...

Jeg hadde ikke planer om å reise til avtalen på sykehuset idag. Men jeg sovnet på et eller annet tidspunkt, og våknet ikke før taxien sto utenfor. Så da hadde jeg vel strengt tatt ikke så mye valg.

Jeg fikk beskjed om at jeg måtte ta EKG når jeg kom opp. Måtte opp på avdelingen for å ta det. En merkelig følelse å komme opp dit. Tror EKG-en var fin, regner med det ihvertfall.

Psykologen la seg vel egentlig ganske flat. Sa at jeg hadde null grunn til å føle meg dum, at det var hun som hadde vært dum. At jeg hadde all rett til å være sint. Jeg er glad for at hun i det minste innrømmer at det de gjorde var totalt idiotisk og dårlig gjort. Samtalen idag gikk for det meste utpå om det var mulig å rette opp i skaden, bygge opp igjen tillit osv. Det var hovedsaklig hun som snakket. Jeg orket ikke se på henne en gang. Hun lurte blant annet på om jeg hadde fått henne helt i halsen, om det hadde hjulpet å få en annen psykolog. Men er egentlig bare alle og alt der oppe jeg har fått litt i vrangsrtrupen. Jeg har jo hele tiden likt henne, det gjør kanskje bare at det blir enda mer sårt. Men å bytte hadde ikke hatt noe for seg.
Så ja, vi snakket om jeg ville fortsette eller om jeg ville avslutte behandlingen. Den siste der er fristende fordi jeg blir helt kvalm av tanken på å fortsette der oppe...Samtidig kan jeg liksom ikke gi opp helt enda. Vi endte nå ihvertfall opp med å lage en ny avtale neste uke. Så får vi se.

Akkurat nå føler jeg jeg ikke vil ha noen form for behandling i det hele tatt. Jeg er verken syk nok, tynn nok eller motivert nok. Jeg vet ikke engang om jeg egentlig er syk. Bare veldig deprimert.