Ond sirkel

Jeg har det jævlig. Rett og slett. Så utrolig inni den onde sirkelen. Ikke bare er det en ond sirkel, men det er en spiral som bare går nedover. Det gjør så vondt. Både fysisk og psykisk.

 Får meg ikke ut. Vekk. Må vekk. Klarer ikke.

Det er sånn at jeg blir redd. Og det skal endel til. Men jeg blir redd. En gang må det jo si stopp. Det er nesten som jeg ønsker kroppen skal gi etter så jeg skal få en pause. Jeg ville gjort mye for en liten pause.

Kort sagt

Innleggelsen blir i august. Bulimien herjer. Same old story.

Usikker identitet.

Jeg klarte to døgn uten oppkast før helgen. Helgen ble en bulimi-helg. Men det lå liksom i kortene...Istedenfor å fokusere på å klare den uten oppkast(noe som ville vært så og si umulig sånn som ting er nå)så satt jeg opp et annet mål med sykepleieren som gikk ut på at jeg skulle prøve å holde en viss døgnrytme til tross for at spisefostyrrelsen herjet. Det var en utfordring, men likevel overkommelig. Helst ville jeg ha brukt nettene til trening, men jeg klarte la være. Til tross for at det ble en ganske kraftig bulimisk helg, så følte jeg likevel ikke at jeg forsvant helt i spisefostyrrelsen som jeg har gjort før. Har klart å ha noen andre tanker i hodet.

Natt til idag derimot har jeg ikke sovet i det hele tatt. Noe som førte til at jeg har vært i bedre humør på dagen idag enn på lenge. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg jeg var så glad. Boblet over. Måtte ringe til mamma og pappa fordi jeg rett og slett ikke ante hvordan jeg skulle takle denne merkelige følelen av glede, som jeg så sjelden klarer å kjenne skikkelig på. Hadde forhåpninger for uken, for mandagen, for en ny start.

Men likevel, en eller annen plass på veien spiste jeg noe, ikke mye, men likevel noe jeg ikke hadde planlagt, noe uforutsett. Og da er det som om noe raser inni meg og stopp-knappen finnes ikke.
Jeg faller utfor i fritt fall. Prøver å klamre meg fast til håpet om alt faktisk ikke er ødelagt, dagen kan fremdeles bli OK, jeg kan snu dette. Men det går ikke. Det er som en magnet som drar meg mot seg. Uansett om jeg stritter imot så hjelper det ikke. Det er alltid en unnskyldning, alltid en siste ting som må prøves, en siste gang, litt mer penger som må brukes.

Nok en gang blir illusjonen om en ny uke med nye muligheter bare til akkurat det; en illusjon. En idiotisk klisje. Jada, jeg kan skylde på at jeg er stresset, det er mye som surrer under topplokket akkurat nå, men det er alltid NOE. Imorgen skal jeg opp igjen på sykehuset til ny samtale. Få de to datoene det står mellom. Bestemme meg.

Det har egentlig gått opp for meg mer enn noensinne hva jeg er redd for. Hvorfor jeg er redd for å "miste" spiseforstyrrelsen. Det er fordi jeg vet hva som ligger bak. Monsteret som kommer til å komme frem for fullt når spiseforstyrrelsen ikke lenger fungerer som en mur. Jeg vet ikke om jeg er rede til å ta opp den kampen igjen. Til å kle meg selv så naken. Til Identitetskrisen som kommer til å komme. Til de ekstreme humørsvingningene. Jeg er redd for hva som kommer til å skje. Jeg er redd til at jeg kommer til å gå løs på noen. Eller det som er mest sannsynlig, at jeg kommer til å gå løs på meg selv. Jeg har i årevis prøvd å tøyle følelesene, tøyle alle de forskjellige personlighetene som jeg føler er fanget i den ene kroppen. Min kropp. Denne kroppen som jeg avskyr som pesten.

Jeg er redd for at jeg vil få totale sammenbrudd under en eventuell innleggelse. Eller jeg VET at jeg kommer til å få det. Jeg er redd jeg skal begynne å dissasosiere og at sucidialiteten skal komme tilbake for fullt. Det er vel det jeg er mest redd for. Det er det som er skummelt. Selv om spiseforstyrrelsen er fæl og slow suicide i det lange løp, så har den likevel vært med på å redde meg fra den bunnløse depresjonen. Jeg er rett og slett redd at jeg skal smuldre opp i enda flere biter og at jeg skal miste fornuften opp i alt sammen.
Det har skjedd før.

