Helvetesdager

Noen dager er rett og slett bare så intenst jævlige at de ikke kan beskrives med andre ord. Det siste døgnet har vært slik. Jeg har ikke oversikt over hvor mange ganger jeg har kastet opp. Har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har følt at jeg har nådd bunnen, men likevel fortsatt å falle. For å ikke snakke om at hvert ledige sekund som ikke har gått til overspising og oppkast har gått i å bruke all min energi på å ta meg sammen. Motstå den intense trangen til å skrike eller løpe til krampen tar meg. Føler jeg flyter utover i tusen kilometer i timen. Panikken tar meg. Samtidig skal finklærene på og man skal late som om ting går sånn noenlunde. På bristepunktet rett og slett. Det har gått, jeg har klart å holde følelsene noenlunde skjult, unngå, ihvertfall til en viss grad, å spre galge og eder over alle rundt meg. Men det har hatt sin pris. Mer destruktiv enn på lenge og selvhatet har hundredoblet seg.

Må. holde. ut.

Er snart ferdig med å ta meg sammen for denne gangen.
Ferdig med spillet for galleriet.

Forhåpentligvis vil det gjøre at jeg klarer å puste igjen. Klarer å holde ut i denne kroppen enda litt til.