--__--

Jeg klarte rett og slett å forsove meg til legetimen idag. Selv om jeg gjorde alt jeg kunne for å nå det så var jeg 25 minutter for sein. Spurte om det ikke var mulig å få komme inn noen få minutter for denne legetimen var utrolig viktig.
Men nei, og neste time kunne jeg ikke få før om 3 uker. Jeg fortalte at jeg var tom for medisin, og fikk beskjed om å ta kontakt igjen over helgen så kanskje de kunne ordne det da.
(JADA; greit det. Blir bare 2-3 døgn uten søvn. Null problem!)

Men greit nok, det var tross alt JEG som forsov meg. Så kunne ikke være sint på noen andre enn meg selv.
I tilegg fant jeg et brett til med tabletter, så akkurat når det gjelder det skal jeg klare meg.

Men så tenkte jeg at jeg kunne spørre om jeg kunne få utskrift av Modum-søknaden. Det var jo en av de viktigste tingene idag(bortsett fra medisinen), jeg skulle lese gjennom søknaden før legen sendte den. Sa jeg kunne sitte der og vente, så kunne hun få printet det ut innimellom alle pasientene. Det måtte hun nå ta seg tid til vel? Og det var greit det.
Etter å ha sittet der nesten to timer går jeg bort i luken og sier at jeg ikke klarer sitte der mer fordi jeg har så vondt i ryggen, om sekretæren kanskje bare kunne spurt om legen kunne sendt kopi av søknaden til meg i posten?
Får beskjed om at hun ikke engang har spurt legen om å skrive det ut til meg enda(vet ikke om hun glemte det eller hva?), men om jeg venter en liten stund til så skal hun høre med henne. Etter noen minutter ber sekretæren meg om å komme tilbake til luken og sier; Nei, hun(legen)har ikke skrevet noen søknad.
Jeg blir først målløs. Så blir jeg sint fordi jeg gang på gang på gang er så dum og naiv at jeg tror på folk når de lover de skal gjøre noe. Jeg er så drittlei av å bli løyet til. Det er så utrolig dårlig gjort at jeg har nesten ikke ord. Jeg tror ikke det er en eneste gang at folk faktisk har holdt det de har lovd når det gjelder behandlingen av spiseforstyrrelsen. Jeg føler meg både latterliggjort og nedprioritert. Det er VELDIG vanskelig å la være å høre på spiseforstyrrelsen som hyler at jeg ikke fortjener hjelp og ikke er tynn nok når det virker som helsevesenet omtrent er enig. Istedenfor at fornuften og de få friske tankene som er igjen får støtte og oppfølging, så blir  løfter brutt gang på gang, ting utsatt, glemt etc.og da er det søren meg ikke lett å tro på eller holde fast i noe som helst lengre.