Å være sterk

Å være sterk er ikke
å løpe raskt
å hoppe lengst eller
å løfte tyngst

Å være sterk er ikke
alltid å vinne
alltid å ha rett eller
alltid å være best

Å være sterk er å
se lyset når det er mørkt
slåss for noe man tror på
selv om man ikke har flere
krefter igjen
og se sannheten i øynene selv om den er hard 


Spesielt de siste setningene av det diktet har jeg tenkt endel på. Jeg lukker øynene for virkeligheten en stor del av tiden rett og slett fordi det å se sannheten i øynene er så hardt. Jeg åpner øynene innimellom, men det gjør så utrolig vondt og det er så vanskelig. Å holde dem åpne virker til tider umulig, for da sluker håpløsheten meg. Sannheten overmanner meg. Å innse hvor langt jeg har å gå er overveldende. 
Samtidig vet jeg jo at den eneste måten jeg kan bli bedre på er å jobbe med alle disse tingene. Og å jobbe i blinde, det funker jo rett og slett ikke.

Fikk telefon fra Haukeland igår. Det var sekretæren som ringte og sa at jeg skulle snakke med overlegen på tirsdag. Jeg aner ikke om det er en positiv eller negativ ting. Synes det er merkelig at jeg ikke har hørt noe fra behandleren min der oppe på to uker og at jeg nå skal ha møte med overlegen UTEN at behandleren er med. Det får meg til å lure på om noe kommer til å skje, om jeg kanskje får en ny behandler eller noe.
Uansett, så vil forhåpentligvis endel ting bli oppklart.