Kjekt

Men også veldig sårt. Var i senteret idag og traff på MANGE gamle venner og kjente. Det var veldig koselig. Jeg følte meg litt levende igjen. Men samtdig gjør det ubeskrivelig vondt nettopp fordi kontrasten plutselig blir så sterk. Kontrasten er der jo hele tiden, men det er ikke alltid den kommer så frem som idag. De fleste jeg snakket med holdt på å studere eller skulle til utlandet. De virket avslappet og tilbakelent. Spiste is og boller. Det var jo egentlig bare helt dagligdagse ting, men for meg virker det helt utrolig. Jeg merket jeg måtte konsentrere meg veldig, ble sliten. Det var kanskje bra også. Å få se hvor sykt og unormalt tilværelsen min faktisk er iforhold til sånn den kunne vært, eller sånn som mange andre har det. Jeg er så vandt til å leve med og i depresjonen at jeg glemmer at jeg faktisk har hatt et levende liv noengang, hvor jeg ikke bare har overlevd, men også LEVD.

I første omgang gav det meg motivasjon. Jeg vil også få meg utdanning, jeg vil også ut og reise! Jeg må bli frisk nå, det er på tide!

Men nå i etterkant gjør det bare vondt. Det føles som en annen verden som jeg ikke er en del av. En verden jeg aldri helt har følt meg som skapt til, men som jeg likevel klarte å leve i endel år før jeg totalt meldte meg ut. Jeg vet hvor vanskelig det er å stå der midt imellom to verdener, to planeter. Er det verdt å kjempe for å komme tilbake DIT? Nå er jeg på min egen lille planet. Det er en trygghet i det, noe kjent. Dette "kan" jeg. Syk. syk. syk. Men når planeten har bevegd seg vekk fra solsystemet og nærmest flyr rundt alene i verdensrommet, så burde jeg kanskje våkne. Det er så langt. Det føles så vondt og vanskelig. Ja, nesten umulig. Kan jeg klare å bli friskere? Lære meg å leve med de tingene jeg kanskje ikke kan bli helt frisk fra? Jeg vet ikke. Jeg trenger hjelp.

Akkurat nå ANER jeg ikke hva som skjer. Siste beskjeden fra sykehuset var at det ikke var vits å få ny time der oppe før jeg hadde fått snakket med legen. Har enda ikke snakket med han, han skulle ringe. Med andre ord, så har jeg ikke vært der oppe på nesten to uker! I tilegg skal de stenge noen uker i juli. Føler det er ganske håpløst, føler ikke jeg blir prioritert og føler VELDIG sterkt at jeg ikke er syk eller tynn nok. 

Samtidig ser jeg jo på sånne dager som dette at jeg absolutt er mer syk enn jeg er frisk. Samme faen hva vekten min viser. Det vet jo egentlig lengst inne. Men jeg vil likevel bare bli tynn. Å bli frisk virker for vanskelig, å bli tynn føles mer oppnåelig.