Eh, bare filosoferer litt, stotret jeg frem, i mangelen på et bedre svar(og fordi jeg ikke vet selv hva jeg tenkte fordi jeg var bare borte). Han fortsatte med å si at han hadde tre sønner, og at han kanskje burde sende en av de bort for å hilse på meg. Hva i all verden svarer man til noe sånt? Rare mennesker. Men så sa han hade bra, også gikk han.

Det fikk tankene til å kverne. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått høre at jeg virker overlegen eller sur opp igjennom årene. Dette er noe jeg har tatt veldig innover meg. Overlegen og sur er to ord som får meg til å tenke på en person som er misfornøyd og negativ. Jeg har alltid synes at jeg har vært kjempeheldig, og alltid  hatt en veldig skyldfølelse fordi jeg føler jeg ikke har noen god 'grunn'til å ha alle de problemene jeg har og har hatt. Jeg har ikke blitt mishandlet, voldtatt, opplevd traumer eller noe i den duren.
Jeg har gjort alt jeg kan for å ikke virke negativ eller misfornøyd store deler av livet, fordi jeg ikke har følt at jeg har "rett"til å ha det så vondt som jeg har hatt det, så det er et veldig sårt tema når jeg har fått høre sånne ting... Så ja, det at han brukte akkurat de ordene. Det at han lurte på hvorfor jeg var trist, og ikke sur eller overlegen, det satt meg ut. For det er jo det jeg egentlig er. Trist. Tom. Jeg trodde bare ikke det var så tydelig.

Ellers så går ting greit. Dag 2. Ikke så mye mer å si. Vel, jo, egentlig. Men alt er kaotisk og tomt på samme tid, så jeg klarer ikke helt formulere meg. Imorgen skal jeg til legen. Tom for medisin og redd det blir lite søvn i natt.

Dag 1

Det går bra så langt! Snakket med rådgiveren på vgs isted. Hun var utrolig grei! Fikk en stor dose med ekstra motivasjon av den samtalen. I tilegg fikk jeg psykologi-bok som hun sa jeg kunne få låne så lenge jeg ville.

Vil forresten anbefale en app som jeg har på ipoden som heter StopBulimia. Det er en som heter Joseph Clough som har lagd et eget program(sånn hypnose-lignendes greier) for de som har bulimi. Funker utrolig bra for meg ihvertfall!


Nå skal jeg male litt!

Fit to fight.

Holder fast på tanken om at ting skal gå bedre, samtidig som jeg prøver være realistisk(forberedt på at det vil bli verre før det blir bedre osv.)
En ting er ihvertfall sikkert! Forandringer er på vei, og forandringer fryder. Ting kan bare gå oppover.
Jeg forsikrer meg selv om at det aldri er for seint å begynne på ny scratch. Det er aldri for seint å snu. Og det er akkurat det jeg skal gjøre.
Jeg har skrevet side opp og side ned hvor fæl bulimien er. Mesteparten er skrevet etter uendelige runder over doskålen. Totalt usensurert og jævlig. Jeg lover herved at dette skal leses grundig når bulimien prøver å lokke meg til seg.
Har også lagd en boks full av lapper med distraheringsforslag, lånt en haug med bøker og filmer+lagd timeplan. Man kan aldri være godt nok forberedt mot bulimien, men jo mer forberedt, jo bedre.

Blanke ark med fargestifter til!

Flytting

Idag har jeg hjulpet søsteren min med barneselskap. Etterpå vasket meg og mamma litt i leiligheten. Sofaen er blitt gitt bort(de hentet den idag) og imorgen skal vi ta ut resten av møblene. Planen er vel egentlig at alle tingene mine skal være ute iløpet av morgendagen. Så må alt vaskes. Har allerede vasket en god del, men vegger, gulv og tak++ gjenstår enda. Har mandag, tirsdag og onsdag på meg da, så tror jeg har nok tid.

Har også fått kjøpt meg Mandela fargebok idag! Gleder meg til jeg har roen til å sette meg ned med den :) I tilegg har jeg kjøpt meg rosa penal og hello kitty-viskelær^^, Har sånn smått komt igang med matten igjen(skal ta eksamen i November). Har ikke gjort matte på noen år, og var litt redd jeg ikke skulle klare noe, men det gikk overraskende bra!
Hadde ikke trodd det skulle være så kjekt. Tror kanskje jeg skal melde meg opp i psykologi også!


Kvelden har vært _veldig_bulimisk. Men det var forsåvidt forventet. Jeg har ikke brukt så mye av min energi på å kjempe imot. Det har med andre ord vært en veldig tung kveld for en sliten kropp.
Men til tross for den psykiske og fysiske smerten; jeg er likevel ikke så nedbrutt som jeg pleier være. For jeg er faktisk motivert. Jeg har planlagt en stund hvordan ting skal bli og hva som skal skje når jeg flytter, og nå er jeg snart der. Når jeg i tilegg begynner å kjenne på litt positive følelser og motivasjon ifh. til fremtiden så tror jeg absolutt dette skal gå veien! For det er motivasjonen som har manglet litt. Har vært så deprimert at jeg ikke har sett noen grunn til å holde ut, men nå når jeg har en plan og ting å holde på med+kommer på en helt ny plass hvor ikke spiseforstyrrelsesvanene henger i veggene, så tror jeg ting skal bli bedre.

--__--

Jeg klarte rett og slett å forsove meg til legetimen idag. Selv om jeg gjorde alt jeg kunne for å nå det så var jeg 25 minutter for sein. Spurte om det ikke var mulig å få komme inn noen få minutter for denne legetimen var utrolig viktig.
Men nei, og neste time kunne jeg ikke få før om 3 uker. Jeg fortalte at jeg var tom for medisin, og fikk beskjed om å ta kontakt igjen over helgen så kanskje de kunne ordne det da.
(JADA; greit det. Blir bare 2-3 døgn uten søvn. Null problem!)

Men greit nok, det var tross alt JEG som forsov meg. Så kunne ikke være sint på noen andre enn meg selv.
I tilegg fant jeg et brett til med tabletter, så akkurat når det gjelder det skal jeg klare meg.

Men så tenkte jeg at jeg kunne spørre om jeg kunne få utskrift av Modum-søknaden. Det var jo en av de viktigste tingene idag(bortsett fra medisinen), jeg skulle lese gjennom søknaden før legen sendte den. Sa jeg kunne sitte der og vente, så kunne hun få printet det ut innimellom alle pasientene. Det måtte hun nå ta seg tid til vel? Og det var greit det.
Etter å ha sittet der nesten to timer går jeg bort i luken og sier at jeg ikke klarer sitte der mer fordi jeg har så vondt i ryggen, om sekretæren kanskje bare kunne spurt om legen kunne sendt kopi av søknaden til meg i posten?
Får beskjed om at hun ikke engang har spurt legen om å skrive det ut til meg enda(vet ikke om hun glemte det eller hva?), men om jeg venter en liten stund til så skal hun høre med henne. Etter noen minutter ber sekretæren meg om å komme tilbake til luken og sier; Nei, hun(legen)har ikke skrevet noen søknad.
Jeg blir først målløs. Så blir jeg sint fordi jeg gang på gang på gang er så dum og naiv at jeg tror på folk når de lover de skal gjøre noe. Jeg er så drittlei av å bli løyet til. Det er så utrolig dårlig gjort at jeg har nesten ikke ord. Jeg tror ikke det er en eneste gang at folk faktisk har holdt det de har lovd når det gjelder behandlingen av spiseforstyrrelsen. Jeg føler meg både latterliggjort og nedprioritert. Det er VELDIG vanskelig å la være å høre på spiseforstyrrelsen som hyler at jeg ikke fortjener hjelp og ikke er tynn nok når det virker som helsevesenet omtrent er enig. Istedenfor at fornuften og de få friske tankene som er igjen får støtte og oppfølging, så blir  løfter brutt gang på gang, ting utsatt, glemt etc.og da er det søren meg ikke lett å tro på eller holde fast i noe som helst lengre.

