Føler meg ganske så apatisk om dagene. Mangler liksom motivasjon og tiltakslyst til å gjøre noe som helst. Mest lyst å ligge i sengen.
Bursdagen min nærmer seg forresten. Hadde vel egentlig bestemt meg for at i år skulle jeg feire skikkelig. Har ikke feiret bursdagen min de siste fire årene.
Hater å bygge opp forventninger og har lenge følt at jeg uansett ikke fortjener noe som helst. Men denne bursdagen hadde jeg altså bestemt skulle bli annerledes.
Nå er jeg ikke like sikker lengre. Ikke fordi jeg ikke fortjener det; men hvordan gjøre noe man har lyst til når man ikke har lyst til noe? Det føles bare som tiltak og ork. Samtidig vet jeg jo at innerst inne at det hadde vært kjekt om dagen kunne blitt litt hyggeligere og innholdsrik enn en vanlig hverdag.
Ifjor på denne tiden var jeg jo veldig dårlig og innlagt. At jeg hadde bursdag gjorde det egentlig bare enda verre. Man skal jo liksom ha det fint på bursdagen sin.
tirsdag 16. april 2013
fredag 12. april 2013
The birds they sang
at the break of day
Start again
I heard them say
Don't dwell on what
has passed away
or what is yet to be.
Ah the wars they will
be fought again
The holy dove
She will be caught again
bought and sold
and bought again
the dove is never free.
at the break of day
Start again
I heard them say
Don't dwell on what
has passed away
or what is yet to be.
Ah the wars they will
be fought again
The holy dove
She will be caught again
bought and sold
and bought again
the dove is never free.
Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
There is a crack, a crack in everything
That's how the light gets in.
torsdag 11. april 2013
Uncover
Denne sangen treffer meg veldig om dagen. Beskriver mye.
Jeg er usikker på hvor jeg er, hva jeg vil. Det går jo greit sånn egentlig; og det er kanskje litt av problemet? Jeg vet at endel av tankene og følelsene mine som har fått bli til handlinger i det siste, ikke akkurat er det man kan kalle 'friske'. At jeg kjenner jeg blir lettere trigget og til en viss grad (u)bevisst oppsøker triggere. Samtidig er jeg usikker på hvor mye jeg bryr meg. Hvor viktig det egentlig er. Usikker på om det er noe som jeg vil ta tak i eller om det er helt greit at det er litt sånn en periode.
Innerst inne kunne jeg nok ønsket at jeg hadde hatt noen rundt meg som jeg følte jeg kunne snakke med. Som et par stykker av de som jobbet på Modum. Fantastiske mennesker som lyttet, men som samtidig kunne være brutalt ærlige.
Rett og slett noen som kunne kaste litt kaldt vann i ansiktet på meg, få meg til å våkne; spørre meg hva i all verden det er jeg roter med?
Jeg vet jo at hovedansvaret ligger hos meg selv. Det er mitt liv, mine valg. Men akkurat nå klarer jeg av en eller annen grunn ikke å tenke klart. Det kunne vært fint å ha noen rundt som fanget meg opp når stemmen i hodet er så forførende. For det er det den er akkurat nå.
Jeg har tenkt at det går greit. Jeg har jo klart meg ganske bra på egenhånd. Det har vært vanskeligheter, triggere, utfordringer, varierende motivasjon osv. men jeg har på en eller annen måte fått meg gjennom det. Jeg føler meg sterkere enn før. Hatet mot meg selv er i stor grad borte.
Og hatet har jo vært som bensin både for spiseforstyrrelsen og selvskadingen; så i teorien burde tilbakefall være usannsynlig; man må jo tross alt ha skikkelig med brennstoff for å sette fyr på seg selv?
For all del; jeg spiser fremdeles! Minst fire måltider daglig; så det står ikke helt gale til.
Men jeg ble ganske satt ut da jeg trente her om dagen og måtte ta av både 5 og 10 kilo på vektene for å klare å gjennomføre. Det burde motivere meg til å skjerpe matinntaket. Absolutt. Og det har jeg også gjort. Ihvertfall til en viss grad.
Jeg kan jo ikke ødelegge alt det jeg har bygget opp nå! Herlighet, jeg ser jo den!
Det "positive"(vet ikke helt om jeg kan kalle det det, men skitt au) er at vi hadde ansvarsgruppe idag. Jeg sa det som sant var at jeg var sånn passe frustrert over nesten null oppfølging etter Modum. Litt av problemet er at Haukeland nekter å samarbeide med Modum. Jeg fikk kort oppsummert beskjed derfra at om jeg sa ja til behandling på Modum, så sa jeg NEI til behandling hos dem. Helt idiotisk spør du meg. De er så egne og blind på sin eget behandlingsopplegg. Virker som stoltheten forhindrer dem fra å prioritere hva som er best for den enkelte pasient.
Uansett; noe av det første jeg gjorde når jeg kom hjem var å snakke med kontakten min på VOP om å kontakte Haukeland så jeg kunne få gå i dagbehandling der. Siden jeg da tross alt var ferdig med Modum osv. En måneds tid senere hadde vi nytt møte og jeg fikk vite at det ikke fantes dagtilbud der lengre(HÆ?!). Synes det hørtes meget merkelig ut, men sånn var det altså. Fikk beskjed om at jeg hadde to alternativ; enten gå til den nye psykiateren(som jeg virkelig ikke kommer overens med) eller ta en pause i behandling og klare meg på egenhånd. Var ganske i villrede for å være helt ærlig. Følte ingen av alternativene var spesielt gunstige. Klarte ikke gi noe svar, vi ble derfor 'enige' om at jeg skulle tenke på det til ansvarsgruppemøtet vi hadde idag(som var ca. 1,5 måned etter siste møte).
Jeg sa igjen idag at jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre. At ting har blitt litt sånn som jeg frykta på forhånd. At jeg skulle komme fra Modum kjempemotivert for å fortsette fremgangen; for så å måtte vente i evigheter på å komme igang med behandling.
Det viste seg at kontakten min på VOP hadde misforstått meg ifh. til dagtilbud; for joda, dagbehandling hadde de plutselig(såklart!)
Det vi tilslutt ble enig om var at det skulle sendes en henvisning til vurderingssamtale på Haukeland. Noe som kommer til å ta noen uker. Så tar det sikkert en måned eller to før jeg får time. Så skal jeg vurderes og risikerer å få avslag. Om jeg ikke får avslag er det gjerne ventetid på noen måneder. osvosv. Fy faen. Er det rart jeg blir frustrert? Ikke første gangen det er lignende ting som dette heller, er så lei.
Kanskje jeg må flytte til en annen kant av landet?
For å ikke snakke om at det kan være at vurderingssamtalen blir med samme vedkommende som jeg var til vurderingssamtale hos for ca. 1,5 år siden. Han er indremedisiner og fokuserer KUN på det somatiske. Den gangen var jeg for "frisk". Da veide jeg 6-7 kilo mindre enn nå.
Så ja.
Orker jeg gå igang med alt det her igjen? Jeg vet ikke. Jeg burde kunne klare det på egenhånd. Samtidig har jeg gjort en jævla innsats på egenhånd allerede! Føles nesten som om jeg blir straffet fordi jeg har klart meg så 'bra'. Det har ikke komt av seg selv akkurat og det betyr ikke at jeg ikke trenger støtte? Tvert imot.
tirsdag 2. april 2013
Nytt treningssenter
Jeg skal mest sannsynlig begynne å trene på et nytt treningssenter. De har hovedfokus på styrketrening og er veldig opptatt av skikkelig oppfølging.
Helt genialt at det åpner et sånt senter her nå, akkurat det jeg trenger! Har stagnert litt med styrketreningen i det siste, samtidig som jeg har opparbeidet meg såpass styrke at jeg føler jeg er klar for å begynne med litt tyngre øvelser. Har begynt litt på egenhånd, men vært litt redd for feil teknikk osv. Så det å kunne få starte å trene en plass hvor de har skikkelig peiling; det kunne ikke skjedd på et bedre tidspunkt!
Var inne og snakket med dem idag og skal ha prøvetime på torsdag.
Gruet meg noe enormt for å gå inn der. Kranglet med meg selv hele helgen om jeg skulle tørre. Da jeg sto utenfor døren idag tok det meg en god del minutter før jeg klarte å gå inn.
Tanker om at jeg fremdeles er ganske svak ifh. til en gjennomsnittsperson og nybegynner osv. gjorde at terskelen ble ganske høy! At det kun var mannlige muskelbunter der inne hjalp heller ikke så mye:P
Men jeg gjorde det, og det er jeg faktisk skikkelig stolt over! Han jeg snakket med var kjempehyggelig og jeg ble så gira at jeg helst ville begynne å trene med en gang :P
Tror det vil bli enklere å holde fokuset på å bygge opp og styrke kroppen når jeg får skikkelig oppfølging. I tilegg har jeg et lite håp om at jeg kanskje kan komme inn i et hyggelig treningsmiljø; skal ikke undervurdere den sosiale delen!
Tror dette blir kjempebra! Virkelig et stort skritt videre mot friskhet.
Helt genialt at det åpner et sånt senter her nå, akkurat det jeg trenger! Har stagnert litt med styrketreningen i det siste, samtidig som jeg har opparbeidet meg såpass styrke at jeg føler jeg er klar for å begynne med litt tyngre øvelser. Har begynt litt på egenhånd, men vært litt redd for feil teknikk osv. Så det å kunne få starte å trene en plass hvor de har skikkelig peiling; det kunne ikke skjedd på et bedre tidspunkt!
Var inne og snakket med dem idag og skal ha prøvetime på torsdag.
Gruet meg noe enormt for å gå inn der. Kranglet med meg selv hele helgen om jeg skulle tørre. Da jeg sto utenfor døren idag tok det meg en god del minutter før jeg klarte å gå inn.
Tanker om at jeg fremdeles er ganske svak ifh. til en gjennomsnittsperson og nybegynner osv. gjorde at terskelen ble ganske høy! At det kun var mannlige muskelbunter der inne hjalp heller ikke så mye:P
Men jeg gjorde det, og det er jeg faktisk skikkelig stolt over! Han jeg snakket med var kjempehyggelig og jeg ble så gira at jeg helst ville begynne å trene med en gang :P
Tror det vil bli enklere å holde fokuset på å bygge opp og styrke kroppen når jeg får skikkelig oppfølging. I tilegg har jeg et lite håp om at jeg kanskje kan komme inn i et hyggelig treningsmiljø; skal ikke undervurdere den sosiale delen!
Tror dette blir kjempebra! Virkelig et stort skritt videre mot friskhet.
mandag 1. april 2013
bulimi
...det har blitt litt vel mye bulimiske episoder i det siste. Prøver å si til meg selv at det er nå jeg må bruke det jeg har lært, det er nå jeg virkelig blir testet og må holde hodet kaldt. Og jeg klarer det vel sånn delvis. Klarer å unngå at litt kaos blir til totalt kaos. Samtidig utløser overspising og oppkast et ras av følelser. Uansett hvor bevisst jeg er ifh. til dette, så føles det ganske umulig å ikke bli litt overmannet når følelsene blir så sterke. Jeg gjør mitt beste for å unngå å være i disse følelsene for lenge fordi de er alt annet enn konstruktive; men det er lettere sagt enn gjort! Jeg føler meg feit og ekkel. Trangen til å "ta kontroll" ved å kutte ned på maten øket i takt med antall bulimi-episoder. Jeg ser det jo så tydelig; hvordan alt henger sammen. På ene siden har jeg kommet så langt at det er totalt uaktuelt å snu nå. Jeg har lagt ned altfor mye arbeid til å bare la alt gå nedover igjen. For å ikke snakke om at jeg har det bedre på de fleste områder, til tross for at spiseforstyrrelsen prøver å overbevise meg om noe annet.
Men likevel...Jeg drømmer om å gå ned i vekt, å hengi meg til spiseforstyrrelsen. Bare gi faen, gi slipp på alt. Forsvinne i en boble. Jeg både ønsker det og er livredd for det. Jeg vet at den veien fører mot døden, så at jeg i det hele tatt tar meg i å ville tilbake dit er skremmende og helt irrasjonelt.
Men sånn er det altså.
Men likevel...Jeg drømmer om å gå ned i vekt, å hengi meg til spiseforstyrrelsen. Bare gi faen, gi slipp på alt. Forsvinne i en boble. Jeg både ønsker det og er livredd for det. Jeg vet at den veien fører mot døden, så at jeg i det hele tatt tar meg i å ville tilbake dit er skremmende og helt irrasjonelt.
Men sånn er det altså.
torsdag 28. mars 2013
Glad
Idag har jeg vært glad i flere timer! Jeg tenker ofte at jeg ikke er deprimert lengre fordi jeg ikke er like langt nede som jeg var før. Jeg har ikke selvmordstanker og jeg vil leve. Men når jeg en sjelden gang innimellom kjenner på skikkelig positive følelser, så ser jeg hvor flatt humøret mitt er resten av tiden.