Si adjø til spiseforstyrrelsen og heihei Borderline. Det frister ikke. Men det frister faen meg ikke å fortsette som nå heller.


Ellers så har jeg bestemt meg for at jeg skal få tak i alle papirene mine. Journalene og alt som er skrevet om meg iløpet av diverse innleggelser og av forskjellige psykologer. Jeg føler jeg er klar for å lese det, at det på en måte vil hjelpe meg å gå litt videre. Kanskje skjønne litt mer av alt som har skjedd, få en slags oppsummering( og closure kanskje?). Har ikke helt funnet ut hvordan jeg må gå frem enda siden det nok er snakk om en god del papir. Men jeg har rett til å lese det, så det må kunne ordnes på en eller annen måte.

Dream catcher.

 

Jeg drømmer at jeg blir gal. At jeg blir schizofren. Opplever psykoser.

I tilegg sover jeg så urolig. Er våken og sover om hverandre. Blir helt forvirret og klarer ikke helt skille hva som er virkelig og ikke.

Det betyr sikkert ingenting, men jeg har vegret meg for å legge meg likevel. Sist gang jeg sov var drømmen(eller skal jeg si marerittet?) utrolig intens, men realistisk på samme tid. Jeg kommer helt i ubalanse, bruker flere timer på å komme meg 'over' disse drømmene. Ekkelt.
 

Samtidig er det som jeg faller bort litt for tiden, og jeg kjenner at det frister. Det frister å la mørket sluke meg. Forsvinningsnummer. Men det funker jo aldri i lengden.

Jeg er nødt til å finne det som funker i lengden. Jeg vet jo det sånn egentlig. Innerst inne. Fortsette å gå mot lyset.

Vet ikke

Jeg trenger at noen kan bestemme for meg. Det er ditt valg. Vi vet du vil klare å ta det rette valget. blabla.

NEI! Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vet ikke hva som er best. Jeg aner ikke. Jeg vet bare at jeg ikke vil ha det sånn som dette lengre. Men skal jeg hoppe i det nå? Si ja til innleggelsen nå? Isåfall må jeg bli innlagt om ca. 1,5 uke. Det er liten tid. Det blir veldig intensivt. Kanskje får vi ikke forberedt oss skikkelig. Det er viktig med grundig forvern for å lykkes. I tilegg reiser mamma på onsdag og blir vekke tre uker. Pappa og lillebroren min trenger meg. Jeg har lovd at jeg skal hjelpe hjemme. Jeg kan ikke bare forsvinne i 4 uker.

Men da er altså det andre alternativet 1.august. Orker jeg virkelig vente så lenge? Hva om jeg i mellomtiden sklir sånn inn i spiseforstyrelsen at jeg takker nei når tiden nærmer seg? At all motivasjon forsvinner?

Det beste hadde kanskje vært en innleggelse i juli, men det går ikke fordi de har stengt 2 uker i slutten av måneden, og i første fase må man være innlagt 4 uker på rad(uten permisjoner).

What to do?

Innleggelsesdato

1. juni eller 1.august er alternativene. Enten eller. Jeg ombestemmer meg flere ganger i timen. Finner både fordeler og ulemper med begge. Kanskje bør jeg bare hoppe i det, men samtidig er det viktig å være skikkelig forberedt. Juni er alt for fort. To uker. Men august føles for lenge. Det finnes desverre ingen mellomting.

Helvetesdager

Noen dager er rett og slett bare så intenst jævlige at de ikke kan beskrives med andre ord. Det siste døgnet har vært slik. Jeg har ikke oversikt over hvor mange ganger jeg har kastet opp. Har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har følt at jeg har nådd bunnen, men likevel fortsatt å falle. For å ikke snakke om at hvert ledige sekund som ikke har gått til overspising og oppkast har gått i å bruke all min energi på å ta meg sammen. Motstå den intense trangen til å skrike eller løpe til krampen tar meg. Føler jeg flyter utover i tusen kilometer i timen. Panikken tar meg. Samtidig skal finklærene på og man skal late som om ting går sånn noenlunde. På bristepunktet rett og slett. Det har gått, jeg har klart å holde følelsene noenlunde skjult, unngå, ihvertfall til en viss grad, å spre galge og eder over alle rundt meg. Men det har hatt sin pris. Mer destruktiv enn på lenge og selvhatet har hundredoblet seg.