Rock bottom

Pust
Hold ut. 
Pust
Motstå trangen til å hyle.
 
Repeat

Tomt

Veldig moro å finne ut at man er tom for medisin klokken 24. Men kanskje jeg endelig skal få sett de to filmene jeg har lånt på biblioteket;

Søvn blir det nok neppe.

Deppa.

Uken som kommer blir nok min siste uke i leiligheten. Har fått det for meg at dette er siste sjansen for bulimien, for ny leilighet=ny start=slutt på oppkast. Selv om jeg ikke vil noe annet enn å slippe bulimien, så er jeg på samme tid livredd for å miste den. Noe som betyr at det har vært bulimiske dager. Imorgen eller på tirsdag får jeg penger, og jeg gruer meg. Jeg er så utrolig sliten og deppa, så jeg orker ikke kjempe imot skikkelig heller. Tenker jeg bare får holde ut denne uken, så blir ting bedre etter det. Det må bli bedre. Jeg er drittlei av spising,oppkast og blodsukkerfall. Drittlei av at ABSOLUTT alt styres av spiseforstyrrelsen. Jeg sikter kanskje for høyt ved å si at det skal bli null oppkast på ny plass. Men jo mer overbevist jeg er, jo lengre vil jeg klare det. Jo mer jeg slipper tvilen til, jo mer mister jeg troen på meg selv. så...Ja, jeg sikter heller høyt.

Reach for the stars, and even if you fall short, you'll land on the moon

noe i den duren...

Aller helst vil jeg bare tilbringe tiden i sengen hele tiden. Etter en ukes tid hvor hjernen min har vært konstant på høygir og soving har vært mangelvare er jeg nå tilbake der hvor jeg omtrent kunne sovet hele tiden. Idag dro jeg meg opp halv 4, overbevist om at jeg fint kunne sovet minst 14 timer til.
Samtidig er jeg nødt til å vaske leiligheten og masse styr. Er nødt til å finne tid til det innimellom bulimien og sovingen. 


En liten positiv ting tilslutt! Jeg har endelig fått brev fra kirurgisk avdeling. Var der oppe i mai for å høre om det var muligheter til å få operert ut igjen metallet jeg har i ankelen. Og nå har jeg fått dato for operasjonen; i oktober. 
Håper det gjør sånn at jeg kan bli helt bra igjen, og at kanskje ankelen min vil se litt mer normal ut:P ( nå er den dobbelt så stor som den andre)
 

Dagen har vært litt tung, men med litt hjelp fra mamma har jeg klart å få i meg litt næring uten å kaste opp. Det trengtes for jeg skal nemlig på konsert ikveld! Vært bekymret på forhånd, redd for å bli dårlig, besvime etc. Men nå har formen fått et lite oppsving, så tror det skal gå bra! Drukket bittelitt alkohol også, men prøver forsiktig fordi jeg ikke har drukket på lenge og ikke aner hvor lite/mye jeg egentlig tåler.

Har nytt antrekk og været er bra, så dette blir konge!:D

Mestring

Dette innlegget skulle handle om mestringen og mine første 3 døgn oppkastfrie siden sommerleiren. Men så skar ting seg. På ene siden vet jeg akkurat hva som gikk galt og akkurat hvorfor det skjedde, samtidig som jeg ikke egentlig skjønner det, ikke sånn egentlig. Så utrolig logisk og ulogisk på samme tid. Jeg er både overrasket og ikke. For ørtende gang tror jeg ting går greit. For ørtende gang tror jeg at jeg er komt langt nok til å takle triggere. At jeg kan takle mer enn jeg egentlig klarer. Og for ørtende gang blir jeg lurt. Bulimien lurer meg. Jeg lurer meg selv? Jeg vet ikke helt.

Mest av alt er jeg bare veldig oppgitt og ganske så tafatt. Gnisten brenner svakere, og illusjonen er brutt.

