Håpløsheten

Idag var samtalen min med overlegen.
Det var for jævlig, rett og slett. Makan til kald og upersonlig lege skal du lete lenge etter.
Jeg følte meg som et stykke kjøtt. Målt og veid og trykt og kjent på. Satt der i ca. 2,5 time. Etter en times tid begynte jeg å få intenst vondt i ryggen, det endte med at jeg måtte stå fordi jeg ikke klarte sitte lengre.
Fokuset var vektvektvektvektvekt. Det negative inntrykket jeg hadde av Haukeland før jeg begynte å snakke med behandleren min kom tilbake igjen. At om man har lav nok vekt eller dårlige blodprøver, så får man innleggelse til man er "foret opp" til en OK vekt, før man blir sendt hjem igjen. Behandleren min sa jo at det ikke var sånn lengre, at det hadde vært sånn før, men det hadde bedret seg betraktlig de siste årene. Men på denne legen virket det ikke som om noe hadde forandret seg. Han skrøyt uhemmet av hvor bra behandlingen deres var og hvor friske så og si alle ble. Og noe han gjentok gang på gang var "poliklinisk er den beste behandlingen, og døgnbehandling den nest beste. Jeg ser ingen grunn til at du ikke skal få den beste behandlingen." FORDI DEN KANSKJE IKKE FUNGERER VEL? geez.
Vi snakket om kost. Basis kost. Han sa jeg nok måtte spise det doble av denne pga. min høyde. Jeg lo fordi det hele ble litt for absurd. Jeg klarer knapt ha tomat og agurk i huset liksom.
Følte ikke jeg fikk noe bra svar på hva som egentlig har skjedd mht. alt rotet som har vært. I Notatet han skrev iløpet av timen står det bare "Hun(altså meg) fikk inntrykk av at det ble lagt opp til døgnbehandling". Som om jeg bare tolket eller fikk inntrykk av noe som egentlig ikke ble sagt direkte. Det stemmer jo overhodet ikke, det ble sagt direkte og konkret til meg FLERE ganger. På spørsmål om dette fikk jeg bare beskjed om at behandleren min ikke hadde gitt han noen grunner for at jeg skulle trenge døgnbehandling.

Fikk også beskjed om at min tidligere selvskading kunne bli problematisk under en eventuell innleggelse, fordi det kunne trigge de andre pasientene. -__-

Vi skal ha et nytt møte om to uker, og innen da måtte jeg visst bestemme meg. Jeg skjønner ikke helt for hva, siden jeg ikke føler jeg egentlig har noen alterantiver. Fortsette poliklinisk behandling som ikke fungerer eller avslutte hele greien. Krysser fingrene for at jeg vinner i lotto så jeg kan få reise på Capio.

Ikke vet jeg om jeg klarer reise på leir heller neste uke. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare mange timer med buss/tog når jeg har problemer å sitte i mer enn en time. Men jeg håper det ordner seg.

Kort oppsummert; ser ganske svart på behandling akkurat nå. Skal høre om det ikke er noen mulighet for å søke på Modum. Ventetiden er lang, men da vil jeg i det minste ha noe å holde fast ved. Noe å se frem til.