Jeg er nok fremdeles deprimert, (om så ikke like alvorlig som før)selv om jeg ikke liker å innrømme det.
Jeg prøver jo å gjøre ting jeg liker osv. Ofte kan jeg tenke at; ja, dette var fint eller åh, så hyggelig. Men følelsene er på en måte ikke med? Jeg har mye å være takknemlig for, mange små ting i hverdagen som er positive. Jeg ser det, fornuften min vet det; men følelsene er ikke med. Jeg er ikke nødvendigvis uttalt trist, men jeg kjenner ikke på så mye positivt heller. For det meste føler jeg meg bare sliten og litt apatisk.
Men uansett; idag var jeg altså glad! Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor. Men jeg hadde en skikkelig bra treningsøkt og følte at jeg hadde energi og var glad. Det er så sjelden jeg kjenner på at jeg måtte ringe mamma bare for å fortelle henne at jeg var glad xD
Etterpå reiste jeg hjem og vasket gulvene og hørte på radioen.
Jeg glemmer ofte hvor deilig det kan være å føle seg levende og inspirert. Det skjer så altfor sjelden, så det er kanskje ikke så rart...Jeg skulle så gjerne kjent på sånne positive følelser oftere! Men vet ikke helt hva annet jeg kan gjøre enn det jeg gjør. Jeg prøver jo å gjøre ting som kan gi meg positive input osv, men det gir meg sjelden så mye som jeg kunne ønske. Det er nesten som om jeg lurer på om det er noe kjemisk galt i hodet mitt eller noe, at jeg mangler noen stoffer eller lignende :P Idag var det ihvertfall som om noen plutselig trykket på en knapp og jeg våknet opp av dvalen. Som om hodet mitt plutselig fungerte.
Nå er jeg totalt utslitt, men kan si meg fornøyd med at jeg har fått gjort mye mer enn jeg pleier iløpet av en dag! :)
Jeg er nok fremdeles deprimert, (om så ikke like alvorlig som før)selv om jeg ikke liker å innrømme det.
Jeg prøver jo å gjøre ting jeg liker osv. Ofte kan jeg tenke at; ja, dette var fint eller åh, så hyggelig. Men følelsene er på en måte ikke med? Jeg har mye å være takknemlig for, mange små ting i hverdagen som er positive. Jeg ser det, fornuften min vet det; men følelsene er ikke med. Jeg er ikke nødvendigvis uttalt trist, men jeg kjenner ikke på så mye positivt heller. For det meste føler jeg meg bare sliten og litt apatisk.
Men uansett; idag var jeg altså glad! Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor. Men jeg hadde en skikkelig bra treningsøkt og følte at jeg hadde energi og var glad. Det er så sjelden jeg kjenner på at jeg måtte ringe mamma bare for å fortelle henne at jeg var glad xD
Etterpå reiste jeg hjem og vasket gulvene og hørte på radioen.
Jeg glemmer ofte hvor deilig det kan være å føle seg levende og inspirert. Det skjer så altfor sjelden, så det er kanskje ikke så rart...Jeg skulle så gjerne kjent på sånne positive følelser oftere! Men vet ikke helt hva annet jeg kan gjøre enn det jeg gjør. Jeg prøver jo å gjøre ting som kan gi meg positive input osv, men det gir meg sjelden så mye som jeg kunne ønske. Det er nesten som om jeg lurer på om det er noe kjemisk galt i hodet mitt eller noe, at jeg mangler noen stoffer eller lignende :P Idag var det ihvertfall som om noen plutselig trykket på en knapp og jeg våknet opp av dvalen. Som om hodet mitt plutselig fungerte.
Nå er jeg totalt utslitt, men kan si meg fornøyd med at jeg har fått gjort mye mer enn jeg pleier iløpet av en dag! :)
fredag 22. mars 2013
ett år
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg føler for å skrive et skikkelig innlegg her på bloggen. Jeg formulerer nye innlegg i hodet flere ganger daglig. Problemet er at jeg fremdeles ikke har internett i leiligheten, så innen jeg får meg en plass hvor det er internett så forsvinner skrivetrangen og det blir bare til at jeg skriver noen setninger.
Den siste tiden har vært litt vanskelig. Det er litt over ett år siden jeg ble innlagt på medisinsk og det har blitt endel funderinger og tilbakeblikk rundt det. Jeg er ikke helt sikker på om det er det som er grunnen, men jeg har fått tilbake endel av symptomene som ikke har vært så fremtredene på en stund.
Det er merkelig hvordan jeg glemmer hvor jævlig (panikk) angst faktisk er. Hvor lammet man blir, hjelpesløs. Jeg har slitt med angst i varierende grad så lenge jeg kan huske, men den typen (panikk)angst jeg har hatt det siste året stiller i en helt egen klasse. Det kan nesten ikke sammenlignes med vanlig angst for min del. Det kjennes som om jeg skal sprenges. Som om en kald klo griper tak i meg og holder meg fast. Jeg blir kvalm, apatisk, klarer ikke gjøre noe.
Merkelig nok er det sjelden synlig(som man gjerne ser for seg når man hører ordet panikk).
Jeg hyperventilerer ikke eller utagerer på andre måter; som oftest virker jeg relativt rolig(har jeg fått høre). Men panikken jeg kjenner på innsiden er ubeskrivelig. Den er som vanlig angst ganget med hundre. Den kommer som oftest sterkere utover dagen. Kvelden og natten er verst. Det går mye på dødsangst. Angsten for å bli så dårlig som jeg ble ifjor. At kroppen eller/og hodet skal klikke og at jeg mister all kontroll.
Denne angsten var noe jeg hadde konstant for nøyaktig ett år siden. Jeg fungerte virkelig ikke i det hele tatt. Hvert eneste minutt var en lidelse. Jeg tror ikke det finnes sterke nok ord til å beskrive det helvete jeg var i.
Etterhvert som angsten litt etter litt slapp taket, så har det enkleste vært unngåelse. Jeg var så glad for hvert minutt uten angsten at jeg gjorde det som sto i min makt for å tenke på alt annet. Og det fungerte jo forsåvidt. Det var min måte å overleve på.
Selv om jeg har mye mindre av det nå, og sjeldnere, så kommer det likevel alltid tilbake i forskjellig grad.
Jeg har tenkt endel på at det kan ha med å gjøre at jeg skyver det unna.
Når jeg ikke har angst vil jeg helst ikke snakke om eller tenke på angsten.
Men det er vel akkurat da jeg burde gjort det for å klare å komme videre?
For når jeg står midt oppi en dårlig periode er det helt umulig å jobbe, da har jeg mer enn nok med å holde ut. Så om jeg skal komme meg videre må jeg kanskje ta tak i det når ting går bedre; hvis ikke er jeg redd at det aldri helt vil forsvinne.
Samtidig kjenner jeg allerede hvor fort jeg har "glemt" hvor fæl angsten faktisk er. Etter bare tre dager uten har jeg presset det langt vekk.
En god forsvarsmekanisme forsåvidt, men kanskje ikke i lengden?
Jeg har hatt en bulimisk sprekk siden sist også. Jeg tror jeg er inne igjen på sporet ifh. til maten, men jeg merker jo godt at trangen til å gå ned i vekt har vært sterkere enn på en stund.
Jeg har vært veldig mye dårlig i magen, og jeg jo dårligere kroppen fungerer, jo mer trigger det spiseforstyrrelsen. Den gode nyheten er at jeg fremdeles klarer å høre på fornuften mesteparten av tiden. At jeg har hjelpetanker( som faktisk hjelper! :P)
Men jeg savner mer oppfølging. Kunne ønske det hadde eksistert et dagtilbud eller lignende som jeg kunne benytte meg av. Selv om jeg klarer meg noenlunde på egenhånd enda, så er jeg redd for at det skal spinne utav kontroll.
Den siste tiden har vært litt vanskelig. Det er litt over ett år siden jeg ble innlagt på medisinsk og det har blitt endel funderinger og tilbakeblikk rundt det. Jeg er ikke helt sikker på om det er det som er grunnen, men jeg har fått tilbake endel av symptomene som ikke har vært så fremtredene på en stund.
Det er merkelig hvordan jeg glemmer hvor jævlig (panikk) angst faktisk er. Hvor lammet man blir, hjelpesløs. Jeg har slitt med angst i varierende grad så lenge jeg kan huske, men den typen (panikk)angst jeg har hatt det siste året stiller i en helt egen klasse. Det kan nesten ikke sammenlignes med vanlig angst for min del. Det kjennes som om jeg skal sprenges. Som om en kald klo griper tak i meg og holder meg fast. Jeg blir kvalm, apatisk, klarer ikke gjøre noe.
Merkelig nok er det sjelden synlig(som man gjerne ser for seg når man hører ordet panikk).
Jeg hyperventilerer ikke eller utagerer på andre måter; som oftest virker jeg relativt rolig(har jeg fått høre). Men panikken jeg kjenner på innsiden er ubeskrivelig. Den er som vanlig angst ganget med hundre. Den kommer som oftest sterkere utover dagen. Kvelden og natten er verst. Det går mye på dødsangst. Angsten for å bli så dårlig som jeg ble ifjor. At kroppen eller/og hodet skal klikke og at jeg mister all kontroll.
Denne angsten var noe jeg hadde konstant for nøyaktig ett år siden. Jeg fungerte virkelig ikke i det hele tatt. Hvert eneste minutt var en lidelse. Jeg tror ikke det finnes sterke nok ord til å beskrive det helvete jeg var i.
Etterhvert som angsten litt etter litt slapp taket, så har det enkleste vært unngåelse. Jeg var så glad for hvert minutt uten angsten at jeg gjorde det som sto i min makt for å tenke på alt annet. Og det fungerte jo forsåvidt. Det var min måte å overleve på.
Selv om jeg har mye mindre av det nå, og sjeldnere, så kommer det likevel alltid tilbake i forskjellig grad.
Jeg har tenkt endel på at det kan ha med å gjøre at jeg skyver det unna.
Når jeg ikke har angst vil jeg helst ikke snakke om eller tenke på angsten.
Men det er vel akkurat da jeg burde gjort det for å klare å komme videre?
For når jeg står midt oppi en dårlig periode er det helt umulig å jobbe, da har jeg mer enn nok med å holde ut. Så om jeg skal komme meg videre må jeg kanskje ta tak i det når ting går bedre; hvis ikke er jeg redd at det aldri helt vil forsvinne.
Samtidig kjenner jeg allerede hvor fort jeg har "glemt" hvor fæl angsten faktisk er. Etter bare tre dager uten har jeg presset det langt vekk.
En god forsvarsmekanisme forsåvidt, men kanskje ikke i lengden?
Jeg har hatt en bulimisk sprekk siden sist også. Jeg tror jeg er inne igjen på sporet ifh. til maten, men jeg merker jo godt at trangen til å gå ned i vekt har vært sterkere enn på en stund.
Jeg har vært veldig mye dårlig i magen, og jeg jo dårligere kroppen fungerer, jo mer trigger det spiseforstyrrelsen. Den gode nyheten er at jeg fremdeles klarer å høre på fornuften mesteparten av tiden. At jeg har hjelpetanker( som faktisk hjelper! :P)
Men jeg savner mer oppfølging. Kunne ønske det hadde eksistert et dagtilbud eller lignende som jeg kunne benytte meg av. Selv om jeg klarer meg noenlunde på egenhånd enda, så er jeg redd for at det skal spinne utav kontroll.
torsdag 14. mars 2013
Jeg har det greit
Ja, jeg har det relativt greit om dagene. Nedturen jeg hadde sist jeg skrev gikk heldigvis over og jeg har inne på sporet igjen. Ting går absolutt ikke knirkefritt, det er mange utfordringer. Men jeg har det ikke intenst jævlig. Det gjør ikke lengre vondt å eksistere og innimellom kan jeg kjenne på positive følelser.
Jeg tar meg selv likevel i å ønske mer. Jeg kunne ønske jeg ikke var utslitt hele tiden, at jeg ikke følte meg så nummen; at jeg klarte å kjenne litt mer glede! Samtidig minner jeg meg på hele tiden at TING TAR TID.
Det viktigste opp i alt dette er jo at jeg har det mye bedre enn jeg har hatt det; at det går fremover!
At jeg er utålmodig og vil mer enn jeg får til for øyeblikket er vel egentlig ganske positivt? Det gir meg drive og stå på vilje. Hindrer meg i å bare ligge i sengen.
Det er ihvertfall utrolig godt å ikke være overmannet av depresjonen og angsten! Selv om det ikke er borte, så puster jeg mye lettere enn før.
Kjenner jeg gleder meg skikkelig til å begynne på skole til høsten! Det hadde jeg ikke trodd for en stund siden for å si det sånn. Har hatt møte med NAV og de var veldig positiv til at jeg har ordnet med skoleplass på egenhånd. Utrolig godt å vite at jeg fortsatt kan få økonomisk støtte så jeg slipper stresse med det i tillegg til alt det andre.