Men det kunne vært verre. Jeg burde kanskje følt meg totalt motløs og overmannet? Noe sier meg at det er naivt å tro at dette bare var en liten glipp. Jeg vet av erfaring hvor i ubalanse jeg blir både fysisk og psykisk av å plutselig kaste opp kraftig etter dager uten oppkast. Men likevel er jeg merkelig nok litt håpefull enda? Gnisten er svakere, men ikke helt borte.

Og ja, sånn btw; ringte til psykomotorisk fysioterapeut her om dagen og det var TOLV måneders ventetid. Usj.

Distraksjon

http://bingeeatingtherapy.com/?p=397

:)

Dag 1

Og jeg kjenner faktisk på litt mestring! Bulimien kan gå og legge seg, dette skal jeg klare!
Men jeg må være årvåken hele tiden, ellers går ting fort i dass(bokstavlig talt). Må minne meg selv på å stå imot, og skille mellom friske og syke tanker. Det er vanskelig, for mye går på automatikk.
Derfor klistret jeg leiligheten full av post-its igår kveld. Noen med motiverende ord, og andre med oversikt over dagens gjøremål. Har fått fullført mesteparten!
Støvsugd, fylt opp bilen med ting til bruktbutikken og levert, vært hos søsteren min, fylt bensin og vasket masse(men mye gjenstår enda!)


Nå skal jeg gå meg en tur. Håper på å få litt mer energi, så jeg kan fortsette å kjempe for å holde de negative og spiseforstyrrede tankene på avstand(for de sniker seg innpå hele tiden). Men så langt står det 1-0 til meg :) Og jeg skal gjøre alt som står i min makt for å fortsette å vinne.

Ensomheten

(deviantart)

Ny start?

Jeg må være ute fra leiligheten innen 1.september. Med andre ord bor jeg midt oppi et flyttekaos nå. Det gjør ikke akkurat kaoset i hodet mindre!
Siden jeg enda ikke har funnet meg ny leilighet, skal jeg bo på loftet hos farmor og farfar inntil videre. Har tenkt mye frem og tilbake på hvordan dette skal gå. Det er rett ved siden av mamma og pappa. I tilegg er det utpå 'landet', og jeg har ikke egen bil. Flere ting som gjør at jeg er veldig usikker.
Samtidig tror jeg det kan være godt å komme seg vekk herfra. Komme seg vekk fra sykdommen, uvanene og alt som liksom henger i veggene. Når jeg har vært ute gruer jeg meg nesten alltid til å komme hjem igjen.
Sånn sett burde jeg vært overlykkelig over å flytte.
Men jeg gruer meg veldig også! Jeg merker jeg legger opp til endel forventninger. Ny plass og ny start og alt det der. At jeg skal slutte å kaste opp. På dagen. Jeg vet jo det er å sikte litt høyt, men jeg vil så gjerne håpe at det går an. At en ny plass, skal føre meg seg nye og friskere vaner. Det kommer såklart ikke av seg selv. Jeg driver og planlegger nå. Prøver å lage en vannfast plan. Krysser fingrene.

Tvilen ligger og sniker. Hvorfor skal det kunne bli noe annerledes nå? Hvorfor skal jeg klare det denne gangen? Er jeg naiv som i det hele tatt tør å håpe?

Men jeg presser de tankene bort. Jeg har ikke energi til å forholde meg til alt nå. Jeg får ta det som det kommer.

Behandleren fra sykehuset ringte for noen dager siden. Hun hadde snakket med kontakten min på VOP. De hadde diskutert og funnet ut at jeg har jo faktisk gått lenge til behandling i poliklinikk uten å bli bedre. Jeg har riktignok ikke vært så lenge på sykehuset, men jeg har jo likevel gått i polikliniken her ute, og den poliklinikken er jo en del av helse vest! Bra de endelig har innsett det, men synes det er merkelig at det tok så lang tid...Derfor hadde de komt frem til at jeg trengte noe mer(no kidding!). I begynnelsen av september er det ansvarsgruppemøte og til da skulle de lage et skikkelig opplegg. Jeg vet ikke helt om det betyr en innleggelse eller hva, men får nesten bare vente og se.