Må. holde. ut.

Er snart ferdig med å ta meg sammen for denne gangen.
Ferdig med spillet for galleriet.

Forhåpentligvis vil det gjøre at jeg klarer å puste igjen. Klarer å holde ut i denne kroppen enda litt til.

Ambivalens

just a little bit stronger
just a little bit wiser
just a little less needy
and maybe i'd get there?

just a little bit pretty
just a little more aware
just a little bit thinner
and maybe i'd get there?

clearly, clearly i remember
pulling up my shirt
and staring blank ahead

clearly, clearly i remember
days of useless crying
and almost feeling dead

oh perhaps, perhaps if i was smaller
perhaps i could control myself
perhaps if i was...

just a little bit stronger
just a little bit wiser
just a little less needy
and maybe i'd get there?

just a little bit pretty
just a little more aware
just a little bit thinner
and maybe i'd get there?

 

Svai og smerter i rygg

Det burde vært mer enn nok motivasjon til å bli frisk! Jeg er redd, plutselig skjønner jeg at kroppen min lider og jeg får panikk. Er det ikke allerede for seint? Men så blir jeg overmannet av den andre siden igjen. Den som sier at jeg er altfor feit til å ha noe problem, at jeg bare er lat og ikke eier viljestyrke. Pendler veldig frem og tilbake mellom de ytterpunktene nå! I ene øyeblikket får jeg nesten panikk fordi jeg føler dette må snu NÅ før jeg blir enda mer ødelagt, men så er det akkurat som om ingenting av det betyr noe, det eneste som er viktig er at jeg må ned i vekt.

Hva kjennetegner sykdommen?

Det første tegn på at du kan ha osteoporose er et håndleddsbrudd, ryggvirvelbrudd eller et lårhalsbrudd. Håndleddsbrudd er vanlig hos kvinner i 50-årene, mens eldre menn og kvinner ødelegger for det meste lårhalsen. Er benvevet friskt skal det kunne tåle et fall.

Hvert år brekker vel 8000 eldre mennesker lårhalsen i Norge. Halvparten blir avhengig av hjelp etter bruddet, og 20% dør innen et halvt år pga komplikasjoner til bruddet. 

Mange mennesker har betydelige smerter, nedsatt funksjon og har mistet sin uavhengighet. Mange får svekket livskvalitet.

Ca. 330 av alle sykehussenger er til enhver tid belagt med osteoporosepasienter. Dette er beregnet til å koste samfunnet rundt 1,6 milliarder kroner hvert år.

Vi har ingen metode for å bygge opp igjen allerede tapt benvev. Mer forskning må til for å finne årsaken til osteoporose, og for å utvikle nye og bedre behandlings- metoder. 

Det gledelige er at man har mulighet for å forhindre videre beintap.

Hvem er mest utsatt for å få osteoporose?

Hvis virvlene i ryggen mister mye kalk, svekkes de. Du blir kortere fordi de synker sammen. Dersom flere virvler synker sammen, vil det medføre en øket krumning av ryggen. Du kan få akutte smerter som kan gå over til å bli kroniske. Kanskje merker du at kroppshøyden din er redusert uten at du har fått smerter. Vi må huske på at noe høydereduksjon får de fleste av oss med stigende alder, uavhengig av om virvlene synker sammen. 

Hvis ryggraden blir svært krum kan du få pusteproblemer i mangel av plass under ribbene. Det kan oppstå øket svai i nakken, og magen kan bli fremskutt. Du kan få problemer med urinlekkasje fordi høydereduksjonen får de indre organer til å presse på blæren din.

Det første tegnet på osteoporose er ofte et brudd forårsaket av et fall!

Det er ikke bra. Ikke i det hele tatt. Jeg vet jo at jeg har beinskjørhet, men jeg trodde ikke ryggplagene mine hadde sammenheng med det før jeg leste dette. Jeg kjenner meg ekstremt igjen og jeg liker det ikke. JEG ER LEI AV Å FØLE MEG SOM EN 60-ÅRING ISTEDENFOR EN 20-ÅRING!! Bare det burde vært motivasjon i bøttevis.

For real?

Føler meg blind. 

Klarer ikke se det jeg vet egentlig er der. Eller vet jeg?

Jeg vet, jeg kjenner, men ser det likevel ikke?

Er det da der likevel? 

Er det virkelig sånn? 

Hva ER virkelig?

hjelp.

(fra deviantart)

Går det virkelig an å bli frisk? Som i HUNDRE PROSENT frisk? 

Jeg har så utrolig vanskelig for å tro det, det virker umulig. Trenger sårt litt mer håp og motivasjon.

Torsdag

Samtalen idag gikk egentlig veldig OK. Brukte evigheter på å finne avdelingen, så det ble mye styr og jeg kom litt for seint. Jeg fikk ikke vite så veldig mye mer om hva som skjer fremover. Mesteparten av tiden ble brukt til at jeg fortalte om meg selv og psykologen stilte spørsmål innimellom. -Her er vi veldig opptatt av at det er pasienten som er eksperten på seg selv, sa hun. Høres jo greit ut det.

Jeg skal opp igjen på mandag til ny samtale, og da vil jeg også få vite mer om hva som skjer, hvem jeg skal prate med osv. Er ganske mye man skal gjennom før en eventuell innleggelse(er vel dette de kaller forvern kanskje?) I tilegg vil man få en betenkningstid på 1-2 uker når alt er planlagt og klart(om man vil si ja eller nei til plassen). Det høres egentlig veldig greit ut akkurat nå. Hadde det vært for noen uker siden hadde jeg nok blitt ganske forvtvilet fordi det blir enda mer ventetid, men akkurat nå føler jeg at jeg trenger tiden.

Fikk også besøkt mamma på sykehuset. Det ble en ganske kort visitt, men det var nå koselig uansett. Hun var fremdeles kvalm etter narkosen+den sterke smertestillende medisinen hun får. Følte virkelig med henne, hadde det ganske likt når jeg hadde operert foten. De første dagene var grusomme!(egentlig de to første ukene da men) Hun er i det minste over det verste :)Det var utrolig fint der borte! Helt ute med sjøen, og en kjempestor park full av blomstrer...Håper bare hun klarer å slappe av litt også, komme litt til kreftene og ikke bare ha vondt.

Nerver

Nervøs for morgendagen. Intens uro i hele kroppen. Spesielt i brystet. Spennende å se om jeg får sove noe i det hele tatt.

Stresset

Har fått svar fra spiseforstyrrelsesenheten. Åpnet brevet og forventet vel å bli innkalt til vurderingsamtale om en uke eller to. Men neida, når ting først skjer, så skal det skje! Fått time på torsdag. TORSDAG denne uken ja. Altså to dager til. I tilegg fikk jeg et til brev om at jeg har rett på spesialisthjelp og at behandlingen skal starte innen juni 2011. Fy søren. Jeg burde kanskje vært glad for at ting endelig skjer. Men siden jeg åpnet det brevet i formiddag har jeg nærmest gått inn i panikktilstand. Jeg er IKKEKLAR! Jeg er ikke tynn nok, jeg er ikke syk nok. vil ikke. Føler det eneste jeg vil akkurat nå er å bli tynn. Motivasjonen er ikke helt der den burde være med andre ord. Fortvilende med andre ord. Vurderingssamtalen vil nok ha mye å si for hvilken behandling jeg får tilbud om. Den samtalen blir viktig. Men hva i all verden skal jeg gjøre da? Lyve om at jeg er kjempemotivert eller si sannheten og risikere å ikke få den behandlingen som jeg egentlig, innerst inne, vet jeg trenger.

Vært i full aktivitet hele dagen. Det har gjort at jeg har klart å presse bort litt av tankene. Fokuset har vært på at jeg må forbrenne og trene mest mulig før det er for 'seint'. Jeg vil jo ha hjelp. Men samtidig virker det totalt umulig akkurat nå å skulle bli feks innlagt og ikke få lov til å trene og i tilegg bli 'tvunget' til å spise skiver og smør og alt.