Så nå er jeg i full gang med å lete etter leilighet. Er nesten nødt å flytte når jeg skal begynne på skolen, men det er virkelig ikke lett å finne noe! Selv om jeg får arbeidsavklaringspenger, så er leilighet DYRT; spent på om jeg finner noe som ikke ruinerer meg helt.
Blir uansett kjekt å komme igang med noe konkret. Nå går jeg liksom bare og surrer. Jeg klarer fint å fylle opp dagene, det er ikke det, men mangler likevel litt struktur og motivasjon.
Det som holder meg fra å bli helt tullete og som hjelper meg utrolig mye er styrketreningen! Vet ikke hva jeg hadde gjort uten den. Den gjør at jeg føler meg sterk(både fysisk og psykisk)og den gir meg motivasjon og selvtillit(ja faktisk). I like it! Kan anbefales :)
Og forresten! Jeg var hos legen og fikk målt østradiol-nivået her om dagen(mengden østrogen i kroppen).
I oktober var verdien på 0,006(mao null østrogen), mens nå var den på 82! Referanseområdet er 80-1000, så ikke bare har østrogennivået mitt økt enormt, men det er også komt innenfor normalen!
Dette er enormt positivt ifh. til beinskjørheten. Selv om jeg ikke har fått tilbake menstruasjonen enda, så mente legen min at den mest sannsynlig ville komme iløpet av noen måneder.
Er utrolig lettet over det! At ting ser ut til å komme igang igjen.
Spiseforstyrrelsen skriker riktignok om at dette er beviset på at jeg har blitt feit, men fornuften roper heldigvis høyt den også :)
Jeg tar meg selv likevel i å ønske mer. Jeg kunne ønske jeg ikke var utslitt hele tiden, at jeg ikke følte meg så nummen; at jeg klarte å kjenne litt mer glede! Samtidig minner jeg meg på hele tiden at TING TAR TID.
Det viktigste opp i alt dette er jo at jeg har det mye bedre enn jeg har hatt det; at det går fremover!
At jeg er utålmodig og vil mer enn jeg får til for øyeblikket er vel egentlig ganske positivt? Det gir meg drive og stå på vilje. Hindrer meg i å bare ligge i sengen.
Det er ihvertfall utrolig godt å ikke være overmannet av depresjonen og angsten! Selv om det ikke er borte, så puster jeg mye lettere enn før.
Kjenner jeg gleder meg skikkelig til å begynne på skole til høsten! Det hadde jeg ikke trodd for en stund siden for å si det sånn. Har hatt møte med NAV og de var veldig positiv til at jeg har ordnet med skoleplass på egenhånd. Utrolig godt å vite at jeg fortsatt kan få økonomisk støtte så jeg slipper stresse med det i tillegg til alt det andre.
Så nå er jeg i full gang med å lete etter leilighet. Er nesten nødt å flytte når jeg skal begynne på skolen, men det er virkelig ikke lett å finne noe! Selv om jeg får arbeidsavklaringspenger, så er leilighet DYRT; spent på om jeg finner noe som ikke ruinerer meg helt.
Blir uansett kjekt å komme igang med noe konkret. Nå går jeg liksom bare og surrer. Jeg klarer fint å fylle opp dagene, det er ikke det, men mangler likevel litt struktur og motivasjon.
Det som holder meg fra å bli helt tullete og som hjelper meg utrolig mye er styrketreningen! Vet ikke hva jeg hadde gjort uten den. Den gjør at jeg føler meg sterk(både fysisk og psykisk)og den gir meg motivasjon og selvtillit(ja faktisk). I like it! Kan anbefales :)
Og forresten! Jeg var hos legen og fikk målt østradiol-nivået her om dagen(mengden østrogen i kroppen).
I oktober var verdien på 0,006(mao null østrogen), mens nå var den på 82! Referanseområdet er 80-1000, så ikke bare har østrogennivået mitt økt enormt, men det er også komt innenfor normalen!
Dette er enormt positivt ifh. til beinskjørheten. Selv om jeg ikke har fått tilbake menstruasjonen enda, så mente legen min at den mest sannsynlig ville komme iløpet av noen måneder.
Er utrolig lettet over det! At ting ser ut til å komme igang igjen.
Spiseforstyrrelsen skriker riktignok om at dette er beviset på at jeg har blitt feit, men fornuften roper heldigvis høyt den også :)
mandag 4. mars 2013
Sliter litt
Var på fest i helgen og ble litt vel full. Shit happens. Problemet var at jeg ble ekstremt dårlig når jeg kom hjem igjen. Først trodde jeg at jeg bare var fyllesyk, men skjønte etterhvert at det var noe mer. Fikk ganske kraftig feber og ble mer og mer kvalm utover lørdagen. Klarte ikke få i meg noe særlig annet enn eplejuice og litt knekkebrød, men alt kom uansett i retur. Utpå kvelden følte jeg meg litt bedre enn stund, men til natten økte feberen og kvalmen igjen.
Får ganske kraftig angst når jeg blir syk fordi det gir meg flashbacks og minner fra ifjor. Lørdagen og en god del av søndagen var jeg så fysisk dårlig at jeg gikk bare inn i overlevelsesmodus. Men da det verste begynte å slippe taket igår kveld så kom nok den psykiske reaksjonen. Plutselig sto jeg der og hadde jeg overspist og kastet opp for første gang på lang tid.
Ganske ironisk at det første jeg gjør etter at to døgn med konstant kvalme slipper taket, er å gjøre meg selv kvalm og kaste opp igjen. Men jeg går ikke helt ned i kjelleren pga det, sånt skjer, og det kunne fort ha gått verre enn det gjorde.
Det jeg sliter mest med nå er mye angst og tanker ifh til opplevelsene ifjor som er komt tilbake for fullt. Det er så jævlig ubehagelig og jeg kjenner hvordan den indre uroen river.
Det har jo ikke forsvunnet helt, men (pstd)symptomene har roet seg veldig ned de siste månedene. Da jeg reiste fra modum scoret jeg faktisk ikke høyt nok til å oppfylle diagnosen lengre.
Jeg vet ikke om det er infeksjonen fra helgen som sitter i eller hva det er, men jeg sliter med å få i meg maten idag fordi jeg blir så kvalm. Det føles ikke som spiseforstyrrelsen, fordi det kommer ikke av tanker på kalorier eller vekt...samtidig kan jeg jo ikke se bort ifra at den spiller inn.
Vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg skal kanskje slutte/ta pause fra behandling. Om det er så lurt vet jeg ikke, men jeg føler virkelig ikke at kjemien mellom meg og henne som eventuelt skulle blitt psykologen min fremover, stemmer. Ikke i det hele tatt. Jeg burde sikkert gi henne flere sjanser, ta tiden til hjelp osv. Men jeg er så lei av å skulle gå til behandlere i månedsvis når jeg kjenner så tydelig at det ikke fungerer! Så derfor har jeg egentlig bare to alternativer; ta pause fra behandling og se hvordan det går, eller gå til denne damen og se hvordan det går.
Det jeg helst ville var jo å få komme noen dager i uken på dagenheten på haukeland; men det tilbudet eksisterer visst ikke lengre! Helt merkelig spør du meg.
fredag 22. februar 2013
Innhold i hverdagen
Begynner å skje saker og ting her! Idag har jeg snakket med rådgiveren på den nærmeste vgs-en her. Fikk mer hjelp av henne enn jeg har fått på de to årene jeg gikk på(eller rettere sagt; prøvde å gå) på "tilrettelagt" skole(hovedsaklig for folk med psykiske plager).
Jeg hadde sånn halvveis bestemt meg for å prøve meg for tredje gang på denne tilrettelagte vidergående skolen(som strengt tatt er elendige på tilrettelegging i praksis).
Mest fordi jeg ikke så noen aldri alternativer(bare vanlig vgs som er helt uaktuelt). Hadde jo egentlig bestemt meg for aldri mer sist gang jeg prøvde. De rotet sinnsykt mye der inne og jeg kan ikke akkurat si jeg trivdes+veldig lang reisevei(som har mye å si for gjennomføringsevnen når jeg sliter fysisk/psykisk)
Men idag fikk jeg et annet alternativ! Voksenopplæring. Hadde hele tiden trodd det ikke var mulig. Faller på en måte mellom to stoler fordi jeg ikke lengre har ungdomsrett, men heller ikke voksenrett(det får man når man fyller 25). Men nå ser det altså ut til at det er en mulighet! Det er egentlig full timeplan på voksenopplæringen(rundt 30 timer i uken) men pga. at jeg allerede er ferdig med naturfag og engelsk så blir det bare 19 timer på meg. Noe jeg er utrolig glad for! 30 timer hadde blitt alt for mye, mens 19 timer må være oppnåelig!
Det er ikke sikkert at jeg oppnår studiekompetanse etter et år med dette; det som er ulempen. Jeg har ingen garantier på forhånd. Det fungerer visst sånn at jeg(etter at jeg har tatt fagene man trenger for å oppfylle 23/7-regelen)kan søke på spesielt grunnlag om å få studiekompetanse til tross for at jeg ikke har fem år med utdanning/praksis. Da må jeg kunne dokumentere at helsetilstanden min har vært såpass dårlig over lengre tid at jeg ikke har vært istand til å jobbe. Om dette feks gjelder to år og jeg i tilegg har tre år med utdanning, så kan det være nok til at jeg fyller 23/5-regelen og kan få studiekompetanse. Synes egentlig det er helt merkelig at man ikke kan søke om dette på forhånd, men sånn er visst reglene.
I tilegg har jeg vært på besøk i stallen der jeg skal begynne å ri! Det gikk veldig fint! Fikk hilst på alle hestene og snakket mye med hun som driver det. Hun virker som en utrolig dyktig og jordnær person(bra kombinasjon!) For å ikke snakke om at hun elsker å prate! :P Kunne sikkert vært der hele dagen og hørt på henne.
Stallen er ALT alle de andre rideskolene/sentrene jeg har vært på ikke har vært. Med andre ord helt fantastisk!
Skikkelige lærehester som er tilfredse og er trent opp skikkelig med utstyr som er tilpasset hver enkelt hest+ekstremt dyktig instruktør som er lidenskaplig opptatt av det hun driver med(og ikke holder bare på for å tjene penger).
Hun var veldig nøye på at ting skulle gjøres skikkelig, men samtidig var hun ikke snobbete i det hele tatt og gjentok flere ganger at ingen spørsmål er dumme og at jeg bare må spørre om alt jeg lurer på.
Hun sa at det ikke var alle hun tok inn som elever. Kriteriet var at man var interessert i å gjøre en innsats og å lære å ri skikkelig. Noe jeg absolutt er! Føler dette er en helt unik mulighet. En sånn mulighet jeg drømte om da jeg var yngre.
Eneste skåret i gleden oppi alt dette er at jeg sliter skikkelig med kroppen. Var hos min siste time hos kiropraktoren idag og han sa han desverre ikke kunne hjelpe meg noe mer. Til tross for at jeg ikke er så stiv som da jeg kom, så har jeg minst like mye smerter. Han mente at det kunne virke som om jeg hadde en form for betennelse siden jeg ikke har blitt bedre til tross for mindre stivhet.
Det jeg fikk anbefalt og skal prøve nå er en kur med voltaren over 7-10 dager og se om det kan dempe plagene. Jeg håper virkelig jeg kan finne noe som gjør at jeg ikke er helt ødelagt hver eneste ettermiddag/kveld.
Tok også koloskopien igår. Selve undersøkelsen gikk overraskende greit, men de fant ikke noe spesielt. Jeg hadde forsåvidt ikke forventet det heller, bare glad det er overstått.
Har så mye jeg skulle skrevet men jeg har så innmari vondt over alt så jeg må bare finne sengen, så det får bli en annen gang.
Jeg hadde sånn halvveis bestemt meg for å prøve meg for tredje gang på denne tilrettelagte vidergående skolen(som strengt tatt er elendige på tilrettelegging i praksis).
Mest fordi jeg ikke så noen aldri alternativer(bare vanlig vgs som er helt uaktuelt). Hadde jo egentlig bestemt meg for aldri mer sist gang jeg prøvde. De rotet sinnsykt mye der inne og jeg kan ikke akkurat si jeg trivdes+veldig lang reisevei(som har mye å si for gjennomføringsevnen når jeg sliter fysisk/psykisk)
Men idag fikk jeg et annet alternativ! Voksenopplæring. Hadde hele tiden trodd det ikke var mulig. Faller på en måte mellom to stoler fordi jeg ikke lengre har ungdomsrett, men heller ikke voksenrett(det får man når man fyller 25). Men nå ser det altså ut til at det er en mulighet! Det er egentlig full timeplan på voksenopplæringen(rundt 30 timer i uken) men pga. at jeg allerede er ferdig med naturfag og engelsk så blir det bare 19 timer på meg. Noe jeg er utrolig glad for! 30 timer hadde blitt alt for mye, mens 19 timer må være oppnåelig!
