Veldig lei av at livet skal bestå av å holde ut og distrahere seg. Å presse seg ett skritt frem og falle minst tre tilbake igjen. Å bli dradd mellom trangen til kontroll(anoreksi)og depresjonen(overspising/bulimi). Til tross for at jeg har jobbet så uendelig mye med ting det siste året, så er det ikke til å legge skjul på at hatet mot meg selv er minst like intenst som noen gang før. Jeg holder ikke ut. Til og med når ting går sånn noenlunde OK, så holder jeg ikke ut. Jeg har en uro, en tomhet, en ekkel følelse som er umulig å beskrive skikkelig. Den forsvinner ikke.
Hva er det med meg egentlig? Burde jeg ikke etter alle disse årene være litt nærmere en løsning? Burde jeg ikke ha klart å forene disse forskjellig personlighetene? Burde jeg ikke henge litt bedre sammen by now? Istedenfor føles det motsatt. Jo mer jeg strever jo mer mister jeg meg selv. Jeg vet egentlig ikke hva meg selv er lengre.
Jeg vil ikke være så egoistisk. Hvorfor kan jeg ikke klare å flytte fokus? Alt er enten for intenst eller for likgyldig. Vondt på to helt forskjellige måter.
Jeg har det jo bra. Jeg har ikke noe å klage over. Er jeg bare svak og evneveik? Mangler jeg bare totalt karakterstyrke? Eller er jeg faktisk syk? Jeg føler meg som ett null. En taper. Eier ikke viljestyrke. Klarer ingenting.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar