Brevet

Uansett hva jeg skriver føles det liksom som om noe mangler eller blir feil, men jeg fant ut at det får bare bli som det blir. Her er det jeg har skrevet så langt;


Spiseforstyrrelsen nå og forventninger

Å skulle skrive dette brevet har vist seg å bli enn mye større utfordring enn jeg først hadde trodd. Ting kan forandre seg sånn fra uke til uke, og noen ganger fra dag til dag, at det er vanskelig å skulle oppsummere det hele.
Den siste tiden har jeg for det meste svingt mellom to ytterpunkter; bulimiske perioder og "pause"-perioder.

Bulimiske perioder

Bulimiske perioder er veldig tunge. Det føles som om jeg er i full krig, og bulimien bruker maten og kroppen til å skade meg. Som oftest spiser jeg ikke noe iløpet av dagen, mens kvelden/natten overspiser jeg og kaster opp. Dette kan vare i timesvis med så mange "omganger" at jeg ofte mister oversikten. Noen ganger gir overspisingen/oppkasten en slags rus, men ofte føles det mer som en tvangshandling og som en måte å straffe meg selv på. Jeg kan bruke sterk mat, mat jeg ikke liker, mat som er dårlig osv. for at det skal gjøre mest mulig vondt og gi mest mulig ubehag. Bruken av avføringsmidler har også økt den siste tiden. Jeg tar dem ikke for å gå ned i vekt(vet at det ikke har noe for seg)men for å straffe meg selv og for at magen skal bli helt tom igjen fortest mulig.
Overskuddet fysisk eller psykisk til å spise og spy er lik null...Jeg ORKER rett og slett ikke, men jeg føler jeg har en privat torturist som henger over meg og tvinger meg til å fortsette.

Jeg har store problemer med å forholde meg til kroppen. For kroppen er bulimien, og jeg hater bulimien. Ergo; jeg hater kroppen. I sånne perioder har jeg store problemer med å dusje o.l fordi jeg ikke klarer møte den nakne sannheten, klarer ikke møte "bulimiens tempel".

Etter kraftige runder med oppkast får jeg ofte anfall. Jeg begynner å skjelve, kaldsvette og må bare ligge. Det varierer hvor kraftig anfallene er, men noen ganger blir jeg veldig dårlig, og klarer ikke snakke eller bevege meg.
Etter at jeg er ferdig med rundene mine hater jeg som oftest meg selv intenst. Uansett hvor mye jeg kaster opp føler jeg aldri at det er nok, og at jeg kommer til å legge på meg.  Ting som stjeling av penger, mat osv. som gjør at jeg skammer meg enda mer, og hater meg selv enda mer, er som bensin for bulimien.  Det blir en ond sirkel som jeg ikke klarer å rive meg utav.

"Pause"-perioder

Når bulimien har herjet en stund er jeg som oftest desperat etter en pause. Å spise står for meg som noe negativt, å spise er å skade meg selv. I pause-periodene får jeg en slags pause fra alt det vonde ved å ikke spise. Jo mer jeg spiser jo mer besatt blir jeg av mat, og motsatt. 
Ved å ikke spise slipper jeg å forholde meg til mat i det hele tatt...Jeg får plutselig plass til mine egne tanker i hodet.
Før kunne jeg føle en slags rus av å ikke spise over lengre perioder, men det siste halve året har jeg bare blitt veldig dårlig fysisk. Kort sagt har jeg det mye bedre psykisk, men verre fysisk.

Hver gang jeg har prøvd å lytte til fornuften, prøvd å begynne å spise igjen, så havner jeg som oftest tilbake i bulimiens vold. Det føles ofte som et bevis eller en bekreftelse på at mat er farlig og at jeg må holde meg unna.

Forventninger til oppholdet

Hovedmotivasjonen min er at jeg er lei av å bare overleve; jeg vil leve! Selv om jeg er livredd for mat og for å gå opp i vekt, så er ikke det livet jeg lever nå verdt det.  Jeg er så utrolig lei av å bli overstyrt av spiseforstyrrelsen i allslags situasjoner; jeg vil finne tilbake til meg selv igjen. Bli friskere, kunne slappe av uten å være fylt med uro og gjøre det jeg har lyst til; komme meg videre i livet.

Jeg tror jeg vil trenge mye støtte og hjelp for å klare det, og det er også litt av frykten; at jeg skal bli for avhengig av de personene som hjelper meg. Samtidig tror jeg det er en sjanse jeg er nødt til å ta.
Jeg håper oppholdet kan gjøre at jeg klarer å bryte isolasjonen, komme meg utav depresjonen og etterhvert lære å ta vare på meg selv. At jeg kan klare å gi slipp på det detstruktive en gang for alle, og heller bygge meg selv opp istedenfor å bryte meg ned.