Det er ikke sikkert at jeg oppnår studiekompetanse etter et år med dette; det som er ulempen. Jeg har ingen garantier på forhånd. Det fungerer visst sånn at jeg(etter at jeg har tatt fagene man trenger for å oppfylle 23/7-regelen)kan søke på spesielt grunnlag om å få studiekompetanse til tross for at jeg ikke har fem år med utdanning/praksis. Da må jeg kunne dokumentere at helsetilstanden min har vært såpass dårlig over lengre tid at jeg ikke har vært istand til å jobbe. Om dette feks gjelder to år og jeg i tilegg har tre år med utdanning, så kan det være nok til at jeg fyller 23/5-regelen og kan få studiekompetanse. Synes egentlig det er helt merkelig at man ikke kan søke om dette på forhånd, men sånn er visst reglene.
I tilegg har jeg vært på besøk i stallen der jeg skal begynne å ri! Det gikk veldig fint! Fikk hilst på alle hestene og snakket mye med hun som driver det. Hun virker som en utrolig dyktig og jordnær person(bra kombinasjon!) For å ikke snakke om at hun elsker å prate! :P Kunne sikkert vært der hele dagen og hørt på henne.
Stallen er ALT alle de andre rideskolene/sentrene jeg har vært på ikke har vært. Med andre ord helt fantastisk!
Skikkelige lærehester som er tilfredse og er trent opp skikkelig med utstyr som er tilpasset hver enkelt hest+ekstremt dyktig instruktør som er lidenskaplig opptatt av det hun driver med(og ikke holder bare på for å tjene penger).
Hun var veldig nøye på at ting skulle gjøres skikkelig, men samtidig var hun ikke snobbete i det hele tatt og gjentok flere ganger at ingen spørsmål er dumme og at jeg bare må spørre om alt jeg lurer på.
Hun sa at det ikke var alle hun tok inn som elever. Kriteriet var at man var interessert i å gjøre en innsats og å lære å ri skikkelig. Noe jeg absolutt er! Føler dette er en helt unik mulighet. En sånn mulighet jeg drømte om da jeg var yngre.
Eneste skåret i gleden oppi alt dette er at jeg sliter skikkelig med kroppen. Var hos min siste time hos kiropraktoren idag og han sa han desverre ikke kunne hjelpe meg noe mer. Til tross for at jeg ikke er så stiv som da jeg kom, så har jeg minst like mye smerter. Han mente at det kunne virke som om jeg hadde en form for betennelse siden jeg ikke har blitt bedre til tross for mindre stivhet.
Det jeg fikk anbefalt og skal prøve nå er en kur med voltaren over 7-10 dager og se om det kan dempe plagene. Jeg håper virkelig jeg kan finne noe som gjør at jeg ikke er helt ødelagt hver eneste ettermiddag/kveld.
Tok også koloskopien igår. Selve undersøkelsen gikk overraskende greit, men de fant ikke noe spesielt. Jeg hadde forsåvidt ikke forventet det heller, bare glad det er overstått.
Har så mye jeg skulle skrevet men jeg har så innmari vondt over alt så jeg må bare finne sengen, så det får bli en annen gang.
fredag 15. februar 2013
Hest!
Hest er en av de få virkelige lidenskapene jeg har hatt i livet. Desverre har det blitt lite(les; ingenting) av det de siste årene. Mye grunnet sykdom, men også pga. mange dårlige erfaringer med rideskoler og lignende. Har hatt veldig lyst til å starte igjen, men har vegret meg veldig fordi jeg er redd for å ikke mestre, redd for å ikke passe inn. Redd for dårlig miljø som jeg har opplevd mye av før.
For å ikke snakke om at jeg har lite lyst til å ri rundt i ring med en gjeng 12-åringer!
Men nå har jeg tatt mot til meg og sendt mail til ei som driver en litt alternativ stall og mailene jeg har fått tilbake har vært helt fantastiske!
De fleste elevene hennes er voksne og fokuset ligger på individuell tilrettelegging. I tillegg til å ri har man også mulighet (og blir oppmuntret) til å stikke innom og hilse på og stelle hestene så ofte man vil.
Jeg skulle egentlig bort der igår for å snakke med hun som driver det, men var desverre ikke iform, så måtte utsette det. Mest sannsynlig reiser jeg bort der en gang iløpet av neste uke. Kjenner jeg grugleder meg litt. Men gleder meg nok mest! Det hadde rett og slett vært helt fantastisk om jeg kunne komme igang med noe der ute! Det eneste negative er at det nok er DYRT. Hvor dyrt vet jeg ikke, tror det kommer litt an på...
Men om jeg så bare har råd til å ri noen ganger i måneden så tror jeg det hadde gitt meg veldig mye. I tillegg sa hun at et alternativ var å kunne få gratis timer/redusert pris mot å hjelpe til i stallen..Kanskje ikke så aktuelt nå i begynnelsen, men håper jeg har overskudd til å det etterhvert!
mandag 11. februar 2013
These battle scars...
Arr.
uregelemssige striper.
store, små. klumpete, harde.
Arr. alle plasser, over alt!
Bein,
armer,
mage,
rygg,
bryst
Arr.
Noe så privat og sårbart. Samtidig så vanskelig å skjule.
Jeg bryr meg heldigvis ikke like mye som før. Det er ikke like hemmelig og skamfullt som det en gang var. Noen ganger glemmer jeg dem til og med. Ofte, når jeg tenker meg om.
Samtidig er jeg blitt mer og mer usikker på om jeg egentlig glemmer dem eller om jeg (u)bevisst dytter det bort, later som om arrene ikke eksisterer. Ja, noen ganger kan jeg til og med overbevise meg selv om at jeg ikke har så mange arr, at de ikke er synlige. Men så får jeg disse aha-opplevelsene innimellom som setter meg ut. Hvor jeg plutselig ser meg selv skikkelig. Ser meg selv utenfra. Og da ser jeg dem. Da ser jeg hvordan stripene finnes over hele kroppen min. Hvor fremtredene det er.
Og jeg blir så inderlig trist at jeg har nesten ikke ord.
Jeg hadde en samtale for en stund siden med noen andre som også hadd arr. En samtale om tatoveringer. Og om det å kunne tatovere over arr for på den måten få dem mindre synlige. En tanke jeg har hatt selv også.
Men jeg har jo innsett etterhvert at det ikke er alternativ for meg. Jeg verken vil eller kan tatovere hele kroppen.
Så hva gjør jeg? Jeg kan leve med arrene på armene, og til nød de på beina; men resten av kroppen? Selv om skammen har blitt mindre, må jeg innrømme at den fremdeles er der.
At jeg har skadet meg selv på armer og bein, kan kanskje folk forstå, men hva med det andre?
Jeg har problemer med å akseptere at det har blitt som det har blitt. At jeg har gjort som jeg har gjort. Jeg har problemer med å forstå det til en viss grad. Litt fordi jeg ikke husker alt, husker ikke hvorfor det skjedde, når det skjedde. Men også fordi det ikke går bort. Jeg har levd i to så forskjellige verdener; min egen verden og den virkelige verden. Når jeg nå prøver å få stablet meg på beina igjen, komme meg videre i den virkelige verden, så føler jeg arrene holder meg igjen. Drar meg tilbake.
Må innrømme at jeg har hatt mye tanker i det siste rundt å sjekke ut om det er mulig å få fjernet noen av disse arrene.
Er det det rette å gjøre? Jeg vet ikke. Jeg vil nok uansett aldri få fjernet alt; og det er forsåvidt greit. Men om jeg bare kunne få litt av det bort tror jeg det ville hjulpet.
uregelemssige striper.
store, små. klumpete, harde.
Arr. alle plasser, over alt!
Bein,
armer,
mage,
rygg,
bryst
Arr.
Noe så privat og sårbart. Samtidig så vanskelig å skjule.
Jeg bryr meg heldigvis ikke like mye som før. Det er ikke like hemmelig og skamfullt som det en gang var. Noen ganger glemmer jeg dem til og med. Ofte, når jeg tenker meg om.
Samtidig er jeg blitt mer og mer usikker på om jeg egentlig glemmer dem eller om jeg (u)bevisst dytter det bort, later som om arrene ikke eksisterer. Ja, noen ganger kan jeg til og med overbevise meg selv om at jeg ikke har så mange arr, at de ikke er synlige. Men så får jeg disse aha-opplevelsene innimellom som setter meg ut. Hvor jeg plutselig ser meg selv skikkelig. Ser meg selv utenfra. Og da ser jeg dem. Da ser jeg hvordan stripene finnes over hele kroppen min. Hvor fremtredene det er.
Og jeg blir så inderlig trist at jeg har nesten ikke ord.
Jeg hadde en samtale for en stund siden med noen andre som også hadd arr. En samtale om tatoveringer. Og om det å kunne tatovere over arr for på den måten få dem mindre synlige. En tanke jeg har hatt selv også.
Men jeg har jo innsett etterhvert at det ikke er alternativ for meg. Jeg verken vil eller kan tatovere hele kroppen.
Så hva gjør jeg? Jeg kan leve med arrene på armene, og til nød de på beina; men resten av kroppen? Selv om skammen har blitt mindre, må jeg innrømme at den fremdeles er der.
At jeg har skadet meg selv på armer og bein, kan kanskje folk forstå, men hva med det andre?
Jeg har problemer med å akseptere at det har blitt som det har blitt. At jeg har gjort som jeg har gjort. Jeg har problemer med å forstå det til en viss grad. Litt fordi jeg ikke husker alt, husker ikke hvorfor det skjedde, når det skjedde. Men også fordi det ikke går bort. Jeg har levd i to så forskjellige verdener; min egen verden og den virkelige verden. Når jeg nå prøver å få stablet meg på beina igjen, komme meg videre i den virkelige verden, så føler jeg arrene holder meg igjen. Drar meg tilbake.
Må innrømme at jeg har hatt mye tanker i det siste rundt å sjekke ut om det er mulig å få fjernet noen av disse arrene.
Er det det rette å gjøre? Jeg vet ikke. Jeg vil nok uansett aldri få fjernet alt; og det er forsåvidt greit. Men om jeg bare kunne få litt av det bort tror jeg det ville hjulpet.
tirsdag 5. februar 2013
Ny psykolog?
Var idag og hadde vurderingssamtale med hun som kanskje blir min nye psykolog. Dvs. om jeg får det som jeg vil så blir hun ikke min psykolog med det første. Jeg føler jeg har størst behov for en videre behandling av spiseforstyrrelsen sånn som ting er nå. Det beste hadde vært å kunne gå på dagenheten for spiseforstyrrelser på sykehuset 1-2 dager i uken en stund fremover. Da vil jeg kunne få et opplegg som ligner litt på det jeg har hatt på Modum. Mest sannsynlig litt gruppebehandling+at de har fysioterapeut og at jeg vil spise 2-3 måltider der. På sikt tenker jeg at jeg vil bli overført til VOP her som jeg bor, og da vil det nok være hun jeg snakket med idag som blir psykologen min. Hva jeg synes om henne? Vet egentlig ikke helt. Det er jo begrenset hva man finner ut iløpet av en time, men er verken positiv eller negativ. Det var ikke sånn at jeg følte alt klaffet, men samtidig gikk det helt OK.
Har også vært til kiropraktor idag. En utrolig grei fyr faktisk! Han kunne se/kjenne at korsryggen min+øverste delen av ryggen var helt stivnet. Ikke at det var noe nytt, men fint å kunne få litt behandling også; ikke bare få beskjed om alt som er galt! Han måtte være litt forsiktig enkelte plasser pga. benskjørheten og faren for at jeg kunne få brister i ribbeina, men ellers gikk det greit. Skal ned igjen på fredag. Håper virkelig dette kan hjelpe litt!
Ellers holder jeg på å forberede meg på koloskopi(kort sagt en undersøkelse av magen hvor en slange m. kamerablir ført opp via endetarmen) ved å prøve å få i meg endel av maten jeg ikke tåler(og har holdt meg unna lenge). Skal gjøre dette i de to ukene frem til jeg skal ta koloskopien. Ikke moro for å si det mildt! Har ikke vært så veldig mye dårligere i magen enn jeg er på en dårlig dag, men er kjempekvalm+svimmel og uggen. Utrolig ubehagelig...Og verre kommer det sikkert til å bli! Har bare holdt på i to dager...Får se hvor mye jeg orker. Grunnen til at jeg skal gjøre dette er for å provosere tarmen for å se om den blir påvirket/om det slår ut på koloskopien. Spesielt viktig er det at jeg får i meg gluten, fordi man er nødt til å ha gluten i kosten en periode på forhånd for å stille en eventuell cøliaki-diagnose. Ernæringsfysiologen på Modum mente jeg burde spise gluten i minst 6 uker på forhånd, men det har jeg jo ikke tid til. Ikke vet jeg om jeg hadde klart det heller.
Gruer meg ganske mye til selve undersøkelsen. Har gjort det en gang før for noen år siden, men da hadde jeg full narkose.
Ting har gått ganske i ett siden jeg kom hjem. Vært opptatt nesten hele tiden, så har ikke helt fått kjenne på hva jeg synes om å være hjemme for godt. Så langt har jeg ikke kjent på den samme graden av dyp depresjon som jeg opplevde de første ukene i hjemmeperioden, men jeg forventer litt at det vil komme. Tar ikke sorgene på forskudd, men er forberedet. Vet at om det skulle skje, så vil det bare være for en periode. At det vil avta etterhvert.
Det har gått greit med maten så langt. Frykten for mat osv. er en av de spiseforstyrrelses-scorene som hadde forandret seg mest(i positiv retning) fra da jeg kom til Modum og frem til jeg reiste hjem.
Noen av scorene hadde gått ned men noe hadde også gått opp. Alt i alt lå jeg tilsammen ganske likt på spiseforstyrrelsessymptomer som da jeg kom. Kroppmisnøye hadde økt(kanskje ikke så merkelig med en vektoppgang på 14-15 kilo siden våren ifjor). De høye scorene jeg hadde på tvangstrekk derimot og endel andre faktorer hadde gått ned betraktelig.
Av andre ting som de testet ved innkomst og hjemreise så var dårlig selvmedfølelse blitt til moderat selvmedfølelse og en moderat depresjon blitt til en mild en.
Vi gjennomgikk også en god del diagnostiske tester/intervjuer iløpet av oppholdet som jeg fikk resultatene av rett før jeg reiste hjem. Jeg scoret subklinisk til flere ting. Husker ikke alt akkurat nå, men jeg ble litt småsjokket når jeg fikk vite det! Trodde først det betydde at jeg hadde fått en haug med nye diagnoser, så ble litt lettet når psykologen forklarte meg at det ikke funket sånn. Scoret blant annet subklinisk til tvangspreget personlighetsforstyrrelse(føler dette i stor grad henger sammen med SF-en og tidligere selvskading..hatt endel tvangstanker ifh. til dette), unnvikende personlighetsforstyrrelse(denne skjønner jeg ikke helt at jeg scoret til? kan kanskje henge sammen med depresjon el?), emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse(denne diagnosen har jeg jo, så ikke så overraskende :P)...
Av diagnoser ble det satt de som jeg allerede har(bulimi, depresjon og angst)+panikklidelse, som er en diagnose jeg ikke har hatt før...Skjønte ikke hvorfor først. Ble litt klokere når hun forklarte bakgrunnen for at hun kunne sette den diagnosen; men fremdeles skjønner jeg det ikke helt. Blir interessant å se hva som står i epikrisen.
Har også vært til kiropraktor idag. En utrolig grei fyr faktisk! Han kunne se/kjenne at korsryggen min+øverste delen av ryggen var helt stivnet. Ikke at det var noe nytt, men fint å kunne få litt behandling også; ikke bare få beskjed om alt som er galt! Han måtte være litt forsiktig enkelte plasser pga. benskjørheten og faren for at jeg kunne få brister i ribbeina, men ellers gikk det greit. Skal ned igjen på fredag. Håper virkelig dette kan hjelpe litt!
Ellers holder jeg på å forberede meg på koloskopi(kort sagt en undersøkelse av magen hvor en slange m. kamerablir ført opp via endetarmen) ved å prøve å få i meg endel av maten jeg ikke tåler(og har holdt meg unna lenge). Skal gjøre dette i de to ukene frem til jeg skal ta koloskopien. Ikke moro for å si det mildt! Har ikke vært så veldig mye dårligere i magen enn jeg er på en dårlig dag, men er kjempekvalm+svimmel og uggen. Utrolig ubehagelig...Og verre kommer det sikkert til å bli! Har bare holdt på i to dager...Får se hvor mye jeg orker. Grunnen til at jeg skal gjøre dette er for å provosere tarmen for å se om den blir påvirket/om det slår ut på koloskopien. Spesielt viktig er det at jeg får i meg gluten, fordi man er nødt til å ha gluten i kosten en periode på forhånd for å stille en eventuell cøliaki-diagnose. Ernæringsfysiologen på Modum mente jeg burde spise gluten i minst 6 uker på forhånd, men det har jeg jo ikke tid til. Ikke vet jeg om jeg hadde klart det heller.
Gruer meg ganske mye til selve undersøkelsen. Har gjort det en gang før for noen år siden, men da hadde jeg full narkose.
Ting har gått ganske i ett siden jeg kom hjem. Vært opptatt nesten hele tiden, så har ikke helt fått kjenne på hva jeg synes om å være hjemme for godt. Så langt har jeg ikke kjent på den samme graden av dyp depresjon som jeg opplevde de første ukene i hjemmeperioden, men jeg forventer litt at det vil komme. Tar ikke sorgene på forskudd, men er forberedet. Vet at om det skulle skje, så vil det bare være for en periode. At det vil avta etterhvert.
Det har gått greit med maten så langt. Frykten for mat osv. er en av de spiseforstyrrelses-scorene som hadde forandret seg mest(i positiv retning) fra da jeg kom til Modum og frem til jeg reiste hjem.
Noen av scorene hadde gått ned men noe hadde også gått opp. Alt i alt lå jeg tilsammen ganske likt på spiseforstyrrelsessymptomer som da jeg kom. Kroppmisnøye hadde økt(kanskje ikke så merkelig med en vektoppgang på 14-15 kilo siden våren ifjor). De høye scorene jeg hadde på tvangstrekk derimot og endel andre faktorer hadde gått ned betraktelig.
Av andre ting som de testet ved innkomst og hjemreise så var dårlig selvmedfølelse blitt til moderat selvmedfølelse og en moderat depresjon blitt til en mild en.
Vi gjennomgikk også en god del diagnostiske tester/intervjuer iløpet av oppholdet som jeg fikk resultatene av rett før jeg reiste hjem. Jeg scoret subklinisk til flere ting. Husker ikke alt akkurat nå, men jeg ble litt småsjokket når jeg fikk vite det! Trodde først det betydde at jeg hadde fått en haug med nye diagnoser, så ble litt lettet når psykologen forklarte meg at det ikke funket sånn. Scoret blant annet subklinisk til tvangspreget personlighetsforstyrrelse(føler dette i stor grad henger sammen med SF-en og tidligere selvskading..hatt endel tvangstanker ifh. til dette), unnvikende personlighetsforstyrrelse(denne skjønner jeg ikke helt at jeg scoret til? kan kanskje henge sammen med depresjon el?), emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse(denne diagnosen har jeg jo, så ikke så overraskende :P)...
Av diagnoser ble det satt de som jeg allerede har(bulimi, depresjon og angst)+panikklidelse, som er en diagnose jeg ikke har hatt før...Skjønte ikke hvorfor først. Ble litt klokere når hun forklarte bakgrunnen for at hun kunne sette den diagnosen; men fremdeles skjønner jeg det ikke helt. Blir interessant å se hva som står i epikrisen.
tirsdag 29. januar 2013
ME
Nå starter snart det "normale" livet igjen. Blir rart å reise hjem for godt! Samtidig er det egentlig greit å være ferdig. Det jeg sliter mest med, som virkelig dreper motivasjonen, er alle de somatiske plagene mine. Det har ikke blitt bedre til tross for at jeg spiser, sover og generelt har det bedre enn jeg har hatt det på årevis. Om noe har det nesten blitt verre. Tok MR av ryggen min for noen uker siden, og bortsett fra litt dehydrerte skiver som var lett forhøyede(ifølge legen her vil en hvilken som helst 40åring ha dette, uten at man har plager fordet om) var alt greit. Det høres kanskje positivt ut at det ikke var noe alvorlig galt, men jeg blir så innmari fortvilet! Hvordan kan jeg få svar om alt er i orden i magen og alt er i orden med ryggen når jeg sliter så ekstremt som jeg gjør? Føler meg nesten som en hypokonder! Samtidig vet jeg jo at jeg virkelig ikke er det. Har en ganske høy smerteterskel og når jeg har det vondt, så har jeg virkelig vondt.
Legen begynte jo (såklart) å snakke om at det sikkert var pga. psykiske ting, men jeg klarer ikke helt se den heller. Såklart henger psyke og kropp sammen, men at at psyken er utløsende faktor tror jeg ingenting på. Jeg har det faktisk bedre psykisk nå enn jeg har hatt det på lang lang tid, likevel fungerer jeg ikke fordi jeg er så utslitt. ME ble også nevnt. At det kanskje er noe jeg bør bli utredet for, og jo mer jeg tenker på det, jo mer logisk virker det. Har fått høre at det gjerne er pga. spiseforstyrrelsen osv. at jeg har hatt alle problemene som jeg har hatt, men nå er jeg nesten normalvektig og problemene er minst like store!
Siden jeg ble akutt dårlig ifjor har de fysiske plagene blitt 10 x verre. Bare å gå fra rommet mitt og opp til legens kontor idag føltes som å bestige en fjelltopp.Føler meg nesten som en gammel dame.
Noen av plagene:
* aldri uthvilt uansett hvor mye/lite jeg sover
* konstant følelse av å være sliten/småsyk...må liksom presse meg til ALT..null energi...føles som jeg har løpt maraton selv om jeg ikke nødvendigvis har gjort noe spesielt
* verking i hele kroppen
* rygg som ikke tåler noe som helst...sengeliggende i perioder pga. all smerten
* mage som ikke fungerer...(hatt diare de to siste dagene feks)
* sår som aldri gror(til tross for at alle blodprøver osv. er fine)
* hyppig vannlating...må gjerne på do en gang hver halvtime gjennom hele dagen...noen ganger oftere..på natten kanskje 3-4 ganger, men i dårlige perioder har jeg våknet hver time om natten
* ekstremt høye b12-verdier som legen ikke kan forklare
* feberfølelse selv om jeg har normal(og noen ganger lav) temperatur
* (sil)blør neseblod daglig
Var i Oslo fra fredag til lørdag og på lørdag fikk jeg besøk. Mange som har spurt meg om jeg har hatt det kjekt i helga, men jeg har ikke klart å svare. Har vært så esktremt sliten at jeg bare har gått i overlevelsesmodus. Søndagskveld lå jeg i sengen og gråt fordi jeg var så sliten. Igår og idag har vært utrolige tunge dager, føles som om noen har kjørt over meg med en traktor. Bare å stå/sitte tar på liksom.
Som sagt er det vanskelig å skulle holde på motivasjonen når den fysiske helsen ikke bedrer seg! Ikke så lett å skulle spise osv. om jeg ikke orker å gjøre noe annet enn å ligge i senga...Jeg gjør jo ikke det heller(ligger i senga hele tiden altså), jeg presser meg hele tiden. Er nødt til det om jeg skal få gjort noe som helst. Før har jeg kjent litt på den følelsen i forbindelse med at jeg har vært deprimert, at jeg bare vil holde senga og at alt er et ork. Men det er likevel annerledes nå; jeg føler meg ikke deprimert, jeg vil ikke ligge i senga egentlig, men jeg er så jævlig utslitt at jeg nesten ikke har noe valg. Føles utrolig kjipt rett og slett.
Jeg gjør jo alt jeg "skal". Alt som skal være bra for en "normal" person. Spiser skikkelig og NOK+ trener hensiktsmessig(hovedsaklig styrketrening+litt turer)+ sover bedre enn på årevis. Når jeg da likevel er så dårlig som jeg er, så tenker jeg at en utredning ifh. til ME kan være lurt...Ikke fordi det løser problemene vedå få enda en diagnose, men fordi det da er enklere å vite HVA man bør gjøre. Har man ME bør man feks være mer forsiktig med trening enn en "normal" person.
Legen begynte jo (såklart) å snakke om at det sikkert var pga. psykiske ting, men jeg klarer ikke helt se den heller. Såklart henger psyke og kropp sammen, men at at psyken er utløsende faktor tror jeg ingenting på. Jeg har det faktisk bedre psykisk nå enn jeg har hatt det på lang lang tid, likevel fungerer jeg ikke fordi jeg er så utslitt. ME ble også nevnt. At det kanskje er noe jeg bør bli utredet for, og jo mer jeg tenker på det, jo mer logisk virker det. Har fått høre at det gjerne er pga. spiseforstyrrelsen osv. at jeg har hatt alle problemene som jeg har hatt, men nå er jeg nesten normalvektig og problemene er minst like store!
Siden jeg ble akutt dårlig ifjor har de fysiske plagene blitt 10 x verre. Bare å gå fra rommet mitt og opp til legens kontor idag føltes som å bestige en fjelltopp.Føler meg nesten som en gammel dame.
