Jeg har tilbringt størsteparten av helgen i sengen. Det kan vel diskuteres hvor lurt det er, men samtidig sto det foran meg som det minst destruktive valget.
Til tross for at jeg har gått ut og inn av søvnen det siste 1,5 døgnet, så er det eneste jeg vil å sove mer. Jeg har hatt mange merkelige drømmer. Hovedsaklige drømmer om mennesker og ting fra fortiden. Det har fått tankekjøret i full gang. Tenker på hvordan folk jeg har gått i klasse med og folk jeg pleide å ligge på "nivå" med, hvordan livene våres er så forskjellige nå. Tanker om at livet mitt er så komplett mislykket som overhodet mulig.
Det gjør for vondt bare å tenke, det er nok derfor jeg søker tilflukt i sengen. Jeg er for feig.
Minner meg på at det fremdeles ikke er for seint, jeg kan fremdeles klare å snu dette, få et LIV. Leve og ikke bare overleve. Men samtidig tror jeg ikke på det. Jeg klarer ikke tro på det. Ser på fortiden, på nåtiden. Hvor mye som er blitt ødelagt. Hvorfor jeg på et tidspunkt "valgte" det syke. Fordi det var noe jeg var "god"på, noe jeg kunne få til bedre enn andre. Fordi det å leve et "normalt" liv lenge var noe jeg hadde store problemer med...Å tilsynelatende fungere vanlig tok ekstremt mye av meg.
Jeg prøver å tenke at jeg har utviklet meg, at ting er annerledes nå. At det er verdt å prøve igjen, kjempe. Men jeg ser bare fakta. Begynte hos BUP i 2006, allerede da slitt i flere år. Føler meg for ødelagt til å kunne fikses. Satt sammen feil. Dette er forøvrig noe jeg har kjent på siden jeg var liten.
Tjue år. I min beste alder. Liksom. Jeg husker jeg var 13 år og deprimert. Lovet meg selv at jeg var nødt til å kjempe, men gav meg selv en frist. 20 år. Om ting ikke var bedre når jeg ble 20 da var det ikke vits å kjempe lengre.
For all del. Mye er annerledes. Men samtidig er mye så smertelig likt også.
Du må ikke slutte å kjempe til tross for alderen. Tenk tilbake på skrittene du har kommet på veien, det er verdt å fortsette og fortsette til du når det DU vil <3 Ikke gi opp, selv om dagene er tunge :-)
SvarSlettKjnner meg så sykt igjen. Leste i ei 20 år gammal dagbok en dag, tenker jo kliss likt nå. Skremmende!
SvarSlettMen husk at den eneste du skal måle deg med, er deg selv. Å prøve å forbedre seg selv tror jeg er det neste vi kan gjøre. Behandlere har prøvd å dunke dette inn i skallen på meg ubegripelig lenge, men nå begynner det å sige inn. Jeg klarer ikke alltid å tenke slik, men ofte.
Som kurslederen vår sa i sommer - forestill deg hvilke vanskeligheter de egentlig har, de andre - bak sine tilsynelatende vellykkede fasader.
-Mrt
I feel you <3 Husker selv at jeg satte meg en "grense" for 20 år. Først var det 18 da.. Men da jeg ble 20 skulle jeg liksom være voksen. Men jeg er bedre enn noen gang :)
SvarSlett