Flørter du med Ed?

In the beginning, when Ed knocked on my door, I opened it wide for him to come on in. He always promised that he would stay just a little while. But, it was never that way. I did not tell Ed to leave, so he would stay as long as he wanted and then walk out the door leaving my home in a wreck and me feeling worn out, depressed, and hopeless. I would vow to never let him in again. The next time he knocked, I would always think, "This time will be different." But it never was.

(utdrag fra boken "Life without Ed" av Jenni Schaefer)

Kjenner du deg igjen? Kanskje flørter du med Ed? Eller kanskje dere er i et forhold, eller til og med gift?

Jeg har ved tidligere anledninger vært såvidt innom dette med personfisisering når det gjelder spiseforstyrrelsen. Det har funket overraskende effektivt sammenlignet med andre ting jeg har prøvd ut. Men fordi jeg aldri har møtt terapeuter eller folk i helsevesenet som kan noe særlig om dette, eller som har vært positive til ideen, så har det liksom aldri blitt til at jeg har løpt løpet helt ut.
Men så kom jeg over denne boken. Etter å ha lest mange anbefalinger, så bestilte jeg den for en stund siden fra ebay. Begynte å lese i den på lørdag, og jeg ble rett og slett GLAD av det jeg leste. Ikke bare tok boken for seg mye av det samme jeg har erfart på egenhånd med personifisering før, men den tok det også videre, og hadde mange eksempler og forslag som gjør at jeg får mer og mer sansen for denne terapiformen.

Kanskje er det ikke det rette for alle, men jeg vet ihvertfall veldig godt at jeg har stort behov for å konkretisere ting. I tilegg har jeg stort behov for å komme meg utav offer-rollen, som jeg lett kan ha tendenser til å falle i når jeg ikke klarer å skille spiseforstyrrelsen fra meg selv. Da kommer tanker om at jeg er svak, ødelagt, feig osv.og at det spiseforstyrrede blir bare enda et bevis på det, og at jeg liksågodt kan legge meg ned og gi opp fordi jeg klarer aldri noe uansett.

De siste dagene har jeg skrevet mye dagbok og snakket høyt med "Ed"(som forresten er et navn på spiseforstyrrelsen om det er noen som ikke har skjønt det :P). Og jeg merker hvor utrolig mye "enklere"(altså, enkelt er det ikke, men ja)det er å feks ikke overspise/spy når jeg tenker at det er Ed som kommer og vil tvinge meg til å gjøre disse tingene, ifh. til om jeg tenker at; åh, nå har jeg lyst å overspise og spy, men jeg kan ikke.

Boken fokuserer mye på å behandle spiseforstyrrelsen som et forhold mer enn en sykdom eller diagnose.

Jeg var i et heller tvilsomt forhold med en fyr som ikke var helt god for et par år siden, og det er helt utrolig hvor mange lihetstrekk det faktisk er(!)

Det viktigste i første omgang er å klare å skille mellom hva Ed(den misbrukende partneren) vil og hva det faktisk er JEG vil. Jeg merker at jeg i mye større grad enn før klarer å høre når det er Ed som er på fare. 
Men jeg har likevel store problemer med å høre MIN stemme. Det er kanskje ikke så rart med tanke på at stemmen hans har gradvis vokst seg større og sterkere iløpet av de siste årene.
Samtidig har min stemme blitt lavere og lavere, og i lengre perioder har den gjemt seg langt, langt inne fordi Ed har fått lov til å jage den vekk.

Akkurat som i et forhold med en misbruker(psykopat?)så er det vanskelig å bryte løs. Man føler seg avhengig av partneren, ser ikke for seg et liv uten, og har gjerne et elsk/hat-forhold til vedkommende.
Han har jo positive sider også! Han kan jo være snill av og til! Jeg er ingen uten ham! And so on....