Noen av plagene:
* aldri uthvilt uansett hvor mye/lite jeg sover
* konstant følelse av å være sliten/småsyk...må liksom presse meg til ALT..null energi...føles som jeg har løpt maraton selv om jeg ikke nødvendigvis har gjort noe spesielt
* verking i hele kroppen
* rygg som ikke tåler noe som helst...sengeliggende i perioder pga. all smerten
* mage som ikke fungerer...(hatt diare de to siste dagene feks)
* sår som aldri gror(til tross for at alle blodprøver osv. er fine)
* hyppig vannlating...må gjerne på do en gang hver halvtime gjennom hele dagen...noen ganger oftere..på natten kanskje 3-4 ganger, men i dårlige perioder har jeg våknet hver time om natten
* ekstremt høye b12-verdier som legen ikke kan forklare
* feberfølelse selv om jeg har normal(og noen ganger lav) temperatur
* (sil)blør neseblod daglig
Var i Oslo fra fredag til lørdag og på lørdag fikk jeg besøk. Mange som har spurt meg om jeg har hatt det kjekt i helga, men jeg har ikke klart å svare. Har vært så esktremt sliten at jeg bare har gått i overlevelsesmodus. Søndagskveld lå jeg i sengen og gråt fordi jeg var så sliten. Igår og idag har vært utrolige tunge dager, føles som om noen har kjørt over meg med en traktor. Bare å stå/sitte tar på liksom.
Som sagt er det vanskelig å skulle holde på motivasjonen når den fysiske helsen ikke bedrer seg! Ikke så lett å skulle spise osv. om jeg ikke orker å gjøre noe annet enn å ligge i senga...Jeg gjør jo ikke det heller(ligger i senga hele tiden altså), jeg presser meg hele tiden. Er nødt til det om jeg skal få gjort noe som helst. Før har jeg kjent litt på den følelsen i forbindelse med at jeg har vært deprimert, at jeg bare vil holde senga og at alt er et ork. Men det er likevel annerledes nå; jeg føler meg ikke deprimert, jeg vil ikke ligge i senga egentlig, men jeg er så jævlig utslitt at jeg nesten ikke har noe valg. Føles utrolig kjipt rett og slett.
Jeg gjør jo alt jeg "skal". Alt som skal være bra for en "normal" person. Spiser skikkelig og NOK+ trener hensiktsmessig(hovedsaklig styrketrening+litt turer)+ sover bedre enn på årevis. Når jeg da likevel er så dårlig som jeg er, så tenker jeg at en utredning ifh. til ME kan være lurt...Ikke fordi det løser problemene vedå få enda en diagnose, men fordi det da er enklere å vite HVA man bør gjøre. Har man ME bør man feks være mer forsiktig med trening enn en "normal" person.
fredag 11. januar 2013
tirsdag 8. januar 2013
Status quo
Jeg er tilbake fra jule-permisjon. Utrolig hvor fort man omstiller seg! Men kjenner at det har blitt litt mye styr i det siste, for er ekstremt sliten. Igår sov jeg noen timer på dagen og idag er det blitt enda flere timer+at jeg sover på natten. Føler egentlig bare for å sove hele tiden. Men ellers er ikke den fysiske formen så verst.
Jeg har nå bare 2,5 uke igjen av oppholdet her. Det er merkelig å tenke på at det snart er over! Jeg er ganske lei av mye her, så på den måten er det godt å skulle reise hjem. Samtidig er det jo hele tiden en frykt for at ting skal gå tilbake til å bli som det var før. At ting skal spinne helt utav kontroll.
Jeg tror ikke det vil bli som før. Det er mye som har forandret seg. Jeg har fått til mye! Blant annet har jeg gått opp 12 kilo siden våren ifjor(9 av dem siden jeg begynte i behandling i august). Jeg har spist jevnlige måltider rundt 90% av dagene det siste halve året; for å ikke snakke om at jeg har spist en veldig mye større mengde daglig enn på mange mange år(uten å kaste opp). I tilegg har jeg ikke selvskadet mer enn to ganger eller noe sånt på et halvt år. Siste gangen er nesten et halvt år siden faktisk!
Jeg har også blitt flinkere å ta vare på meg selv, selvmedfølelse som det heter så fint. Akkurat den biten føler jeg har vært en lengre prosess som har komt de siste årene; ikke så mye det siste halve året.
Alt dette er jo kjempepositivt!
Samtidig sliter jeg noe jævlig. Hver dag våkner jeg og vil ned i vekt. I begynnelsen av vektoppgangen var jeg veldig ambivalent, det var vanskelig og utfordrende å gå opp i vekt; men jeg kunne likevel kjenne på en viss mestring. Det har forsvunnet helt nå. Jeg føler meg bare ekkel. Intens ekkel.
Hver dag våkner jeg og vil ned. Og hver dag fortsetter jeg likevel å innta den maten som jeg vet vil gjøre at jeg går er opp. Det føles så feil. Jeg føler jeg overkjører mine egne behov 100%
Og jada, det er vel egentlig ikke mine behov, det er spiseforstyrrelsens; men det føles uansett som mitt behov. Jeg tror nok ikke jeg komme til å provosere frem en vektnedgang, jeg har lagt for mye arbeid ned i å gå opp, så jeg kan liksom ikke snu nå.
Men jeg føler veldig sterkt at jeg må få lov til å stoppe opp litt nå. Få lov til å ta tak i alle de vanskelige følelsene, kroppsopplevelsen osv før jeg kan gå videre. I begynnelsen var det avgjørende med en raskest mulig vektoppgang fordi jeg var så undervektig, det er jo ikke tilfelle lengre. Jeg mener ikke at jeg IKKE skal gå opp i vekt, men jeg føler et veldig behov for å arbeide med alle følelsene som har komt med vektoppgangen. De har blitt jobbet veldig lite med og jeg føler meg som en tikkende bombe.
Prøvde å ta dette opp idag og det angret jeg veldig på i ettertid. Jeg føler det jeg sier ikke blir tatt seriøst fordi det automatisk alltid blir tatt som at det KUN er spiseforstyrrelsen som snakker. Jeg har ikke problemer med å se poenget med at spiseforstyrrelsen ofte kan overta fornuften og at spiseforstyrrelsen snakker. Men jeg er da ikke bare en spiseforstyrrelse? Det må da gå an å ha refleksjoner rundt egen behandling som ikke enten er 100% friske eller 100% spiseforstyrrelse?
Jeg følte veldig sterkt at jeg bare bel degradert til en spiseforstyrrelse. At disse tankene kun kom av vektfobi og at jeg mente jeg IKKE skulle gå opp i vekt.
Men det er jo ikke bare det det handler om. Det handler om at jeg føler hodet og følelsene ikke er med på det som skjer. Jeg føler meg presset til bristepunktet en stor del av tiden, og å presse enda mer på nå når jeg snart skal hjem på egenhånd; jeg ser ikke helt hvordan det skal gjøre meg godt.
Jeg snakker som sagt ikke om å ikke gå opp i vekt, men å få ta ting litt mer i mitt eget tempo.
Sånn som det ser ut nå er jeg redd jeg skal få en eller annen form for sammenbrudd når jeg kommer hjem. Noe som er veldig synd, fordi jeg har følt det har gått overraskende bra når jeg har vært hjemme. Jeg har klart å spise ganske greit og jeg har klart en vektoppgang på 0,5 kg i snitt i uken siden august.
Nå føler jeg meg som sagt degradert til bare en spiseforstyrrelse. At alle mine tanker og refleksjoner ikke er verdt noe fordi det er BARE spiseforstyrrelses-vås.
Jeg følte meg rett og slett DUM før idag og har ikke klart å riste av meg den følelsen.
Jeg er nok litt skuffet over å ikke bli hørt eller forstått; at jeg ikke har vært flink nok fordi jeg feks ikke har spist senkvelds hjemme. Men er det ikke egentlig ikke jævlig bra at jeg har klart fire måltider så og si hver dag og at jeg i snitt har gått opp 0,5 kilo hver eneste uke?
Litt smådeppa idag med andre ord.
Når det er sagt; så har jeg noe å se frem til! Pappa og lillebroren min kommer ned her neste helg og vi skal se på VM i skiflygning i bakken her borte! Det blir kjempekjekt; pappa gleder seg som en unge på julaften
^^,
Jeg har nå bare 2,5 uke igjen av oppholdet her. Det er merkelig å tenke på at det snart er over! Jeg er ganske lei av mye her, så på den måten er det godt å skulle reise hjem. Samtidig er det jo hele tiden en frykt for at ting skal gå tilbake til å bli som det var før. At ting skal spinne helt utav kontroll.
Jeg tror ikke det vil bli som før. Det er mye som har forandret seg. Jeg har fått til mye! Blant annet har jeg gått opp 12 kilo siden våren ifjor(9 av dem siden jeg begynte i behandling i august). Jeg har spist jevnlige måltider rundt 90% av dagene det siste halve året; for å ikke snakke om at jeg har spist en veldig mye større mengde daglig enn på mange mange år(uten å kaste opp). I tilegg har jeg ikke selvskadet mer enn to ganger eller noe sånt på et halvt år. Siste gangen er nesten et halvt år siden faktisk!
Jeg har også blitt flinkere å ta vare på meg selv, selvmedfølelse som det heter så fint. Akkurat den biten føler jeg har vært en lengre prosess som har komt de siste årene; ikke så mye det siste halve året.
Alt dette er jo kjempepositivt!
Samtidig sliter jeg noe jævlig. Hver dag våkner jeg og vil ned i vekt. I begynnelsen av vektoppgangen var jeg veldig ambivalent, det var vanskelig og utfordrende å gå opp i vekt; men jeg kunne likevel kjenne på en viss mestring. Det har forsvunnet helt nå. Jeg føler meg bare ekkel. Intens ekkel.
Hver dag våkner jeg og vil ned. Og hver dag fortsetter jeg likevel å innta den maten som jeg vet vil gjøre at jeg går er opp. Det føles så feil. Jeg føler jeg overkjører mine egne behov 100%
Og jada, det er vel egentlig ikke mine behov, det er spiseforstyrrelsens; men det føles uansett som mitt behov. Jeg tror nok ikke jeg komme til å provosere frem en vektnedgang, jeg har lagt for mye arbeid ned i å gå opp, så jeg kan liksom ikke snu nå.
Men jeg føler veldig sterkt at jeg må få lov til å stoppe opp litt nå. Få lov til å ta tak i alle de vanskelige følelsene, kroppsopplevelsen osv før jeg kan gå videre. I begynnelsen var det avgjørende med en raskest mulig vektoppgang fordi jeg var så undervektig, det er jo ikke tilfelle lengre. Jeg mener ikke at jeg IKKE skal gå opp i vekt, men jeg føler et veldig behov for å arbeide med alle følelsene som har komt med vektoppgangen. De har blitt jobbet veldig lite med og jeg føler meg som en tikkende bombe.
Prøvde å ta dette opp idag og det angret jeg veldig på i ettertid. Jeg føler det jeg sier ikke blir tatt seriøst fordi det automatisk alltid blir tatt som at det KUN er spiseforstyrrelsen som snakker. Jeg har ikke problemer med å se poenget med at spiseforstyrrelsen ofte kan overta fornuften og at spiseforstyrrelsen snakker. Men jeg er da ikke bare en spiseforstyrrelse? Det må da gå an å ha refleksjoner rundt egen behandling som ikke enten er 100% friske eller 100% spiseforstyrrelse?
Jeg følte veldig sterkt at jeg bare bel degradert til en spiseforstyrrelse. At disse tankene kun kom av vektfobi og at jeg mente jeg IKKE skulle gå opp i vekt.
Men det er jo ikke bare det det handler om. Det handler om at jeg føler hodet og følelsene ikke er med på det som skjer. Jeg føler meg presset til bristepunktet en stor del av tiden, og å presse enda mer på nå når jeg snart skal hjem på egenhånd; jeg ser ikke helt hvordan det skal gjøre meg godt.
Jeg snakker som sagt ikke om å ikke gå opp i vekt, men å få ta ting litt mer i mitt eget tempo.
Sånn som det ser ut nå er jeg redd jeg skal få en eller annen form for sammenbrudd når jeg kommer hjem. Noe som er veldig synd, fordi jeg har følt det har gått overraskende bra når jeg har vært hjemme. Jeg har klart å spise ganske greit og jeg har klart en vektoppgang på 0,5 kg i snitt i uken siden august.
Nå føler jeg meg som sagt degradert til bare en spiseforstyrrelse. At alle mine tanker og refleksjoner ikke er verdt noe fordi det er BARE spiseforstyrrelses-vås.
Jeg følte meg rett og slett DUM før idag og har ikke klart å riste av meg den følelsen.
Jeg er nok litt skuffet over å ikke bli hørt eller forstått; at jeg ikke har vært flink nok fordi jeg feks ikke har spist senkvelds hjemme. Men er det ikke egentlig ikke jævlig bra at jeg har klart fire måltider så og si hver dag og at jeg i snitt har gått opp 0,5 kilo hver eneste uke?
Litt smådeppa idag med andre ord.
Når det er sagt; så har jeg noe å se frem til! Pappa og lillebroren min kommer ned her neste helg og vi skal se på VM i skiflygning i bakken her borte! Det blir kjempekjekt; pappa gleder seg som en unge på julaften
^^,
mandag 31. desember 2012
Årets siste dag, jippi
Ligger i senga, under dyna, lyset av. Mørkt og sort.
Det var ikke sånn denne dagen skulle bli. Mini-sammenbrudd. Eller egentlig føles det ikke så mini. Bare totalt kaos som kommer av ting som egentlig er ubetydelige. Føles som om jeg sprenges innvendig. Emosjonelt ustabil. Heihei.
