Usikker identitet.

Jeg klarte to døgn uten oppkast før helgen. Helgen ble en bulimi-helg. Men det lå liksom i kortene...Istedenfor å fokusere på å klare den uten oppkast(noe som ville vært så og si umulig sånn som ting er nå)så satt jeg opp et annet mål med sykepleieren som gikk ut på at jeg skulle prøve å holde en viss døgnrytme til tross for at spisefostyrrelsen herjet. Det var en utfordring, men likevel overkommelig. Helst ville jeg ha brukt nettene til trening, men jeg klarte la være. Til tross for at det ble en ganske kraftig bulimisk helg, så følte jeg likevel ikke at jeg forsvant helt i spisefostyrrelsen som jeg har gjort før. Har klart å ha noen andre tanker i hodet.

Natt til idag derimot har jeg ikke sovet i det hele tatt. Noe som førte til at jeg har vært i bedre humør på dagen idag enn på lenge. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg jeg var så glad. Boblet over. Måtte ringe til mamma og pappa fordi jeg rett og slett ikke ante hvordan jeg skulle takle denne merkelige følelen av glede, som jeg så sjelden klarer å kjenne skikkelig på. Hadde forhåpninger for uken, for mandagen, for en ny start.

Men likevel, en eller annen plass på veien spiste jeg noe, ikke mye, men likevel noe jeg ikke hadde planlagt, noe uforutsett. Og da er det som om noe raser inni meg og stopp-knappen finnes ikke.
Jeg faller utfor i fritt fall. Prøver å klamre meg fast til håpet om alt faktisk ikke er ødelagt, dagen kan fremdeles bli OK, jeg kan snu dette. Men det går ikke. Det er som en magnet som drar meg mot seg. Uansett om jeg stritter imot så hjelper det ikke. Det er alltid en unnskyldning, alltid en siste ting som må prøves, en siste gang, litt mer penger som må brukes.

Nok en gang blir illusjonen om en ny uke med nye muligheter bare til akkurat det; en illusjon. En idiotisk klisje. Jada, jeg kan skylde på at jeg er stresset, det er mye som surrer under topplokket akkurat nå, men det er alltid NOE. Imorgen skal jeg opp igjen på sykehuset til ny samtale. Få de to datoene det står mellom. Bestemme meg.

Det har egentlig gått opp for meg mer enn noensinne hva jeg er redd for. Hvorfor jeg er redd for å "miste" spiseforstyrrelsen. Det er fordi jeg vet hva som ligger bak. Monsteret som kommer til å komme frem for fullt når spiseforstyrrelsen ikke lenger fungerer som en mur. Jeg vet ikke om jeg er rede til å ta opp den kampen igjen. Til å kle meg selv så naken. Til Identitetskrisen som kommer til å komme. Til de ekstreme humørsvingningene. Jeg er redd for hva som kommer til å skje. Jeg er redd til at jeg kommer til å gå løs på noen. Eller det som er mest sannsynlig, at jeg kommer til å gå løs på meg selv. Jeg har i årevis prøvd å tøyle følelesene, tøyle alle de forskjellige personlighetene som jeg føler er fanget i den ene kroppen. Min kropp. Denne kroppen som jeg avskyr som pesten.

Jeg er redd for at jeg vil få totale sammenbrudd under en eventuell innleggelse. Eller jeg VET at jeg kommer til å få det. Jeg er redd jeg skal begynne å dissasosiere og at sucidialiteten skal komme tilbake for fullt. Det er vel det jeg er mest redd for. Det er det som er skummelt. Selv om spiseforstyrrelsen er fæl og slow suicide i det lange løp, så har den likevel vært med på å redde meg fra den bunnløse depresjonen. Jeg er rett og slett redd at jeg skal smuldre opp i enda flere biter og at jeg skal miste fornuften opp i alt sammen.
Det har skjedd før.

Si adjø til spiseforstyrrelsen og heihei Borderline. Det frister ikke. Men det frister faen meg ikke å fortsette som nå heller.


Ellers så har jeg bestemt meg for at jeg skal få tak i alle papirene mine. Journalene og alt som er skrevet om meg iløpet av diverse innleggelser og av forskjellige psykologer. Jeg føler jeg er klar for å lese det, at det på en måte vil hjelpe meg å gå litt videre. Kanskje skjønne litt mer av alt som har skjedd, få en slags oppsummering( og closure kanskje?). Har ikke helt funnet ut hvordan jeg må gå frem enda siden det nok er snakk om en god del papir. Men jeg har rett til å lese det, så det må kunne ordnes på en eller annen måte.