Jeg brøt forholdet jeg hadde for to år siden ganske brått. Idag er jeg utrolig takknemlig at jeg ikke virret meg enda lengre inn i nettet hans. Allerede på den korte tiden fikk han en enorm kontroll over meg, og selv om jeg hadde bestemt meg for å holde meg vekke fra ham, så fortsette han å kontakte meg gang på gang. Han visste akkurat hva han skulle spille på for å få meg til å svare. Og jeg svarte, mange ganger. Desverre. Men heldigvis, kanskje det var skjebnen, kanskje jeg hadde englevakt, ting kom i veien hver gang vi avtataltes å møte igjen. Etterhvert som tiden gikk mistet han små biter av kontrollen han hadde over meg, uten at jeg egentlig merket det selv. Jeg synes bare det var vondt og jævlig og tenkte på han hele tiden. Jeg hadde en enorm usikkerhet om jeg gjorde det rette, til tross for at alle rundt meg sa det var rett og at jeg innerst inne også visste det. I en lang stund lekte jeg med tanken på å gå tilbake. Klarte ikke slå det fra meg. Selv om jeg visste han ikke var bra for meg, så var det noe ved ham jeg ikke kunne gi slipp på.

For et par uker siden leste jeg en bok som heter " Jeg elsker deg og finner deg uansett". Den er basert på en sann historie om ei jente som fikk livet sitt ødelagt av kjæresten(og ettehvert eksmannen)som forfulgte henne, aldri lot henne være i fred, og på et tidspunkt også holdt på å drepe henne.
Jeg ble fysisk dårlig. Jeg var ikke forberedt, ikke i det hele tatt. Begynnelsen av historien hennes var helt lik forholdet jeg hadde. Hun beskrev følelser og hendelser som jeg har gjemt aller lengst inne. Ting jeg aldri har klart å sette ord på til et levende menneske, og egentlig ikke for meg selv heller. Følelser og hendelser som var så skremmende likt det jeg hadde opplevd at jeg ble intenst kvalm og måtte legge fra meg boken.
Samtidig klarte jeg ikke slutte der heller, jeg måtte fortsette å lese. Jeg tror jeg er glad for at jeg leste hele. Det gjorde vondt, men samtidig var det en ekstrem god påminnelse og bevis på at jeg valgte rett ved å kutte ham ut. Såklart kan ingen vite om det samme hadde skjedd med meg, som skjedde med henne. Men med tanke på alle likhetstrekkene tror jeg ikke det er urealistisk.

Nå ble det kanskje en liten avsporing, men det jeg ville få frem er at jeg tror det kan være slik med spiseforstyrrelsen også. Jeg håper at jeg en dag kan lese en bok om spiseforstyrrelser og prise meg lykkelig over at jeg ikke er DER lengre, akkurat som jeg priste meg lykkelig over at jeg ikke har kontakt med Ham lengre etter den boken.

Jo mer konstant jeg var i avvisningene mine, jo større avstand skapte jeg. Og det er jo egentlig løsningen? Med spiseforstyrrelsen også mener jeg. Det er jo såklart veldig mer komplekst enn som sådan, men jeg føler absolutt jeg er et steg i riktig retning.

Men nok filosofering nå! :P Idag har jeg vært på legekontoret og fått bekreftet at Modum søknaden ble sendt på fredag! YES! Håper på svar iløpet av uken. Ellers så prøver jeg å gå litt bort fra det å telle oppkastfrie dager, eller jeg prøver i det minste å gi meg selv en klapp på skulderen for de små seierne også. Har bare hatt en overspising/oppkast-runde siden torsdag! Prøver for harde livet å fokusere på det, istedenfor å fokusere på smellen søndagskveld:P

Ikveld blir nok utfordrende. Jeg skal sitte barnevakt. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort det aleine, men Ed blir nok med på lasset gitt. Det er triggende å sitte barnevakt hos søsteren min fordi jeg har overspist og kastet opp der før, så de "magiske" grensene har blitt trukket over(og vel så det)flere ganger. Men jeg har med meg masse å distrahere meg med, så jeg har virkelig ikke tid til sånt tull(Ed, gå og heng deg please)
I tilegg tror at ved å ikke bare love meg selv, men også skrive det her, så vil det være enklere å holde løftet om å gjøre det jeg kan for å finne MIN stemme og ikke hør på Ed sine ønsker.

Tror det kan bli bra jeg :)

Sånn tilslutt vil jeg bare dele en liten dialog fra "Life without Ed":
(fra en time med gruppeterapi)

Lori: Yeah, I just relapsed today.
Dawn: But you're getting yourself back on track, right?
Lori: Well, um, not exactly
Dawn: Why not? You should treat your relapse just like a leak in your roof.
Lori: I have no idea what you're talking about.
Dawn: A relapse is just like a leaky roof. When you have one, you have to do something about it immediately. Sitting around feeling bad about it won't do you a bit of good.