Deppa.

Uken som kommer blir nok min siste uke i leiligheten. Har fått det for meg at dette er siste sjansen for bulimien, for ny leilighet=ny start=slutt på oppkast. Selv om jeg ikke vil noe annet enn å slippe bulimien, så er jeg på samme tid livredd for å miste den. Noe som betyr at det har vært bulimiske dager. Imorgen eller på tirsdag får jeg penger, og jeg gruer meg. Jeg er så utrolig sliten og deppa, så jeg orker ikke kjempe imot skikkelig heller. Tenker jeg bare får holde ut denne uken, så blir ting bedre etter det. Det må bli bedre. Jeg er drittlei av spising,oppkast og blodsukkerfall. Drittlei av at ABSOLUTT alt styres av spiseforstyrrelsen. Jeg sikter kanskje for høyt ved å si at det skal bli null oppkast på ny plass. Men jo mer overbevist jeg er, jo lengre vil jeg klare det. Jo mer jeg slipper tvilen til, jo mer mister jeg troen på meg selv. så...Ja, jeg sikter heller høyt.

Reach for the stars, and even if you fall short, you'll land on the moon

noe i den duren...

Aller helst vil jeg bare tilbringe tiden i sengen hele tiden. Etter en ukes tid hvor hjernen min har vært konstant på høygir og soving har vært mangelvare er jeg nå tilbake der hvor jeg omtrent kunne sovet hele tiden. Idag dro jeg meg opp halv 4, overbevist om at jeg fint kunne sovet minst 14 timer til.
Samtidig er jeg nødt til å vaske leiligheten og masse styr. Er nødt til å finne tid til det innimellom bulimien og sovingen. 


En liten positiv ting tilslutt! Jeg har endelig fått brev fra kirurgisk avdeling. Var der oppe i mai for å høre om det var muligheter til å få operert ut igjen metallet jeg har i ankelen. Og nå har jeg fått dato for operasjonen; i oktober. 
Håper det gjør sånn at jeg kan bli helt bra igjen, og at kanskje ankelen min vil se litt mer normal ut:P ( nå er den dobbelt så stor som den andre)