så...

Ingen bra start. Jeg har feilet. Prøvd igjen. Feilet. Prøvd igjen. Feilet. Litt som vanlig med andre ord. MEN,jeg har faktisk hatt en ganske OK dag idag! Var på fjelltur og klarte å få tankene over på noe annet en stund. Følte meg ganske bra etterpå, en smule optimistisk til og med. Desto vondere gjør det når jeg likevel går rett på trynet for ørtende gang bare noen timer senere. Så nå sitter jeg her igjen. Prøver å overbevise meg om at dette var siste gang på en stund, NÅ er det stopp, eller i det minste pause. Samtidig som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal klare å tro på det. Jeg tror egentlig jeg må ha en konkret plan om jeg skal klare de første dagene. For uansett hvor geniale planer og tanker kan virke oppi hodet mitt, så funker de IKKE i praksis. Dagene klarer jeg sånn noenlunde, men kveldene og nettene så går liksom bare alt i stå. Jeg blir overmannet av depresjon og uro. Angsten sluker meg, og uansett hvor hellig overbevist jeg var tidligere på dagen om at NÅ nå kommer jeg til å klare det, så er det som om all motivasjon og fornuft gir etter.

Derfor føler jeg egentlig det eneste som kunne hjulpet var en kort innleggelse. En mulighet til å ha folk rundt meg 24/7 til jeg er over det verste, men det var visst ikke mulig å få til...Så hva gjør jeg da? Jeg kan dra inn familien...Få de til å "passe" på meg noen kvelder. Men problemet er at det mest sannsynlig vil føre til konflikter...Bulimien kan bli direkte ondskapsfull om noen står i veien. Jeg vet bare ikke om det blir det rette, verken for meg eller de...Samtidig er jeg litt rådløs nå.

Jeg vil virkelig ikke at ting skal være sånn som de er nå! At jeg skal sitte her natt etter natt og føle meg så ubeskrivelig ekkel og håpløs. For å ikke nevne at jeg er så hoven etter alt oppkastet at jeg omtrent har to tennisballer på halsen+det forferdlige utslettet som alltid blir verre når jeg kaster opp. Jeg ser rett og slett ikke ut sånn rent utseendemessig, i tilegg til at alt i kroppen bare kjennes helt feil. Ikke at det er så rart så mye rot som det er med alt. Jeg vil, jeg vil, men får ikke til!

Samtidig føler jeg meg ikke totalt defeated ikveld. Selv om jeg på ene siden føler det holder på å klikke for meg, så kjenner jeg også litt på motivasjonen for å fortsette jobbe så det kan bli flere fine øyeblikk som fjellturen idag!