Men hvorfor akkurat nå, har jo ikke slitt så mye med dette den siste tiden?
Føler meg intenst ensom. Fanget. Hadde jo gledet meg til å finne på noe idag, men nå ser det mest ut til at jeg blir hjemme alene.
Trangen til destruktive ting har bare skylt over meg for full styrke de siste timene. Vil løpe til krampen tar meg, ta piller, hyle og skrike. Tanken på å spise noe som helst virker helt fjern.
Hvor i all verden kom alt dette fra så plutselig?
Prøver å ikke grave meg helt ned, dagen er ikke over enda. Men forbereder meg på det verste så kan jeg heller bli positivt overraska om det går bedre.
søndag 30. desember 2012
...
Jeg vet ikke helt hvor jeg er om dagene. Rent fysisk er jeg hjemme på jule"permisjon" og trives forsåvidt med det...Men alt føles så rart og litt ukjent. Jeg har fått noen kommentarer om at jeg ser bra/bedre ut fra folk som ikke har sett meg på en stund. Til en viss grad klarer jeg ta til meg det positive i det, men det styrker jo på samme tid feithets-følelsen.
Jeg er jo komt LANGT, jeg ser det. Får små aha-opplevelser innimellom; som feks da jeg åpnet kjøleskapsdøra og det gikk opp for meg at kjøleskapet faktisk var ganske så fullt; for et år siden var det utenkelig; klarte knapt oppbevare noe som helst mat i huset.
Eller når jeg feks kan glede meg litt til å spise middag med familien.
Jeg tenker endel på hvor mye jeg faktisk får til nå iforhold til før; det er MYE. Samtidig vet jeg også at jeg lurer meg selv endel. Jeg tar spiseforstyrra valg daglig. Spiser jo mye mer enn før; mye mer regelmessig. Samtidig føler jeg meg litt falsk. Sannheten er at spiseforstyrrelsen styrer VELDIG mye. Og det har nok blitt mer og mer av det også. Sammenlignet med for feks et par måneder siden, så har den mer kontroll nå.
Hver dag tenker jeg at jeg må ned i vekt, at jeg ikke vil spise. Likevel starter jeg hver dag med frokost. Tenker at jeg må. Det er nok frykten som motiverer meg mest. Jeg er redd for hva som vil skje om jeg lar være å spise den frokosten, redd for at det skal spinne utav kontroll før jeg vet ordet av det.
Så jeg spiser jo. Så og si alle måltider. Men kutter heller ut litt av mengdene, sånn for å være på den sikre siden. Sånn at jeg ihvertfall ikke spiser for mye. Tenker at det ikke gjør noe, for jeg får jo til tross til MYE sammenlignet med før. Men kjenner jo at det er noe som skurrer.
Nå er jeg syk(influensa-aktig)for andre gang på noen uker. Vet ikke om det har noe med matinntaket å gjøre, men det hjelper ikke akkurat på. Trenger jo ikke like mye mat når jeg bare ligger hele dagen, og da kommer usikkertheten inn og tanken om at jeg heller vil ta litt for lite enn for mye.
Jeg merker at jeg tenker at jeg er såpass mye bedre nå at jeg tåler mye mer. Jeg er jo langt fra så syk som jeg var. Jeg "glemmer" på en måte hvor alvorlig syk jeg har vært (og strengt tatt vel fremdeles er?)
Det har nok mye med vektoppgangen å gjøre. Jeg har ikke veid meg på noen uker nå, men sist jeg veide meg viste vekten ca. 11 kilo mer enn i vår. Jeg VET jo at frisk og syk ikke bare handler om vekt, men for spiseforstyrrelsen handler det nesten kun om vekt. Nå veier jeg mer og da er jeg automatisk mye bedre(ifølge sf-en). Til tross for at jeg verken kjenner meg spesielt mye bedre fysisk eller psykisk. Jeg har ekstremt mye smerter i kroppen og er konstant sliten og det er fakta...Til tross for sunt næringsinntak over lang tid; at kroppen har fått det den trenger, så kjenner jeg jo at jeg er langt fra i mål. Føler meg fremdeles som et vrak en stor del av tiden for å være ærlig...
Men spiseforstyrrelsen bryr seg som sagt lite om dette.
Nå er du liksom friskere så da får du jammen meg se til å få gjort mye og løpe rundt hele dagen!
Så jeg sliter. Men det går jo bedre egentlig. Forvirrende. Julen har ikke vært så verst. Håper formen blir litt bedre iløpet av morgendagen så jeg klarer å gjøre noe annet enn å sitte hjemme på nyttårsaften.
Gruer meg til å reise tilbake til Modum.
Jeg er jo komt LANGT, jeg ser det. Får små aha-opplevelser innimellom; som feks da jeg åpnet kjøleskapsdøra og det gikk opp for meg at kjøleskapet faktisk var ganske så fullt; for et år siden var det utenkelig; klarte knapt oppbevare noe som helst mat i huset.
Eller når jeg feks kan glede meg litt til å spise middag med familien.
Jeg tenker endel på hvor mye jeg faktisk får til nå iforhold til før; det er MYE. Samtidig vet jeg også at jeg lurer meg selv endel. Jeg tar spiseforstyrra valg daglig. Spiser jo mye mer enn før; mye mer regelmessig. Samtidig føler jeg meg litt falsk. Sannheten er at spiseforstyrrelsen styrer VELDIG mye. Og det har nok blitt mer og mer av det også. Sammenlignet med for feks et par måneder siden, så har den mer kontroll nå.
Hver dag tenker jeg at jeg må ned i vekt, at jeg ikke vil spise. Likevel starter jeg hver dag med frokost. Tenker at jeg må. Det er nok frykten som motiverer meg mest. Jeg er redd for hva som vil skje om jeg lar være å spise den frokosten, redd for at det skal spinne utav kontroll før jeg vet ordet av det.
Så jeg spiser jo. Så og si alle måltider. Men kutter heller ut litt av mengdene, sånn for å være på den sikre siden. Sånn at jeg ihvertfall ikke spiser for mye. Tenker at det ikke gjør noe, for jeg får jo til tross til MYE sammenlignet med før. Men kjenner jo at det er noe som skurrer.
Nå er jeg syk(influensa-aktig)for andre gang på noen uker. Vet ikke om det har noe med matinntaket å gjøre, men det hjelper ikke akkurat på. Trenger jo ikke like mye mat når jeg bare ligger hele dagen, og da kommer usikkertheten inn og tanken om at jeg heller vil ta litt for lite enn for mye.
Jeg merker at jeg tenker at jeg er såpass mye bedre nå at jeg tåler mye mer. Jeg er jo langt fra så syk som jeg var. Jeg "glemmer" på en måte hvor alvorlig syk jeg har vært (og strengt tatt vel fremdeles er?)
Det har nok mye med vektoppgangen å gjøre. Jeg har ikke veid meg på noen uker nå, men sist jeg veide meg viste vekten ca. 11 kilo mer enn i vår. Jeg VET jo at frisk og syk ikke bare handler om vekt, men for spiseforstyrrelsen handler det nesten kun om vekt. Nå veier jeg mer og da er jeg automatisk mye bedre(ifølge sf-en). Til tross for at jeg verken kjenner meg spesielt mye bedre fysisk eller psykisk. Jeg har ekstremt mye smerter i kroppen og er konstant sliten og det er fakta...Til tross for sunt næringsinntak over lang tid; at kroppen har fått det den trenger, så kjenner jeg jo at jeg er langt fra i mål. Føler meg fremdeles som et vrak en stor del av tiden for å være ærlig...
Men spiseforstyrrelsen bryr seg som sagt lite om dette.
Nå er du liksom friskere så da får du jammen meg se til å få gjort mye og løpe rundt hele dagen!
Så jeg sliter. Men det går jo bedre egentlig. Forvirrende. Julen har ikke vært så verst. Håper formen blir litt bedre iløpet av morgendagen så jeg klarer å gjøre noe annet enn å sitte hjemme på nyttårsaften.
Gruer meg til å reise tilbake til Modum.
lørdag 8. desember 2012
Føler meg sykere
Spesialbrødet som var lagd til meg var helt ubeskrivelig(og ikke på en positiv måte). Etter kveldsmaten ble jeg veldig dårlig, føltes nesten som når jeg fikk matforgiftning i syden. Det fristet ikke mye å prøve igjen idag, men måtte jo nesten det. Spiste to brødskiver til lunsj og har bare blitt dårligere og dårligere siden da. Hadde store problemer med å få i meg grøten for noen timer siden. Er kritthvitt i ansiktet, kjempekvalm og føler meg helt jævlig. Spurte om å få noe kvalmestillende, for det hjalp litt igår; men neida. Så nå ligger jeg i sengen og vrir meg. Lurer på hvordan i helvette jeg skal få i meg kveldsmaten...er nødt til å få den i meg! Skjønner ikke hvorfor jeg kunne få kvalmestillende NÅ, kveldsmaten er jo det aller viktigste. Blir så lei meg av alt dette styret...føler jeg har gått ned i vekt bare på den lille tiden jeg har vært her. Føler meg sykere enn på lenge.
fredag 7. desember 2012
Tilbake
Ja, da var jeg tilbake. Kom på tirsdag så har vært her noen dager nå. Har gruet meg litt for å reise ned igjen, men samtidig gikk det egentlig ikke skikkelig opp for meg at jeg skulle ned igjen her før jeg sto utenfor hovedinngangen. Da fikk jeg litt panikk. Ble helt kvalm og ville IKKE gå inn. Ble stående utenfor i -18 c i nesten en time. Ringte til mamma og sa at jeg ikke ville være her, at jeg ville hjem. Selvfølgelig visste jeg jo at jeg ikke kunne reise hjem igjen når jeg først var komt, men freaket helt ut. Noe oppe i hodet som låste seg helt.
Så tirsdagen ble vanskelig. Det hjalp litt når jeg fikk møtt igjen de andre og sånn, men samtidig føltes det så feil. På lørdag var jeg på byen med en venninne og tre dager senere er jeg plutselig innlagt på spiseforstyrrelsesavdeling. Nå skulle jeg liksom være syk igjen. Det føltes som å ta flere skritt tilbake. Jeg vet jo at jeg ikke har vært frisk hjemme, men føler likevel at jeg har klart å fokusere på andre ting enn spiseforstyrrelsen i mye større grad. Maten har også gått ganske greit selv om jeg har hatt mine knall og fall innimellom. Så å plutselig skulle gå fra en noenlunde ok måltidsrytme hjemme(som jeg følte var begynt å bli ganske naturlig)til å skulle snakke og tenke så masse på maten igjen føltes veldig rart...Det samme med lås på skap og kjøleskap, og å skulle følge en kostplan slavisk.
I tilegg hadde de ikke ordnet brød uten gjær til meg til tross for at jeg ringte en uke på forhånd og gav beskjed. Jeg foreslo at jeg kunne ta dobbelt så mye protein og dressing til lunsj siden jeg ikke hadde brød, men nei, det fikk jeg ikke lov til! Dermed har jeg spist glutenfri havregryn til HVERT eneste måltid utenom middag i to dager...Det er faen meg ikke normalt og synes det er skikkelig dårlig at jeg blir tvunget til å gjøre det. Idag hadde jeg fått nok så jeg tok salat til lunsj...en bolle med salat og en bolle med så mye protein(egg, kjøtt ost etc) jeg fikk plass til+masse dressing. Jeg ble mer enn mett for å si det sånn! Men fy så godt det var å spise noe annet enn havregryn :P
Nå har de heldigvis fått laget det brødet til meg sånn at jeg kan spise brød til kveldsmat.
Hjemme har jeg klart meg fint uten brød noen dager( ikke alltid jeg har giddet å bake mer samme dag som det går tomt)...Er egentlig ikke så glad i brød...men da spiser jeg jo mye mer kjøtt/fisk/egg el. og det får vi jo ikke lov til her! Var jo mye av de samme problemene sist gang med at jeg ikke fikk mat jeg kunne spise...Kjedelig når jeg virkelig vil få i meg alt på kostplanen.
Snakket med den nye legen vi har fått her igår. Det ble en ganske sterk wakeup-call. For å være helt ærlig, så har tenkt at jeg har vært såpass flink med maten(og trening)+gått opp i vekt, at jeg nå kan slappe litt mer av. Mener ikke at jeg skal spise mindre enn det jeg skal eller noe sånt, men har tenkt at jeg trenger ikke stresse sånn med resten av vektoppgangen som jeg har gjort så langt. Jeg har vært såpass dårlig og underernært at det var ganske avgjørende en periode å få i meg nok mat+ gå opp i vekt fortest mulig...Men nå er jeg ikke lengre SÅ syk(fysisk ihvertfall)så det gjør ingenting om jeg skulle bruke feks et halvt år eller et år hjemme på den siste biten av vektoppgang . Kanskje jobbe litt mer med det underliggende og bare fortsette med jevnlige måltider og holde vekten. Ta tiden til hjelp.