Someday we gonna rise up on that wind you know
Someday we gonna dance with those lions
Someday we gonna break free from these chains and keep on flyin'

<3

Kjære

Mamma og pappa. Helsevesenet? (Anybody)

Jeg trenger hjelp. Jeg trenger en hånd å holde i. Støtte. Jeg trenger hjelp mer enn jeg klarer å formulere med ord.
Om jeg så må legges i belteseng. Vær så snill. Kampen fortsetter hvert våkent sekund. Jeg kjemper imot, men jeg er så svekket. Spiseforstyrrelsen hyler til tider så høyt at jeg ikke har mer stemme igjen til å hyle høyere. Jeg kunne virkelig ønske jeg klarte å stoppe opp, vær så snill å tro meg.

Men sannheten...Sannheten som jeg blokkerer.

Spiseforstyrrelsen slutter ikke fordi om halsen min er så sår at jeg ikke har stemme. Den slutter ikke selv om doskålen fylles med mer blod enn oppkast. Den slutter ikke selv om ryggen min gir etter. Den slutter ikke til tross for at jeg prøver alt jeg kan. Den fortsetter. Til kroppen ikke klarer mer. Til alt stopper opp. Til jeg kollapser.

Så kan noen holde meg fast? Gi meg ekstra styrke når jeg går på tomgang? Fortelle meg om igjen og om igjen at det er verdt det når jeg ikke hører min egen stemme over spiseforstyrrelsen? Hjelpe meg gjennom den verste stormen til jeg klarer reise meg igjen?

JA, det er min kamp. Men hva når jeg ikke eier flere krefter?

Jeg er på grensen til at jeg hilser kollapsen og sammenbruddet velkommen. En gang må det si stopp.

It hurts.

Jeg trenger så sårt en sånn. En pauseknapp som FUNKER. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Vet ikke hvor jeg skal snu meg. Klarer ikke stå i alt dette, samtidig som jeg er fanget og ikke får meg bort.

Sliter også med intense mareritt om dagene(nettene blir det vel strengt tatt). Morbide og grusomme drømmer som er så full av skrekk og gru at jeg mangler ord. Som oftest våkner jeg heller ikke når de er på det mest intense, slik man ofte gjør under mareritt. De bare fortsetter og fortsetter.

Spiseforstyrrelser dreper

http://arikanne.com/2011/08/07/til-minne-om-lucie/

Jeg snakket med henne noen ganger, og var innom facebook'en hennes med jevne mellomrom. Hun virket som en utrolig omtenksom og sterk jente. Jeg visste jo at hun var syk, men likevel tok jeg meg i å misunne hvordan hun kunne være så tynn og likevel fungere(noe jeg selvfølgelig ser i ettertid at hun nok ikke gjorde). Dette skammer jeg meg veldig over, samtidig som det er en enorm tankevekker.
Jeg ble lettere sjokkert når jeg fant ut at hun var død. Og så utrolig trist. Jeg skulle ønske jeg ble skikkelig kjent med henne før det var for sent.
Igjen har det blitt bevist for alvorlig spiseforstyrrelser faktisk er. En ung jente som hadde store drømmer har blitt revet bort pga. denne grusomme sykdommen.

Hvil i fred.

http://www.something-fishy.org/memorial/memorial.php

Mislykket

Jeg har tilbringt størsteparten av helgen i sengen. Det kan vel diskuteres hvor lurt det er, men samtidig sto det foran meg som det minst destruktive valget.

Til tross for at jeg har gått ut og inn av søvnen det siste 1,5 døgnet, så er det eneste jeg vil å sove mer. Jeg har hatt mange merkelige drømmer. Hovedsaklige drømmer om mennesker og ting fra fortiden. Det har fått tankekjøret i full gang. Tenker på hvordan folk jeg har gått i klasse med og folk jeg pleide å ligge på "nivå" med, hvordan livene våres er så forskjellige nå. Tanker om at livet mitt er så komplett mislykket som overhodet mulig.

