Depression is a prison where you are both the suffering prisoner and the cruel jailer. — Dorothy Rowe
Jeg vet ikke hva jeg vil egentlig. Klart å la være å kaste opp hele uken, lenge siden jeg har klart så lenge. Men helgen har blitt en smule bulimisk. Ikke uventet og jeg har vel egentlig ikke kjempet så veldig imot. Har ikke orket.
Vekten har gått nedover. Mestringfølelsen og den falske lykkefølelsen det gir meg er ubeskrivelig.
Ellers så veier depresjonen tungt. Uken har riktignok ikke vært så verst, jeg har fått gjort endel ting.
Men så fort bulimien sniker seg innpå igjen, så blir alle gardiner trukket ned. Det får meg til å lengte som en gal etter kontrollen igjen. Det er umulig å få i pose og sekk.
På ene siden er det eneste jeg vil å ha kontroll og se vekten gå nedover, på andre siden klarer jeg ikke få den syke bulimi-besettelsen utav hodet heller. Selv om jeg føler meg mye bedre uten overspising/oppkast, så er det likevel et eller annet som gjør at jeg vender tilbake gang på gang.
Men så fort bulimien sniker seg innpå igjen, så blir alle gardiner trukket ned. Det får meg til å lengte som en gal etter kontrollen igjen. Det er umulig å få i pose og sekk.
På ene siden er det eneste jeg vil å ha kontroll og se vekten gå nedover, på andre siden klarer jeg ikke få den syke bulimi-besettelsen utav hodet heller. Selv om jeg føler meg mye bedre uten overspising/oppkast, så er det likevel et eller annet som gjør at jeg vender tilbake gang på gang.
Men hvor blir det av motivasjonen til å bli frisk oppi alt dette? Jeg vet ikke. Vet ikke om jeg vil. Jeg er bare sliten. Alt handler om å holde ut hele tiden. Holde ut enda en dag. Distrahere seg. Se hvor lenge jeg holder ut før alt begynner på nytt igjen. Om igjen og om igjen.
Prøver å fokusere på at jeg faktisk klarte en hel uke uten planlagte bulimiske anfall. 5 hele dager uten noe oppkast i det hele tatt. De første dagene var uutholdelige, men etter det gikk det bedre.
Trangen til å kaste opp forsvant ganske fort, men det anorektiske dukket opp minst like fort.
ALL mat blir for mye. Aldri nok aktivitet. Aldri lav nok vekt. Men jeg har likevel klart å slappe mer av enn når bulimien har herjet. Det har fått meg til å tenke at jeg egentlig ikke vil bli frisk...At jeg egentlig bare vil bli kvitt bulimien.
Prøver å fokusere på at jeg faktisk klarte en hel uke uten planlagte bulimiske anfall. 5 hele dager uten noe oppkast i det hele tatt. De første dagene var uutholdelige, men etter det gikk det bedre.
Trangen til å kaste opp forsvant ganske fort, men det anorektiske dukket opp minst like fort.
ALL mat blir for mye. Aldri nok aktivitet. Aldri lav nok vekt. Men jeg har likevel klart å slappe mer av enn når bulimien har herjet. Det har fått meg til å tenke at jeg egentlig ikke vil bli frisk...At jeg egentlig bare vil bli kvitt bulimien.
Akkurat nå er jeg så deprimert at jeg ikke vil noe som helst. Bare slippe unna alt sammen.
Er også veldig usikker på om jeg skal reise på sommerleiren. Ikke kom jeg inn på kurset jeg ønsket og i tilegg er det dyrt. Det var absolutt verdt pengene ifjor, men jeg tviler liksom litt på at jeg kommer til å få like mye utav det i år.
Hang in there! <3
SvarSlett