Men den samtalen gav meg altså litt reality check. Vi snakket om beinskjørheten min. Den har jo blitt drastisk verre det siste året. Før hadde jeg ganske kraftig beinskjørhet i ryggen, men bare litt i hoftene. Nå har benskjørheten i hoftene blitt like alvorlig som den i ryggen. Til tross for at jeg, siden mars ca, har spist mer normalt enn jeg har gjort på flere år(med faste måltider osv). I tilegg tygger jeg såklart kalsium og D-vitamin som en gal. Problemet er at det tydeligvis ikke er nok. Jeg klarte ikke gå opp så mye i vekt før Modum til tross for bedre matinntak enn på veldig lang tid, og dette mente han var avgjørende.
Blodprøvene fra Balderklinikken(som ble tatt i slutten av oktober)viste jo at jeg hadde 0,006 på østrogen; noe som er så og si ingenting og altfor altfor lavt. Jeg hadde skjønt det om det var i begynnelsen av året eller noe...men etter alt dette arbeidet så er jeg tydeligvis milelangt fra å få noen resultater. Utifra alle prøvene jeg tok sa legen på balderklinikken at det var null tegn på verken eggløsning eller at det kom til å skje i nærmeste fremtid. Det var vel kort sagt det legen her sa også. MENSTRUASJON. Det hjelper ikke om du spiser eller går opp i vekt, så lenge du ikke har menstruasjon vil benskjørheten bli verre...(sånn forsto jeg han ihvertfall)
Så nå har jeg egentlig bare et mål og det er å få menstruasjonen tilbake :P Føler hver dag uten bryter ned beina mine og det stresser meg sinnsykt. Skjønner ikke hvorfor det ikke en gang er tegn til at jeg kommer til å få det snart! Jeg har gått opp 10 kilo siden i vår, men det er tydeligvis langt fra nok. Jeg vet jo at jeg skal opp mer, men hadde ikke trodd det hastet så mye! Han sa at i verste fall fikk jeg ikke menstruasjon tilbake før jeg hadde vært på BMI 20 en stund.
På ene siden har jeg altså lyst å suse opp i vekt så jeg kan få den forbanna menstruasjonen tilbake, men samtidig skriker fremdeles spiseforstyrrelsen om at jeg er feit og IHVERTFALL ikke skal gå opp enda mer. Jeg blir så deprimert når jeg tenker hvor mye benskjørhet jeg allerede har og det at uansett om jeg kommer meg opp i bmi 20 og får mensutrasjon så vil jeg aldri få normal benhelse igjen. Det er for seint.
Jeg har ødelagt meg selv altfor mye. Spiseforstyrrelsen har ødelagt.
Noen ganger kunne jeg nesten ønske at jeg ikke byttet ut selvskadingen med spiseforstyrrelsen. Jeg vil for all del IKKE glorifisere selvskading/kutting, men da hadde jeg i det minste bare ødelagt kroppen på utsiden og ikke fra innsiden. Kutt kan gro, syes om det er nødvendig. Det er ikke moro å være full av arr, men det er i det minste ikke farlig så lenge det er grodd.
Men nå har jeg altså ikke bare arr, men også benskjørhet. Uopprettelig skade...Knukket ankel som aldri blir helt bra igjen. Rygg som i perioder er helt ødelagt(håper jo dette er noe som kan bli bedre, men vet ikke.)
Det er så lett å bli overmannet av alt. Barre legge seg ned og gi opp.
Samtidig VET jeg jo at om jeg ikke kjemper, så vil alt bli enda verre enn det allerede er. Det sa legen veldig tydelig og jeg trengte å bli minnet på det. Det er ikke en trussel eller worst case-scenario, det er fakta.
Det er en motivasjon, samtidig som det tynger og er skummelt. Jeg føler det ikke er rom for å feile, ikke rom for å falle. Hver eneste dag jeg ikke gjør mitt ytterste, så ødelegges kroppen min enda mer.
Det er en balansekunst å skulle ha det i tankene, men samtidig ikke bli så opphengt i det at jeg ikke klarer å fungere. Å akseptere sine begrensninger og at man bare er nødt til å ta det dag for dag.
Samtidig klarer jeg ikke legge fra meg tanken om at jeg er nødt til å gjøre noe mer, et eller annet. Jeg kan ikke bare spise og vente...Men jeg har vel ikke noe valg.
Det som skremmer meg mest er sjansen for at spiseforstyrrelsen skal ta helt over igjen når jeg er ferdig her. At jeg skal bli fanget og ikke få meg ut igjen uansett hvor hardt jeg prøver. Skal man bare presse alle sånne tanker bort og tenke at alt kommer til å gå bra, eller skal man være realistisk og forberede seg på at man kan komme til å bli dårlig igjen? Jeg heller mot det første...Det er vel litt det jeg har gjort i det siste. Men hva om man plutselig skulle falle stygt og man overhodet ikke er forberedt? Det er en frykt jeg ikke klarer å få bort(og kanskje er det bra at den er der?)
Så tirsdagen ble vanskelig. Det hjalp litt når jeg fikk møtt igjen de andre og sånn, men samtidig føltes det så feil. På lørdag var jeg på byen med en venninne og tre dager senere er jeg plutselig innlagt på spiseforstyrrelsesavdeling. Nå skulle jeg liksom være syk igjen. Det føltes som å ta flere skritt tilbake. Jeg vet jo at jeg ikke har vært frisk hjemme, men føler likevel at jeg har klart å fokusere på andre ting enn spiseforstyrrelsen i mye større grad. Maten har også gått ganske greit selv om jeg har hatt mine knall og fall innimellom. Så å plutselig skulle gå fra en noenlunde ok måltidsrytme hjemme(som jeg følte var begynt å bli ganske naturlig)til å skulle snakke og tenke så masse på maten igjen føltes veldig rart...Det samme med lås på skap og kjøleskap, og å skulle følge en kostplan slavisk.
I tilegg hadde de ikke ordnet brød uten gjær til meg til tross for at jeg ringte en uke på forhånd og gav beskjed. Jeg foreslo at jeg kunne ta dobbelt så mye protein og dressing til lunsj siden jeg ikke hadde brød, men nei, det fikk jeg ikke lov til! Dermed har jeg spist glutenfri havregryn til HVERT eneste måltid utenom middag i to dager...Det er faen meg ikke normalt og synes det er skikkelig dårlig at jeg blir tvunget til å gjøre det. Idag hadde jeg fått nok så jeg tok salat til lunsj...en bolle med salat og en bolle med så mye protein(egg, kjøtt ost etc) jeg fikk plass til+masse dressing. Jeg ble mer enn mett for å si det sånn! Men fy så godt det var å spise noe annet enn havregryn :P
Nå har de heldigvis fått laget det brødet til meg sånn at jeg kan spise brød til kveldsmat.
Hjemme har jeg klart meg fint uten brød noen dager( ikke alltid jeg har giddet å bake mer samme dag som det går tomt)...Er egentlig ikke så glad i brød...men da spiser jeg jo mye mer kjøtt/fisk/egg el. og det får vi jo ikke lov til her! Var jo mye av de samme problemene sist gang med at jeg ikke fikk mat jeg kunne spise...Kjedelig når jeg virkelig vil få i meg alt på kostplanen.
Snakket med den nye legen vi har fått her igår. Det ble en ganske sterk wakeup-call. For å være helt ærlig, så har tenkt at jeg har vært såpass flink med maten(og trening)+gått opp i vekt, at jeg nå kan slappe litt mer av. Mener ikke at jeg skal spise mindre enn det jeg skal eller noe sånt, men har tenkt at jeg trenger ikke stresse sånn med resten av vektoppgangen som jeg har gjort så langt. Jeg har vært såpass dårlig og underernært at det var ganske avgjørende en periode å få i meg nok mat+ gå opp i vekt fortest mulig...Men nå er jeg ikke lengre SÅ syk(fysisk ihvertfall)så det gjør ingenting om jeg skulle bruke feks et halvt år eller et år hjemme på den siste biten av vektoppgang . Kanskje jobbe litt mer med det underliggende og bare fortsette med jevnlige måltider og holde vekten. Ta tiden til hjelp.
Men den samtalen gav meg altså litt reality check. Vi snakket om beinskjørheten min. Den har jo blitt drastisk verre det siste året. Før hadde jeg ganske kraftig beinskjørhet i ryggen, men bare litt i hoftene. Nå har benskjørheten i hoftene blitt like alvorlig som den i ryggen. Til tross for at jeg, siden mars ca, har spist mer normalt enn jeg har gjort på flere år(med faste måltider osv). I tilegg tygger jeg såklart kalsium og D-vitamin som en gal. Problemet er at det tydeligvis ikke er nok. Jeg klarte ikke gå opp så mye i vekt før Modum til tross for bedre matinntak enn på veldig lang tid, og dette mente han var avgjørende.
Blodprøvene fra Balderklinikken(som ble tatt i slutten av oktober)viste jo at jeg hadde 0,006 på østrogen; noe som er så og si ingenting og altfor altfor lavt. Jeg hadde skjønt det om det var i begynnelsen av året eller noe...men etter alt dette arbeidet så er jeg tydeligvis milelangt fra å få noen resultater. Utifra alle prøvene jeg tok sa legen på balderklinikken at det var null tegn på verken eggløsning eller at det kom til å skje i nærmeste fremtid. Det var vel kort sagt det legen her sa også. MENSTRUASJON. Det hjelper ikke om du spiser eller går opp i vekt, så lenge du ikke har menstruasjon vil benskjørheten bli verre...(sånn forsto jeg han ihvertfall)
Så nå har jeg egentlig bare et mål og det er å få menstruasjonen tilbake :P Føler hver dag uten bryter ned beina mine og det stresser meg sinnsykt. Skjønner ikke hvorfor det ikke en gang er tegn til at jeg kommer til å få det snart! Jeg har gått opp 10 kilo siden i vår, men det er tydeligvis langt fra nok. Jeg vet jo at jeg skal opp mer, men hadde ikke trodd det hastet så mye! Han sa at i verste fall fikk jeg ikke menstruasjon tilbake før jeg hadde vært på BMI 20 en stund.
På ene siden har jeg altså lyst å suse opp i vekt så jeg kan få den forbanna menstruasjonen tilbake, men samtidig skriker fremdeles spiseforstyrrelsen om at jeg er feit og IHVERTFALL ikke skal gå opp enda mer. Jeg blir så deprimert når jeg tenker hvor mye benskjørhet jeg allerede har og det at uansett om jeg kommer meg opp i bmi 20 og får mensutrasjon så vil jeg aldri få normal benhelse igjen. Det er for seint.
Jeg har ødelagt meg selv altfor mye. Spiseforstyrrelsen har ødelagt.
Noen ganger kunne jeg nesten ønske at jeg ikke byttet ut selvskadingen med spiseforstyrrelsen. Jeg vil for all del IKKE glorifisere selvskading/kutting, men da hadde jeg i det minste bare ødelagt kroppen på utsiden og ikke fra innsiden. Kutt kan gro, syes om det er nødvendig. Det er ikke moro å være full av arr, men det er i det minste ikke farlig så lenge det er grodd.
Men nå har jeg altså ikke bare arr, men også benskjørhet. Uopprettelig skade...Knukket ankel som aldri blir helt bra igjen. Rygg som i perioder er helt ødelagt(håper jo dette er noe som kan bli bedre, men vet ikke.)
Det er så lett å bli overmannet av alt. Barre legge seg ned og gi opp.
Samtidig VET jeg jo at om jeg ikke kjemper, så vil alt bli enda verre enn det allerede er. Det sa legen veldig tydelig og jeg trengte å bli minnet på det. Det er ikke en trussel eller worst case-scenario, det er fakta.
Det er en motivasjon, samtidig som det tynger og er skummelt. Jeg føler det ikke er rom for å feile, ikke rom for å falle. Hver eneste dag jeg ikke gjør mitt ytterste, så ødelegges kroppen min enda mer.
Det er en balansekunst å skulle ha det i tankene, men samtidig ikke bli så opphengt i det at jeg ikke klarer å fungere. Å akseptere sine begrensninger og at man bare er nødt til å ta det dag for dag.
Samtidig klarer jeg ikke legge fra meg tanken om at jeg er nødt til å gjøre noe mer, et eller annet. Jeg kan ikke bare spise og vente...Men jeg har vel ikke noe valg.
Det som skremmer meg mest er sjansen for at spiseforstyrrelsen skal ta helt over igjen når jeg er ferdig her. At jeg skal bli fanget og ikke få meg ut igjen uansett hvor hardt jeg prøver. Skal man bare presse alle sånne tanker bort og tenke at alt kommer til å gå bra, eller skal man være realistisk og forberede seg på at man kan komme til å bli dårlig igjen? Jeg heller mot det første...Det er vel litt det jeg har gjort i det siste. Men hva om man plutselig skulle falle stygt og man overhodet ikke er forberedt? Det er en frykt jeg ikke klarer å få bort(og kanskje er det bra at den er der?)
Abonner på:
Innlegg (Atom)