Det gjør for vondt bare å tenke, det er nok derfor jeg søker tilflukt i sengen. Jeg er for feig.

Minner meg på at det fremdeles ikke er for seint, jeg kan fremdeles klare å snu dette, få et LIV. Leve og ikke bare overleve. Men samtidig tror jeg ikke på det. Jeg klarer ikke tro på det. Ser på fortiden, på nåtiden. Hvor mye som er blitt ødelagt. Hvorfor jeg på et tidspunkt "valgte" det syke. Fordi det var noe jeg var "god"på, noe jeg kunne få til bedre enn andre. Fordi det å leve et "normalt" liv lenge var noe jeg hadde store problemer med...Å tilsynelatende fungere vanlig tok ekstremt mye av meg.

Jeg prøver å tenke at jeg har utviklet meg, at ting er annerledes nå. At det er verdt å prøve igjen, kjempe. Men jeg ser bare fakta. Begynte hos BUP i 2006, allerede da slitt i flere år. Føler meg for ødelagt til å kunne fikses. Satt sammen feil. Dette er forøvrig noe jeg har kjent på siden jeg var liten.

Tjue år. I min beste alder. Liksom. Jeg husker jeg var 13 år og deprimert. Lovet meg selv at jeg var nødt til å kjempe, men gav meg selv en frist. 20 år. Om ting ikke var bedre når jeg ble 20 da var det ikke vits å kjempe lengre.

For all del. Mye er annerledes. Men samtidig er mye så smertelig likt også.

Å bli hørt...

men likevel ikke.

Jeg har prøvd å formulere dette utallige ganger. Har sett for meg ordene i hodet, setningene, selve bloggen. Men hver gang jeg prøver å skrive stokker det seg. Setningene kommer i feil rekkefølge og jeg glemmer viktige ord og vendinger. Dette er noe jeg ofte føler når jeg skriver. Det blir sjelden bra nok. Jeg klarer ikke få alt ned på "papiret" sånn som jeg vil.

Men nå driter jeg bare i det.

Jeg har strukket ut hånden flere ganger-bedt om hjelp. Kveld på kveld gjennomgår jeg det jeg vil kalle et levende helvette. Dag for dag kjenner jeg kroppen lide seg videre. Uke for uke presser jeg meg psykisk til det ytterste. Sier meg til selv at jeg holder ut litt til, at det blir bedre snart, at jeg skal klare dette på egen hånd.

Utallige ganger de siste månedene har jeg vært på bristepunktet både psykisk og fysisk. Jeg har lovd meg selv at om det fortsetter er jeg rett og slett bare nødt å spørre om mer hjelp iform av en kortere innleggelse. Jeg er nødt til å gjøre noe mer før alt sier helt stopp.
Likevel har jeg utsatt disse fristene jeg har gitt meg selv. Overbevist meg selv om at jeg ikke har prøvd nok og at kroppen holder ut litt til.

Det er ikke det at jeg ikke har prøvd. Det er ikke sånn at jeg har resignert og latt sykdommen styre. Jeg har prøvd. Så og si hver dag har jeg prøvd. Det gjør det hele så utrolig mye vondere. Jeg har gjort alt som står i min makt, men likevel feilet. Gang på gang på gang.

Det er utrolig mye skam knyttet til dette. Bare å holde ut nederlagene krever ekstremt mye. Hvert nederlag blir som bensin på bålet. Hatet mot meg selv og kroppen min øker, samtidig som jeg allerede er på bristepunktet på alle andre plan.
Likevel, eller kanskje jeg skal si til tross for dette, så har jeg rukket ut hånden. Siste gang bare for noen dager siden. Gråtende i telefonen til kontakten min på VOP. Ord om at jeg virkelig ikke orker mer og at jeg nærmest er desperat etter noen dager uten oppkast, at jeg trenger hjelp NÅ. Trenger støtte og profesjonelle folk rundt meg, om så bare for noen dager. Bare for å få svaret som visst har blitt standard i det siste når det gjelder meg 
-En innleggelse er nok ikke løsningen. Men selvfølgelig, om det skulle bli en akutt situasjon kan du gå på legevakten. Det har du rett til som alle andre.