Det er vel aldri et perfekt tidspunkt, men motivasjonen min har absolutt vært høyere enn den er akkurat nå.

Give me strength.

Jeg har hatt flere positive opplevelser i det siste. Diverse turer og sosiale sammenkomster som har vært kjekke. Igår hadde jeg besøk av babaja, kjempekoselig! I tilegg har jeg sammen med han jeg leier hos kjøpt maling idag, så nå skal det pusses opp her :) Endelig!

Når det er sagt, så har det verste døgnet vært ubeskrivelig bulimisk. Det er akkurat som bulimien fester jerngrepet når den ser at jeg driver med andre ting. Som en sykelig sjalu kjæreste. Ikveld skulle jeg egentlig gå i fjøset for pappa, ha hunden min med i leiligheten+på fjelltur. Spesielt sistnevnte hadde jeg sett frem til. Istedenfor har dagen og kvelden vært et totalt matkaos. Ble utrolig dårlig isted. Uregelmessig hjerteryme og trodde jeg skulle gå i bakken. Trodde rett og slett jeg skulle daue. Lovde meg selv at jeg aldri skulle overspise/spy igjen om jeg overlevde. Det gikk over...Og etter en stund begynte hele greien på nytt. Det er helt sinnsykt. En jævlig besettelse. Eneste måten jeg klarer beskrive det på. Bulimi er, ihvertfall for meg, living hell. I perioder er det som en rus, men akkurat nå er det bare fælt. Fra begynnelse til slutt.

Det verste er at pappa virkelig trenger meg nå. Mamma skal opereres imorgen, og kommer ikke hjem fra sykehuset før om en uke. Jeg vil så gjerne stille opp og hjelpe til med å passe lillebroren min osv. Vil så gjerne kunne holde avtaler. Men gang på gang kommer bulimien enten direkte eller indirekte i veien. Hater det.

Ellers så venter jeg fremdeles på svar fra Haukeland og svar på blodprøver. Imorgen har jeg planer om å ta igjen den fjellturen+ male en del og snakke med sykepleieren :) Vil gjerne hjelpe pappa litt også, men vet ikke hvor lurt det er å reise hjem.

Første døgn

Har klart mitt første døgn uten oppkast! Veldig lenge siden jeg har klart det sist, så yey! 1, 5 døgn faktisk, for å være helt nøyaktig. Snakket med sykepleieren igår. Det ble en ganske kort samtale og jeg fikk ikke sagt alt det jeg hadde planer om å si, men likevel føler jeg det hjalp å få luftet litt tanker. Spesielt dette med at jeg er ekstra stressa nå som jeg venter på svar fra haukeland. På ene siden føler jeg jeg må gå ned i vekt før jeg skal dit, mens jeg på andre siden tenker at nå er det siste sjansen jeg har til å "dyrke" bulimien før jeg skal bli frisk. Tror det er det som har gjort at det har vært ekstra vanskelig å komme seg utav den vonde sirkelen i det siste. Jeg har liksom ikke klart å unngå å stikke kjepper i hjulene. Det er vel også litt det at jeg er redd for at symptomene skal forsvinne, men at jeg fremdeles føler meg like syk. At jeg er redd for å bli "frisk". Altså, ikke frisk-frisk, men at jeg skal klare å stå imot spiseforstyrrelsen så jeg virker frisk på utsiden, men at jeg på insiden har det minst like jævlig. Eller at spiseforstyrrelsen skal forsvinne og jeg sitter igjen med ingenting. At jeg kune har depresjonen igjen. Det er vel det eneste som er verre enn sånn som det er nå. Til tross for at en spiseforstyrrelse er forferdlig, så har den jo likevel en funksjon. Den driver meg. Gir meg "mål og mening". Men det er jo en total idiotisk ting å bli drevet av. En falsk mening som gjør at man tilslutt står på kanten av stupet.

Men uansett! Jeg har klart 2 døgn ikveld. Igår meldte jeg meg forresten på IKS sin sommerleir også.

