Hvor er de skjulte kameraene? Når kommer applausen? Latteren?
Skal jeg egentlig le eller gråte?
Hvilket sykt reality-show er dette?
Ny samtale idag. Skulle få datoen for innleggelsen i august. Men neida. De hadde plutselig funnet ut at poliklinisk behandling ville fungere best for meg.
Min første tanke var; Ok, nå kan jeg gå hjem og dø.
Det føltes som et slag i ansiktet. Jævlig dårlig gjort. Kan de virkelig gjøre dette? Det var jo bestemt. Jeg holder jo på med forvern? Har jeg gjort eller sagt noe galt?
Mer enn noe følte jeg meg latterliggjort. At jeg kunne være så naiv og dum. Blottlegge meg selv så totalt og tro at de kom til å hjelpe meg. At ting kom til å bli sånn som de sa. At jeg liksom fortjente hjelp eller var syk nok til det.
Hva? Det er jo å leke med føleleser til pasienten. vet du hva, det der var lite kult altså.
SvarSlettSynes du formulerte dette veldig bra. Ville ha skrevet det ut eller på papir og gitt det til behandleren din. Trenger ikke si at det er fra bloggen, men bare formuler det som om det skulle være kun til henne.
Forstår godt du føler deg latterliggjort. Men kjære deg, det er ingen grunn for det. Ønsker deg alt det beste, og måtte du fatte mot og holde ut i korte seanser.