Jeg blir sint. Egentlig er jeg aller mest fortvilet.  

-Jammen, det er jo akutt! Det er akutt nesten konstant i det siste. Det du sier er egentlig at om jeg GJØR meg noe, så får jeg hjelp, men om jeg spør om hjelp på forhånd, om jeg sier at HEI, jeg er totalvrak og det er bare tidsspørsmål før jeg tyr til kuttingen igjen fordi jeg har så vondt at jeg ikke holder ut, så får jeg ikke hjelp?

- Du skal selvfølgelig få hjelp om det er noe akutt. Men nå skal jeg kalle inn til et ansvarsgruppemøte i september, du får prøve å fokusere på det.

Slik går samtalen over på andre ting.
Jeg har igjen, for ørtende gang fått "bevis" for at jeg visst ikke er syk nok. Fått bevis for at min sykdom ikke blir tatt på alvor. At om jeg kutter meg så jeg må sy så får jeg hjelp, først når det er gjort, DA er det akutt. Om jeg hadde hatt en fysisk sykdom som var så lammende som dette, så hadde jeg fått hjelp. Det er vanskelig å svelge, vanskelig å holde fast ved at det er helsevesenet det er noe galt med, og ikke meg.
Når dette bålet jeg nevnte tidligere brenner så sterkt som det gjør så er det nesten umulig å skulle høre på fornuften. Umulig å stoppe tankene om at jeg er svak og burde presse meg enda mer. Tanker om at andre klarer dette, andre holder ut, andre får seg videre.

Samtidig VET jeg jo at jeg har presset meg til det ytterste. Jeg vet at jeg ikke kan gjøre mer enn jeg allerede har gjort.
Kanskje betyr det at jeg er svak. Kanskje betyr det at jeg har mindre viljestyrke enn andre. Men uansett; poenget er at jeg trenger ekstra hjelp og støtte NÅ. Om så bare noen dager så jeg kan få litt styrke tilbake som jeg sårt trenger i denne kampen. Det er sårt å innrømme, jeg vil så gjerne klare meg selv. Men jeg er desperat, og litt redd. Spiseforstyrrelsen har meg i et jerngrep nå. Jeg er så sliten og tom for krefter.

Jeg stilte meg naken med skammen når jeg spurte om hjelp som jeg gjorde for noen dager siden. Til ingen nytte. Det eneste som skjedde var at skammen vokste og jeg fremdeles fryser.

Noe positivt

Var hos den nye fastlegen min idag. Hun var kjempegrei! Selvfølgelig ville hun søke på Modum, ikke noe problem. Så nå er søknaden påbegynt og skal være ferdig til min neste time som er om tre uker. Tenk om alle kunne være så samarbeidsvillige!

Var nettopp innpå og sjekket på ventetiden på Modum, og den har gått fra 54 uker til 30! Og dette er jo maks ventetid, så det lover bra :) For all del, først må jeg jo på vurdering og få klarsignal der, men er i det minste et skritt nærmere.

The gateway to somewhere else

Etter en tur på treningssenteret isted så slapp litt av alt det vonde taket. På sykkelturen hjem igjen klarte jeg plutselig å trekke inn den friske kveldsluften skikkelig. Være tilstedet i nuet. Kjenne at jeg faktisk lever til tross for alt. Det er lenge siden sist.

 

Nå sitter jeg på terassen og nyter stillheten. Nyter at kroppen kjennes unormalt rolig.

Bilder sier mer enn ord?

 

 Day after day
Fickle visions messing with your head
Fickle, vicious
Sleeping in your bed
Messing with your head
Fickle visions
Fickle, vicious. 

Har egentlig mye å skrive, men klarer ikke helt formulere alt...

Samtale med overlegen på sykehuset imorgen. Needless to say at jeg ikke ser spesielt frem til det. Huff. Men mamma er med, så det hjelper kanskje litt(altså, hun blir ikke med på selve samtalen, men hun er der både før og etterpå ).