Hjemmehelg

Jeg var hjemme for første gang på fem uker i helgen som var. Det gikk overraskende greit! Under pårørendeoppholdet var ting veldig vanskelige. Spesielt på onsdagen og torsdagen følte jeg meg skikkelig ustabil og veldig usikker på om jeg burde reise hjem på perm. Fredagen var litt bedre og hjemreisen gikk ganske bra. Vi spiste til og med middag på Peppes! De var utrolig greie der; lagde en egen (kjempestor!)salat til meg med ting jeg tålte(var ingenting på den vanlige menyen jeg kunne ha :P)

Resten av helgen gikk i ett. Var knapt i leiligheten min. Spiste et par måltider+sov der om natten. Ellers var jeg hos mamma og pappa/reiste litt rundt. Frykten var at det skulle bli bulimisk kaos, det ble det ikke. Jeg fikk i meg ganske tilnærmet likt den maten jeg spiser her på Modum. Det mest utfordrende var nok til familiemiddagen på søndag.  Pappa hadde lagd hjortegryte. Vanskelig å vite hvor mye jeg skulle ta for at det skulle være nok når alt var blandet ilag og jeg ikke kunne tenke tallerken-modellen(1/3 kjøtt/protein, 1/3 ris/potet etc og 1/3 grønnsaker). Tok nå såpass at det fylte opp tallerken noenlunde. Følte likevel at jeg kanskje tok litt lite ifh. til kostplanen med tanke på at tallerkene hjemme nok var litt mindre enn de vi har her. Samtidig spiste ALLE(utenom pappa)betydelig mindre enn meg og det føltes ikke så lett. Vi har jo fått innprenta her at det vi spiser er normale porsjoner, men hvor 'normalt' er det egentlig når ingen andre spiser så mye? Er det alle de andre som spiser for lite?

Følte på den samme frustrasjonen noen timer seinere. Vi reiste på tur og jeg hadde med meg salaten og brødskivene som står på kostlisten. De andre hadde med seg litt frukt og det var det. Ungene fikk hver sin liten sjokolade, men ellers spiste de andre bare litt frukt og drakk kaffi. Ikke alle som ville ha det en gang...Mamma hadde med noen skiver sånn i tilfelle, men ingen som ville ha.
Er fremdeles mett etter middagen. Liker ikke! Vil ikke ha.
osv.
Hadde lyst til å hyle at jeg er faen meg mett jeg også! Hvorfor skal det bare være jeg som har behov for å spise et måltid når de andre tydeligvis klarer seg fint uten? Føles ikke så veldig normalt når man er alene om å gjøre noe.

Men jeg spiste nå det jeg skulle.

Kom tilbake hit mandags kveld. Veide meg på tirsdags morgen og hadde bare gått opp noen hundre gram. Men jeg er faktisk fornøyd med det. Med tanke på den utrolig tøffe pårørendeuka og første hjemmehelg, så er jeg bare glad for at jeg har klart å gå opp noe i det hele tatt. Det kunne fort gått veldig galt.

Det er rart å tenke på at vi bare har en uke igjen her av første opphold. At jeg snart skal hjem i to måneder. Jeg gruer meg såklart, men har også begynt å glede meg sånn smått. Jeg kan kjenne på litt positiv spenning og det føles veldig bra!