Min hoveddistraksjon for gårsdagen var Super Mario...Spilte vel i noen timer når uroen var på sitt verste. Etterpå syklet jeg bort til søsteren min og var der en stund før jeg syklet hjem igjen. Tok sovemedisinen før jeg gikk derfra, så det tok ikke lang tid etter at jeg kom hjem igjen før jeg var veldig trøtt. Tok en til(legen har forresten sagt jeg kan gjøre det sånn innimellom)og etter en stund måtte jeg omtrent krype i seng for jeg var så trøtt. Første gang jeg har lagt meg før midnatt på mange uker. Sov i tilegg ca. 13 timer! Hadde nok behov for det :)

Idag er jeg litt oppgitt. Strever med å finne mål og mening. Prøver å minne meg selv på at det ikke er farlig å være urolig og ikke ha noe å gjøre på.

så...

Ingen bra start. Jeg har feilet. Prøvd igjen. Feilet. Prøvd igjen. Feilet. Litt som vanlig med andre ord. MEN,jeg har faktisk hatt en ganske OK dag idag! Var på fjelltur og klarte å få tankene over på noe annet en stund. Følte meg ganske bra etterpå, en smule optimistisk til og med. Desto vondere gjør det når jeg likevel går rett på trynet for ørtende gang bare noen timer senere. Så nå sitter jeg her igjen. Prøver å overbevise meg om at dette var siste gang på en stund, NÅ er det stopp, eller i det minste pause. Samtidig som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal klare å tro på det. Jeg tror egentlig jeg må ha en konkret plan om jeg skal klare de første dagene. For uansett hvor geniale planer og tanker kan virke oppi hodet mitt, så funker de IKKE i praksis. Dagene klarer jeg sånn noenlunde, men kveldene og nettene så går liksom bare alt i stå. Jeg blir overmannet av depresjon og uro. Angsten sluker meg, og uansett hvor hellig overbevist jeg var tidligere på dagen om at NÅ nå kommer jeg til å klare det, så er det som om all motivasjon og fornuft gir etter.

Derfor føler jeg egentlig det eneste som kunne hjulpet var en kort innleggelse. En mulighet til å ha folk rundt meg 24/7 til jeg er over det verste, men det var visst ikke mulig å få til...Så hva gjør jeg da? Jeg kan dra inn familien...Få de til å "passe" på meg noen kvelder. Men problemet er at det mest sannsynlig vil føre til konflikter...Bulimien kan bli direkte ondskapsfull om noen står i veien. Jeg vet bare ikke om det blir det rette, verken for meg eller de...Samtidig er jeg litt rådløs nå.

Jeg vil virkelig ikke at ting skal være sånn som de er nå! At jeg skal sitte her natt etter natt og føle meg så ubeskrivelig ekkel og håpløs. For å ikke nevne at jeg er så hoven etter alt oppkastet at jeg omtrent har to tennisballer på halsen+det forferdlige utslettet som alltid blir verre når jeg kaster opp. Jeg ser rett og slett ikke ut sånn rent utseendemessig, i tilegg til at alt i kroppen bare kjennes helt feil. Ikke at det er så rart så mye rot som det er med alt. Jeg vil, jeg vil, men får ikke til!

Samtidig føler jeg meg ikke totalt defeated ikveld. Selv om jeg på ene siden føler det holder på å klikke for meg, så kjenner jeg også litt på motivasjonen for å fortsette jobbe så det kan bli flere fine øyeblikk som fjellturen idag!

Skal det ingen ende ta?

Jeg har fått sparken. Fikk brev i posten om at jeg er 'fristilt fra stillingen'. Ble litt sjokket og ganske lei meg. Men samtidig veldig lettet merkelig nok? Har hele tiden følt et press på at jeg må få meg i jobb igjen snart. Samtidig elsket jeg jo den jobben når jeg var frisk nok til å klare den, og jeg hadde virkelig lyst til å komme tilbake igjen! Det har vært en av hovedmotivasjonene mine...Har også hele tiden fått inntrykket av at de vil ha meg tilbake.

Jeg jobbet så sinnsykt hardt for å få den jobben, og enda hardere for å beholde den. FAEN. Jeg blir overmannet av tanker om at jeg er så totalt mislykket som overhodet mulig. Så og si alt jeg har gjort de siste årene har gått i vasken, og det er et faktum. Hvorfor fortsetter jeg å prøve? Føler meg som klovn, en komplett idiot, LOSER.