Kjære

Mamma og pappa. Helsevesenet? (Anybody)

Jeg trenger hjelp. Jeg trenger en hånd å holde i. Støtte. Jeg trenger hjelp mer enn jeg klarer å formulere med ord.
Om jeg så må legges i belteseng. Vær så snill. Kampen fortsetter hvert våkent sekund. Jeg kjemper imot, men jeg er så svekket. Spiseforstyrrelsen hyler til tider så høyt at jeg ikke har mer stemme igjen til å hyle høyere. Jeg kunne virkelig ønske jeg klarte å stoppe opp, vær så snill å tro meg.

Men sannheten...Sannheten som jeg blokkerer.

Spiseforstyrrelsen slutter ikke fordi om halsen min er så sår at jeg ikke har stemme. Den slutter ikke selv om doskålen fylles med mer blod enn oppkast. Den slutter ikke selv om ryggen min gir etter. Den slutter ikke til tross for at jeg prøver alt jeg kan. Den fortsetter. Til kroppen ikke klarer mer. Til alt stopper opp. Til jeg kollapser.

Så kan noen holde meg fast? Gi meg ekstra styrke når jeg går på tomgang? Fortelle meg om igjen og om igjen at det er verdt det når jeg ikke hører min egen stemme over spiseforstyrrelsen? Hjelpe meg gjennom den verste stormen til jeg klarer reise meg igjen?

JA, det er min kamp. Men hva når jeg ikke eier flere krefter?

Jeg er på grensen til at jeg hilser kollapsen og sammenbruddet velkommen. En gang må det si stopp.