1,5 kilo opp

Jeg har faktisk ikke tenkt på veiingen i det hele tatt i helgen. De andre gangene har jeg forberedt meg litt mentalt ved å se for meg hvor mye jeg har gått opp og prøvd å vende meg til et nytt tall. Denne gangen hadde jeg ikke en gang tenkt på hva vekten ville komme til å vise, eller det faktum at jeg kanskje kunne komme til å krysse en grense som jeg knapt har vært over de to siste årene.
Det har egentlig ikke vært bevisst. Jeg har rett og slett bare ikke tenkt på det?

Gjort ganske mye i helgen. Tok meg en liten utflukt på lørdagen. Rotet meg helt bort og fikk egentlig ikke ordnet noe av det jeg skulle. Ble totalt kaos og masse stress. Men det positive var at jeg mestret og fikk nye erfaringer ifh. til maten.
Ikke bare gikk det greit med lunsjen(hadde smurt niste som jeg hadde med) men jeg fikk også kjøpt og spist middag.
Måtte ta alt på sparken fordi jeg mista bussen og ikke nådde middagen på Modum. Plutselig måtte jeg få tak i mat som jeg tåler(uten gluten, laktose, løk og div. andre ting), som kunne spises på bussen hjem og som var nok ernæringsmessig.
Mega-utfordring med andre ord(som jeg ikke var forberedt på!)

Fikk kjøpt meg salat med ost, skinke og egg. Forsåvidt noe jeg kunne funnet på å kjøpe hjemme også, men den store forskjellen var at jeg i tilegg ba om å få to glutenfrie skiver ved siden av+om jeg kunne få skikkelig smør(hun kom nemlig med lett-margarin!) og ekstra dressing!
Føltes helt merkelig å skulle spørre ekstra om alle de tingene jeg før har gjort alt for unngå.
For å ikke snakke om at det må ha sett litt komisk ut der jeg satt på bussen og prøvde å smøre (steinhardt!) smør på skivene med plastkniv!
Men fikk mye skryt for det av de andre når jeg kom tilbake, så kan innrømme at jeg følte meg ganske stolt! Hadde vært mye enklere å bare kjøpe salaten og kutte ut alt det andre liksom.

Fint å kjenne på litt mestring! Har sånn halvveis bestemt meg for å ta permisjon neste helg siden lørdagen på egenhånd gikk såpass greit matmessig. Det var utrolig godt å kunne kjøpe seg en avis og spise i FRED OG RO. Gud, så jeg savner det innimellom.

Jeg har altså gått opp 1,5 kilo siste uken. Mer enn dobbelt så mye som det ukentlige vektkravet. Jeg visste jeg hadde gått opp, har faktisk fått større muskler i armene allerede(!)Tipper jeg er blitt en cm eller to bredere rundt overarmene. Målet er jo vektoppgang, det er jo det jeg jobber mot.
Men det betyr ikke at det er lett!
En stor del av meg(spiseforstyrrelsen)protesterer vilt. Det føles på en måte feil å skulle gi opp alt det jeg har "jobbet" for? Plutselig skal jeg gjøre det motsatte.
Det er ikke så mye det å gå opp i vekt/bli større rent utseendemessig som er verst, det er mest følelsen av at jeg taper kontroll. At jeg gir slipp på det eneste jeg egentlig har fått til/ oppnådd de siste årene. Å frivillig skulle putte i seg maten som jeg vet vil gjøre meg større. Det føles FEIL rett og slett. Samtidig vet jeg jo at det er det eneste rette om jeg skal bli frisk.
Jeg er nødt til å fortsette den veien jeg har begynt på. Jeg kan ikke snu, for å snu innebærer å risikere å bli like dårlig som jeg var i mars, og det er det ikke verdt. Ingenting er verdt det.